Men vi skal ikke til Rhodos, vi skal til Frankrike, Spania og Italia.
DAY 1,Sat,
BarcelonaSpainDeparts: 5:00PM
DAY 2,Sun,
ValenciaSpainDocked: 7:00AM to 7:00PM
DAY 3,Mon,
IbizaSpainDocked: 8:00AM to 8:00PM
DAY 4,Tue,
At Sea
DAY 5,Wed,
PortofinoItalyTendered: 8:00AM to 6:00PM
DAY 6,Thu,
AjaccioCorsicaDocked: 8:00AM to 6:00PM
DAY 7,Fri,
Florence/pisa(laspezia)italyDocked: 7:00AM to 6:00PM
DAY 8,Sat,
Rome (Civitavecchia)ItalyArrival: 5:00AM
DAY 1,Sat,
Rome (Civitavecchia)ItalyDeparts: 5:00PM
DAY 2,Sun,
AjaccioCorsicaDocked: 8:00AM to 6:00PM
DAY 3,Mon,
PortofinoItalyTendered: 8:00AM to 7:00PM
DAY 4,Tue,
Florence/pisa(laspezia)italyDocked: 7:00AM to 7:00PM
DAY 5,Wed,
CannesFranceTendered: 7:00AM to 10:00PM
DAY 6,Thu,
At Sea
DAY 7,Fri,
Palma De MallorcaSpainDocked: 8:00AM to 6:00PM
DAY 8,Sat,
BarcelonaSpainArrival: 6:00AM
Har akkurat fylt ut skjema om at vi er villige til å dokumentere at vi har vaksine. Vi må også vise test før vi går ombord. Bestilt vaksine på Gardermoen. Tror jeg har alt klappet og klart nå. Foreløpig er dette ut 2022.
Alle som vil reise på cruise, må vaksinere seg. Hvis du av medisinske årsaker, ikke kan vaksinere deg, må det dokumenteres før du drar.
Vi skal ha to ukes cruise. Da må vi gå i land i Roma. Vi blir testet igjen, før vi får gå ombord igjen. Jeg var litt bekymret for akkurat det, for tenkte hvor i all verden skal jeg få testet oss på havnen i Roma. Jeg hater jo styr. Ble derfor veldig lettet når jeg leste at det gjorde de gratis før du fikk gå ombord igjen.
Når skipet går til avreisehavn, må de dokumentere til landets myndigheter, at alle passasjerer har gått i land.
Når vi så går ombord igjen, må det dokumenteres at alle er covidfri. Har vi covid får vi ikke gå ombord, men vi får pengene tilbake for turen.
Å reise på cruise kan ikke sammenlignes nesten med en sydentur, på mange måter.
Renhold foreksempel er som natt og dag. Det er gullende rent overalt. Håndrekker vaskes jevnlig og heisene.
De bruker lys på lugarene for å sjekke om det er flekker. Hele skipet vaskes ned når passasjerene går i land.
App har vi også. Den obligatoriske livbåtøvelsen bruker å være et herk. Vi har stått som sild i tønne, mens vi har sett på film. For noen år siden, måtte vi stå ved livbåtene med livvest på. Nå er det visst slik at vi går igjennom på telefonen og så møter vi opp på vår livbåtstasjon og de krysser av. Dette må alle gjøre før skipet får forlate havnen.
Jeg går ut fra at på det skipet vi skal på nå, at vi kan åpne døren til lugaren fra app på telefon. På Anthem of the Seas, fikk vi klokker vi brukte til å låse opp og betale. Og de vil jo ha det meste handsfree for å hindre smitte. Spent på hvor langt de har kommet nå med teknologien. Dette er jo flere år siden. Royal Caribbean som vi reiser med, er veldig langt fremme når det gjelder teknikk og for ikke å snakke om miljø.
Alt blir resirkulert. Kun mat males opp og sendes på havet. Du får bot om de ser du kaster noe. De er veldig strenge.
De to innleggene her er fra da vi var med en rundtur rundt hele Independence of the Seas. Veldig moro, men innmari dyrt, tror vi betalte 900,- kr pr pers.
Alle topper skrus av flaskene og lagres for seg selv, mens flaskene presses.
Putter du på meg ei krone, man jeg prate i timesvis non stop. Jeg elsker det rett og slett.
Å få pakke ut kofferten og bli fraktet rundt om i verden, uten at jeg må organisere.
Jeg er litt redd for at prisene nå vil stige siden skipene har ligget i ro i to år. Vi ser litt på august neste år og det er foreløpig dyrt. Men det har vi sagt før også og plutselig åpner det seg en mulighet. Og det fine er at om du bestiller og prisen synker, ja da sier du fra og de endrer prisen.
Jeg er også spent på å se hvordan buffeten er nå. Jeg går ut fra at det er mye mer enkeltporsjoner.
De gjør jo alt for å begrense berøring.
Hver gang jeg går på toilettet i syden, tenker jeg på cruise. Hvorfor? Jo for ofte mangler det såpe eller det er bare kaldt vann eller mangler papir, osv og det er greit nok. Jeg forventer ikke at alle land skal stille opp med luksus. Men nettopp derfor, er det en nytelse når alt er tipp topp. Du trenger ikke ta på hverken kraner eller såpe eller dra ned på et skittent do som kanskje ikke fungerer en gang. Innimellom er det godt når alt er gullende rent.
Royal Caribbean er visst også god til å ta vare på sine ansatte, sa en av kelnerne. Alle ble behandlet likt, sa han. De var likeverdige, uansett stilling og godt tatt vare på, i forhold til de selskapene han hadde jobbet i før. Det er jo en god ting. Nå må jeg gi meg, men du verden hvor takknemlig jeg er for at jeg har muligheten til å oppleve dette.
Jeg stakk nesen min borti alt og hadde min mening om hvordan ting burde fungere.
Jeg spurte hvorfor det hele tiden.
En av de tingene jeg husker jeg spurte om var hva smaker sukkerkulør.
Min mor svarte at det smakte ikke noe og jeg kunne ikke forstå hvorfor, for noe måtte det jo smake.
Vel, nå er jeg blitt et ganske så stort barn.
Jeg funderer fortsatt på veldig mye.
Jeg er nysgjerrig og leter etter sammenhenger og forklaringer.
Ofte går jeg mine egne veier.
Lanserer nye ideer.
Noen ganger er de til å le av for de fleste, men innimellom får jeg bekreftelser på at det jeg trodde var riktig.
Selv om jeg ikke bryr meg så mye at jeg er alene om enkelte forklaringer, blir jeg likevel begeistret når noen har kommet til samme konklusjon som meg.
Endelig en som er like gal liksom.
Det jeg derimot ikke finner forklaring på, er hvordan jeg skal skru av tankene når jeg er lei av de.
Han jeg bor sammen med har en sånn av-knapp.
Slik er det bare og så skrur han av og tenker ikke mer på det, mens jeg blir bombardert av tanker.
Jeg prøver ulike teknikker.
Jeg har forstått at hjernen min forstår bedre bilder enn ord.
Jeg ser derfor for meg at jeg sender tankene ned i en stor tank og skynder meg å skru igjen, så de ikke kommer opp igjen.
Ofte fungerer det bra, men ikke alltid.
Jeg har skuffer med navn på og lukker skuffen eller jeg legger tankene på en hylle og sier at jeg legger dere her så jeg vet hvor jeg har dere, hvis jeg trenger dere.
Jeg kan skrive tankene ned, for å skrive de ut av hodet.
Jeg kan sende dem på et bånd, som i en steinknuser, knuse de og sende de på havet til rensing.
Jeg kan se for meg at jeg setter to strek under og tenke ferdig.
Noen ganger er det ikke noe som hjelper.
Tankene går i loop, kommer igjen og igjen.
Det er gruelig slitsomt.
Sanger kan kverne i hodet på samme måte, slitsomt det også, men ikke så nedbrytende.
Nå prøver jeg å rense tankenes energi, så de ikke skal kjennes så fysiske ut på kroppen.
Jeg prøver å tenke på farger, lar de fylle kroppen.
Gul er ofte bra og marineblå.
Det er nemlig slitsomt når man går på den tankekarusellen og den går rundt og rundt uten at man får stoppet den.
Jeg tror jeg må ty til den aller beste, nemlig meditasjon.
Jeg sier inni meg at jeg er nå villig til å gi slipp.
Dette er siste boken jeg får fra Anemone, tror jeg, for den redaksjonen blir nå lagt ned, etter at de kom inn i Bonnier. Anemone har gitt meg mange gode leseopplevelser.
Jeg skulle nok ønsket meg litt mer fra krigen og litt mindre fra før krigen, for første halvdel var litt svak.
Det manglet derfor litt på at jeg skulle være overbegeistret, men helt klart en bok mange vil like å lese.
Fra omslaget :Inspirert av en sann men ukjent del av krigshistorien.
«Walshs nydelige debutroman forvandler det historiske stoffet til en levende roman om forsoning og omsorg.» -The New York Times Book Review.
Belfast, oktober 1940: Den unge dyrepasseren Hettie får ansvaret for en foreldreløs elefant ved navn Violet. Sammen legger Hettie og Violet ut på en ferd som viser hvor sterke bånd som kan oppstå mellom mennesker og dyr. Etter hvert som Violet begynner å venne seg til livet i fangenskap, dukker det opp mørke skyer på himmelen. En verdenskrig truer en by som allerede er splittet mellom de britiske lojalistene og de som kjemper for et fritt og forent Irland. Skjærtorsdag 1941 faller hundrevis av tyske bomber over Belfast. Nesten tusen mennesker omkommer og store deler av byen legges i ruiner. Hettie løper til dyreparken for å forsikre seg om at Violet er uskadd.
S. Kirk Walsh er forfatter, redaktør og lærer bosatt i Texas. Tekstene hennes er publisert bl.a. i New York Times Book Review og San Francisco Chronicle, og hun underviser også i skriving. Elefanten i Belfast er hennes debutroman, og hun skriver nå på sin andre roman.
Elisabeth Strout, Åh, William
Leseeksemplar fra Forlaget Press
Forlaget Press har også gitt meg mange fine leseopplevelser. Jeg tror jeg har likt godt nesten alle jeg har fått fra de. De har mange solide, gode forfattere som Islandske Jón Kalman Stefánsson og tyske Benedict Wells
Dette er tredje bok med samme hovedperson, men de skulle være frittstående, så jeg prøver.
Fra omslaget:Hva vet vi om dem vi elsker? Hva binder oss sammen, også etter at vi for lengst har vokst fra hverandre?
Da Lucy Barton mister den andre ektemannen sin, David, kjenner hun også på sorgen over mannen hun først var gift med, William. William plages av søvnløshet. Det hender han ringer Lucy for å fortelle. Til slutt spør han Lucy om hun vil være med ham på en reise, det er en familiehemmelighet han må finne ut av.
Elizabeth Strout har de siste tiårene etablert seg som en av USAs aller fremste forfattere – en unik skildrer av kjærlighet, klasse, kjønn og aldring. I Åh, William! møter vi igjen Lucy Barton fra bøkene Jeg heter Lucy Barton og Hva som helst er mulig, i et vakkert og stillfarent mesterverk om ensomhet, fellesskap, familie og forandring
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten funderer litt på om det er mulig å kvitte seg med bøker.
Nå har jeg gått her (lest sittet for det meste) hele uken og strevd med litt av hvert.
Jeg har vasket klær og lagd mat.
Ja slik du hører Gjertrud i the Julekalender, når hun legger ut om julepynten.
Og kuler og guirlander og glitter. Ooooolaf!!!
Ja nå har jeg strevd med alt alene hele uken.
Jeg har sluppet katten ut og inn, utallige ganger.
Og jeg har lagt den stor kasserolle ertesuppe(prøvd å la være å tenke på konsekvensene, hadde kanskje vært bedre å lagd den sent søndagskveld, gubben drar 04.30 om morgenen, ja i tilfelle er større gassutslipp, mener jeg)
Men nå er det torsdag, gubben har kommet i hus og suppen er servert.
Og her sitter jeg da og venter.
Og venter
Og venter.
Og ingenting skjer.
Kaffekoppen er like tom, enda jeg satte selv på trakteren mens gubben enda slurpet i seg alskens ingredienser til gassangrep.
Kan man ikke forvente servering her?
Hallo, tom kopp
Tror jeg henter den selv jeg.
Kanskje noen har jobbet litt mer enn meg.
Han trenger nok å samle styrke til de kommende eksplosjoner.
Katten ville ut, men når jeg åpnet døra, snudde den på dørstokken og gikk inn igjen.
Altså en innedag.
Dere er kanskje lei av airfryertesting men det er ikke jeg serru, så jeg durer på.
Jeg kjøpte en hel masse glutenfritt mel når jeg trodde jeg skulle prøve omstartdiett med Nordstrand.
Vel, nå ombestemte jeg meg og kuttet ikke gluten.
Nå klager gubben over at skuffa med mel, er stappfull. (Ikke sant i det hele tatt, , han klager ikke, det er jeg som synes det, men høres bedre ut å skylde på han, siden det egentlig var unødvendig å kjøpe i utgangspunktet.)
Vel så googlet jeg da, rundstykker glutenfrie.
Jeg fant en oppskrift men der skulle de heve en time.
Med min travle hverdag, (ironi), hadde jeg ikke tid til det.
Jeg skulle ha frokost, kan du skjønne, og det NÅ.
Og der gikk det opp et lys. (Skjer i små, sjeldne øyeblikk)
Frosne rundstykker. Yes.
6 min 180 grader rett fra fryseren. Perfekt.
Mens det steker, smører jeg formen med formfett, rører sammen et egg og litt salt. (Ja, jeg gjør litt mer på de 6 minuttene også, men det er ikke alt dere trenger å vite noe om)
Rundstykke ferdig, inn med eggeformen, 3 minutt.
Vet dere, jeg tror jeg må være et geni.(ikke si noe om at jeg tror jeg har sett noe lignende på Instagram)
Fantastiske greier. Nydelig frokost med seilaks(halv pris, utgått dato, hvordan kan de forlange kr 76,- for et lite glass saltet fisk, der går grensen, halv pris eller ikke noe, jeg må spare til neste ferie)
Fantastisk frokost ja, med salat, fermenterte grønnsaker og spirer på toppen.
Men i det jeg går inn på leserommet med frokosten, må jeg innom et annet rom.(noen rom bør man ikke nevne med navn).
Da tenker jeg at nå når jeg først er her, da kan jeg dusje.
Det er rart men slike trivielle ting blir litt kjedelig når man går hjemme hver dag, men det er jo nødvendig.
Og er det nødvendig, da må barna lures litt, (barna er meg denne gang, men det skjønte du vel)
Så satt jeg her da nydusjet.
Da passet det med selfie.
Jeg ser jo disse selfiene med trutmunn(oj, det glemte jeg og gjett hvorfor)
Når jeg nå skulle se på leppene som lagde trutmunn, ble jeg så forskrekket at jeg glemte det.
Jeg så at jeg har skjegg.
Gubben har rett han.
Første gang han fikk låne et par briller, (han så ikke fergeruta, det var den gang den var i sånn såkalt paprformat, ukjent for de unge i dag, de vet ikke hva det er), ja da så han på meg og sa: Har du skjegg?
Sukk ja, jeg har det.
Her sitter jeg.
10 grader, regn, nydusjet med god frokost og skjegg.
Ingrid Berglund, Den svarte svanen Leseeksemplar fra Gyldendal
Ja, der forsvant den dagen. Jeg har nesten ikke registrert at den har vært her. Jeg har vært oppslukt av denne boken som overraskende dukket opp i postkassa mi i dag og etter en kort og intens diskusjon med de andre som ligger i stabelen, klarte den å smiske seg foran alle andre.
Dette var gøy, ja så gøy som en god krim kan være. Du blir sugd inn de første sidene og spyttet ut igjen med en liten latter på siste siden. Så forfriskende. For et radarpar Oda og Reidar er. Så annerledes. Og så velskrevet.
Ingenting makabert, kan leses av alle som liker litt spenning. Høyaktuelt tema.
Ingrid Berglund, hvor har du vært hele mitt liv. Hvordan kan det være at jeg ikke har oppdaget deg før. Det er femte krimboken hun skriver. Jeg gir bare sjelden terningkast men jeg ruller en 7-er. Er ikke det mulig, sier du. Jo jeg fant nettopp nå opp en slik terning.
For en start måneden. En perfekt krimbok for meg. Akkurat slik jeg liker de.
De er et umake par, den unge dødsboadvokaten Oda Krohg og hennes aldrende assistent, Reidar Simonsen. De er begge forlatt av sine egne, og den felles etterforskningspraksisen deres er et ikke helt vellykket forsøk på å stable seg på beina igjen.
Så kommer en døende kvinne inn døren med et siste ønske. Mot bedre vitende tar de oppdraget; å finne kvinnens sønn som angivelig druknet for fem år siden. Det eneste Oda og Reidar har å gå på, er fire skjell noen har sendt den dødsmerkede moren.
Etter hvert som de graver i fortiden, oppdager de flere mistenkelige dødsfall. De ser også foruroligende tegn på at den farmasøytiske storindustrien har skitne hender. Jakten på sannheten vekker raskt oppmerksomhet fra personer som blir farligere jo mer koronapandemien brer seg. Og snart er det Oda og Reidar som jages.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten funderer litt på om det er mulig å kvitte seg med bøker.
Jeg ønsker alle hjertelig velkommen til siden min:
