Jeg kjøpte Bienes historie på salg her i sommer, for det var så mange som hadde skrytt av hvor god den var. Nå tar jeg ikke det så høytidelig for ofte liker jeg ikke de bøkene som er så oppskrytt, men tenkte at jeg må nå se om det stemmer. Jeg har lest bok nummer to av Lunde, Blå, så da tenkte jeg at jeg må lese Bienes historie også. Anmeldelsen av Blå kommer vi tilbake til.

I utgangspunktet var jeg negativ, jeg har en tendens til det innimellom når jeg har tanker om en bok, vet at det er veldig dumt, men sånn er det med meg. For det første var det alle de gode anmeldelser, som jeg ofte føler er kjøpt og betalt og kun tildelt bøker jeg ikke forstår å like og så oppdaget jeg at en del av historien var lagt til 2098. Når noe er frem i tid er det som å vifte med en rød klut foran meg. Jeg liker ikke spådommer. Men boken stod i hylla og leses skulle den.

Og resultatet er at jeg likte boken svært godt. For en fortellerkunst. Ja, den er frem i tid og litt irriterte det meg at det skal være en dommedagspreken for alt som er frem i tid, men det tok seg inn igjen på slutten. Jeg må bare bøye meg i støvet for Maja Lunde, hun er en fantastisk forteller. Jeg håper bare at historiene kommer til henne så vi får flere gode romaner fra henne i årene som kommer. Ikke rart at denne er blitt solgt til mange land.

Shopping

KUN I DAG: Sjekk de råeste tilbudene på Black Friday

Egentlig bør denne boken var obligatorisk lesing for alle som elsker bøker. Så enkelt er det. Den bør også inn i skolen som en tankevekker til elevene som skal arve vår fremtid. Jeg er blitt stor fan av Maja Lunde.

Tekst fra bokklubben

Det er en lang reise Maja Lunde tar oss med på i sin roman. Vi får bli med til 1800-tallets England, til William, biologen som en gang var et forskertalent, som har fått for mange barn og kastet bort livet sitt i frøbutikk. Nå ligger han til sengs – utslitt, resignert, tom, motløs – til han en dag leser en bok om bier, og reiser seg fra senga. Ambisjonen er klar: å skape en helt annerledes – og bedre – bikube.

Vi får bli med til George, den amerikanske birøkteren som elsker gården sin, landskapet han lever i og biene sine. Han lengter etter at sønnen Tom skal interessere seg mer for biene og mindre for studiene. Og vi møter Tao, den kinesiske kvinnen anno 2098 som lever etter Kollapsen, i en verden der bier ikke lenger finnes, der det knapt finnes mat, der det også er langt færre mennesker enn i dag – fordi matmangelen er så stor og prekær. Tao, som jobber med håndpollinering, som bare har en time om dagen med sin tre år gamle sønn, men som bærer på en drøm om å kunne gi han noe mer enn hun selv har fått.