Dette er ikke reklame, for jeg har kjøpt den selv. Hvis jeg kjøper den selv, kan jeg reklamere så mye jeg vil. Hvis jeg får den fra et forlag, sier markedsføringsloven at det er reklame og jeg må merke med leseeksemplar.
Egentlig skulle stabelen kun være bøker med historier fra Asia, men denne lurte seg inn i stabelen, uten at jeg så det. Det er noen som bare sniker seg frem, hvis jeg ikke følger med. Den så bra ut, så den fikk ligge der.
Jeg er så glad at jeg leste denne. Den var så nydelig. Ja, trist også, men veldig fin samtidig. For en historie. Og det er en debutbok.
Fra Warszawa under andre verdenskrig. Fra gettoen dit jødene ble tvangsflyttet og deretter jaget fra og sendt til konsentrasjonsleir.
Vi møter her igjen den gode doktoren fra Warszawa.
Det er ingen historie fra konsentrasjonsleirene. Den er trist, men ikke av de råeste, for de som har vondt for å lese det.
Anbefaler den varmt.
Dukkemesteren fra gettoen er fortellingen om en frakk, en hånddukke og en gutt som bor i Warsawa i 1938, en tid da trusselen om krig ble hard virkelighet. Denne viktige boken gir leseren innblikk i den 2. verdenskrig. Samtidig forteller den en spennende og gripende historie om et barns overlevelsesevner under umenneskelige livsbetingelser.
Nå leser jeg:
Shilpi, Somaya Gowda, Indias datter
Jentebarn har ingen verdi på landsbygda i India, så når Kavita føder en datter, dreper ektemannen Jasu den nyfødte. Noen år senere føder Kavita nok en datter, og trygler sin mann om å få tilbringe én natt sammen med barnet. Den natten bringer hun datteren i sikkerhet på et barnehjem. I USA vokser Asha opp hos trygge og kjærlige adoptivforeldre. Likevel trekkes hun mot sitt fødeland, og reiser til India for å finne sin bakgrunn. Historien strekker seg over 20 år, og fortelles av de to mødrene og datteren de deler. Dette er en emosjonell og eksotisk fortelling som tar deg tett på Indias kultur, mennesker, lukter og smak. “Indias datter” oversatt til 18 språk, er solgt i over 200 000 eksemplarer i Canada og har ligget på New York Times’ bestselgerliste
I september skal jeg på en rekke bokarrangrmenter. Flere av de er åpne for alle interesserte.
Hvis du liker å lese krim og har mulighet, anbefaler jeg deg å ta turen til Fjordslottet siste helga i september.
Fjordslottet er et lite, intimt hotell og det er nettopp dette som er med på å gjøre helgen ekstra fin.
Her er vi nemlig sammen med forfatterne hele helgen. Det gir en spesiell atmosfære for oss bokelskere å være sammen med mange som er like interessert som en selv, i å lese og de som skaper disse bøkene.
Spennende er det også å høre om etterforsking av virkelige forbrytelser.
Vi var der i fjor og i det vi tok fatt på den 8 timers lange kjøreturen hjem, begynte gubben å snakke om når vi skulle tilbake neste år. Han syntes det var kjempegøy. Selv måtte jeg jo gi tapt og krype under dyna tidlig på kvelden, men han satt oppe og fikk høre den ene hemmeligheten etter den andre, som vi først får lese, når bøkene blir publisert. Håper jeg klarer å holde meg oppe litt lenger i år.
Spennende er det også å høre om virkelige hendelser og hvordan de blir etterforsket.
Her presenterer jeg noen av de som kommer i år. Det er Bent Arild Raknes som tråkler sammen arrangementet og er konferansier.
En stor glede og igjen ønske pensjonert politiførstebetjent Carl Petter Leganger velkommen til Krimhelg. Carl Petter har mange års erfaring fra Vold-/sedelighetsseksjonen i Bergen.
Han skal være med å snakke om justismord fredags kveld.
På lørdag skal han sammen med Bent Raknes fortelle om Åsane drapet i 2000. En ren henrettelse på bestilling . Tre personer ble dømt i denne saken.
Hør detaljene fra de som var innvolvert i etterforskningen. Krim. tekn /taktiske valg og avhør
Er en glede å presentere første gjest til Krimhelg til høsten.
Espen Skjerven
Espen er utdannet jurist med bakgrunn fra Økokrim og Kripos. Er nå Tingrettsdommer i Sør Rogaland Tingrett.
Har tidligere gitt ut bøkene “Slakt” og sist “Blod er tykkere enn vann”. Begge bøkene har sterke underliggende temaer og har fortjent hentet mange positive anmeldelser.
Espen er igang med en ny bok.
Dette er en spennende forfatter som vi gleder oss til å presentere og ha en fin samtale med.
KRIMHELG 2022
En stor glede å ønske Chris Tvedt velkommen til årets Krimhelg.
Chris har etterhvert blitt en erfaren forfatter.
Som tidligere advokat tar han selvsagt med seg advokaten Mikael Brenne i sine historier.
Chris skriver spennende bergenskrim.
Siste bok ” Djevelen i detaljene” har fått meget god kritikk.
Søndag klokka 10.00
Det er en glede å ønske Atle Nielsen velkommen igjen som gjest på Krimhelg.
Atle har nå gitt ut sin andre bok i krimserie om journalisten Ole Bull.
Den siste boken er “Mord og kjærlighet”. Blir spennende å ha en samtale om hans forfatterskap og mer om personen Ole Bull.
Bull navnet har en sterk tilknytning til Osterøy 👍
Foto: Kristin Hartvedt
Det er en stor glede å presentere Jan- Robert Henriksen (JR Henrixsen) som gjest til Krimhelg.
Politimannen, showmannen og krimforfatteren.
Jan-Robert har erfaring som etterforsker i politiet, er anerkjent showmann(buktaler) med egne show på Chat Noir og kjent fra TV.
Som krimforfatter har han gitt ut tre meget gode bøker om etterforsker Jan Petter Salte. “De udugelige”, “Stålrosen”
“Nattklovnen”
Da kan vi presentere vår første politigjest til Krimhelg.
Knut NYSÆTER
Knut er pensjonert Avd. .sjef fra Trafikk & sjøtjenesten i Oslo politidistrikt.
Knut skal fortelle fra sitt liv i politietaten i Oslo. Spesielt sine innvolveringer i to meget profilerte saker.
Drapsforsøket mot William Nygaard og
ikke minst sitt arbeid i “Kirkebrann gruppen” også kjent som “Greven” saken.
Det er en stor glede å presentere
Etterforskningsleder Kåre Svang fra Kripos.
Kåre er en kjent ekspert på vold og overgrep mot barn. Han og krimvert Bent Raknes vil også fortelle om en
“True Crime” serie som kommer på TV
neste år, hvor begge er deltakere.
Fra Cappelen Damms høstmøte for bokhandlere og bibliotekarer og et lite knippe bokbloggere, her representert med god mat og god vin i glasset, Anita Ness og Randi J. Aasheim
Jeg leser mye, men aldri nok. Det er så mange forfattere jeg gjerne vil lese, men når ikke lese alt. Roy Jacobsen er en av de. Jeg har lest noen, men har mange igjen.
De uverdige vil jeg derfor prøve å få med de neste månedene.
I Roy Jacobsens roman De uverdige følger vi en gjeng gutter og jenter fra en bygård på østkanten i Oslo under den tyske okkupasjonen. De lever i fattigdom, men bidrar på kreativt vis ved å svindle, stjæle som ravner, forfalske dokumenter og begå omfattende innbrudd. De kvier seg heller ikke for å utnytte fienden. Med denne barneflokken tegner den prisbelønte forfatteren et brutalt ærlig og varmt portrett av et miljø, en tid og en hverdag som til nå har vært nær sagt fraværende i krigshistorien. Dette er en Roy Jacobsen-roman av aller beste merke. De uverdige er både brutal og underholdende, en klok perle av en fortelling, skrevet av en forfatter på hjemmebane.
Ingeborg Arvola, Kniven i ilden
Jeg har sagt som spøk at Arvola har vært inne i hodet mitt og hentet min ide til roman. Mine forfedre kom nemlig til Finnmark fra Finland de også. Dette er en av de jeg gleder meg mest til i høst. Den vil bli prioritert.
Fra omslaget:Kniven i ilden er en fengslende historisk roman om arbeid og kjærlighet, sterkt samhold og fri erotikk, enkeltmennesket og øvrigheten.
Året er 1859. Brita Caisa Seipajærvi spenner på seg skiene og går den lange veien fra Finland til Norge med de to sønnene sine. Brita Caisa har stått i kirketukt for omgang med en gift mann. Hun kan helbrede dyr og mennesker. Målet for reisen er Bugøynes, der det sies at havet koker av torsk.
Kniven i ilden er første bok i serien Ruijan rannalla/Sanger fra ishavet, om kvener og landskapet de lever i. Brita Caisa var Ingeborg Arvolas tipp-tipp-oldemor. Arvola skriver så en kan lukte blodet etter reinslakten, kjenne smaken av multene, føle kulda fra snøen og varmen fra bålet.
Annabelle Desbard, Klappjakt på skygger
Ukjent forfatter som ser spennende ut, enten det blir i stablene i høst eller under tema norsk, i februar.
Fra omslaget: I Klappjakt på skygger skriver Annabelle Despard seg tilbake i tiden, inn i livet til to foreldre hun ikke har kjent godt. Med vidd og varme settes en familie sammen igjen, brikke for brikke, som et puslespill.
Annabelle vokser opp i England, og som femåring mister hun sin mor. Ikke lenge etterpå blir hun sendt til Norge, mens faren blir igjen. Etter faren finnes mye dokumentasjon, men etter moren finnes lite.
Vi tas med, ikke bare til barndom og ungdomstid, men også til det å leve og skrive mellom to land og to språk. Kanskje først og fremst handler denne boka likevel om å bruke språket og litteraturen til å nærme seg sin egen familiehistorie.
Jeg går ut. Det er blitt til en leteaksjon. Jeg finkjemmer blomsterbedene, spør gullfiskene om de vet noe, titter bak soluret. Ute på jordene går jeg manngard, helt alene. Jeg stikker i jorden med en kjepp, men det virker respektløst; jeg er på jakt etter skygger. Likevel denger jeg løs på busker og kratt, som om jeg var på engelsk klappjakt. Som om min far ville flakse opp som en stor fasan. En høyt dekorert fasan i uniform. Bare han? Hvor er min mor? Fløy hun som en svale høyt? Var hun en due som kurret ved hans side? Og hvor er de lekende barna med blå øyne og krøller?
Lars Saaby Christensen, Pikkoloens bagasje
I likhet med Roy Jacobsen, er Lars Saaby Christensen, også en av de jeg vil prøve å lese mer av.
Fra omslaget: I Pikkoloens bagasje: Tre fortellinger blir vi med inn i tre forskjellige univers, som samtidig henger sammen gjennom forfatterens umiskjennelige stil og tematikk. Her møter vi kjente og kjære teamer og artefakter fra det saabyeske repertoar, i fortellinger preget av en forfatter med stor selvtillit og trygghet i sitt stoff, som tør å gå utenfor romanen så vel som novellens rammer — uten at han gir slipp på fortellingens glede og kraft.
«Villvin», «Polaroid» og «Brukt» kan alle tre lese hver for seg, men utgjør et lavmælt tryptikon, der corpus er det saabyeske selv. Her er Oslos gater og figurer i utkanten av de store hendelsene kanskje i tydeligere relieff enn noen gang.
Pikkoloens bagasje er en gave til alle som noen gang har latt seg begeistre av Lars Saabye Christensens verden.
Kjersti Herland Johnsen, Jul på Himmelfjell hotell
Jeg likte svært godt Julebrev, som kom ut høsten 2020.
Jeg har gjort det til min juletradisjon å lese noen julebøker hver senhøst. Denne vil bli en av de. Jeg vasker nemlig ikke fra kjeller til loft, jeg leser heller bøker.
Fra omslaget:
Jul på Himmelfjell hotell er en perfekt jule-feelgood: sjarmerende, varm og spennende – som garantert vil fremkalle den rette julestemningen.
Den kjente fjellklatreren og ekspedisjonslederen Ingrid Berg har vendt hjem fra det store utland for å overta ledelsen av Himmelfjell hotell, som familien hennes har drevet i generasjoner. Julen nærmer seg, og mange gjester er ventet. Forventningene er høye, og Ingrid blir sett som det tradisjonsrike klatrehotellets redningskvinne. Men det er duket for forviklinger, for det er noen som ikke ønsker at Ingrid skal lykkes med hotelldriften, og fallhøyden er stor. Og der har Ingrid et problem: Hun har blitt redd for høyder.
Om gamle hemmeligheter, knuste drømmer og nye sjanser.
Marilynne Robinson, Gilead og Hjem
Dette er en av de mest kjente forfatterne i USA og jeg har aldri hørt om henne. Jeg trodde det var dystopier og hadde avskrevet de, for det liker jeg dårlig, men det er visst ikke det.
Det skal være solide, gode romaner, 4, og dette er de to første. Nå ble det sammenlignet med Stoner, som jeg syntes var gørr kjedelig, men så mange elsket, men jeg må gi dem et forsøk. Er spent. De kan leses frittstående.
Marilynne Robinson er amerikansk litteraturs Grand Old Lady. Hennes mest kjente verk, de fire romanene i Gilead-suiten, kretser først og fremst rundt livet til to aldrende pastorer i lokale frikirker, samt deres mer eller mindre skakkjørte forfedre og etterkommere. Den ytre og iblant dramatiske historien er ikke fraværende, men den er heller ikke et poeng i seg selv. I Gilead som overalt ellers utfolder livet seg, men det forfatteren bruker sine formidable litterære evner til å utforske, er hvorfor og hvordan. Hva er kreftene som driver mennesker til å velge rett eller galt? Hva kan forklare vår lojalitet mot medmennesker, vår evne til tilgivelse, til nestekjærlighet og til innsikt i egne feil og mangler? Hvor tungt veier våre synder og forbrytelser? I hvor mange generasjoner? Og hvor trygt hviler vi egentlig i Guds hånd?
David Diop, Slaveporten
Slaveporten er en annen jeg har merket meg ut for høsten. Jeg liker historiske romaner.
Fra omslaget:
En hymne til kjærligheten og friheten, fra vinneren av den internasjonale Booker-prisen
David Diops nye roman er løst basert på livshistorien til Michel Adanson, en fransk botaniker som levde på andre halvdel av 1700-tallet. Vi følger Adanson som ung mann i Senegal, dit han er kommet for å studere plantelivet. Han drømmer om å skrive en encyclopedi over alt det levende i verden, og om å trenge dypere inn i Vest-Afrikas skoger enn noen europeer før ham.
I en landsby får den unge franskmannen høre om skjønnheten Maram, som ble solgt som slave, men greide å flykte. Adanson legger ut på en strabasiøs ekspedisjon, dels for å studere naturen, dels for å spore opp Maram. Men planene han legger for henne viser seg å være bristefulle av illusjoner.
Fransk-senegalesiske David Diop mottok i 2021 den internasjonale Booker-prisen for Om natten er alt blod svart. Hans nye roman Slaveporten er en hjerteskjærende fortelling som får leseren til både å forstå og å føle at det å være svart på 1700-tallet må ha vært en av farligste formene for eksistens i menneskets historie.
Jocelyne Saucier, Mange mil før mørket faller
Dette er enda en roman som jeg føler for å lese. Jeg har Det regnet fugler i hylla, men den ligger i en stabel som heter Tykke mursteiner, tynne fliser, (den er tynn) og den stabelen har jeg ikke fått inn på leseplanen enda.
Fra omslaget:
Mange mil før mørket faller er Jocelyne Sauciers første nye roman siden den internasjonale bestselgeren Det regnet fugler.
Gladys er 76. En dag stiger hun på Northlander-toget uten å si fra til noen, og forsvinner fra den lille landsbyen i Ontario der hun har bodd i mer enn 50 år. Naboene og vennene spør seg hva som kan ha beveget henne til å forlate det etablerte og trygge. De finner ut at Gladys har reist med tog, tusenvis av kilometer gjennom Canadas endeløse landskaper. Hun har gått av på steder hun kjente i barndommen, men så reist videre. Hva er det hun egentlig holder på med? Hvor er hun? Og hvorfor har Gladys forlatt sin pleietrengende datter Lisana?
Mange mil før mørket faller er en roman om store avstander, tilhørighet og vennskap – og om langsomme tog som forener små steder. Det er også en beretning om å slutte ringen i en livshistorie, og om hvordan tilfeldige møter og livets store overganger kan bringe mennesker sammen.
Lisa Weeda, Aleksandra
Nå utgis det mange bøker fra Ukraina. Dette er den jeg velger meg ut. Jeg likte svært godt Det åttende livet, som den sammenlignes med.
En hjerteskjærende familiesaga som spenner over et helt århundre i Ukraina.
Forfatterens bestemor, Aleksandra, ble født i Donbass i 1924, og som 18-åring ble hun deportert fra Ukraina av nazistene og satt til å jobbe i den tyske krigsindustrien. Mange år senere, i skyggen av den russisk-støttede okkupasjonen av Øst-Ukraina, tar Aleksandras barnebarn seg over grensen for å oppsøke bestemorens fødested. Der «møter» hun – på fantasiens vinger – sin oldefar Nikolaj, som i 75 år har ventet på sin datters gjenkomst. Sammen legger de ut på en reise i tid og rom, på jakt etter slektninger som revolusjon, verdenskrig, hungersnød og til slutt den russiske okkupasjonen har spredd for alle vinder.
Aleksandra kom på nederlandsk i 2021, fikk strålende anmeldelser og gikk til toppen av bestselgerlistene. Romanen blir sammenliknet med Det åttende livet av Nino Haratischwili, som har slått veldig godt an blant norske lesere. Forfatteren Lisa Weeda er utropt til årets litterære talent av avisa Volkskrant. Aleksandra er nå under oversettelse til en lang rekke språk.
Kristin Harmel, Skogens usynlige stjerner.
Blir prioritert, for jeg leser alt hun skriver. Det har ikke vært en bok av Harmel som jeg ikke har likt. Gleder meg.
Skogens usynlige stjerner er en ny, gripende roman av Kristin Harmel, med handling fra andre verdenskrig. Boken er basert på virkelige hendelser.
Yona er bare to år gammel da hun kidnappes fra sine foreldre i Berlin. Hun vokser opp dypt inne i Øst-Europas skoger og lærer seg å finne mat, bygge hytter og overleve gjennom kalde vintre.
Da kidnapperen hennes dør, har Yona blitt en voksen kvinne, og nå er hun helt alene. Samtidig har andre verdenskrig brutt ut, og Yona møter en gruppe jøder som har bosatt seg i skogen for å unngå nazistene. For Yona er det et sjokk å få høre om alt som skjer ute i verden, og hun lærer dem alt hun kan om å overleve i skogen.
Gruppen får snart et tett bånd, men når en av Yonas nye venner svikter henne på en fryktelig måte, flykter hun og havner i en by som er okkupert av tyskerne. Og så står hun plutselig ansikt til ansikt med en person hun aldri trodde hun skulle få se igjen.
Nadia Hashimi, Det himmelen lyser.
Jeg har lest en av Hashimi og har de to andre i lesestabelen nå i september, måtte jeg bare få nok tid til å lese dem. En forfatter jeg definitivt vil følge.
DER HIMMELEN LYSER er en hjerteskjærende, men likevel håpefull bok om å finne veien hjem – om Amerika og Afghanistan, tragedie og overlevelse, forsoning og tilgivelse, fortalt med Nadia Hashimis unike stemme.
KABUL, 1978: Ti år gamle Sitara tilhører en høyt respektert familie i Afghanistans hovedstad. Faren hennes er presidentens høyre hånd. Men Sitaras verden blir knust når kommunistene gjennomfører et kupp og myrder både presidenten og Sitaras familie. Det er bare Sitara som overlever. En vakt smugler henne ut av palasset, og hun havner hjemme hos en amerikansk diplomat som tar henne med til Amerika. I det nye landet får hun et nytt navn: Aryana.
NEW YORK, 2008: Tretti år etter den fatale natten i Kabul rystes Aryanas verden på nytt da en eldre pasient dukker opp på sykehuset der hun arbeider. Det er Shair, vakten som reddet henne den fatale natten da hun mistet alt. Møtet med Shair vekker mange følelser hos Aryana: sorg, raseri, et ønske om svar, og et ønske om hevn. For å få vite sannheten om det som skjedde, legger hun ut på reisen tilbake til Kabul – og til den barndommen hun elsket og mistet.
En strålende roman fra forfatteren bak bestselgerne Perlen som sprengte skjellet, Et hus uten vinduer og Når månen står lavt.
Bonnie Garmus, Leksjoner i god kjemi
Dette er en av de romanene, som blir spådd til en av høstens store. Jeg er bestandig skeptisk når en bok blir oppropt til storsuksess, men jeg så nettopp en omtale fra ei som ikke liker, for “lette” underholdningsbøker og hun sa hun ble sjarmert og likte den godt. Den skal derfor leses i oktober eller november.
Elizabeth Zott er ingen gjennomsnittlig kvinne. Faktisk ville hun ha vært den første til å poengtere at det ikke finnes noe slikt som en gjennomsnittlig kvinne. Men dettte er 1960-tallet, og forskningsmiljøet rundt Elizabeth ligger ikke akkurat i front når det kommer til likestilling. Seksuell trakassering er regelen mer enn unntaket, og når Elizabeth forsvarer seg, får det store konsekvenser for karrieren hennes.
I stedet for å si opp jobben fordyper Elizabeth seg stadig mer i sitt forskningsprosjekt, og ignorerer kollegaene sine etter beste evne. Mye forandrer seg når hun treffer Calvin, som er en klassisk vitenskapsnerd: kunnskapsrik, klønete, snill og påståelig. Mellom Calvin og Elizabeth oppstår den type kjemi som gjør at alle andre blir småkvalme av misunnelse.
Men livet gjør sine krumspring, og tre år senere er Elizabeth ugift alenemor og – snodig nok – stjerne i et populært kokkeprogram på TV. Hennes unike tilnærming til matlaging («Ta en halvliter H2O og tilsett en klype natriumklorid») viser seg å bli revolusjonerende for kvinner over hele Amerika. For ikke bare lærer hun amerikanske kvinner å lage mat. Hun lærer dem også grunnleggende kjemi og hvordan de kan endre sine liv. Hun lærer dem at kvinnens rette plass ikke nødvendigvis er på kjøkkenet, men ute i verden.
Krim
Lars Kepler, Edderkoppen
Jeg har lest alt av Kepler, men er usikker på om denne kan prioriteres i høst. Det er mulig de må vente til nyåret, da det også kommer mange norske i høst, som vil snike seg inn foran. Det er lang kø hos meg når det gjelder krim, for det er så mange jeg følger.
Fra omslaget: For tre år siden mottok Saga Bauer et postkort med en truende tekst om en pistol med ni hvite kuler – hvorav en ligger og venter på Joona Linna. Det sto at hun var den eneste som kunne redde ham. Hun viste kortet til Joona, men tiden gikk og trusselen bleknet som en meningsløs provokasjon. Helt til nå.
En sekk med en nesten helt oppløst kropp blir funnet fastspent til et tre i Kapellskär. En melkehvit patronhylse er funnet på drapsstedet. Gjennom kompliserte gåter begynner en bestialsk gjerningsmann å gi politiet muligheten til å stoppe drapsserien.
Joona Linna og Saga Bauer kjemper side om side for å sette sammen puslespillet og redde de utpekte ofrene før det er for sent. Den voldelige jakten blir stadig mer desperat. Kanskje denne seriemorderen er umulig å stoppe, kanskje de allerede sitter fast i spindelvevet.
Hanne Gellein, Døden skal du lide
Gellein er en av de som blir prioritert før Kepler. Jeg kjenner jeg har nesten litt panikk allerede, for det kommer så mye bra i høst.
Døden skal du lide er Hanne Gelleins andre krimroman, og er en karakterdrevet psykologisk krim inspirert av virkeligheten.
Den viser oss hvilke grufulle handlinger et forkvaklet menneskesinn kan få seg til å forsvare. Religiøs fanatisme, forvrengt selvbilde og kunsten å stole på seg selv står sentralt.
På Moveien sykehjem virker beboerne forskremte, redde og forvirrede. I det siste har det vært usedvanlig mange dødsfall med en uvanlig hard influensasesong, og samtidig er det lite penger til vedlikehold. Stakkars demente Alma Lien, hun kom seg ut gjennom de stengte dørene og ble funnet frosset i hjel.
Rekken av dødsfall gir patologen Silje Andersen en dårlig følelse, og hun mistenker at noe kan være fryktelig galt. Men hvordan kan hun klare å bevise det? Det er jo naturlig at de gamle dør.
Arnaldur Indridason, En vegg av stillhet
Jeg har lest de to første i Konrad-serien og liker de godt. Nå må jeg få lest de to neste. Her har det ikke kommet omslagsbilde enda, da den ikke blir utgitt før i slutten av november.
Den vil passe inn i lesestabelen for januar, tema nordisk.
En vegg av stillhet er den fjerde krimromanen om Konrad – en sterk, kompleks og kritikerrost roman om overgrep og maktesløshet fra den islandske mesteren Indridason.
En brutal hemmelighet er murt inn i en kjellervegg i et steinhus i Reykjavik, som har ligget begravd der i flere tiår. Den pensjonerte politibetjenten Konrad vil til bunns i hva som skjedde den gangen. Men politiet retter istedenfor søkelyset mot Konrad: hvorfor fortalte han ikke sannheten om hendelsene den dagen hans egen far ble drept? Og hva mer har han tiet om i alle disse årene?
Val McDermit, 1979
McDermit er en forfatter jeg av en eller annen grunn, føler jeg skulle ha lest, men har enda ikke fått begynt.
Året er 1979. Det er en miserabel vinter, og reporteren Allie Burns jakter på sin første store sak. Det er få kvinner i redaksjonen og Allie trenger noe virkelig sensasjonelt for at gutteklubben skal ta henne på alvor. Snart finner Allie og kollegaen Danny pikante og kriminelle avsløringer om noen respekterte menn i Skottland. Allie Burns er villig til å gå farlig langt for det store scoopet.
Sakprosa er en sjanger jeg gjerne skulle lest mer av. Det er bare at de blir ikke prioritert. Av en eller annen grunn, kommer de til kort, når jeg plukker til lesestablene. Selv om jeg så gjerne skulle lest de. I år gir Cappelen ut mange jeg kunne tenkt meg å lese.
Bøker som
Kristian Hall, Farvel depresjon
Linnea Løtvedt og Maria Abrahamsen, Den usynlige angsten
Kari og Selma Løvendahl Mogstad, Fri fra spiseforstyrrelsen
Temaer som interesserer meg.
Men jeg må bare innse at jeg når ikke å lese alle jeg ønsker å lese.
Det er likevel en jeg bare må få lest. Jeg ble svært grepet av historien til Ghulam Abbas, til venstre i bildet.
Han har gått fra å være en ungdomskriminell, i den såkalte B-gjengen, til å ta tak i livet sitt og studerer nå for å bli sosionom og vil jobbe i barnevernet med å hjelpe ungdommer som sliter.
På denne måten vil han prøve å gi tilbake noe for det han selv var med å ødelegge når han selv var yngre.
Boken er ført i pennen av Kjetil Østli. De fortalte de har brukt tre år på å skrive boken og det har vært vanskelig for Abbas å lære seg å kjenne på følelsene sine og lære seg å sette ord på ting.
Fra omslaget:
Hvem er farligst i landet her? Politiet og mediene pekte på Ghulam Abbas, lederen av den såkalte B-gjengen som i årevis lå i krig med Young Guns og A-gjengen og som gikk for å være en stor og svært organisert forbryterorganisasjon. Abbas er norsk-pakistaner og ble i 2009 dømt til fengsel for organisert kriminalitet. Etter endt soning har Abbas fått livet på rett kjøl. I dag er han familiefar og miljøarbeider i Oslo, og han tar sosionomutdanning.
Den prisbelønte journalisten og forfatteren Kjetil Østli har i flere år møtt Ghulam Abbas. Sakte, men sikkert har den tidligere gjenglederen tegnet opp et liv som ikke ligner noe annet i Norge. Han har fortalt om en fin barndom med varme foreldre, møtet med den norske skolen, utfordringen med norskfaget, den økende rasismen mot “utlendingene”, fallet fra skolen, den ville ungdomstiden, om merkeklær og pengejag, tyverier og blind vold, om hasjrøyking og salg av narkotika, gjengkrig, drapsforsøk og skytingen på Aker Brygge, om rettssaker og årene i fengsel – og ikke minst: Hvordan han kom seg ut av dette miljøet, stifte familie og etablere et liv som en normal, godt integrert familiemann. I denne dokumentaren får vi et unikt innblikk i et lukket og myteomspunnet miljø, og ikke minst får vi et nytt og forfriskende syn på frafall i skolen og hva som trekker enkelte ut i rus, gjenger og kriminalitet. Kort sagt: den vanskelige integreringen – fra en som har opplevd utenforskap på kroppen
Vi koser oss Anita og jeg. Dette bildet lånte jeg av Randi J. Aasheim.
Her feirer vi julaften i september. Å få bøker er bestandig gjevt.
Det er ikke reklame hvis jeg reklamerer for en bok jeg selv har kjøpt. Merkelig.
Balansekunst kommer før Familieanliggender. Dette er også bøker som har ventet i årevis, så det er ikke rart de blir ivrige, når de blir plukket frem. De er frittstående, så da møter jeg nok ikke igjen personene i Balansekunst, i Familieanliggender.
I det jeg presenterte septemberstabelen og ba om anbefalinger, var det mange som anbefalte denne og det forstår jeg. Det var en god roman som var både fin og varm og trist og spennende. 780 sider fløy avsted. Den var vanskelig å legge fra seg. Slutten kunne jeg definitivt tenkt meg annerledes, hvis jeg var forfatter.
Anbefales hvis du liker gode, historiske romaner, men vær obs på at det er ikke en solskinnshistorie.
Gjennom sine fire hovedpersoner og en mengde fargerike bipersoner fører Rohinton Mistry leseren rundt i Indias nære fortid, fra selvstendigheten i 1947 til unntakstilstanden i 1975. “Balansekunst” er en brutal historie, men den er også sterk, fargerik og vakker og bringer India i fokus på et enbestående vis. Her skildres kastevesenet og kampen for tilværelsen på en så livfull måte at det er nærliggende å trekke linjen tilbake til forfattere som Dickens og Balzac. “Balansekunst” er blant de sjeldne bøkene som setter varig preg på leseren.
Eva Weaver, Gutten fra ghettoen
Egentlig skulle stabelen kun være bøker med historier fra Asia, men denne lurte seg inn i stabelen, uten at jeg så det. Det er noen som bare sniker seg frem, hvis jeg ikke følger med. Den ser bra ut, så den fikk ligge der.
Denne fikk være med til Oslo for den var så lett. Lest ble den ikke der, så den leses nå. Veldig spennende, vanskelig å legge fra seg.
Dukkemesteren fra gettoen er fortellingen om en frakk, en hånddukke og en gutt som bor i Warsawa i 1938, en tid da trusselen om krig ble hard virkelighet. Denne viktige boken gir leseren innblikk i den 2. verdenskrig. Samtidig forteller den en spennende og gripende historie om et barns overlevelsesevner under umenneskelige livsbetingelser.
Denne var svært interessant, men var så utfordrende å lese for meg, at det tok tid å lese den ut. I tillegg har jeg vært på farten og ikke hatt tid å lese. Den lesestabelen jeg har for september, blir garantert mye mindre enn jeg hadde tenkt.
Nå er den imidlertid ferdig lest og jeg er svært begeistret. Dette kan se ut som en lett underholdningsbok, men det er det langt i fra.
Grand hotel Europa er et hotell som lever i fortiden. Der har det vært lite endring, man tviholder på det gamle. Så kjøper en kineser opp hotellet og endringene kommer.
Hotellet er et symbol for Europa.
For enkle meg, uten høyere utdannelse enn gymnas og et år på bedriftsøkonomi, var språket utfordrende. Det vrimler av fremmedord og jeg måtte ofte ty til Google, men noen av de var fremmed for Google også. Likevel fikk jeg med meg sammenhengen. Nødvendigheten av å bruke et så høytflyvende språk, forstår jeg ikke helt.
Det som fascinerte meg mest, var at her ble tankegangen min utfordret.
Vi blir tatt med til ulike steder i Europa, kunsthistorie og historie generelt, filosofi, kjærlighetshistorie, men hovedtemaet er masseturismen og hvor det fører oss i fremtiden.
Jeg elsker jo selv å reise, flere utenlandsturer, hver år.
I år 2000 booket kineserne 10 millioner utenlandsturer. I 2017 var det 145 millioner. Prognoser går ut fra at i år 2030, blir det booket 400 millioner reiser, av kineserne alene.(tall fra boken)
Interessant var også tanken på at vi i Europa tviholder på det gamle. De gamle bygningene renoveres, så de ser likedan ut som de alltid har gjort og vi elsker nettopp dette. Dette er hva man som turist vil se.
Hva skjer med maleriene i det sixtinske kapell etter år med millioner av menneskers pust, som påvirker malingen?
Mennesker betaler for å se autentisk fattigdom, for så å vise til hvor fantastisk det var å se, det er jo regelrett trist. Dessuten blir det ikke autentisk lenger, når det vises frem for penger til et publikum.
Byer i Europa, som Venezia, blir utstillingslokaler, ikke levende bebodde byer.
Hvor går vi i fremtiden?
Utrolig spennende bok for min tankevirksomhet. Det er nesten så jeg skulle snudd den og begynt på nytt, men nei. Det eneste jeg hadde å utsette på den, var at det var litt for mange sider, 529 og noe kunne vært kuttet. Ikke alt var like interessant.
Liker du solide, velskrevne romaner, som får hjernecellene til å våkne, da anbefaler jeg Grand Hotel Europa.
Vil du ha lett underholdning, nei. Den er underholdende, men langtfra lett.
Den kjente forfatteren Ilja Leonard Pfeijffer tar inn på det ærverdige, men nedslitte Grand Hotel Europa for å reflektere over hva som gikk galt med Clio, hans livs store kjærlighet. Slik skrives en vakker historie fram, om intellektuell og kjødelig lidenskap, om reiser til Malta, Portovenere og Venezia, og en spennende jakt etter Caravaggios siste maleri.
Forfatteren blir mer og mer fascinert av mysteriene rundt Grand Hotel Europa og gjestene som bor der – minneverdige karakterer som tilsynelatende stammer fra mer elegante æraer. Men hotellets fremtid er truet av globaliseringen som finner sin vei også hit.
Grand Hotel Europa er Den store europeiske romanen – en grandios, lyrisk og freidig roman om europeisk identitet og vårt eget kontinent. Et Europa hvor fortiden dyrkes i den grad at det knapt er plass til noen fremtid, og hvor masseturismen er i ferd med å ødelegge noe av det mest verdifulle vi har. Boken er en av de mest solgte i Nederland de siste årene, den er belønnet med flere priser, er trykket i 26 opplag og er under utgivelse i over 20 land.
Nå leser jeg
Rohinton Mistry, Balansekunst
Den har jeg kjøpt selv.
Det er ikke reklame hvis jeg reklamerer for en bok jeg selv har kjøpt. Merkelig.
Balansekunst kommer før Familieanliggender. Dette er også bøker som har ventet i årevis, så det er ikke rart de blir ivrige, når de blir plukket frem.
Gjennom sine fire hovedpersoner og en mengde fargerike bipersoner fører Rohinton Mistry leseren rundt i Indias nære fortid, fra selvstendigheten i 1947 til unntakstilstanden i 1975. “Balansekunst” er en brutal historie, men den er også sterk, fargerik og vakker og bringer India i fokus på et enbestående vis. Her skildres kastevesenet og kampen for tilværelsen på en så livfull måte at det er nærliggende å trekke linjen tilbake til forfattere som Dickens og Balzac. “Balansekunst” er blant de sjeldne bøkene som setter varig preg på leseren.
For en bokidiot som meg, er det å få besøke forlagene, nesten som å vandre i paradis.
Jeg har elsket eventyret bøkene gir meg, helt fra jeg var barn.
Jeg hadde en tante som ga meg bøker til bursdag og jul og det var de mest spennende pakkene.
Vi var ikke bortskjemt med gaver den gangen, så det å få bøker, var fantastisk.
Jeg har arbeidet på bokhandel i flere år og selv om mitt ansvarsområde ikke var bøker, kjenner jeg jo til forlagene.
Jeg hørte forfatterne fortelle om sin drivkraft til å skrive.
Litt på samme måte, høre jeg også stemmen i hjertet mitt, hviske til meg, i det jeg ble ufrivillig hjemmeværende.
Den sa les, les, les, les mye og hva som helst, bare les.
Jeg følger den stemmen, for den leder meg steg for steg videre i livet og til store opplevelser.
Det var faktisk en bok som lærte meg å lytte til denne stemmen, nemlig Paulo Coelhos, Alkymisten.
Den lærte meg at de store drømmene, kun er drivkraft til å få oss avsted.
Drømmen kan endres underveis og derfor er det viktig å ta de små stegene, nemlig følge det hjertet hvisker til oss.
Nå har den stemmen ført meg midt inni hjertet av bokproduksjonen, nemlig forlagene.
Først skulle vi til Cappelen Damm. Der hadde Bodil, min venninne og jeg, avtale å møte Margrethe Krogseth, litt før de to andre kommer, nemlig Norges største og mest engasjerte Bokinspirator Liv Gade og Anne Lise Johannesen, Hverdagsnettmagasinet.
Bodil har vært min ledsager hele helgen. Uten henne, ville jeg hatt mye mer stress med å finne frem, så å ha hatt henne ved min side, har vært utrolig fin hjelp. Tusen takk ❤️
Hun fortalte også at der kranene står, bygges det nye regjeringskvartalet.
Bare det å komme inn her i bokkaféen, var en opplevelse i seg selv. Jeg kunne sittet her hele dagen.
Bente Dahl Svendsen, stakk også innom og hilste på. Hun har ansvaret for krim og jeg fikk bok to i serien til Elly Griffith om Ruth Galloway, en serie jeg har bestemt meg for å følge for bokelsker Anja I. Johansen, anbefaler den. Hun leser dobbelt så mye som meg, minst en bok om dagen og vi liker ofte de samme bøkene. Hun leser dem på engelsk, men jeg vil vente til de er oversatt. Hun har lest den 11. boken. Bok 1, oversatt til norsk, er akkurat nå utsolgt, men den får jeg så snart den er trykket, så da skal den få bli med på ferie i november. Jeg sier til meg selv at nå må du begrense deg og ikke begynne på flere krimserier, men greier jeg det. Nei.
Fra venstre Bente Dahl Svendsen Forlagsredaktør, Underholdning, krim, Margrethe Krogseth, Forlagsredaktør, Underholdning, feelgood. Nå har også Liv Gade og Anne Lise Johannesen kommet.
Her ser vi i tillegg til Margrethe, i midten, Mariann Fugelsø Nilssen
Redaksjonssjef, Krim og Underholdning Oda Skard, Forlagsredaktør, Krim og Underholdning
Oda delte også bord med oss når vi var på Afternoon tea
Oda holder i hendene det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, som Anne Lise lager. Foreløpig er det et nettmagasin, men hvem vet, kanskje går det etterhvert til trykking og mulig å gå kjøpt. Enn så lenge, er det på nett og helt gratis.
Gjett om vi damene koste oss. ❤️
Og Liv Gade. Mer engasjert bokelsker, finner du nok ikke. Takk til henne for at jeg fikk henge med og høre hvor engasjert hun er.
Liv bar vært på to runder rundt til en rekke forlag, ikke bare de tre jeg var med på, to ganger i året og kjenner de fleste i forlagene. Her Knut Gørvell, Direktør Salg/Marked, som også tok seg tid til å fortelle oss litt om høstens bøker.
De har det travelt med redaksjonsmøter og den ene etter den andre, forsvinner i nye møter. Vi vinker farvel til Cappelen Damm og takker for at de ville møte oss.
Snakk om julaften. Og jeg tenkte hjelp, jeg har liten koffert og hjelp når skal jeg lese de og hjelp, jeg har ikke lest en bok enda i september. Og jeg tenkte, himmel og hav, snakk om å være heldig.
Deretter gikk turen, med en litt tyngre koffert, men fortsatt hadde jeg plass heldigvis, for nå skulle vi til Aschehoug. Aschehoug til høyre, Gyldendal til venstre.
Ingen tvil om at der er det jubileum. Der fikk vi deilig lunsj. For en som aldri har jobbet i et slikt firma med flotte kantiner, blir jeg jo så imponert. Tenk å jobbe et slikt sted. Det er de som har ansvaret for maten som serveres i Aschehougvillaen også. Her ble høstens bøker presentert av Vegard Bye, Kommunikasjonsansvarlig skjønnlitteratur.
Maja Lunde, blir en av de store i høst, med siste nok i det som er blitt kalt klimakvartetten. Hva skjer med frølageret på Svalbard, hvis det blir varmere der og hva skjer hvis det blir mange som vil ha tak i det som er lagret der.
Kerstin Ekman, en av Sveriges største forfattere, er også ute med ny bok i høst.
Jeg skal presentere flere av høstens bøker i et eget innlegg.
Nei, se her dukket det også opp et familiemedlem. Sondre Bjørgum er gift med en av mine nieser. Han gir ut sin tredje diktbok nå i høst.
Forfatter Camilla Davidsson, til venstre, fortalte hvordan hennes forfatterliv startet. En liten toroms med potensiale, er den første av hennes bøker som er oversatt til norsk. Hun jobbet innen markedsføring med lange dager og hardt press, i tillegg til å bli mor til tvillinger, gjorde det til at hun møtte den såkalte veggen. Hun stod ved et veiskille og fortalte at hun vurderte å bli coach, men plutselig var det som om det falt noe tungt ned i hodet hennes og hun hørte en stemme si, du skal skrive en bok. Og med det, kom hele innholdet til boken ned i hodet hennes og utmattelsen var med ett borte.
Hun vil gjerne gjennom bøkene sine, inspirere mennesker til å følge stemmen inni seg, ta tak i livet sitt og gjøre det best mulig. Det var svært inspirerende å møte henne.
Inspirerende var det også å bli så hjertelig mottatt av Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl. Hun var en ansvarlige for Afternoon tea og redaktør i redaksjonen for oversatt litteratur.
Hun stod for den kommentaren som nok slo alle de herlige hilsener jeg fikk i helgen og det var: Nei, er det ikke selveste Lillasjel! ❤️
Den kan jeg leve lenge på.
Liv Gade forteller dikt.
Og viser frem en av de 12 bok-kjolene sine.
Jeg som kun går i kjoler, skulle absolutt hatt noen slike bokkjoler.
Liv Gade og Camilla Davidsson.
Og kofferten blir enda fullere. Takk til Aschehoug.
Så tok vi turen noen meter over til andre siden av gaten, til Gyldendal.
Der ble vi møtt av disse tre hyggelige damene. Fra venstre, Anne Louise Morseth-Nordbryhn, redaktør oversatt litteratur, Siren Marøy Myklebust, redaktør oversatt krim og Kjersti Herland Johnsen, redaktør i Gyldendal, men også forfatter. Hun gir ut sin andre roman nå i oktober, Jul på Himmelfjell.
Hennes forrige julebok i 2020, kom høyt opp på min favorittliste, nesten til topps,
Kjempekoselig å få møte de ansikt til ansikt, ikke bare via messenger og Mail.
Det var så fint der inne hos Gyldendal at jeg kjente jeg ble rettere i ryggen når jeg gikk over gulvet.
Her står de foran gyldendalhuset, som er er hus inne i huset. Kjempefint.
I mitt neste liv vil jeg jobbe her. Nesten så jeg angrer på at jeg ikke tror at vi lever flere liv.
Vel, hadde ikke min lille koffert vært full fra før, så ble den det nå. Tror det var bra at jeg nå vinket farvel til Anne Lise og Liv. De skulle videre til flere forlag.
Jeg hadde etterpå et lite møte med Katrine fra pokket.no, men det kommer det litt mer om i et annet innlegg. Jeg har nemlig fått bli med i pokket, der jeg plukker ut tre bøker jeg anbefaler. De finner du her:
Tusen takk til alle som tok i mot meg, alle klemmer, takk og lov at vi kan klemme litt igjen, alle hilsener og gode ord. Jeg er takknemlig, veldig lykkelig og takknemlig.
I morgen kommer et sammendrag av alle fire dager.
Nå har jeg ikke tid å skrive mer, for jeg må lese.
Det er jo bare så gøy, tenk Afternoontea i Aschehougvillaen.
Men ikke si det til noen, jeg drakk kaffe.
Det får være vår lille hemmelighet, ikke sant.
Jeg kunne jo ikke komme dit og fortelle at jeg ikke er noe glad i te, da vet du.
Og kaffen var nydelig.
Nydelig var kakene også.
Se på disse damene, hvor mye de koser seg og hvor glad de er for å møtes.
Anne Marte Hagen, fra Bladcentralen, Jorid Mathiassen, ansatt i Bonnier og forfatter av boken Der hvite liljer vokser, Norges bokinspirator, Liv Gade og damen bak siden Hverdagsnett og Hverdagsnettmagasinet, Anne Lise Johannesen.
Norges mest inspirerte bokinspirator, Liv Gade. Du har sikkert sett sitat fra henne på en bok. Iført en av sine 12 spesialdesignede bokkjoler, dessverre skjult av jakka, siden det var ikke så varmt i dag.
Hun tar på seg oppdrag om bokforedrag rundt om på biblioteker eller private hjem eller hvor som helst noen ønsker inspirasjon. I morgen skal jeg få være med henne og Anne Lise til CappelenDamm, Aschehoug og Gyldendal.
Anne Margrethe fra Aschehoug ønsker velkommen.
Her var det mye godt, det er helt sikkert. Jeg greide å smake på nesten alt.
Lucy Diamond har gitt ut mange bøker, og flere er oversatt til norsk.
Hun bor i England, i byen Bath, sammen med mann og barn.
Hun finner Inspirasjon i situasjoner hun møter i hverdagen der hun tenker jeg om hva som skjer videre.
Forfattere er litt nysgjerrig av seg, forteller hun. De suger til seg inspirasjon av folk som krangler, blant annet.
Hva er konflikten, hva ligger bak, hvordan løser de den.
Av og til føler hun at jobben hennes med å skrive bøker, ikke er viktig, en dum jobb, men så får hun tilbakemelding fra leserne om at bøkene hennes gir leserne selskap, særlig nå under pandemien, at det er både tankeflukt og utviklende. Det gir henne inspirasjon i skrivingen når hun står fast.
Inervjuer Eli-Ann Tandberg som også har oversatt Diamonds bøker.
Gudrun Skretting, til venstre, har solgt filmrettighetene til sin første voksenbok, Tre menn til Wilma. Jeg kåret den til den beste i min julekavalkade i 2020, av 20 bøker.
Wilma minnet meg litt om Eleanor Oliphant har det helt fint.
Ukysset og litt lukket for livet, helt til en mann dør på et fly, med et brev til Wilma. Mannen er Wilmas ukjente far.
Skretting er utdannet musiker. Et år skulle mannen hennes henge opp ei lampe, og det ble det så mye humor av, at Gudrun skrev en historie om episoden. Hver jul skrev hun en julehistorie om tabber, og stort sett med mannen i hovedrollen.
Så leste hun om hvordan ulike flyselskap forholder seg til folk som dør på fly. British Airways, for eksempel, setter på vedkommende solbriller og en avis settes foran, så det ser ut som vedkommende leser.
Død mann med bart på fly kom derfor først og så kom Wilma.
Etterhvert som historien tok form, fant hun ut at hun var mer romantisk enn hun hadde trodd selv. Hun tar seg i at hun sitter og ser på filmer hun egentlig synes er dårlig, men hun må bare se om de finner hverandre.
Hun kommer nå snart med bok to om Wilma.
Hun sier at vi trenger eventyret og håpet i livet, som bøkene gir.
Camilla Davidsson har gitt ut En liten toroms med potensiale, i Norge. Hun bor i Årø, har tvillinger men presiserer at skidager blir det lite av. Hun jobbet med markedsføring før hun ble forfatter.
Hun fortalte at hun så en på toget som så ut som en sliten tigger. Hun lurte på hva som hadde skjedd med han, hvorfor han hadde kommet i denne situasjonen. Så funderte hun på hva som ville skje hvis en som måtte ha kontroll på alt i livet, møtte en som ikke har kontroll på noe som helst og tar alt som det kommer.
Hun mener at gjennom underholdningsbøker kan man også inspirere andre til å følge hjertet og ta tak i ting i livet sitt som man trenger å endre. For henne, i likhet med de andre forfatterne, er der viktig å leve etter hjertet, for det gjør at livet blir bedre. Noe jeg definitivt kan skrive under på, da det er viktig for meg også.
Ellen Vahr har jeg vært så heldig å få møte før, Aschehougs høstmøte 2019, i Trondheim. Hun vendte også ryggen til en jobb hun hadde hatt i 20 år, innen finans og forsikring, for å jobbe med mennesker. Hun tok utdanning innen coaching og ønsker å inspirere mennesker til å følge hjertet sitt. Hun har gitt ut to bøker om emnet, Drømme kraft og Våg livet.
Gaven, var hennes første roman. Den handlet om hennes tipp tipp oldemor, som var en landskjent healer, klok kone, mens hun levde.
Neste bok ble Reisen til Idle Hour, (først kalt Miss Marie). Det er en trilogi, Inspirert av hennes bestemor. Bok to heter Bakeriet i Brooklyn og bok 3, Sykehuset på Ellis Island. (Et lite forbehold om navnet, i tilfelle jeg husker feil) Bestemorens familie var bakeri. Det var fattigdom og melkrise og 17 år gammel drar hun til Amerika og starter jobbe for Amerikas rikeste familie. mel krise, Det var mange modige, sterke kvinner den gangen og kvinnefrigjøring går som en rød tråd gjennom bøkene.
Vahr er opptatt av stemmen inni oss, som leder oss.
Hun snakket også om å bruke frykten vår som et verktøy
Hvis jeg skulle utvikle meg videre, måtte jeg følge frykten, sier hun, ikke være for komfortabel
Kontakten med leserne gir henne mye inspirasjon.
Som bildene viser, stråler vi alle sammen, noe som tyder på at vi koste oss masse.
Jeg skal ha en oppsummering når jeg kommer hjem, for det ble tatt flere bilder, som jeg ikke har fått kloa i enda.
Vi var også 5 damer, ute på middag i kveld og skravla gikk og gjorde det til en minnerik opplevelse.
Hva er vel finere enn bokopplevelser, engasjement og menneskemøter?
Og i morgen skal jeg på forlagsbesøk sammen med blant annet de to damene på dette nederste bildet.
Stakkars de som er med meg på tur. Jeg er jo så stresset og skal være så tidlig ute. Dørene skulle åpnes klokka 14.00. 13.15 var jeg utenfor, klar for å gå inn.
Nå har jeg med en ny trener denne gangen. Og tror du at denne er mye strengere enn gubben. Jeg mente jo at vi bare kunne gå innenfor, for der var det mulig å sitte og vente.
Og så kom Hverdagsnettdama, Anne Lise, hun som har Hverdagsnettmagasinet, med koffert. Og fra den kofferten dro hun opp en stol. Ja, er det ikke det jeg sier. Jeg har alltid flaks.
Iherdig prøvde jeg å lure henne med meg inn til denne karen. Vi kunne jo sitte fint der og vente, men nei, hun var ikke til å rokke. Jeg fikk vente til tiden var inne. Tider er til for å følges sa hun og det har hun jo rett i.
Men nå har hun ikke vært ansatt som tjener så lenge, så hun vet ikke hvor sta jeg er. Jeg spurte derfor alle som kom, om de trodde det var mulig å få vente innenfor. Men de skulle inn på et møte og kunne ikke svare, men tror du at fruen ga seg ?
Neida. Jeg fikk øye på Trude Teige og kastet meg over henne. Og hun ordnet opp. Hun kunne ikke svare men hentet sjefen og han ønsket oss hjertelig velkommen inn. Hurra.
Se tjeneren er så blid. Hun har kjøpt seg popkorn i boks med bilde av Aschehougvillaen. Og nå er jeg tilgitt.
Det var så kjekt å møte mange av de jeg kun har snakket med på nett. Marit Reiersgård er i arrangementskomiteen.
Og så strømmet de på forfatterne og forlagsansatte, og mange kom og hilste på. Jeg ble jo så glad at jeg nesten lettet fra stolen av glede.
Sammen med Trude Teige som ønsker velkommen. Dette er jo Rivertonklubbens 50 års jubileum og Nils Norberg som var med og startet den, er fortsatt i juryen. 160 forfattere er med. Man må først bli anbefalt av andre medlemmer før man kan søke medlemskap.
Mange steder hadde de arrangert drapsscener. Huff, sier du kanskje. Men det er jo krim.
Først ute var sjangeren Artic noir. Representert av polfarer Monica Kristensen, Ørjan Karlsson og Grethe Bøe.
Et kjennetegn på denne sjangeren er at de er opptatt av landskapet. Det ble sagt at det var en spesiell personlighet av mennesker som trekkes mot polpunkter. Det er andre livsbetingelser i nord som preger de som bor der. Man ser ting på en annen måte.
Silje Ulstein har fått solgt boken sin, Krypdyrmemoarer, til utlandet allerede. Hun fortalte at hun hadde skrevet siden hun var barn.
Randi Fuglehaug, har gitt ut to krimbøker, Fallesjuke og Tonedød. Hun har lagt handlingen i bøkene sine til Voss. Hun har også bestandig likt krim
Johan Høst har hatt suksess med sin thriller, En nasjon i sjakk. Selv forteller han at han har sjakkdysleksi. 10~åringen hans banker han så han har fått hjelp med de sidene som omhandler et sjakkparti.
Kjell Ola Dahl, Gunnar Staalesen og Trude Teige, har det felles at de har i tillegg til krim, gitt ut historiske romaner, selv om Staalesen Bergenstrilogi,(kvartett nå), også inneholder et mord. De snakket om at det er mye mer research på en historisk roman. Teige liker å jobbe med begge typer bøker samtidig. Hun kan skrive på en krim, samtidig med at hun driver research på en historisk og kan røpe ar hun har begynt på en ny. Hun gir jo ut en ny krim også nå i september, tittel Løgnere. Hun liker å skrive om ukjente historier fra krigen, Krigshistorien som ikke er fortalt, gjerne kvinnenes historie og holder på med en ny. Hun ga ut Morfar seiler på havet i fjor, Den og Mormor danser i regnet, er solgt til Tyskland.
Hun liker å bruke krim for å løfte frem det som er skakkt og skeivt. Hva har gjerningspersonen opplevd og hvorfor begår denne kriminelle handlinger. Dette er et tema mange av forfatterne snakket om.
Staalesen skriver på ny Varg Veum, som kommer neste år. Han fleiper med at Varg Veum nå er over 80 år, men likevel bare en måned eldre enn Joe Biden.
Dahl holder også på med en ny, men ville ikke røpe noe om hva den handler om. Han snakket litt om Bergenstrilogien, han kaller det det, selv om han har gitt ut den fjerde. Han fortalte at han i utgangspunktet var inspirert av Amalie Skram og ideen til den siste boken, kom på grunn av Isdalsdrapet. En kvinne ble funnet i Isdalen i 1970. Hun ble aldri identifisert, men det var neppe selvmord. Nå dukket saken opp igjen etter 20 år og ble oppklart av Varg Veum. Den fjerde boken begynte å dukke opp i tankene, fordi en lektor gjerne ville vite hvordan det gikk, 20 år etterpå
Agnes Matre og Geir Tangen, er gift. Begge er lærere og begge skriver krim. De snakket litt om opptakten til at de startet å skrive krimbøker. Vi fikk både en romantisk versjon og en mer realistisk, der det visstnok var sistnevnte som var mest korrekt. De snakket om hva de ønsket å gjøre i neste femårs-periode, i tillegg til å være fulltids lærere. For å være kun forfatter, mente de var ikke nok for dem. De måtte ut og møte mennesker og få inspirasjon. Siden de begge jobber i skolen, fleipet de med hvordan de kunne få ut frustrasjon som kunne oppstå ihverdagen, når de satte seg ned for å skrive. I skriveperioden tar seg en en middagshvil etter lærerjobb, deretter sitter de på hver sitt rom og skriver i flere timer.
De skriver begge på ny bok og denne gangen har de ikke lest hverandres bøker enda, så de var spent på det. Særlig i første fase diskuterer de ofte ideer med hverandre. Geirs bok heter Hundedager og Agnes bok har arbeidstittel Fritt vilt.
Unni Lindell intervjues av Sarah Natasha Melby. Lindell snakker om at hun er veldig redd av seg og bruker den frykten i bøkene. Hun fortalte at hun koser seg når hun skriver de første 100 sidene, men etter det er det kjedelig og bare hardt arbeid. Hun likte coronaen når hun kunne sitte hjemme fir da ble hun ikke forstyrret av noen.
Hun er nå i sluttfasen av ny bok, med hovedpersonen den unge etterforskeren Snø, som hun allerede var blitt veldig glad i, for hun likte henne godt. Det handler om kvinner på et krisesenter, som må flytte til en gård på landet, for det er ikke plass til dem lenger på senteret. Der begynner så skumle ting å skje. Fremmedlegeme er tittelen på den nye boken, som allerede er i salg.
Jørn Lier Horst har skrevet mange bøker om Wisting. Han forteller at han ville Wisting skulle være en helt vanlig mann. Han hadde planer om drastiske endringer i persongalleriet, men da protesterte publikum iherdig.
Sven Nordin spiller Wisting i tv-serien. Han leste mye om hovedpersonen, for å lære han å kjenne. Han så Wisting i jobben som politi, var fysisk aktivt, så han skaffet seg personlig trener og gikk ned 18 kg på 3 måneder.
Chris Tvedt, Gard Sveen og Unni Lindell, ble intervjuet om Rivertonprisen. Gard Sveen fikk prisen allerede etter første bok, Den første pilgrimen. Lindell fikk første pris i 1999, bok to om Cato Isaksen, Drømmefangeren, I 2019 fikk hun prisen på nytt, for Dronen, med Marian Dahle som hovedperson. Chris Tvedt fikk prisen i 2010, for boken Dødens sirkel.
De ble spurt om hvor de oppbevarte prisen, og historiene vakte stor latter i salen. Prisen er en plombert revolver og Tvedt hadde utfordring med å få den med på flyet. Lindell hadde sine to i vinduskarmen på kontoret. Sveen har den på peishyllen og Tvedt bor i seilbåt, og har ikke plass, så han har sin på lager.
Jeg har en mistanke til hvem som står bak dette drapet.
Og ikke bare et drap, men flere og noen må jo stå bak.
Her ser det nemlig ut til at det er en heftig krangel
Vi ser jo her at det er tydelig at de ikke har rent mel i posen.
Etter foredraget, minglet vi litt og jeg fikk hilst på noen av forfattere jeg har hatt kontakt med. Kjempekoselig. Medlemmene i Rivertonklubben skulle ha middag og der var ikke fruen invitert. Foreløpig 🤩🤪
Takk for meg. Kjempefin opplevelse. Og tenk jeg skal hit i morgen også. Aschehoug har samlet 4 feelgoodforfattere og inviterte til Afternoon Tea.
Det er Leseeksemplarer, men jeg er ikke betalt eller pålagt å skrive om de.
Markedsføringsloven pålegger oss å merke med leseeksemplarer.
Og stol på at jeg er ærlig, vær så snill.
Noen tror vi bokbloggere, som får en del leseeksemplarer, er kjøpt og betalt av forlagene.
Det er helt feil. Helt helt feil. Ja, nå kan jeg ikke påstå at alle er det, men jeg vet de aller fleste er opptatt av det.
Månedens presentasjon viser også med all tydelighet at jeg forteller om det jeg ikke liker.
Teksten under bildene er hentet fra omslagene.
Guzel Jakhina, Zulejkha åpner øynene
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Jeg falt ikke helt for Zulejkha. Jeg syntes den var veldig tung, innimellom mye rart, som kunne vært utelatt, for å gjøre den enklere å lese. Derfor har det tatt noen dager å komme igjennom den.I perioder interessant, men i andre perioder, for mye tull. For meg. Jeg ser veldig mange liker den godt.
Det er en lese sakte bok, ikke en man pløyer gjennom på få timer. Ikke noen dårlig bok, du verden nei, men heller ikke av de beste.
Zulejkha åpner øynene av Guzel Jakhina er en roman på bredt lerret om livet, døden og kjærligheten – mot bakgrunn av sovjetmyndighetenes hensynsløse behandling av befolkningen under første halvdel av 1900-tallet. Romanen vant «Den store boken» da den kom ut i Russland i 2015, og har siden blitt oversatt til 40 språk. Zulejkha lever som tatarkvinner har gjort før henne i hundrevis av år: Morgen til kveld slaver hun for ektemannen og den blinde svigermora som hun bare kaller Gammelheksa. Begge holder Zulejkha ansvarlig for at hun aldri har gitt dem noen mannlig arving, bare født fire jenter som døde da de var små. Men de kan ikke stoppe moderniteten – i form av den nye kommunistmakta – fra å innta landsbyen. Når mannen motsetter seg tvangskollektivisering, blir han skutt på stedet, mens Zulejkha sendes til Sibir. Med det starter en beretning om overlevelse, sult og iskalde vintre, men også en fortelling om frigjøring, fornyelse og menneskelig styrke – og om to sjeler som finner hverandre under nærmest umulige betingelser.
Tonny Gulløv, Bastarden
Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke
Bastarden må vente litt til. Jeg har sagt det til den at den skal bli lest, muligens i desember, hvis ikke, helt sikkert i januar, når jeg igjen skal ha nordisk som tema. Fordelen med å bli flyttet fra stabel til stabel, er jo at den får være med i mange presentasjoner. De liker jo å vise seg frem, disse bøkene.
Bok tre i vikingserien til Gulløv, en serie som har moret meg stort, selv om det er rått og brutalt, for det er det jo på den tiden. Bok nummer 4 heter Jernbyrd
Del tre av et storslått, frodig og forrykende leseeventyr.
Året er 955 og Harald Blåtanns forsøk på å samle Danmark later til å være mislykket helt fra starten av. Otto den store vil tvangskristne eller drepe sine hedenske og uregjerlige naboer i nord, og sender derfor en hær til Jylland. Nå er det opp til Ulv Palnatoke å stoppe ham.
Harald Blåtann sender Ulv Palnatoke og krigerne hans til Dane- virke for å bistå Håkon jarl i forsvaret av Danmark. Men som alltid er Ulv Palnatoke egenrådig. Han utkjemper det største sjøslaget danskene noensinne har vært involvert i, og han gjør det på sin måte, og Harald Blåtann kan ikke stille seg bak. Er Palnatokes trass og galskap tilstrekkelig for å beseire den mek- tigste herskeren i Midgard?
Bastarden er tredje bok i fortellingen om Ulv Palnatoke. Det er en fascinerende, humoristisk og barsk historie om en tid hvor danskene lå i stadig krig både med hverandre og med utallige andre folkeslag i jakten på rikdom og evig ære.
Vinnerne hadde jeg gledet meg til, så jeg vet ikke helt hvorfor den ikke ble lest nå. Som Bastarden, blir den flyttet til desember eller januar. Desember blir også julebøker som tema, i tillegg til nyheter.
Vinnerne er siste del av Fredrik Backmans hyllede trilogi om hockeybyen Bjørnstad. De to første bøkene, Bjørnstad og Vi mot dere, nådde New York Times bestselgerliste og ble ensuksess-TV-serie på HBO. Vinnerne er en sterk, brutal og dypt rørende avslutning på historien om hockeybyen og folkene der.
Dette er en liten historie om store spørsmål: Hva er en familie? Hva er en hockeyklubb? Hva er et samfunn? Og hva er vi villig til å ofre for å beskytte det vi har? Det har gått to år siden alt skjedde, det som ingen vil tenke på. Alle har forsøkt å gå videre, men det er noe med denne delen av skogen som liksom aldri lar oss gjøre det. Vi bor et sted med sorg i hjertet og vold i luften, vi elsker historier med lykkelig slutt, men innerst inne visste vi alle hvordan det kom til å ende. Det begynner med en storm denne gangen, og slutter med en brann. Noen som har vært lenge borte, er på vei hjem. Noen skal begraves. Noen blir forelsket, noen drømmer om NHL og noen drømmer om hevn. Noen sover rygg mot rygg med sin beste venn, noen forsøker å redde ekteskapet sitt og noen forsøker å redde barna sine. Noen hater, noen slåss, noen tar et skytevåpen og går mot en ishall.
De kan leses frittstående men Cilka er også med i boken om Tatovøren.
Jeg ser at flere av karakterene også er med i Tre søstre.
Dette var en bra bok. Det er basert på historiene til virkelige mennesker og det er godt å vite når man begynner på boken, at de alle tre overlever. Selv om de også mister mange av sine.
Lærerikt var det også høre om hva de opplever etter krigen, skyldfølelsen over de som mistet livet, marerittene, osv. En meget god bok. Anbefales.
Som små jenter gir Cibi, Magda og Livia faren sin et løfte: De skal alltid holde sammen samme hva som skjer. Som tenåring blir Livia tatt av nazistene og sent til Auschwitz. Cibi ender med å følge Livia, fast bestemt på å beskytte henne, eller å dø med henne. Magda klarer å gjemme seg for de lokale nazistene – en stund. Men så blir hun også forent med søstrene i dødsleiren. Sammen kjemper de for å holde ut grusomheten og ondskapen. Kan kjærligheten til hverandre hjelpe dem å overleve?
Tre søstre er en gripende fortelling om tre unge jenter som blir frarøvet sin uskyld og sin ungdomstid, men som tviholder på håpet om en framtid. Boka er basert på virkelige hendelser og personer, og flere av karakterene i Tatovøren i Auschwitz og Cilkas reise opptrer også med i denne boken.
Jeg har vel aldri grått så mye når jeg har lest en roman, som når jeg leste Et lite liv.
Jeg er derfor svært spent på Til paradis, særlig når jeg ser at noe av handlingen er lagt til 2093. Jeg liker jo ikke slike fremtidsvisjoner.
Kanskje var det fremtidsvisjoner eller tykkelser, men Til Paradis ble ikke lest nå. Men skal definitivt leses.
Til paradiser en modig, storslått roman som strekker seg over tre århundrer og tre alternative versjoner av det amerikanske samfunnet. Romanen er lagt til et hus i Washington Square Park i 1893, 1993 og 2093, og er en fortelling om familie, elskere, sykdom, tap og drømmen om å finne paradis. Det som forener karakterene i romanen, er de egenskapene som gjør oss til mennesker: Frykt. Kjærlighet. Skam. Lengsel. Ensomhet. Og ikke minst vårt inderlige ønske om å beskytte dem vi elsker – og smerten som oppstår når vi ikke er i stand til det.
Jeg likte den første jeg leste av Rosie Walsh. Den hadde noen overraskende vendinger som jeg likte godt.
Mitt livs store kjærlighet ble litt så som så. Jeg kjedet meg veldig i starten. Jeg er jo allergisk mot for mye kjærlighetsprat og egentlig har jeg en fobi for psykologiske thrillere, så jeg var nok feil person til å lese denne.
Men…. Det kom seg litt mot slutten. Et par overaskende fine, vendinger der, som jeg ikke kan si noe om, for det er jo hemmelighetskremmeri dette. Du skal undre deg og prøve å finne ut hva som skjer.
Andre har skrevet at dette er en underholdende og koselig bok, så la ikke det at jeg er litt lunken, stoppe deg. Liker du underholdningsbøker, kan denne være et godt alternativ.
Da Emma treffer Leo i en begravelse, faller hun hodestups. Syv år senere er de gift, og datteren Ruby er kommet til verden. Emma, som nå er en anerkjent marinbiolog, har fått sitt eget lille økosystem, og verden er komplett. Leo elsker den bråkete, herlige familien sin. Han ble adoptert som liten, og for første gang kjenner han at han har et sted han hører til. Men så finner han ut at Emma skjuler en rekke hemmeligheter.
Hun heter ikke engang Emma.
Emma innser at det livet hun har jobbet så hardt for å bygge opp rundt seg og den lille familien, er i ferd med å falle sammen. Hun må greie å overbevise Leo om at hun fortsatt er den kvinnen han forelsket seg i.
Men først må hun fortelle ham om sitt livs store kjærlighet.
Rosie Walsh gjorde stor suksess med Uten et eneste ord (2019), en spenningsdrevet kjærlighetsroman som er solgt til 34 land og i mer enn 1 million eksemplarer verden over. Nå er hun tilbake med en sterk pageturner som stiller sentrale spørsmål: Hvem vil du egentlig være, og hvilke hemmeligheter tåler ikke dagens lys?
Shuggie Bain var den beste boken jeg leste i fjor. Jeg er derfor svært spent på denne men temaet er noe av dem samme så forfatteren bruker nok også her mye fra egen oppvekst.
Jeg hadde så store forventninger og jeg er litt skuffet. Det er jo fantastisk skrevet, men jeg føler på et vis at det er en annen versjon av Shuggie Bain. Og det er så trist en historie, det er så trist at jeg tenkte underveis at det er jo like mye vold her, som i Vikingeboken jeg egentlig tenkte å lese. Jeg sier ikke at det ikke er slik, i virkeligheten, men det er bare så innmari trist. Det er ikke så mange tiår siden, ikke år 995.
Det er nok jeg som lever på min lille fredelige planet, uten å vite hva som foregår rundt meg. Det er nok slik mange steder i verden. Gjengkriminalitet, overgrep, rus, uffa meg, det er trist.
Jeg følte i Shuggie Bain at det tross alt var et håp inni der, men i Unge Mungo følte jeg ikke noe håp. Det var bare trist hva de ungdommene har av opplevelser.
Jeg syntes heller ikke slutten var noe jeg helt forstod. Jeg måtte på et vis gjette. Det ble for uavsluttet.
Så jeg anbefaler Unge Mungo også, bare vær obs på at noe solskinnshistorie er det ikke.
Mungo og James burde ikke være venner, og langt mindre kjærester. I et hypermaskulint og voldsherjet Glasgow der protestanter og katolikker holder seg på hver sin kant, er de to tenåringenes følelser for hverandre uakseptable. Drømmen om å komme seg vekk krasjer hele tiden med angsten for å bli oppdaget.
Da moren sender Mungo på tur med to tvilsomme menn, må han samle alt han har av styrke for å komme seg i sikkerhet og til et sted der han og James kan ha en framtid sammen.
Unge Mungo er en gripende oppvekstskildring, en fortelling om maskulinitetens grenser og om farene ved å elske noen for
Jenny Colgan, Den lille bokhandelen på stranden
Leseeksemplar fra Gyldendal
Jeg leste først tre bøker i en serie av Colgan om Flora.
Den skuffet meg. Nå prøvde jeg meg likevel på bok nummer to og nå ble jeg ikke skuffet. Jeg storkoste meg, fra første til siste side og vinket litt slukøret adjø. Kan være at bok 1, egentlig ble skrevet, fordi hun hadde historien til bok 2 planlagt. Kanskje hun bare måtte finne på en historie i bok 1, for å få den bokbussen på plass. Hehe, hva vet jeg.
Ja, kanskje for lett, urealistisk og forutsigbart, for de som ikke liker denne sjangeren, men for meg var det bra. Nå gleder jeg meg til å følge disse menneskene videre, for det håper jeg vi får.
Det var litt Mary Poppins i Skottland.
Alenemoren Zoe ønsker å skape et liv for seg og sønnen Hari utenom Londons hektiske storbyliv. Da hun får mulighet til å jobbe som barnepasser for en familie i det skotske høylandet, griper hun sjansen umiddelbart. Snart kommer hun til en nedslitt, men vakker herregård ved Loch Ness, bebodd av tre barn og en tafatt alenefar som ikke klarer å hanskes med dem. Etter hvert oppdager Zoe at hun ikke er den første barnepasseren de har hatt, og hun begynner også å skjønne hvorfor forgjengerne hennes har gitt opp.
Zoe og Hari begynner snart å føle seg hjemme i byen, og særlig hyggelig er det å kunne hjelpe til i den lokale bokbussen. Men er bøker, frisk luft og omtanken fra nye venner nok til å holde ut den ufyselige familien?
Den lille bokhandelen på stranden er andre bok i en hjertevarm serie fra den bestselgende forfatteren Jenny Colgan og en gavepakke til alle som drømmer om å nyte en bok og en kopp te på den skotske landsbygda.
Christi Lefteri, Sangfugler
Leseeksemplar fra Gyldendal
Jeg har lest to bøker av Lefteri og de har vært svært fra.
Jeg har også lest en bra før, En vannmelon, en fisk og en bibel. Jeg har derfor store forventninger.
Forventninger innfridd. Dette er en forfatter du bør merke deg. Hun skriver veldig godt.
Og hun gjør også noe annet, som jeg setter pris på, når jeg leser bøker, hun lærer meg noe.
Etter å ha lest Birøkteren fra Aleppo, satt jeg igjen med en mye større forståelse for hva det er å være flyktning og hvor vanskelig det er å komme seg videre. Umenneskelig.
I Sangfugler lærer hun meg noe jeg ikke ante noe om, nemlig hushjelpene på Kypros. Jeg visste ikke at det var så vanlig å ha hushjelp der og hvor dårlig de blir behandlet. Rasisme. Det var virkelig tankevekkende.
Er du glad i å lese og vil vite litt om verden rundt deg, les Christy Lefteri. Det er romaner, men inspirert av virkelige historier.
Nisha arbeider som hushjelp på Kypros, langt unna hjemlandet Sri Lanka. Hun lengter hjem til datteren, men lønnen hun tjener som hushjelp for den rike enken Petra, er det eneste måten å sikre datterens framtid på.
Yiannis fanger sangfugler i smug og selger dem på svartebørsen. Han drømmer om et bedre liv sammen med sin elskede Nisha.
Så forsvinner Nisha sporløst. Ingen ser ut til å bry seg, selv ikke politiet. Så Yannis og Petra bestemmer seg for å lete på egen hånd. De blir kjent med Nishas venner og med en mørkere side av immigrantenes liv. Snart viser det seg at Nisha ikke er den eneste som er forsvunnet fra øya.
Sangfugler er inspirert av virkelige hendelser og er en poetisk og dypt menneskelig fortelling om hva som ofres på veien mot et bedre liv. Med denne romanen tilbyr Christy Lefteri en stemme til de kvinnene som har mistet sin egen.
Jeg har litt blandede følelser. For meg er ikke dette Jussi Adler-Olsens beste, men bedre enn Selfies, som jeg ikke likte.
Det er litt av en røverhistorie dette og ikke så mye realistisk egentlig, men jeg kunne godtatt det. Det er imidlertid en ting jeg ikke liker og det er å følge morderen. For meg dreper det spenningen. For meg er spenningen i en krimbok å lure på hvordan historien henger sammen, hva ligger bak? Her får vi det servert altfor tidlig.
Mener jeg at boken er dårlig, nei, det gjør jeg ikke, men den kunne vært mye mer spennende hvis jeg kunne få lure på hvem det var som lå bak, gjerne noen man ikke tror det er selvfølgelig, det er det aller beste.
Drapssjef Marcus Jacobsen møter sin beste etterforsker, Carl Mørck, i forbindelse med en gammel sak som fortsatt plager ham. Et hjerteskjærende selvmord gjenåpner etterforskningen, og snart står Avdeling Q overfor et skummelt flettverk av saker som vokser mellom hendene på dem.
Dødsfallene til flere prominente personer tolkes som ulykker eller selvmord, men når Avdeling Q ser nærmere på dem, peker et ufattelig mønster mot noe langt mer alvorlig, og alt tyder på at en annen utvalgt person snart vil dø.
I kamp mot tiden og de plagsomme koronarestriksjonene tar Avdeling Q, med sedvanlig samhold og humor, opp en hard kamp for å forhindre flere dødsfall.
Og samtidig bukter en helt annen sak fra fortiden mot Carl, som en kvelerslange som endelig har været sitt bytte.
Natriumklorid er den niende boka i serien om Avdeling Q.
Claire Kregan, Tre lys
Leseeksemplar fra Aschehoug
Ukjent forfatter for meg, men har sett mange fine omtaler.
Det var en tynn liten sak dette, lest på et øyeblikk. Jeg hadde nok blitt skuffet hvis jeg hadde kjøpt den, uten å se at det var så få sider.
Men vakkert og sårt å lese. Nydelig liten historie, som rommer mye mellom linjene og hadde nok ønsket meg en annen slutt.
Dette var så fint at jeg har lastet ned en bok til av henne, Små ting som dette.
En liten jente blir sendt til et barnløst par på den irske landsbygda, uten å vite når hun skal hjem igjen til sin egen familie. Hos de fremmede møter jenta denne sommeren en varme og en omsorg hun aldri har opplevd før, og begynner forsiktig å blomstre. Så avsløres en hemmelighet som viser henne hvor skjør idyllen er..
Damon Galgut, Løftet
Leseeksemplar fra Gyldendal
Ukjent forfatter for meg, ser interessant ut. 2 bøker fra Afrika denne måneden.
Denne falt ikke i smak her hos meg, men jeg ser andre fremhever den som utrolig bra. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hvorfor, den grep meg bare ikke. Uten at jeg skal røpe for mye, ble det litt oppkonstruert med at det er en person i hvert kapittel og hvordan det går med denne personen, samtidig som vi flyttes frem i tid.
For meg blir det ikke nok “tid”, til å bli kjent med hver enkelt person, særlig søsteren, som for meg, er den som er mest spennende av de.
Jeg sitter litt igjen med en følelse av at dette kunne blitt riktig bra, men ble litt hastverksarbeid. At det er skjønnlitteratur på sitt beste som omslaget lover, det er det ikke for meg.
En saga om en sørafrikansk families tap og fall.
Familien Swart samles i Mas begravelse. To av barna, Anton og Amor, avskyr alt familien står for. Etter årevis i trofast tjeneste blir Salome, den svarte kvinnen som har jobbet for dem så lenge de har levd, lovet sitt eget hus og sin egen tomt. Men likevel, etter hvert som årene går, forblir løftet uinnfridd.
De gamle, dype skillelinjene i Sør-Afrika er i endring, og samfunnet framstår som mer rettferdig. Landets og familiens historie veves sammen til en fortelling om oppløsning og tapte muligheter.
Løftet er en skarp og øm roman, kraftfull på sitt lavmælte vis, og med en språklig sikkerhet som levner liten tvil om at dette er skjønnlitteratur på sitt aller beste.
Det håper jeg denne blir også. Jeg hørte Moestue fortelle på Krimfestivalen at det selges jakt på utrydningstruede dyr. Og at elefanter skytes og man gjemmer elfenben for å selge det til høye priser når elefanten er utryddet. Det er trist alt folk gjør for penger og det er ikke de fattige som er verst. Det er nok de rike, som aldri blir rik nok.
Taus savanne håpte jeg å få lest. Den var nest ut, men Grand Hotel Europa er såpass krevende å lese med min konsentrasjon, så den stjal tiden.
Taus savanne er oppfølgeren til Sigbjørn Mostues Riverton-nominerte og neglebitende thriller Himmelen skal gråte blod, hvor vi møter helten Even Stubberud, leder for en topphemmelig antiterrorenhet.
Der han i første bok ble involvert i en brutal flykapring, søker den pensjonerte spesialsoldaten nå en ny tilværelse i Kenya. Med et ønske om å gjøre bot for den brutaliteten han gjennom sin tidligere karriere har stått bak, skal han bidra i opplæringen av viltvoktere på savannen, for å stanse den nådeløse nedslaktingen av elefanter og annet dyreliv. Det skal imidlertid vise seg at det er sterke krefter som står bak krypskytingen – med forgreininger til en av verdens mektigste nasjoner.
Samtidig får Stubberuds tidligere sjef, Elna Husøy, leder for Forsvarets etterretningstjeneste, vite at regjeringen har besluttet å igangsette tidenes byggeprosjekt i Norge, finansiert av krefter hun for alt i verden ønsker å stå opp mot. Jobben blir ikke enklere da Stubberud starter en personlig vendetta i Nairobi, som truer med å kaste Norge inn i et diplomatisk mareritt. Det synes å være bare en utvei: Even Stubberud må dø.
Med et eggende imperialt bakteppe er Taus savanne en intenst spennende thriller, som berører en av vår tids største katastrofer: Naturen som forsvinner.
Jeg har lest mange av Webb, nesten alle. Tror kanskje det er en eller to, jeg ikke har lest enda. Jeg synes hun er en av de bedre når det gjelder historisk feelgood. Denne så jeg noen skrev, var hennes beste, så jeg gledet meg.
Jeg har blandete følelser når det gjelder denne romanen. Jeg koste meg veldig i starten, krøllet meg ned i stolen og tenkte yes, dette blir bra, men så dalte begeistringen litt.
Det er en underholdningsbok og jeg er overbevist om at mange vil like den. For meg ble den litt sprikende i alle retninger. Noe av det var interessant, men andre deler ble for oppkonstruert for meg, litt usannsynlig.
Den historiske biten med alle intrigene, ble litt så som så. Så jeg er litt skuffet.
Jeg kan ikke skrive så mye av det jeg reagerte på, for da røper jeg handlingen og det vil jeg jo ikke.
Liv Molyneaux’ far Martin er sporløst forsvunnet. Liv tror ikke på politiets teori om at han har tatt sitt eget liv, og da hun flytter inn i huset hans i Bristol, begynner hun å lete etter svar på hva som kan ha skjedd.
Samtidig bærer Liv på sorgen over et barn som aldri ble født, og når hun vekkes gjentatte ganger om natten av merkelige lyder fra en baby som gråter, blir hun redd hun er i ferd med å miste fatningen. Er dette bare en del av fantasien, eller er det noe mer? Noe som ikke kan forklares?
Abdulrazak Gurnah, Etterliv
Leseeksemplar fra Gyldendal
Bok 2 fra Afrika, denne måneden, helt ukjent forfatter for meg, selv om han fikk Nobelprisen i 21.
Dette er en roman jeg likte godt. Det er nesten så jeg skulle ønske det var to bind, for siste del gikk så raskt frem.
Jeg tenkte underveis at dette er mer spennende enn krim, en del av historien jeg ikke kjenner. Det skal sies at det er mye av den jeg ikke kjenner, der føles som om jeg har vært bortreist i historietimene.
Men vi får ikke høre mye på nyhetene fra Afrika heller. Nå starter denne historien tidlig på 1900~tallet så det er en stund siden. Det var når europeerne sloss om koloniene og brukte de innfødte som soldater.
Det er en slik roman du ikke aner hva som skjer fremover i boken og hva er vel mer spennende enn det.
Anbefales hvis du liker historiske romaner. Det er ikke grotesk og rått, for de som ikke klarer å lese om det.
Dette er en forfatter jeg gjerne leser mer av, men så var det å klare å huske det navnet da. Jeg får tenkte på gulnet, som vi her i Isfjorden sier gulna(med tjukk L)
Ni år gammel rømmer Ilyas hjemmefra og blir bortført av tyske kolonitropper. Da han vender tilbake til landsbyen på Afrikas østkyst, oppdager han at foreldrene er døde, og at søsteren Afiya er gitt bort og holdes som slave av en familie i nabolaget.
Hamza vender også tilbake til byen han en gang bodde i. Han ble solgt av familien sin, og sluttet seg senere til de tyske troppene under krigen. Fattig og nedbrutt ønsker Hamza å leve et anstendig liv og vinne Afiyas kjærlighet.
Skjebnen fører disse unge menneskenes liv sammen, men trusselen om en ny krig formørker tilværelsen og truer igjen med å rive dem opp og føre dem vekk fra hverandre.
Abdulrazak Gurnah skriver aktuelt og allment om menneskers opplevelse av utenforskap og ønsket om å skape seg et nytt liv, og bøkene hans befinner seg i spenningsfeltet mellom enkeltpersoners skjebne og den kollektive historiefortellingen. Etterliv er nobelprisvinner Abdulrazak Gurnahs fjerde bok oversatt til norsk.
Ilja Leonard Pfeijffer, Grand Hotel Europa
Leseeksemplar fra Gyldendal
Denne ser også spennende ut og den er veldig spennende. Jeg skal derfor lese den ut nå i september. Den er krevende for meg, for det er både filosofi og historie og geografi og på et språk med mange fremmedord som ikke er inne i min enkle terminologi, så det tar tid. Det er partier jeg ikke helt forstår, samtidig er det svært interessant, så jeg bare må lese den. Den utfordrer meg.
Hvis du ønsker deg en lettlest feelgood og tror at dette er det, da må du holde deg unna. Det er på et vis Europas historie.
Den kjente forfatteren Ilja Leonard Pfeijffer tar inn på det ærverdige, men nedslitte Grand Hotel Europa for å reflektere over hva som gikk galt med Clio, hans livs store kjærlighet. Slik skrives en vakker historie fram, om intellektuell og kjødelig lidenskap, om reiser til Malta, Portovenere og Venezia, og en spennende jakt etter Caravaggios siste maleri.
Forfatteren blir mer og mer fascinert av mysteriene rundt Grand Hotel Europa og gjestene som bor der – minneverdige karakterer som tilsynelatende stammer fra mer elegante æraer. Men hotellets fremtid er truet av globaliseringen som finner sin vei også hit.
Grand Hotel Europa er Den store europeiske romanen – en grandios, lyrisk og freidig roman om europeisk identitet og vårt eget kontinent. Et Europa hvor fortiden dyrkes i den grad at det knapt er plass til noen fremtid, og hvor masseturismen er i ferd med å ødelegge noe av det mest verdifulle vi har. Boken er en av de mest solgte i Nederland de siste årene, den er belønnet med flere priser, er trykket i 26 opplag og er under utgivelse i over 20 land.
Kelly Bowen, En leilighet i Paris
Leseksemplar fra Cappelen Damm
Denne skulle jeg også lese i april, og så i juni, så nå ble den prioritert. Og virrevirrevipp lest.
Dette var en av de bedre, synes jeg. Samme tema som i mange jeg har lest, arv av leilighet, Paris under krigen, spioner, skjulte kunstverk, barn av jøder som måtte rømme og merkelig til tilfeldighet, at de som begynner å nøste i historien, har begge familier som blir berørt og selvfølgelig er det en kjærlighetshistorie midt oppi det hele. Med andre ord en sikker suksess for en pageturner.
Liker du historisk feelgood som ikke er grusomt vond å lese, men spennende likevel, da er dette en vinner.
En kjekk bok å lese i ferien. Fengende og til tider småhumoristisk når de lurer tyskerne. Var nok ikke så enkelt i virkeligheten. Anbefales til de som liker slike bøker. Jeg er sikker på at mange vil like den.
Fra omslaget:
Kelly Bowens dramatiske familiesaga fra andre verdenskrig – En leilighet i Paris – avdekker flere lag av hemmeligheter og spionasje. Perfekt for deg som liker historiske romaner.
Paris, 1942: Selv om tyskerne har inntatt og okkupert lysets by, blomstrer glamorøse Estelle Allard i en verden langt unna krigens grusomheter. Men når nazistene vender sin oppmerksomhet mot Estelles nærmeste venner, nøler hun ikke et øyeblikk med å hjelpe dem som står henne nærmest, uansett hva det måtte koste. Hun vet ikke at hennes handlinger vil ha konsekvenser for generasjonene som kommer etter henne.
London, 2017: Aurelia Leclaire jubler over å arve en overdådig leilighet i Paris, men hun blir sjokkert når hun oppdager sin bestemors hemmeligheter. I leiligheten finner hun både en verdifull kunstsamling og en stor mengde vintage-klær, og hun kan ikke unngå å undres over hvor alt sammen kommer fra. Et av maleriene fører henne til Gabriel Seymour, en høyt respektert kunstkjenner med en mystisk bakgrunn. Sammen prøver de å avdekke alle hemmelighetene som sitter i veggene i leiligheten i Paris.
