Balansekunst kommer før Familieanliggender. Dette er også bøker som har ventet i årevis, så det er ikke rart de blir ivrige, når de blir plukket frem. De er frittstående, så da møter jeg nok ikke igjen personene i Balansekunst, i Familieanliggender.
I det jeg presenterte septemberstabelen og ba om anbefalinger, var det mange som anbefalte denne og det forstår jeg. Det var en god roman som var både fin og varm og trist og spennende. 780 sider fløy avsted. Den var vanskelig å legge fra seg. Slutten kunne jeg definitivt tenkt meg annerledes, hvis jeg var forfatter.
Anbefales hvis du liker gode, historiske romaner, men vær obs på at det er ikke en solskinnshistorie.
Gjennom sine fire hovedpersoner og en mengde fargerike bipersoner fører Rohinton Mistry leseren rundt i Indias nære fortid, fra selvstendigheten i 1947 til unntakstilstanden i 1975. “Balansekunst” er en brutal historie, men den er også sterk, fargerik og vakker og bringer India i fokus på et enbestående vis. Her skildres kastevesenet og kampen for tilværelsen på en så livfull måte at det er nærliggende å trekke linjen tilbake til forfattere som Dickens og Balzac. “Balansekunst” er blant de sjeldne bøkene som setter varig preg på leseren.
Eva Weaver, Gutten fra ghettoen
Egentlig skulle stabelen kun være bøker med historier fra Asia, men denne lurte seg inn i stabelen, uten at jeg så det. Det er noen som bare sniker seg frem, hvis jeg ikke følger med. Den ser bra ut, så den fikk ligge der.
Denne fikk være med til Oslo for den var så lett. Lest ble den ikke der, så den leses nå. Veldig spennende, vanskelig å legge fra seg.
Dukkemesteren fra gettoen er fortellingen om en frakk, en hånddukke og en gutt som bor i Warsawa i 1938, en tid da trusselen om krig ble hard virkelighet. Denne viktige boken gir leseren innblikk i den 2. verdenskrig. Samtidig forteller den en spennende og gripende historie om et barns overlevelsesevner under umenneskelige livsbetingelser.
Jeg sukket og stønnet og tok nesten til tårene av frustrasjon.
Da var det coronapass og vaksinasjoner.
Likedan når vi skulle på cruise i sommer.
Og hos banken, for et herk.
Hadde jeg holdt meg hjemme, ville jeg sluppet unna alt unntatt bank-id.
I dag har jeg søkt innreise til Usa.
Vi skal jo på cruise i november.
Jeg fikk svar ganske raskt om at jeg er velkommen.
Nå har jeg igjen å se om gubben får være med.
Til og med navn på foreldrene dine skal de ha, selv om de har vært borte i 50 år.
De skal også vite om du er på sosiale media.
Du er ikke nødt å svare på det, men hvis ikke må man klikke at man ikke er der og for min del, vil jeg da lyve og løgn liker jeg ikke. Det kan straffe seg.
Men nå kan jeg slappe av. Når gubben kommer hjem, skal vi søke for han også.
Om jeg har pakket, sier du?
Nei, det er for tidlig.
Skal flere steder før Miami, men gjett?
Bøkene ja.
De stables opp.
Gubben ymtet frempå i går om vi kanskje skulle ha med færre denne gangen.
Vi hadde jo med hjem igjen halvparten i juli.
Jeg vet ikke om jeg greier å legge igjen noen.
Hvem skal i så fall fortelle dem at de ikke får bli med?
Noen av de var med i juli og kom ulest hjem.
Det er jo nesten så de er like nervøs som hun som fyller ut nettskjemaer.
Heldigvis trenger vi ikke coronapass eller vaksiner lenger.
Vi er derfor litt usikker på om vi skal ta den fjerde.
Testes må vi når det er cruise mer enn ni dager.
Vi har 10 pluss 4.
Men det var superenkelt med testing hos dr. Drop in på gardermoen.
4 dagers fra Miami, er partycruise, fortalte sønnen.
Ojoj, sa jeg.
Foreløpig ser det sånn ut.
Ja, for all del, dette er hele november, ikke bare ferie.
Det er leseeksemplarer og kjøpte, nye og gamle.
Vi som får bøker, får de ofte uinnbundet og for meg, er det helt i orden.
Det blir endringer her før november kommer.
Jeg må vel innrømme at dette var litt for mange.
Samtidig er det laaaaaang flyreise til Usa.
Tenk om det ikke er med mange nok?
Vi skal jo ha bibliotek på lugaren, slik som her.
Det bruker å være bibliotek ombord, men der var ikke det på Edge i sommer.
Kanskje har de fjernet alle på grunn av coronaen.
Det finner vi snart ut.
Her er litt av biblioteket på Silhouette.
Er vel ingen som når opp på de øverste hyllene her?
Dette var i 2018.
Gleder meg veldig.
Reiserute kommer etterhvert.
Jeg bruker jo bloggen for å skape dagen min god.
Reiser og bøker er mine lidenskaper og å skrive litt om det, løfter humøret flere hakk.
Denne var svært interessant, men var så utfordrende å lese for meg, at det tok tid å lese den ut. I tillegg har jeg vært på farten og ikke hatt tid å lese. Den lesestabelen jeg har for september, blir garantert mye mindre enn jeg hadde tenkt. Nå er den imidlertid ferdig lest og jeg er svært begeistret. Dette kan se ut som en lett underholdningsbok, men det er det langt i fra. Grand hotel Europa er et hotell som lever i fortiden. Der har det vært lite endring, man tviholder på det gamle. Så kjøper en kineser opp hotellet og endringene kommer.
Hotellet er et symbol for Europa.
For enkle meg, uten høyere utdannelse enn gymnas og et år på bedriftsøkonomi, var språket utfordrende. Det vrimler av fremmedord og jeg måtte ofte ty til Google, men noen av de var fremmed for Google også. Likevel fikk jeg med meg sammenhengen. Nødvendigheten av å bruke et så høytflyvende språk, forstår jeg ikke helt.
Det som fascinerte meg mest, var at her ble tankegangen min utfordret. Vi blir tatt med til ulike steder i Europa, kunsthistorie og historie generelt, filosofi, kjærlighetshistorie, men hovedtemaet er masseturismen og hvor det fører oss i fremtiden.
Jeg elsker jo selv å reise, flere utenlandsturer, hver år.
I år 2000 booket kineserne 10 millioner utenlandsturer. I 2017 var det 145 millioner. Prognoser går ut fra at i år 2030, blir det booket 400 millioner reiser, av kineserne alene.(tall fra boken)
Interessant var også tanken på at vi i Europa tviholder på det gamle. De gamle bygningene renoveres, så de ser likedan ut som de alltid har gjort og vi elsker nettopp dette. Dette er hva man som turist vil se.
Hva skjer med maleriene i det sixtinske kapell etter år med millioner av menneskers pust, som påvirker malingen?
Mennesker betaler for å se autentisk fattigdom, for så å vise til hvor fantastisk det var å se, det er jo regelrett trist. Dessuten blir det ikke autentisk lenger, når det vises frem for penger til et publikum.
Byer i Europa, som Venezia, blir utstillingslokaler, ikke levende bebodde byer.
Hvor går vi i fremtiden?
Utrolig spennende bok for min tankevirksomhet. Det er nesten så jeg skulle snudd den og begynt på nytt, men nei. Det eneste jeg hadde å utsette på den, var at det var litt for mange sider, 529 og noe kunne vært kuttet. Ikke alt var like interessant. Liker du solide, velskrevne romaner, som får hjernecellene til å våkne, da anbefaler jeg Grand Hotel Europa.
Vil du ha lett underholdning, nei. Den er underholdende, men langtfra lett.
Den kjente forfatteren Ilja Leonard Pfeijffer tar inn på det ærverdige, men nedslitte Grand Hotel Europa for å reflektere over hva som gikk galt med Clio, hans livs store kjærlighet. Slik skrives en vakker historie fram, om intellektuell og kjødelig lidenskap, om reiser til Malta, Portovenere og Venezia, og en spennende jakt etter Caravaggios siste maleri.
Forfatteren blir mer og mer fascinert av mysteriene rundt Grand Hotel Europa og gjestene som bor der – minneverdige karakterer som tilsynelatende stammer fra mer elegante æraer. Men hotellets fremtid er truet av globaliseringen som finner sin vei også hit.
Grand Hotel Europa er Den store europeiske romanen – en grandios, lyrisk og freidig roman om europeisk identitet og vårt eget kontinent. Et Europa hvor fortiden dyrkes i den grad at det knapt er plass til noen fremtid, og hvor masseturismen er i ferd med å ødelegge noe av det mest verdifulle vi har. Boken er en av de mest solgte i Nederland de siste årene, den er belønnet med flere priser, er trykket i 26 opplag og er under utgivelse i over 20 land.
Nå leser jeg
Rohinton Mistry, Balansekunst
Den har jeg kjøpt selv.
Det er ikke reklame hvis jeg reklamerer for en bok jeg selv har kjøpt. Merkelig.
Balansekunst kommer før Familieanliggender. Dette er også bøker som har ventet i årevis, så det er ikke rart de blir ivrige, når de blir plukket frem.
Gjennom sine fire hovedpersoner og en mengde fargerike bipersoner fører Rohinton Mistry leseren rundt i Indias nære fortid, fra selvstendigheten i 1947 til unntakstilstanden i 1975. “Balansekunst” er en brutal historie, men den er også sterk, fargerik og vakker og bringer India i fokus på et enbestående vis. Her skildres kastevesenet og kampen for tilværelsen på en så livfull måte at det er nærliggende å trekke linjen tilbake til forfattere som Dickens og Balzac. “Balansekunst” er blant de sjeldne bøkene som setter varig preg på leseren.
Passet ypperlig siden jeg også hadde en rødbete igjen.
Jeg brukte ostehøvel. Skavet en halv knutekål. Salat, persille, en gul gulrot, litt grønnkål, kjerner fra et kvart granateple, litt hvitløk, salt, pepper, olje, litt sitronsaft og litt eplesidereddik. ( Det siste er ypperlig hvis du har sur mage, selv om det kan høres merkelig ut) Gresskarkjerner ristet i pannen.
En liten rødbet skaves tynt med ostehøvel. Kjernene hadde jeg i like før servering så de skulle holde seg sprø. Rødbeten måtte vente så den ikke gjorde salaten rød.
Kotelettene ble krydret, stekt ca 9 på hver side, 200 grader airfryer.
Poteter vendt i olje og parmesan, salt og pepper, airfryer, litt mindre tid enn pommes frites, for jeg delte småpoteter.
Salaten ble frisk og god.
Vellykket. Husk jeg har ikke oppskrifter, bare inspirasjon. Bland det du selv liker.
