Melissa da Costa, Dagene som kommer

Melissa da Costa, Dagene som kommer

Leseeksemplar fra Cappelen Damm

Jeg leste nettopp debutboken til Da Costa, Alt det blå på himmelen og likte den godt.

Mélissa de Costa, Alt det blå på himmelen

Det var en murstein, i forhold til denne.

Denne romanen er nydelig rett og slett.

Stor sorg, hvordan komme seg videre.

Hvordan man skal klare å takle dagen.

Det begynner med mørke, men steg for steg, i dagene som kommer, greier man å skape bittesmå lysglimt.

Og heldig er den som har gode mennesker rundt seg, slik at man kan hjelpe hverandre.

Og en sliten, sulten katt.

Anbefales svært varmt.

268 sider.

Fra omslaget:Om kvelden den 21. juni skjer en ulykke som snur opp ned på Amandes liv. Hun mister to av sine aller nærmeste, og hennes verden kollapser. I sorgen flytter – eller flykter – hun til et gammelt hus på landet. Huset har stått tomt i flere år, og hagen er fullstendig gjengrodd, men her finner hun så vidt livsgnist nok til å overleve dagene.

Amande finner noen gamle hagekalendere med håndskrevne råd fra husets tidligere eier, og hun kjemper seg sakte tilbake til livet ved å følge rådene. Årstidene kommer og går, og gradvis finner hun styrke fra arbeidet med hagen, med sitt gamle epletre, sitt vell av ulike blomster og en omstreifende katt.

Vi følger Amande gjennom et helt år, fra en bekmørk 21. juni det ene året, til en litt lysere og mer håpefull 21. juni året etter.

En oppløftende og rørende roman om å ta ett skritt av gangen ut av en livskrise.

FRA BOKEN:

“Hvordan gjør folk det? Hvordan kan man oppleve at hele universet kollapser, og fortsette å leve på samme vis? Gå tilbake på jobben etter noen dager, fortsette å bo i samme leilighet, i samme strøk … Det makter jeg ikke. De forlot min verden så brutalt begge to den samme natten, og fra det øyeblikket opphørte den tjueni år gamle verdenen jeg levde i, pustet i, våknet i, å eksistere.”