Himmel og hav sier jeg at det går an. Jeg har ikke nok terningkast til å fortelle hvor godt jeg likte denne boken. For de som syntes Lewistrilogien ble litt for mye roman i forhold til krim, kan jeg love at her er det spenning fra første til siste side. Og akkurat passe spenning til at du må lese mer og mer og mer og så topper det seg til slutt.
Eneste grufulle detaljer for de som ikke liker det, er noen setninger med obduksjon, men de var ikke ille de heller.
Dette er nødt til å være en krim absolutt alle liker, jeg kan ikke forstå noe annet.
Neste Peter May bok er en ny serie, Enzo serien, som foregår i Paris og har den skotsk-italienske rettsmedisineren Enzo MacLeod som hovedperson. Jeg kjenner jeg blir livredd med tanken på å forlate Hebridene, men mannen kan skrive bøker, det er det ingen som helst tvil om. Terningkast 7 fra meg.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Goliat forlag og boken er et leseeksemplar
Det står en forvirret mann på en forlatt strand på øya Harris i Hebridene. Han kan ikke huske hvem han er. Det eneste sporet til identiteten hans er et sammenbrettet kart over en sti ved navn «Coffin Road». Han har ingen anelse om hvor dette søket vil føre ham.
En etterforsker fra Lewis sitterombord på en båt, med tankene fulle av tvil. Politietterforsker George Gunn vet at et lik har blitt funnet på en avsides klippe, 30 km fra land. Han er usikker på om han har det som trengs for å løse saken.
En tenåringsjente ligger på soverommet sitt i Edinburgh, desperat etter å finne sannheten om farens selvmord. To år senere, klarer Karen Fleming fortsatt ikke å akseptere at han ville forlate henne med vilje. Men hun vet ennå ikke om hemmeligheten
Fra wikipedia om Flannan Islands og mysteriet, som Peter May, skriver om i boken.
Ny, kjempebra krim av Frode Eie Larsen. Bøkene hans er spennende krimbøker uten blodige detaljer, så det er nok krim for de fleste.
Vanskelig å si så mye mer uten å røpe innhold,
Temaet er er tema som begynner å gå igjen i mange krimbøker for tiden og er dessverre også veldig aktuelt, men Larsen har mange uventede vinklinger, som gjør boken spennende.
Lettlest, men jeg liker ikke skrifttypen, men det er nå bare pirk fra min side.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Forlagshuset Vestfold og boken er et leseeksemplar.
Mens høststormene herjer, rystes det vesle stedet Helgeroa av en grusom forbrytelse. Idyllen slår sprekker, og i en bygd der alle kjenner alle, vokser mistro og splid frem. Vet man egentlig hva som skjuler seg bak lukkede dører? Kan man virkelig stole på naboen?
Eddi Stubb må manøvrere dunkle farvann, mens mørke skyer truer. Klarer han å finne løsningen, før gjerningsmannen slår til igjen? Sammen med sin nye makker, står Eddi overfor sin hittil mest spektakulære og komplekse sak
Frode Eie Larsen bokdebuterte med Hemmeligheten i 2011, og har siden etablert seg som manges krimfavoritt.
Bøkene med den joviale etterforskeren, Eddi Stubb, oppdages av stadig flere, og mange – deriblant en rekke av Larsens forfatterkolleger – mener det bare er et tidsspørsmål før han slår gjennom for alvor. Fjorårets bok, På overflaten flyter vannliljene, ble hyllet av anmeldere, bloggere og lesere, og var blant de mest lånte bøkene – både fysisk og elektronisk – på bibliotekene i 2017.
Årets bok, Slå på ring, er utvilsomt Larsens aller beste. Det er tempo, driv og stadige overraskelser, skrevet med en penn som er både tydelig og sikker. Forfatteren har perfeksjonert både plott og språk, og med Slå på ring treffer han midt i blinken.
Da har jeg hatt med meg Hugo på sengekanten i ukesvis. 900 tettskrevne sider, liten skrift og få avsnitt i typisk Falcones-stil og akkurat like fengende som de andre han har skrevet.
Noen har kanskje sett Havets katedral som går på en av filmtilbyderne for tiden. Boken begynner der Havets katedral slutter.
Arnau er blitt en gammel mann. Vi får følge Hugo, en ung gutt Arnau har tatt under sine vinger.
Jeg må bare innrømme at jeg greier ikke å holde styr på alle landområder, grever og konger og slektninger og navn, men for meg gjør ikke det nå for handlingen får jeg med meg likevel.
Jeg har også lest Fatimas Hånd, en annen av Falcones bøker og den er like bra. Jeg har Barfotdronningen stående i hylla på vent men gleder meg til jeg får tid til å begynne på den også. De er jo så innmari tykke de bøkene hans.
Hugo Llor får et innholdsrikt og spennende liv og for meg ble ikke noe dødperiode i boken, det skjer noe hele tiden.
Bilde og tekst er hentet fra Cappelen og dette er et leseeksemplar.
For 10 år siden tok Ildefonso Falcones verden med storm med debutromanen Havets katedral. I oppfølgeren Jordens arvinger, tar Falcones oss igjen med til det fargerike og dramatiske Barcelona på 1300-tallet.
Barcelona 1387: Klokkene ringer i alle byens kirketårn, og folk stimler sammen for å se hva som skjer. I folkemengden befinner Arnau Estanyol seg, sammen med 12-årige Hugo Llor, som Arnau har tatt under sine vinger. Arnau har jobbet seg opp til å bli en av byens mest ansette menn, og han har hjulpet Hugo til å få arbeid ved et byens store skipsverft.
Klokkene, som varslet kongens død, varslet også starten på en ny og vanskelig tid for byens borgere, og det går ikke mange dager før det nye regimet får skjebnesvangre konsekvenser for Arnau og Hugo.
Det står utenpå boken at Lippman er en av de beste romanforfattere som finnes. Washington Post står for det utsagnet. Jeg er ikke enig med Washington Post.
Flere krimforfattere har uttalt seg at hun skriver som en drøm og er en av de beste krimforfatterne i dag så det må være noe jeg har oversett.
Jeg fant ikke denne spennende og jeg synes mye av det var patetisk skrevet rett og slett.
Sitat: Han senker blikket og får øye på en flekk på skjorta, kaffe fra frokosten. Birdy ville aldri latt ham gå ut av huset slik. Det plager Irving at han har gått rundt med en flekk, selv om de eneste han har truffet hele formiddagen, er Susie og Pauline.
Sitat:
Kanskje han burde sette det smørbrødet på menyen. Ikke med tomater, de er ikke i sesong, men bacon og ost går aldri av moten.
Sukk, kan ikke ha tomater på smørbrødet, for det er utenfor tomatsesong? Hvorfor bry seg med å skrive om en flekk på skjorta når det har ingenting med hverken person og handling å gjøre, nesten som om det trengs litt flere ord for å fylle boken.
Det skal være en spenningsroman og mange liker sikkert denne sjangeren. Ikke noen blodige detaljer og sakte men sikkert får man vite mer og mer til det kommer en avslutning, men for meg, dette ble mer irritasjon enn spenning og glede.
Men jeg likte ikke Stoner heller, som millioner av mennesker skryter opp i skyene, så det kan være de samme millionene liker denne også.
Bilde og tekst er hentet fra forlaget Font sine sider og boken er et leseeksemplar.
Den amerikanske forfatteren Laura Lippman har vunnet et tyvetalls priser for sine glimrende spenningsromaner, og hun har Gillian Flynn og Stephen King blant sine største fans. Brent av solen er en psykologisk spenningsroman og en forførende og moderne krim-noir som får deg til å minnes mesterverket Postmannen ringer alltid to ganger.
Tobarnsmoren Pauline og selgeren Adam møtes på en nedslitt kro i den lille byen Belleville, et sted som virker «lappet sammen av andre byers levninger». Hun har tenkt seg vestover, og han hevder å være på gjennomreise. Likevel blir begge værende. I løpet av sommeren hengir de seg ubønnhørlig til et lidenskapelig kjærlighetsforhold. Men begge holder noe igjen fra den andre farlige, kanskje dødelige hemmeligheter. Så mister noen livet. Var det en ulykke, eller ledd i en plan? Adam og Polly er nå så fanget i hverandres liv og løgner at ingen av dem vet hvordan de skal unnslippe ikke engang om de ønsker det. Er kjærligheten sterk nok til å tåle sannheten, eller vil den ødelegge dem?
Når jeg la boken sammen, tenkte jeg at nå må jeg slutte å lese bøker. Nok en gang må jeg ta farvel med mennesker jeg blir så inderlig glad i. Familien i En lykkes dag, Ernest og Gracie i boken Kjærlighet og andre trøstepremier og nå Eleanor og Raymond i Eleanor Oliphant har det helt fint.
Foreløbig har jeg ikke sett noen som ikke har likt denne boken og jeg kan ikke forstå at det kan bli noen heller. Den er et mesterverk, hverken mer eller mindre. Måten den er skrevet på er bare helt utrolig bra. Hvordan Eleanor ser seg selv og det hun opplever, med klokskap og innsikt og galgenhumor, men samtidig hvordan hun har gjemt de vonde minnene så langt inni seg at hun ikke finner de igjen og ikke vil finne de heller.
Vi forstår jo umiddelbart at det er mye som ligger bak Eleanors væremåte og sakte, men sikkert blir vi kjent med både henne og historien hennes og det føles som om vi får høre den samtidig med henne på et vis, at vi får være med i hennes prosesser.
Romanen er også lærerik for det omhandler menneskets følelser og hvordan man blir preget av det man opplever og hvordan man kan kjempe seg tilbake til den virkelighet som andre opplever, å leve, ikke bare å overleve.
Takk til Eleanor Oliphant at du har latt meg bli kjent med deg, jeg vil gjerne være din venn.
Det er drøssevis av nydelig skrevne sitater å plukke fra boken, men et knippe får dere her.
Sitat:
Jeg smilte til henne. Tenk å være mottager av takknemlighet og varm aktelse to ganger på èn dag! Jeg har aldri ant at små velgjerninger kunne utløse slik uforfalsket, sjenerøs respons. Det føltes som om en glød ble tent inni meg – ingen flammende ild, men mer et lite, stødig stearinlys.
Sitat:
Livet mitt, såpass skjønte jeg, var blitt helt feil. Fullstendig og fullkomment feil. Jeg burde ikke leve på denne måten. Ingen burde leve på denne måten. Problemet var at jeg rett og slett ikke viste hvordan jeg skulle ordne opp i det. Mammas måte var feil, det visste jeg. Men ingen hadde noen gang vist meg den riktige måten å leve livet på. og selv om jeg hadde prøvd så godt jeg kunne i alle år, så visste jeg rett og slett ikke hvordan jeg skulle ordene opp i saker og ting. Jeg var et uløselig kryssord.
Humor er det masse av:
Jeg lengtet etter å komme ut i naturlig lys og frisk luft igjen. Skjønnhetspalassets forgylte rammer var ikke mitt foretrukne habitat. I likhet med høna som hadde lagt eggene til smørbrødet mitt, var jeg av den mer frittgående typen.
Sitat:
Han gikk med hendene i lommen på den lavtsittende dongeribuksen og hadde på seg en merkelig, stor ull-lue jeg ikke hadde sett før. Den så ut som noe et ondskapsfullt tysk troll kunne ha hatt på hodet på illustrasjonen fra et 1800-talls eventyr, kanskje et som handler om en baker som var slem mot barn og som fikk sin velfortjente straff av en flokk med alver. Jeg likte den ganske godt,
Konklusjon: Alle som liker å lese må lese Eleanor Oliphant har det helt fint.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar.
Eleanor Oliphant lever et enkelt liv. Hun har på seg de samme klærne på jobb hver dag, spiser den samme lunsjen hver dag, og drikker to flasker vodka hver helg. Eleanor Oliphant er lykkelig. Hun savner ingenting i sin nøye tilpassede tilværelse.
Bortsett fra, kanskje, alt.
Kanskje skulle den hett alt jeg sa og alt jeg ikke sa, for jeg ble rett trist av hva de sa og hva de ikke sa.
Det var en gripende bok, der vi ser hvor preget man blir av oppvekst og hvordan en overfører det til sine barn, selv om man prøver å gjøre det man tror er best for de.
Det er fælt å lese om hvordan barna blir ulikt behandlet og man kan si at det er en roman, men vi vet at dette skjer i veldig mange familier.
Dette er en bok som vil sitte i en stund hos meg og det rant noen tårer på slutten.
Hvordan man ofte rømmer fra det som er vanskelig, fremfor å snakke om det. Tenk på hva som kunne vært unngått hvis man hadde en god kommunikasjon, men ofte så er ting så såre, at man greier ikke å ta de opp. Man setter på seg skylapper, for man vil ikke se problemene. Man vil lulle seg inn i det man tror er bra.
Det eneste jeg ikke liker, er når en som har gått bort, forteller sin historie uten at vi får vite hvordan denne gjør det. Jeg liker de bøkene, når det finnes dagbøker eller historien blir fortalt til noen osv, men det er bare flisespikkeri, for jeg vet at det er en roman.
Det er en sår og fin roman og bør leses av mange og brukes til ettertanke.
Sitat:
Da det ble sengetid, pusset Nath og Lydia tennene sammen på badet. De spyttet ut etter tur og sa god natt som om det ver en hvilken som helst kveld. Det var for stort til at de kunne snakke om det, det som hadde skjedd. Det var som et landskap som var for stort til at de kunne se alt på en gang; det var som nattehimmelen, som snurret sakte rundt så de ikke kunne finne kantene. Det skulle alltid føles for stort. Han dyttet henne uti. Og så dro han henne opp. Hele livet skulle Lydia huske en ting. Hele livet skulle Nath huske noe annet.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Bastion forlag og boken er et leseeksemplar
Celeste Ng har skrevet en drivende, kritikerrost roman som er blitt kåret til årets beste av utallige medier i USA: Da seksten år gamle Lydia Lee forsvinner i nærheten av den lokale innsjøen, får familien hele tilværelsen snudd på hodet.
I kaoset som oppstår, blir de tvunget til å endelig konfrontere de fortrengte hemmelighetene som sakte har drevet dem alle fra hverandre. Hva har egentlig skjedd med Lydia?
Og hva har hun holdt skjult for sine nærmeste?
Jeg er jo nesten litt stresset for jeg vet ikke hvilken jeg skal velge først.
Akkurat nå leser jeg Jordens arvinger på sengekanten.
Den er så tykk, 900 sider og ganske tettskrevet.
Derfor må jeg bare lese noe annet på dagtid
Jordens arvinger er oppfølgeren etter Havets katedral, Ildefonso Falcones, fra Roma på 1300 tallet.
Serien Havets katedral, går på en av kanalene for tiden, lurer på om det var Hbo,
Brent av solen og Alt jeg ikke så , ble lest i helga og på togturen, omtaler kommer
Bildet øverst er de som foreløbig ligger øverst i køen.
Av og til blir det rokkeringer hvis en av de andre roper høyere eller det dukker opp en ny som er høyrøstet.
Det var så morsomt når Anders de la Motte sa på bokmøtet akkurat de samme ordene.
Han sa at når han var ung, så leste han mye og det var som om bøkene ropte til han.
Det er helt sant, det er sånn det føles.
Men i dag, er det en annen som skal få være sammen med meg, nemlig Eleanor Oliphant.
Jeg er så spent på møtet med henne for jeg har hørt så mye fint om henne.
Derfor siger jeg ned i godstolen igjen
I dag
Eleanor Oliphant lever et enkelt liv. Hun har på seg de samme klærne på jobb hver dag, spiser den samme lunsjen hver dag, og drikker to flasker vodka hver helg. Eleanor Oliphant er lykkelig. Hun savner ingenting i sin nøye tilpassede tilværelse.
Bortsett fra, kanskje, alt.
Hun fortalte at grunnen til at bøkene ble hetende B for …,var at sønnen hennes gikk rundt og sa B for Brage. Da fant hun ut at det var en fin begrensning, når hun skulle velge tema for bøkene.
Det vil derfor komme flere B bøker, B for bursdag og for ikke å snakke om B for bæsj. Er det noe unger synes er moro, så er det jo bæsj.
Hun sa at bøkene, blant annet er solgt til Danmark og der får de litt problemer med Blant annet B for bursdag, for der har de fødselsdag.
Grøndtvedt har skrevet en rekke barnebøker.
Hasse Hope var også svært engasjert og morsom å høre på.
Han leste fra sin bok Compis. Der har han lagt handlingen frem i tid til år 2057.
Han har brukt sin egen oppvekst som inspirasjon, for i følge han selv, var han veldig nerdete og ønsket å være kul.
Dette er historien om en robot som skal lære seg å bli kul.
Forfatteren selv viste stor innlevelse i det han demonstrerte både lening, blunking og gåing, så vi lo godt i salen.
Send han ut til skoler og bibliotek, så han får lese for barna.
Det vil nok inspirere de til å lese selv.
Nils Arne Eggen var akkurat slik jeg hadde forestilt meg han.
Rett frem og humoristisk og glad i å snakke.
Det var ikke mange spørsmål han trengte for å ha noe å snakke om.
Boka hans handler mye om mennesket.
Man kan ikke skremme noen til å bli god, sa han.
Han sa også at jobben i et team, er å gjøre de andre i teamet god. Det er slik man som lag, bli best.
Det handler Ikke om enkeltmennesket, men hva man kan skape sammen.
Boken hans blir nok å finnes under mange juletrær i år.
Så var det Johan B. Mjønes som fikk fortelle om og lese fra sin bok Heim.
Den handler om Jørgen Heim, som er over nitti år og ligger i senga på sykehjemmet og venter på at døden skal hente han.
Mens han ligger der, tenker han tilbake på livet sitt.
Fra baksiden av boken:
Jørgen Heim er døende. Han spiser ikke og smertene er store. Alene i sykehjemssenga glir han inn og ut av tid, tilbake til livet på familiegården Heim i Trøndelag.
Da storebroren omkommer i en ulykke, må Jørgen overta rollen som odelsgutt. Dyra kan ikke vente, jorda kan ikke vente, og Jørgen blir bundet til jorda og dyra og arven fra generasjonene før ham. For odel er ikke noe valg, det er en plikt og et privilegium.
Romanen Heim er en sterk og gripende historie om gårdsdrift gjennom flere slektsledd, og om forsoning med livet, sånn som det ble.
Jeg har ikke lest noe av Anders de la Motte enda. Jeg har to av hans bøker i hylla, Memorandom og Ultimatum. De to bøkene har handling lagt til Stockhol. Sensommer som ble utgitt i år og Høstdåd som kommer nå, har derimot handlingen lagt til landsbygda, der Motte selv vokste opp. Det er de to første i en planlagt serie på 4, men de kan leses frittstående i følge forfatteren selv, som var morsom å høre på.
Jeg gleder meg til å ta fatt på disse bøkene. Det kan til og med hende de er så heldig at de får bli med en tur på ferie, om en måneds tid, for dette er bøker som både jeg og gubben liker å lese. Han leser mest krim, så jeg må passe på å fore han med bøker også.
Det første vi gjør når vi kommer på ferie, er å finne en hylle der vi stabler opp bøkene vi har med, for vi elsker å sitte i skyggen i varmen, med noe godt å leske oss med, hver vår bok og bare nyte livet. Et vennepar av oss som var på på sydenferie, lo godt, når de passerte herr og fru Tokle, på utekafeen utenfor hotellet, begge helt oppslukt i bøkene sine og så ikke at vennene passerte. Men nå skal vi jo på Cruise igjen, denne gang Karibien, så da står opplevelsene i tur, så det spørs hvor mye tid det blir til å lese.
Så kom Simon Stranger på scenen og fortalte om sin bok, Leksikon om lys og mørke. Han forteller en fascinerende historie om hvordan hans jødiske svigerforeldre ender opp med å bosette seg i huset der Rinnan holdt til under krigen.
Hentet fra bak på boken:
Hva fikk den beskjedne skomakersønnen Henry Rinnan til å bli en av norgeshistoriens mest forhatte skikkelser? Og hvorfor skulle en jødisk familie velge å flytte inn i hovedkvarteret til Rinnan etter krigen, i huset som ble stående som selve symbolet på ondskap?
Da forfatter Simon Stranger får vite at hans kones familie har bodd i huset der Rinnanbanden holdt til, det beryktede Bandeklosteret, begynner han å grave frem historien til Komissar-familien, både de som overlevde, og de som ble drept. Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre.
Jeg ser at boken får veldig gode omtaler og jeg gleder meg til å lese den. Den er nok både trist og fin på samme tid.
Men som jeg så spøkefullt skrev på intagram, så kunne jeg tenkt meg å putte Simon Stranger i veska og ta han med hjem, så han kunne lese nattahistorier for meg, for han leser så nydelig fint. Når jeg selv skriver noen av mine innlegg, er jeg som i en rytme når jeg skriver. Ordene danser ned på tastaturet og slik var det for meg, når Stranger leste. Nydelig å høre på.
Den er lettlest, fri for blodige detaljer for de som ikke liker det.
Likevel begynner det å bli litt reprise i handlingene hans, uten at jeg skal røpe noe om den.
Selv om man forstår hvordan det ikke henger sammen, er det umulig å forstå hvordan det henger sammen.
Derfor blir man holdt på pinebenken til de siste sidene slik det skal være i en krimroman.
Alle som elsker krim, bør lese de tre bøkene Bjørk har skrevet. For meg er den første aller best. Det henger en engel alene i skogen. Skulle jeg måtte velge, ville jeg nok også valgt den andre, Uglen, før den siste, men det er egentlig flisespikkeri, for de er gode alle tre.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Vigmostad og Bjørke sine sider og de har sponset boken,
Det er jul. En eldre mann sitter i bilen sin på vei over fjellet. Han får plutselig øye på noe i mørket der fremme, og får med nød og neppe stoppet. I snødrevet foran ham står en liten gutt. Blå på leppene. Med et rådyrhorn på hodet.
Fjorten år senere blir en ung jente funnet død i et fjellvann, ikke langt unna. Jenta er kledd som en ballettdanser. Ved bredden står et fotoapparat. I lyngen ved vannkanten ligger en side fra barneboka Brødrene Løvehjerte.
Mia Krüger jages fortsatt av tvillingsøsterens død. Holger Munch har vært ute i permisjon for å ta seg av datteren. Sammen dras de inn i denne merkelige og intrikate saken, fast bestemt på å finne en snarlig løsning. Men lite vet de.
Om hva som snart skal møte dem.
Samuel Bjørk er pseudonymet Frode Sander Øien bruker på sine krimromaner. Hans første krim, Det henger en engel alene iskogen (2013), vakte stor oppsikt internasjonalt og er solgt til 30 land. Boken ble nominert til Bokhandlerprisen i 2013, og var hovedbok i Sveriges største bokklubb i 2014. Oppfølgeren Uglen ble også en bestselger i en rekke land. Frode Sander Øien har også utgitt romanene Fantastiske Pepsi Love og Speed til frokost.
Jeg så noen her en dag anbefalte Søsterklokkene, inne på en av bokgruppene. Noen ville vite hvorfor den var bra.
Vedkommende hadde vansker med å svare, det ble svart at det var en god og lærerik bok, ikke noe mer enn det. og jeg forstår det.
Dette er en virkelig bra bok, en stor roman, men det er vanskelig å sette ord på hva som er så bra. Det er så mye, det er faktisk alt, hele fortellingen, men likevel føler jeg at jeg mangler ordene.
For det første er det en historie av de sjeldne, ikke en det går flere på dusinet av. Det er en ordentlig gammeldags roman, som jeg bruker å kalle det. En slik historie som ofte ble skrevet i bøker i gamle dager.
Språket er svært vakkert. Mytting bruker nydelige bilder, når han skriver. Det er som om ordene danser frem fortellingen.
Handlingen er lagt til en bortgjemt bygd i Gudbrandsdalen. Fortellingen er inspirert av gamle lokale sagn.
En ny prest kommer til bygda i 1879, og han selger stavkirken til Tyskland for å få penger til å bygge en ny og større kirke. Den må derfor plukkes ned og en tysk arkitektstudent blir sendt, for å tegne kirken, så de vet hvordan de skal sette den opp igjen.
Det er en historie fra gammel tid og språket er deretter.
Dette er virkelig en roman av de sjeldne. En du kan ha i bokhyllen i årevis, en som går i arv. Den kan leve til evig tid, akkurat som Søsterklokkene, klokkene som hang i den gamle stavkirken i Butangen.
Jeg kunne skrevet og skrevet om handlingen i boken, det er så flott satt sammen det hele, men jeg overlater det til de heldige som enda ikke har lest den.
Anbefales på det varmeste og jeg hyller Lars Mytting som klarer å skrive så innmari bra. En av de beste norske forfattere vi har i dag, det er helt sikkert.
Svøm med dem som drukner terningkast 5. Jeg tar frem terningkast 6 for Søsterklokkene og jeg som ikke bruker å gi terningkast til og med.
Sitat:
Selv om det var høysommer, syntes han å kjenne en isnende trekk bevege seg rundt sengen, lufta kom i blaff, som vingeslagene til en høyreist, kald skapning. Sengeteppet hans kjentes grovere, de små hårene fra ullgarnet krbilet mot huden hans, tynne og søkende som insektbein.
Sitat:
Når isen la seg på Løsnesvatnet, var det bare å dure på over is og myrer, strake veien til nedoverbakkene mot Fåvang. Derfor gikk folkelivet også i halvårstakt. Vinteren var tiden for å besøke andre, avtale giftermål, handle plogjern og krutt. Noen lengtet annetsteds, men de som hadde vært på dette annensteds, kunne fortelle at folk drev med det samme også der, kanskje på en litt annen måte, men ikke slik at den måten var mer verdt. Utsikter fantes ikke til annet enn slit, og slit kunne de like godt finne hjemme og utstå blant slekte og kjente.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og de har også sponset boken.
Så lenge folk kunne huske hadde Søsterklokkene ringt over det trange dalføret, med en klang så malmfull og kraftig at klokkeren ble døv etter bare tre messer. Klokkene ble støpt til minne om tvillingene Halfrid og Gunhild Hekne, som var sammenvokst fra hoftene og ned. Det hvilte alltid noe større over søstrene, som om de tilhørte en annen og mektigere verden, og en av billedvevene de lagde, ble sagt å vise fremtiden.
I 1879 flytter en nyutdannet prest inn på prestegården, der nittenårige Astrid fra Hekne gjør tjeneste. Fra Tyskland kommer en fremmed mann med vidløftige planer. Den gamle stavkirken som har huset klokkene går uvisse tider i møte, og snart utsettes bygda for brå skiftninger og ubøyelige viljer. Søsterklokkene er en rik fortelling om gammel tid som brytes mot nye ideer, om mørkt slit og solvarme steiner, om to kirkeklokker med overjordisk klang og evigheten som horisont.
