Dette er Lillasjelord skrevet på bestilling. Jeg sender alltid med en sang og et bilde til inspirasjon. Denne gangen var det merkelig. Jeg jobber jo etter intuisjon. Stemmen inni meg sa at denne gangen skulle sangen sendes først. Det gjorde jeg, så bildet, men så ville sangen være med en gang til, etter bildet. Og i det jeg sendte ordene, ble linken til YouTube med til slutt også. Tre ganger samme sang. Jeg ante jo ikke hvorfor men mottakeren visste det. Slik er det med disse ordene. Hvor de kommer fra, ja det vet jeg ikke. Alt jeg har bruk for er et navn og et profilbilde. Ta kontakt hvis du ønsker dine ord.
Enda en gang presterte Norwegian å plassere oss på bakerste rad, enda vi hadde betalt for rad 2.
Jeg tror det blinker røde varsellamper når jeg sjekker inn.
Store skilt der det lyser, plasser henne bakerst.
Men hjem kom vi.
Og jeg må til å klage igjen, for det samme skjedde i desember.
Enda har jeg ikke fått igjen pengene mine fra da.
Nå blir det sint avhandling for kjedelig å betale for noe du ikke får.
Jegermeisterglasset er tomt.
Nå blir det alkoholfritt, bare litt mer av det hvite der, Tuttahår, for hun er kosete.
Hjemmebakt brød. Siste biten fra fryseren. I morgen må det bakes. Hjemmebakt brød og norsk melk og kaffe.
Nydelig!!
Selv om klokken var to i natt og jeg var dødstrøtt, greide jeg ikke å vente.
Julaften jo!!
Jeg gleder meg over å komme hjem til nye bøker. Leseeksemplar
I morgen må jeg ta fatt på oppgaver.
Bestillinger venter, regnskap må gjøres ferdig, klage til TUI og presentasjon av aprilstabelen må skrives.
Barnebarn på besøk. Lettvint middag til hele familien i dag.
Kyllingvinger i Tigersaus.
Det hører en historie med til denne sausen.
Hvert år var vi på ferie i Hamar. Der var det en restaurant som het Mississippi. Der hadde de kyllingvinger i djevelsaus. Hvilken saus det var fikk vi ikke vite. Ikke før Missipippi ble nedlagt og en ny restaurant dukket opp. Kyllingvingene var fortsatt på menyen og en snill servitør fortalte oss hvilken saus det var.
Gledet meg til ny bok av Anna Stuart, men dette var kanskje ikke den aller beste ferieboken, for dette er ikke noe lett underholdning.
Det er både vondt og gripende og glimrende skrevet.
Det er basert på historien til virkelige mennesker, jordmoren Stanislava Leszczynska og flere andre, både av de gode menneskene og de onde.
Ja, for man blir jo forferdet over hvor ond man kan bli i en krig.
Dette er ikke en roman som er lett å legge fra seg. Jeg ble ganske oppslukt, for jeg måtte vite hvordan det gikk, både med hovedpersonene og familiene deres. Liker du historiske bøker fra andre verdenskrig er dette en roman du bare må få med deg.
Historien er bra oppsummert på omslaget.
Auschwitz, 1943: Da jeg holdt den nyfødte jenta i armene mine, lot jeg fingeren følge den svarte tatoveringen på låret hennes. Jeg ba til Gud om at dette tallet, som var identisk med morens fangenummer, en dag ville ville kunne ha kraft til å gjenforene en familie som var blitt revet fra hverandre av krigen.
Inspirert av en utrolig, men sann historie om en kvinnes kamp for kjærlighet, håp – og livet – under grufulle omstendigheter
Da Ana Kaminski blir dyttet gjennom porten til Auschwitz sammen med sin unge venninne Ester Pasternak, forstår hun at gode råd er dyre. For med hennes relativ høye alder er ikke fangevokterne overbevist om at hun kan være til nytte. Men Ana er jordmor, og med papirer som kan bevise det får hun og Ester, som assistenten hennes, armene tatovert med hvert sitt fangenummer og brakt til leirens fødeavdeling.
En jordmor skal bistå den fødende med å bringe barnet trygt til verden, men forholdene i leiren gjør dette til en ufattelig prøvelse. For det er nemlig ikke meningen at mange av disse barna skal leve, og de få som gjør det, de sterkeste og med mest ariske trekk, blir plassert hos tyske familier.
I dette helvete på jord får Ana et glimt av håp. Ana og Ester begynner å tatovere morens fangenummer et sted der det ikke er så synlig på den nyfødte, i håp om at mor og barn kan gjenforenes. For det går rykter om at krigen nærmer seg slutten.
Men så legger Ana merke til kulen på Esters mage …
En aldeles hjerteskjærende og oppslukende roman om en kvinnes mot og besluttsomhet i en brutal og kaotisk verden. Perfekt for alle som liker Nattergalen, Tatovøren i Auschwitz og Alice-nettverket.
Jeg leser svært gjerne Catherine Isaac, men har ikke vært overbegeistret for alle bøkene hennes. Noen har jeg likt svært godt, andre er blitt funnet for lett.
Bli med meg, var for meg en aldeles nydelig roman. Ikke overdramatisert, lett humor, mye varme, alvorlig tema, fine mennesker, overraskende vendinger.
Jeg har selv et ønske om å få gå denne pilgrimsveien og jeg følte jeg var med på reisen. Det var svært tydelig at forfatteren hadde gått denne veien selv, for hun beskrev det så jordnært og fint, hvordan hun møtte fine mennesker på turen. Vanlige mennesker med hver sine grunner for dette ønsket om å gå denne veien. Her var det snakk om 5 dager. Jeg kunne gjerne vært med i 30. Jeg hadde ikke lyst til å avslutte reisen.
Landskapet og maten og menneskene, koselig lesestoff jeg ikke ønsket skulle ta slutt.
Anbefales varmt.
Kan være lurt å ha et lommetørkle klart også. Etterhvert blir det noen overraskende vendinger.
Fra omslaget:Full av hjerte, klokskap og varme er dette en uforglemmelig roman fra den bestselgende forfatteren Catherine Isaac. Katie trives på toppen av karrierestigen, selv om jobben innebærer at hun er bundet til kontorpulten dag og natt. Hennes beste venn Conor er en aktiv og sjarmerende lærer, som tar livets utfordringer på strak arm. Nå har Conor overtalt Katie til å bli med på det som skal bli deres livs eventyr – en 100 kilometer lang vandring langs Camino de Santiago i Spania. Mellom pittoreske landsbyer, herlig mat og solskinn, har de som mål å samle inn penger til veldedighet. Men etter hvert som reisen utfolder seg, avdekkes også deres ekte følelser for hverandre – og den hjerteskjærende historien som ligger til grunn …
