Ilja Leonard Pfeijffer, Grand Hotel Europa

Ilja Leonard Pfeijffer, Grand Hotel Europa

Leseeksemplar fra Gyldendal

Denne var svært interessant, men var så utfordrende å lese for meg, at det tok tid å lese den ut. I tillegg har jeg vært på farten og ikke hatt tid å lese. Den lesestabelen jeg har for september, blir garantert mye mindre enn jeg hadde tenkt.
Nå er den imidlertid ferdig lest og jeg er svært begeistret. Dette kan se ut som en lett underholdningsbok, men det er det langt i fra.
Grand hotel Europa er et hotell som lever i fortiden. Der har det vært lite endring, man tviholder på det gamle. Så kjøper en kineser opp hotellet og endringene kommer.

Hotellet er et symbol for Europa.

For enkle meg, uten høyere utdannelse enn gymnas og et år på bedriftsøkonomi, var språket utfordrende. Det vrimler av fremmedord og jeg måtte ofte ty til Google, men noen av de var fremmed for Google også. Likevel fikk jeg med meg sammenhengen. Nødvendigheten av å bruke et så høytflyvende språk, forstår jeg ikke helt.

Det som fascinerte meg mest, var at her ble tankegangen min utfordret.
Vi blir tatt med til ulike steder i Europa, kunsthistorie og historie generelt, filosofi, kjærlighetshistorie, men hovedtemaet er masseturismen og hvor det fører oss i fremtiden.

Jeg elsker jo selv å reise, flere utenlandsturer, hver år.

I år 2000 booket kineserne 10 millioner utenlandsturer. I 2017 var det 145 millioner. Prognoser går ut fra at i år 2030, blir det booket 400 millioner reiser, av kineserne alene.(tall fra boken)

Interessant var også tanken på at vi i Europa tviholder på det gamle. De gamle bygningene renoveres, så de ser likedan ut som de alltid har gjort og vi elsker nettopp dette. Dette er hva man som turist vil se.

Hva skjer med maleriene i det sixtinske kapell etter år med millioner av menneskers pust, som påvirker malingen?

Mennesker betaler for å se autentisk fattigdom, for så å vise til hvor fantastisk det var å se, det er jo regelrett trist. Dessuten blir det ikke autentisk lenger, når det vises frem for penger til et publikum.

Byer i Europa, som Venezia, blir utstillingslokaler, ikke levende bebodde byer.

Hvor går vi i fremtiden?

Utrolig spennende bok for min tankevirksomhet. Det er nesten så jeg skulle snudd den og begynt på nytt, men nei. Det eneste jeg hadde å utsette på den, var at det var litt for mange sider, 529 og noe kunne vært kuttet. Ikke alt var like interessant.
Liker du solide, velskrevne romaner, som får hjernecellene til å våkne, da anbefaler jeg Grand Hotel Europa.

Vil du ha lett underholdning, nei. Den er underholdende, men langtfra lett.

Den kjente forfatteren Ilja Leonard Pfeijffer tar inn på det ærverdige, men nedslitte Grand Hotel Europa for å reflektere over hva som gikk galt med Clio, hans livs store kjærlighet. Slik skrives en vakker historie fram, om intellektuell og kjødelig lidenskap, om reiser til Malta, Portovenere og Venezia, og en spennende jakt etter Caravaggios siste maleri.

Forfatteren blir mer og mer fascinert av mysteriene rundt Grand Hotel Europa og gjestene som bor der – minneverdige karakterer som tilsynelatende stammer fra mer elegante æraer. Men hotellets fremtid er truet av globaliseringen som finner sin vei også hit.

Grand Hotel Europa er Den store europeiske romanen – en grandios, lyrisk og freidig roman om europeisk identitet og vårt eget kontinent. Et Europa hvor fortiden dyrkes i den grad at det knapt er plass til noen fremtid, og hvor masseturismen er i ferd med å ødelegge noe av det mest verdifulle vi har. Boken er en av de mest solgte i Nederland de siste årene, den er belønnet med flere priser, er trykket i 26 opplag og er under utgivelse i over 20 land.

Nå leser jeg

Rohinton Mistry, Balansekunst

Den har jeg kjøpt selv.

Det er ikke reklame hvis jeg reklamerer for en bok jeg selv har kjøpt. Merkelig.

Balansekunst kommer før Familieanliggender. Dette er også bøker som har ventet i årevis, så det er ikke rart de blir ivrige, når de blir plukket frem.

Gjennom sine fire hovedpersoner og en mengde fargerike bipersoner fører Rohinton Mistry leseren rundt i Indias nære fortid, fra selvstendigheten i 1947 til unntakstilstanden i 1975. “Balansekunst” er en brutal historie, men den er også sterk, fargerik og vakker og bringer India i fokus på et enbestående vis. Her skildres kastevesenet og kampen for tilværelsen på en så livfull måte at det er nærliggende å trekke linjen tilbake til forfattere som Dickens og Balzac. “Balansekunst” er blant de sjeldne bøkene som setter varig preg på leseren.

September: