Jeg skal lese alt av Grebe, og denne hadde jeg enda ikke fått lest. Dette er hennes første alene, før har hun skrevet sammen med søsteren Åsa Träff, slik jeg har forstått det. Jeg er derfor svært fornøyd med nå å være ajour.
Jeg har lest fire av de fem, som de har skrevet sammen. Etter neste ferie, skal jeg ha lest den femte også. Den var med i kofferten, men måtte bli med hjem igjen denne gang.
Jeg likte svært godt denne krimboken. Gubben likte den mindre. Han syntes det ble for mye om hovedpersonenes historie. Vi får livshistorien til hovedpersonene og det har ikke noe med krimsaken å gjøre. Men jeg likte det, for temaet er oppvekst og sorg og hvordan det påvirker livet vårt.
En høyspenningsroman er det ikke, men jeg synes Grebe skriver veldig bra og jeg liker rett og slett det hun skriver.
Ikke alt er slik det ser ut i denne historien og det gikk lenge før det gikk opp for meg. Men da skjønte jeg sammenhengen. Syntes det var et interessant og annerledes plott.
Camilla Grebe er en dyktig forfatter synes jeg.
Fra omslaget:Kvalitetskrim fra vinneren av Glassnøkkelen 2018. Emma har en elsker. En elsker som er alt hun har drømt om og mer til. Det er bare ett problem. Han er direktør i kleskjeden hun jobber for. En praktisk detalj, men samtidig veldig pirrende.
Etter forlovelsesmiddagen deres forsvinner Jesper sporløst. Og ikke lenge etter blir en ung kvinne funnet brutalt myrdet i det flotte huset hans, i en fasjonabel forstad til Stockholm. Peter Lindgren er en resignert, men rutinert politietterforsker. Han får hjelp av atferdsforskeren Hanne Lagerlind i etterforskningen av det bestialske drapet på den unge kvinnen. Drapet har tydelige likheter med en ti år gammel sak, som fortsatt er uløst.
Hvem er den drepte kvinnen? Har drapet noe med den gamle saken å gjøre? Og hvor er den forsvunne elskeren?
Enda en feelgoodforfatter jeg følger. Hotellet på klippen var litt mye kjærlighet for meg, men elsket beskrivelsene om landskap og mat, så jeg koste meg likevel. Så får vi se hva jeg synes om Appelsinlunden. Vi skal til Sevilla og der har jeg vært.
Appelsinlunden av Rosanna Ley er en uforglemmelig fortelling om tapt kjærlighet, familiehemmeligheter og appelsiner – fra solfylte Sevilla.
Holly elsker appelsiner, og hun elsker å lage appelsinmarmelade. Nå har hun endelig sjansen til å bytte ut en stressende jobb i storbyen med en drømmejobb i Dorset. Hun åpner “Bitter appelsin”, en liten butikk som hyller sitrusfrukten som alltid har inspirert henne.
Hollys mor Ella har alltid likt seg i Sevilla. Så hvorfor nøler hun når Holly inviterer henne med på tur for å handle inn produkter til butikken? Hva er hun redd for? Har det noe å gjøre med den gamle oppskriften på spansk appelsinkake som Ella har holdt skjult for familien i alle år?
Sevilla er en by full av sol og appelsiner, men livet der kan også være bittersøtt. Vil kjærligheten overleve appelsinlundens mange hemmeligheter?
Anne Marie og Kåre hadde for noen dager siden besøkt hjemmet til Småsamannen.
Og når hun sitter salig her på balkongen, midt i trafikkstøyen og påstår at hun finner like mye fred her, som det var hos utenfor huset hans, ja da ble jeg jo rørt.
Gode energier, ro og fred i hjemmet er viktig for meg og da tyder det på at det har vi ❤️
Tilfeldig var det nok ikke at jeg hadde lagd rabarbragrøt og gjestene, uten å vite at jeg hadde gjort det, hadde de med seg sprudlende alkoholfri rabarbradrikke. Den var veldig godt, så den må jeg få tak i.
Morsomt var det også når vi satt og spiste pizza og Kåre sier at han forstod dialekten vår lett, men når gubben og jeg snakket sammen, da slo vi over på et eget språk, som var helt uforståelig, hihi
Neste år blir gubben pensjonist og vi får fri hele året. Når våren kommer, da må vi prøve å ta turen til Søgne igjen.
Pizza er fint når man får gjester og egentlig ikke har tid å lage mat.
Så ut til å være i min gate det her og det var det så sannelig. Helt perfekt feriebok. Overraskende vendinger, som jeg ikke så komme.
Her er det medmenneskelighet og vennskap og hvordan strekke ut en hjelpende hånd, uten å forvente noe takk tilbake.
Alle har de traumer og hemmeligheter i ryggsekken og de vil de helst skal fortsette å være der, men så kommer denne Charlie på besøk. Sakte, men sikkert, kommer hemmelighetene opp i lyset, også Charlies.
En sterk og rørende historie, ja det er det. En roman jeg tror de fleste vil like.
Fra omslaget:
Ingen skal måtte behøve å være ensomme
Charlie liker jobben som sjåfør. Han frakter matvarer hjem til folk og liker å tilbringe tiden alene i bilen. Han har aldri vært særlig glad i å måtte forholde seg til mange mennesker, men når han blir satt til å levere matvarer i Hope Street, innser han at det er mange ensomme mennesker der ute, og for noen av dem er Charlie deres eneste møte med omverdenen.
Butikksjefen må minne Charlie på at han er sjåfør, ikke sosialarbeider, og at han ikke må bruke mer enn fire minutter på hver kunde, men Charlie kan ikke hjelpe for at det harde ytret hans begynner å mykne. Han klarer ikke å la være å vise litt vennlighet til innbyggerne i Hope Street og hjelpe dem med å finne sin plass i verden igjen.
Men vil hans hjelpende hånd bare gjøre alt verre?
Nå leser jeg:
Camilla Grebe, Når isen brister
kjøpt selv
Jeg skal lese alt av Grebe, og denne har jeg enda ikke fått lest.
Fra omslaget:Kvalitetskrim fra vinneren av Glassnøkkelen 2018. Emma har en elsker. En elsker som er alt hun har drømt om og mer til. Det er bare ett problem. Han er direktør i kleskjeden hun jobber for. En praktisk detalj, men samtidig veldig pirrende.
Etter forlovelsesmiddagen deres forsvinner Jesper sporløst. Og ikke lenge etter blir en ung kvinne funnet brutalt myrdet i det flotte huset hans, i en fasjonabel forstad til Stockholm. Peter Lindgren er en resignert, men rutinert politietterforsker. Han får hjelp av atferdsforskeren Hanne Lagerlind i etterforskningen av det bestialske drapet på den unge kvinnen. Drapet har tydelige likheter med en ti år gammel sak, som fortsatt er uløst.
Hvem er den drepte kvinnen? Har drapet noe med den gamle saken å gjøre? Og hvor er den forsvunne elskeren?
Gode stoler i spisesalen og aldri overbefolket enda hotellet var fullbooket.
Dette hotellet hadde mange fine detaljer, som vi setter pris på.
Gode stoler, rolige områder, nok solsenger, rolig i spisesal, mange bord ute for å spise, gressplen, servering av drinker i hele uteområdet, nært strand, god mat, god service, rent, håndklær hver dag.
Det begynte så bra med god frokost.
Men det var her jeg gjorde feilen.
Igjen hadde jeg glemt å lytte til kroppens signaler.
I løpet av de siste nettenes dospringing, ca hver time for å tisse, sa kroppen fra at den var sliten.
Men det hørte ikke jeg på, for jeg var bra på dagtid, bare sliten på kvelden.
Jeg svømte derfor to runder ut til odden, enda jeg klart og tydelig hørte stemmen si, at du bør ikke svømme i dag, bare slappe av.
Men jeg vil, jeg vil,kun en dag igjen.
Kvelden før, spiste jeg noe veldig fett lammekjøtt og ble helt skutt etterpå.
Da burde det også ringt en bjelle, men den var stille.
Den hadde nok ferie.
Hvis vi legger dette sammen med stress fordi det nærmer seg hjemreise og lettelse over at jeg har vært frisk hele ferien, ja da kunne det også gått bra.
Men jeg hadde glemt alt dette og spiste så frokost, som var altfor kraftig kost.
Egentlig kjente jeg det etter første biten at det var feil mat, men jeg spiste opp.
Siste rest av solkrem.
Bøker klar for solsenga, alt legges til rette for en fin dag.
De to som i fjor var 2 uker i Middelhavet og 2 uker i Karibien, uten å ha på badetøy en eneste dag og fortalte at nei, solseng, det unngikk de, ja de har ligget på solseng 15 dager og nytt det.
Takket være gode puter på sengene, parasoll og badevann.
Etter frokost tuslet vi ned til solsengene.
Vi lå ikke her ved bassenget og ikke skjønner jeg at folk kunne ligge her.
Det var som å ligge på stekepanna.
Vi var innom vennene våre, som tydeligvis ikke hadde fått vann enda, for de kom fort.
Litt fornærmet over at det kun er vann som blir servert.
Kun en dag klarte jeg ikke å dy meg, men koste litt med en av de, men det bør man ikke gjøre.
