Sara Stridsberg, Kjærlighetens Antarktis
Wow, for en bok, for en forfatter, for en fantastisk leseopplevelse dette ble. Dette er ikke boken for alle. Det er ingen lettlest feelgood, det er så vakkert språk, samtidig som handlingen er makaber, trist, men også fylt av kjærlighet.
Hovedpersonen har blitt myrdet og forteller oss hva som skjedde og også hvordan hun ser sine foreldre og sine barn. Hun forteller etter sin død, men det er ikke en etterdøden bok, for de som ikke tror på sånt, selv om hun er der etter sin død, så er ikke det poenget.
Vi får hennes oppveksthistorie, sine foreldres og også sine barn og det har vært et hardt liv for de alle, med misbruk av alkohol, piller og dop.
Men det er skrivemåten som er veldig spesiell. Å klare å skrive så vakkert om noe så grusomt, ja det krever en mester.
Sitat første side:
Vi var altså i skogen. Det er en slags skumring, men ikke noen sol, et brunaktig regnlys sank over landskapet. Kunne jeg ha ringt noen? Nei, det kunne jeg ikke, for selv om det hadde vært noen å ringe så hadde tiden rent ut. Nå var det bare det synkende undervannslyset og de store trærne og kjemperegndråpene, som falt fra greinene som tårene til noen enormt digre vesen, og det var bare vi, han og jeg, og følelsen av å være de siste igjen i verden var så sterk at at ingen virkelighet kunne ha endret den, ikke bilene vi møtte på veien, ikke de lysende telefonkioskene vi dro forbi, ikke lyden fra radioen hvor noen snakket formanende med myk malende stemme, det virket som en gudstjeneste. Klangene skapte små bokmerkemotiver som gikk rett inn i meg. Der var jomfru Maria med den store farlige engelen, der var Maria med det lille tykke barnet soom fløy rundt ved bryste hennes på alle malerier, vingeløst, men likevel hevet over jordisk gravitasjon. Og der var hun til slutt alene, uten barnet sitt, da han ikke lenger fantes på jorda.
Sitat side 127
Den lille svartkledde gruppen kjemper i vinden med en kiste som lyser hvitt blant alt det grå. Det er en kald verden rundt, oss, en forferderlig syttitallsvinter som dreper alt liv. Eskil er under jorda borte ved kirka, og det er der han skal være nå, sier Ivan. Vi er store maur som bærer bort de døde uten å forstå hvorfor vi gjør det, vi bare bærer mot et hull i bakken som graveren har gravd opp. Alle gråter bortsett fra meg, for det er noe som har stivnet inni meg. Det er ikke bare tårene, det er noe annet også. En skuffelse så dyp, så gjennomtrengende, det er blodets frysepunkt, det er kjærlighetens ytterste Antarktis.
Sara Stridsberg har fått mange litterære priser og det forstår jeg, for dette var stor litteratur. Tenk å klare å skrive sånn da, det er det ikke mange som gjør. Anbefales varmt for alle som vil ha noe annet enn lettlest feelgood. Her må man suge inn hvert ord, i de vakre beskrivelesene hennes om det som er så vondt.
Dette er en av de bøkene jeg elsker ved det å være bokblogger. At jeg får tilgang til slike romaner, som jeg nok ville valgt bort, hvis jeg skulle plukke selv og betale full pris og tenk hva jeg da hadde godt glipp av.
To slike mesterverk på kort tid, Malurtveien 10 av Maria Sand og nå Sara Stridsberg, Kjærlighetens antarktis.
Og se på det vakre omslaget, omslag uten dame med ryggen til.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar.
En kort stund har hun vært i verden med dens begjær, lengsel og frykt. Helt til en ukjent velger å ta livet hennes. Men barna finnes, de som en gang var hennes, Valle og Solveig, de som ble tatt hånd om av myndighetene og plassert et sted på Sverigekartet. Foreldrene hennes, Raksha og Ivan, finnes fortsatt, der de flakker gjennom Stockholm i de dødes tapte verden. Og dødsøyeblikket, det tar aldri slutt.
Sagt om Kjærlighetens Antarktis
«En av nordisk samtidslitteraturs ypperste forfattere har aldri vært bedre.» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten
