Alice Zeniter, Kunsten å miste

Denne romanen har jeg ikke sett mange omtalt og det er trist, hvis det betyr at den ikke blir lest, for dette er et mesterverk som går rett inn på topp 5 lista mi i år. Jeg har nesten ikke ord til å beskrive hvor bra den er.

Vi får historien til tre generasjoner, fra bestefar Alis historie fra da han bodde i Algerie, men ble tvunget ut av landet fordi han holdt seg inne med franskmennene som hadde kolonisert Algerie. Han gjorde det han måtte for å berge livet til familen sin

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Vi får historien til sønnen, Hamid, som blir med på flyttelasset til Frankrike og velger å la sin historie forbigå i taushet, det var for tøffe tak til at han klarte å sette ord på det. Det er datteren Naïma som drar tilbake til Algerie og finner igjen historien til familien.

Zeniter mestrer så fint å se historien fra ulike vinkler og den minner meg derved litt om romanen, De som dro og de som ble igjen. 

Det er ingen dans på roser for de som er nødt til å flykte til Frankrike og bo i flyktningeleire og triste blokkleiligheter, der de blir stuet bort og tøff er situasjonen for de som blir igjen i Algerie. Dette er definitivt ikke noe feelgood, bare så det er sagt.

Det er en lærerik bok som setter spor etter seg.

Igjen tenker jeg på alle disse krigene som har vært, ikke så langt tilbake i tid, som vi liker å tro.

I tillegg til at Zeniter fengsler meg med historien til tre generasjoner og viser meg hvor stor forskjell det er på oppveksten, levevilkår og hvilken tidsalder de lever i , så er den fantastisk skrevet. Vakre maleriske beskrivelser om både gode og vonde situasjoner.

Ikke noe sluke bok, enda den er ganske så altoppslukende, men her må man holde tunga beint i munnen for setningene er ofte ganske lange. Jeg som er en slukeleser, måtte ofte ta meg på tak og lese avsnitt om igjen,for å få med meg alt.

Sitat:

Nettene i leiren blir skueplass for skygger og skrik. Det er som om usynlige troll streifer rundt i leirgatene, kommer inn i teltene og klemmer sine tykke never, svarte av blod og krutt, rundt halsen på folk, presser de digre håndflatene sine mot brystet på dem, trykker det inn, eller kysser med store munner – med råtne tenner og en pust av død – de bitte små barnefjesene. Det er lenge siden det bare fantes ett felles troll som het Sètif. Nå bærer alle med seg sitt private lommetroll, som også har tatt båten, og som kommer ut om nettene. Da lyder skrikene fra telt til telt, og deretter mammastemmer som synger vuggeviser, klager fra naboer som vil ha stillhet, mumling depet av teltduken.

Natt-trollene fødes av minner, men styrkes av frykten for nåtiden og fremtiden. Når de som i mangel av noe bedre blir kalt harkier spør hvorfor de har blitt stuet inn der, og hvor Frankrike er, resten av landet, får de som svar at det er til deres eget besta, at FLN fremdeles er på jakt etter dem, og at de trenger beskyttelse. Siden er de hver eneste natt livredde for at noen skal skjære over strupen på dem uten en lyd, en etter en , for å fullføre jobben. Om morgenen tar de seg automatisk til halsen.

FLN: den nasjonale frigjøringsfronten i Algeri. Ledet i 1954 opprøret som ble starten på frigjøringskrigen. Ble regjeringsparti i Algerie etter våpenhvilen i 1962

harki: Innfødt algerisk hjelpesoldat i den franske hæren under Algeries frigjøringskrig. Ordet brukes i utvidet betydning også om alle muslimske algeriere som støtte franskmennene under denne krigen.

Er det noe jeg savner i boken, er det flere ordforklaringer. Kun noen ord er forklart bak i boken, men mange ord blir brukt som kan være vanskelig å tyde ut fra teksten

Bilde og tekst under bildet har jeg hentet hos Aschehoug og boken er et leseeksemplar.