Maria Sand, Malurtveien 10

Vi bokbloggere får en del bøker fra forlagene i håp om at vi vil lese dem og skrive omtaler. Vi får ikke betalt for å lese de og vi er heller ikke pålagt å lese de. Malurtveien 10 dukket overaskende opp i postkassa  mi og jeg takker og bukker, for dette var en aldeles nydelig leseopplevelse.

Det er ikke noe bok for alle. Den er sart og var, og kryper under huden på deg. Det er ingen actionfylt bok, full av fart og spenning. Den handler om frykt og hvordan hendelser i livet, kan sette seg i deg og du overfører det videre til neste generasjon. Hovedpersonen Mi, forteller om sin mor, men mest sin mormor og Agnes, oldemoren og sine barn, så det er fem generasjoner og vi får det stykkevis, ikke kronologisk, men likevel hadde jeg ikke noen problemer med å forstå.

Etter å ha lest bare femti sider, hadde jeg livesending på Lillasjel om nettopp frykt og nevnte denne boken, og kjente jeg ble rørt. Den grep virkelig fatt i hjerteroten min, fra første side. Den er så vakkert skrevet, så poetisk og nakent. Minner meg litt om Kjersti Annesdatter Skomsvold sin skrivemåte. Det er som om jeg faller inn i en poetisk rytme når jeg leser den.

Det er en bok om følelser, nettopp derfor vil kanskje mange synes den er kjedelig, men for meg var den aldeles nydelig. Mi sier det er tre barn, for i tillegg til sine to, føler hun  seg også som et barn og hun lar oss få ta del i alt hun føler.

Den vil sitte i meg lenge, lenge.Jeg skal gjemme den i hjertet mitt og anbefale den videre til alle som liker denne type bøker. Takk til Oktober forlag og takk til Maria Sand, jeg skal lese den første boken også når jeg får tak i den. Den heter Hold pusten så lenge du kan.

Sitat:

Det var natten etter at vi hadde kjørt mamma på sykehuset og hun hadde skreket hele veien fordi hun ikke ville gjøre noe som hun likevel syntes hun måtte gjøre. Jeg forsto ikke da hva det var, bare at hun hadde noe i kroppen som hun måtte bli kvitt. Jeg skjønte det ikke før jeg ble voksen, at det var et nytt barn hun ville slippe å være ansvarlig for. Og pappa holdt henne i hånden når han ikke måtte gire, og kjørte opp Kirkeveien og sa ikke så mye, så ikke på meg i speilet, jeg sugde på tommelen mens jeg dro den nederste delen av hestehalen, som jeg kalte for kosen, mellom langfingeren og pekefingeren. Så glatt, så glatt som noe må være for at resten skal forsvinne, for at man kan være der man vil være, litt luft, litt fred, for mamma holder ikke igjen skrikingen og gråtingen, hun tror kanskje at det er lov, at det er lov for en mor og sitte og slå knyttneven i dashbordet og ikke snu seg for å forklare at det som har skjedd bare er et lite uhell, at det ikke er noe jeg må tenke så mye på, Det er ikke plass til at også jeg gråter, selv om jeg vil, selv om gråten sitter i halsen og rett innenfor leppene som jeg presser hardt rundt tommelen, det er ikke plass til noe annet enn den glatte enden på hestehalen og det kalde vindusglasset mot pannen som rister mot ruta idet vi svinger inn på parkeringsplassen på Ullevål og mamma liksom detter ut av bilden da hun åpner døra, og pappa og jeg går på hver vår side av henne opp trappa og gjennom den blanke linoleumsgangen

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Oktober forlag

Fra vinduet ser jeg: Mamma som får mer vin i glasset av mormor, de sitter i fluktstolene, morfar går i ring over terrasseplankene, gestikulerer, han har så god stemme, bruker diafragmaet, dytter fra på konsonantene, spytter i slutten av hvert ord, han sier ting om pappa. Og mamma ligger over bordet, albuene hennes er vinger ut fra hodet, skuldrene rister, mormor nærmest mater henne med vin, hvisker trøst inn i øret hennes, mens morfar går og går og snakker og snakker og ingen, bortsett fra meg, som står her oppe i vinduet, hører på hva han sier. Hill deg, Maria surrer oppi hodet.

De voksne i Mis familie krangler og elsker og forlater hverandre og trygler om tilgivelse. Hver søndag leser morfar katekismen hjemme i Malurtveien, hvor Mi bor når moren er på turné. Mis far har stilt klokka etter Amerika-tid, han venter på telefon fra Hollywood.
Mi er forberedt på katastrofe. Hun har vokst opp med fortellingene om ulykke, den slo inn i familien på 1920-tallet da Mis oldemor var nygift, og har ikke sluppet taket siden. Man må passe seg for bilene, for vannet, aldri se fremmede i øynene.
Nå er det Mi som skal være den voksne. Under senga har hun en kasse, med gaffateip, hermetikk, munnbind. Mannen hennes, Leo, skjønner ikke alvoret – at ulykken når som helst kan dukke opp igjen, at de to små barna deres er i konstant fare. Leo ligger som et fjell under dyna, aldri er han nær nok for henne, aldri tilstrekkelig oppmerksom. Men endelig ser katastrofen ut til å ramme også dem.

Malurtveien 10 er en medrivende roman om en katolsk familie i fem generasjoner, om ulykkene som sendes videre og bølger gjennom dem alle, og om å være den som hele livet påtar seg å avverge den neste.