Kristine T. G. Hardeberg, De uskyldige

Kristine T. G. Hardeberg, De uskyldige

Alle som følger meg, har vel forstått at en av mine store lidenskaper er bøker. Jeg klapper på hver en bokpakke og jeg kjenner energiene fra den og jeg fryder meg så jeg kjenner det helt inn i sjelen. Hurrarop og sukk av velvære hører også med og kan bivånes av de som  er i nærheten av meg når pakker åpnes. Prøver noen å riste litt oppgitt på hodet over begeistringen min, ja da blir det fullstendig neglisjert, i lykkerusen. Øynene mine stråler slik av glede at de som er i nærheten står i fare for å blendes av stråleglansen.

Når jeg nå er så heldig at jeg får tilgang til en del nye bøker uten å betale for dem, føles det ofte som jeg har kommet til himmelen og jeg må klype meg i armen for å kjenne etter om det er virkelig.

Men de som følger meg vet at jeg er ærlig når jeg omtaler bøker. LIker jeg de ikke, ja da sier jeg så. Ofte kan det derfor føles litt skummelt når du har en bok fra en debutant i hendene. Du vet jo at vedkommende forfatter er veldig spent på mottagelsen og at boken er et hjertebarn for vedkommende.

Det var derfor jeg var litt nervøs når jeg tok fatt på De uskyldige.

Fra første side forsvant jeg inn i boken og jeg ville ikke ut igjen. Den er vanvittig bra skrevet. Jeg klør meg i hodet og tenker at hvordan kan en nordmann, ja nå er det en kvinne, skrive så detaljert fra Italia, som om hun har bodd der i mange liv bakover, som om hun har åndet inn atmosfæren der i århundrer.

Liv Gade, bokinspiratoren, skriver på boken at det er en sterk og vakker roman fra Firenze. Gled deg, les sakte.

Ja, det sier jeg dere, les sakte, nyt hver en setning.

Jeg bruker å gi bort mange bøker, men jeg tar vare på de jeg ikke greier å gi fra meg, og denne blir nok en av de som gjemmes som en skatt jeg kan ta frem igjen om noen år. Tusen takk Kristine T.G. Hardeberg og forlagshuset Vestfold for et mirakel av en roman.

 

Sitat:

Dagene hennes var ellers fylt med ord nå. Det var så nytt, så fundamentalt annerledes enn hvordan livet hadde vært før. Stillheten var hun fortrolig med, og ord hadde alltid vært sparsomme i hennes verden. Tankene kom først, alltid først. Ord og setninger måtte planlegges og hjemme hos henne ble de alltid porsjonert ut, i rett mengde og til rett tid. Nå tok hun seg stedig oftere i,  å mislike foreldrenes taushet. Noen ganger tok den tunge, mørke stillheten kvelertak på henne, hun fikk lyst til å riste moren for å få henne til å si noe.

I klosteret var det annerledes. I undervisningen var det selvsagt ord, det var fortellinger, spørsmål og svar, men aller mest var det fraværet av lyd hun husket, den gode og innholdsrike stillheten som kunne helbrede og skape noe nytt.

Både i søster Paulas klasserom og sammen med faren hadde hun opplevd hvordan ord kunne åpne dører til hittil skjulte rom og gi nye muligheter, men nå, med lærer Sorrentino, oppdaget hun i tillegg at ord hadde skaperkraft. Det han sa, satte i gang strømmer av tanker i hodet hennes, assosiasjoner og nye idèer. Hun noterte uten stopp. Ville ikke miste noe, måtte holde fast på alle disse fantastiske ordene som strømmet rundt henne der oppe i tårnrommet, mens frostrøyken lå tett over elven, og fuglene på taket var tause, som om også de ville få med seg Sorrentinos ord.

 

Sitat:
Fløyelskveld hadde mamma kalt det varme, lune mørket, der de satt på en fortauskafè og spiste eplekake med krem og drakk cola med isbiter og sitron. Og selv om mamma et øyeblikk hadde fått det fjerne utrykket i blikket, hadde Sandra likevel kjent hvor det det var, og hun hadde tenkte at fløyelskvelden og hele livet var perfekt.

 

Forlagshuset Vestfold har gitt meg noen nydelige leseopplevelser som jeg lett kunne oversett, da de mindre forlagene ikke akkurat får den største oppmerksomheten

Her er et par av dem

Eva Mjøren Brantenberg, Før himmelen roper deg hjem:

Før himmelen roper deg hjem, Eva Mjøen Brantenberg

Elen Egeland, Så det går deg godt

Elen Egeland,Så det går deg godt.

Og er er et blogginnlegg fra min hektiske Firenzetur, men det er ihvertfall bilde av både statuen David og Palazzo Vecchia og pastarestaurant i sidegaten og den store katedralen 🙂

https://lillasjel.blogg.no/1413467000_firenze.html

 

 

Bildet er hentet fra Haugen bok, teksten under fra Forlagshuset Vestfold og boken er et leseeksemplar.

“Vi er heldige, sa han, og stirret ut i luften, – som kan bo akkurat her! Som kan gå på disse brosteinene som er tråkket flate og glatte gjennom hundrevis av år, av mennesker med evigheten som mål og hele verden som perspektiv.”

Sandra leter etter faren sin, en jakt som fører henne fra en liten bygd på Vestlandet til Firenze i Italia, byen som er hennes eneste spor. Men, søket etter faren skal vise seg å avsløre sjokkerende hemmeligheter om begge foreldrene. Under buegangene i Europas aller første barnehjem opplever Sandra hvordan historie og nåtid henger sammen, hvor sterkt båndet mellom mor og barn kan være.

For parallelt med Sandras historie følger vi også Teresa, en oppvakt jente i frigjøringskrigens Italia, en tid da muligheter og begrensninger går hånd i hånd. Mest av alt ønsker hun seg utdannelse, men følgene vil bli skjebnesvangre for henne – og for Sandra. Er det mulig å stole på et annet menneske?

De uskyldige handler om livsvalg og tilhørighet, om mysterier og håp.
Bli med inn i inn i de trange gatene i en av de viktigste italienske renessansebyene i denne gripende slektsromanen som portretterer både skjørheten og styrken i det å være en familie.

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg