Mélissa de Costa, Alt det blå på himmelen

Mélissa de Costa, Alt det blå på himmelen

Leseeksemplar fra Cappelen Damm

Dette var en svært fin roman synes jeg. Den var gripende, selv om det kanskje var litt romantisert angående Alzheimer. Men vil nok ikke anbefale alle Alzheimer pasienter å dra fra familien og ut på bobiltur til man dør, kanskje?

Men… Hvis jeg ser bort i fra det, var det en fin bok, som ga meg mye til ettertanke.

En av hovedpersonene i romanen og jeg, har samme favorittbok, nemlig Paulo Coelhos Alkymisten.

En av de tingene jeg tror jeg vil ha mer fokus på er nærvær i øyeblikkene, som de øver på i denne historien. Det å være tilstede akkurat nå, for det er noe jeg ikke greier. Mine tanker flyr hit og dit i rekordfart og det er slitsomt. Å være aktivt tilstede i det man gjør, tror jeg ville gjøre godt for kroppen. Lære meg å slappe av. Men om jeg greier det, nei, det blir vel med tanken.

Det er mange fine tanker som dukker opp, mens man leser denne boken.

Mye fin livsvisdom og varme, vennskap og kjærlighet

652 sider, kunne nok vært kortet ned en del. Særlig forholdet til eksen ble kjedelig for meg.Historien til Joanna rørte meg mer. Kan ikke si noe om det for da spoiler jeg handlingen.

Sitat fra boken:

EN DEBUTROMAN FULL AV FØLELSER

Ung mann, 26 år, forventet levetid to år fra nå pga. diagnose tidlig alzheimer, klar for å dra ut på en lengre reise. Ønsker selskap på mitt siste eventyr. Kjønn er uvesentlig.

Émile har bestemt seg for å flykte fra sykehuset og all omsorgen fra familie og venner, og legger ut en annonse hvor han søker reisefølge. Til hans store overraskelse er det noen som svarer. Tre dager senere, ved bobilen han har leid i all hemmelighet, møter han Joanne, en ung kvinne med en stor, svart hatt, som bare har med seg en ryggsekk og som ikke oppgir noen grunn til å ville bli med på tur.

Og dermed legger de ut på en vakker reise. På hvert stopp – hvor de blir kjent med både hverandre og med fremmede – utvikles glede, frykt, vennskap og kjærlighet som sakte, men sikkert bryter ned Émiles smerte.

På dagtid leser jeg:

Carmen Korn, Tideverv

Leseeksemplar fra Gyldendal

Tredje del i århundretrilogien

Carmen Korn, Døtre av en ny tid

Carmen Korn, Oppbruddstid. Leseeksemplar fra Cappelen Damm

Tideverv er tredje del i Carmen Korns altomfattende trilogi, og er en dramatisk saga om frihet, kjærlighet og mot, som forteller den fascinerende historien om det 20. århundre i Europa gjennom en generasjon kvinner.

Året er 1970, og Henny feirer sin syttiårsdag i Hamburg. På hagefesten er Käthe, Lina og Ida ved hennes side, slik de har vært i flere tiår. De fire venninnene har blitt både mødre og bestemødre. Til Hennys glede er også barnebarnet Katja til stede på festen, samt Idas datter Florentina og Käthes datter Ruth.

Dette er år med store hendelser. Det tyske folket er splittet, RAF-terror og Vietnamkrigen sjokkerer en hel verden, og vi opplever Berlinmurens fall. Med denne siste delen av trilogien, som avsluttes ved århundreskiftet, tar vi farvel med de fire kvinnene som har fulgt oss siden 1919.

På senga leser jeg:

Lars Mytting, Skråpånatta

Leseeksemplar fra Gyldendal

Lars Mytting, Søsterklokkene

Tredje og siste bind i Lars Myttings romantrilogi!

Skråpånatta er en episk roman om et bygdesamfunn og et Norge på vei inn i krig, om slekters gang og angiveri, og en aldrende prest fanget i profetien om sin egen død. En ny generasjon på Hekne har arvet forfedrenes besettelser, og aner at Heknevevens varsler snart vil fullbyrdes, blant dem varselet om Skråpånatta, dommedagsnatten som etter gammel bygdetro skal bli den kjente verdens siste dag.