Rosa Ventrella, Historien om en anstendig familie

Rosa Ventrella, Historien om en anstendig familie

Dette var en bok etter min smak.  En oppvekstroman fra sør i Italia, Bari. Jeg har vært der en gang, i 2012. Vi var på en utflukt så jeg så ikke gamlebyen som er omtalt i boken.

Dette er en bok som veldig mange vil like godt. Det er ingen feelgood og når jeg leser den får jeg opp bilder, så jeg antar at forfatteren skriver mye av det hun selv har opplevd og erfart under sin barndom, da hun er fra Bari.

Fattigdom og vold, vennskap og fiendskap og Italienere som ikke er av de roligste av seg, men lidenskapelige når det gjelder temperament.

Jeg synes at boken er mesterlig skrevet. Hun skriver med vakre bilder så man kan se for seg handlingen. Dette var en trist, men vakkert beskrevet historie og en leseopplevelse som vil sitte i meg lenge. Anbefales på det varmeste til alle leseglade, unge som gamle, menn som kvinner. Slik var det å vokse opp i gamlebyen i Bari, på 1980-tallet.

Sitat:

På grunn av de hullete buksene sine måtte han stadig ta imot skjellsord fra de større skurkene i bydelen, kjefting fra mamma og bestemor Antonietta og slag fra pappa, som brukte buksebeltet på ham, sparket og ga han ørefiker uten å klare å få han på rett kjøl. Tårevåt tok mamma buksene hans for å reparere dem, en , to og uendelig mange ganger, for det fantes ikke penger til å kjøpe nye. Du har ikke engang medfølelse med din egen mor, hylte hun mot ham når hun var som mest fortvilet, for hun håpet å trenge gjennom til Vencenzos samvittighet, men anger var noe han rett og slett ikke hadde.

En ting var likevel sikkert og visst, og det var at broren min ikke ville gå rundt i strøket med hull i buksebaken. Jeg vet ikke hvorfor, man han hadde forstått bedre enn alle de andre at dette var et sted uten barmhjertighet, særlig for en gutt med hull i buksebaken. Et sted han ennå ikke fattet betydningen av, bare at Gud var en fremmed her.

Sitat:

Hvis du kaster bare en stein i havet, ser du den ikke engang. Men sammen, på havbunnen, se så vakre de er, som de skinner ! Sånn er også vi Mari. Som steiner i havet. Vi skinner bare om vi står sammen med andre.

Da vi begynte å gå hjemover til strøket vårt, til gamlebyen og San Nicola og krysset veien over til den, tok pappa meg i hånden som om han var redd for at noe skulle skje meg. Det ga meg hjertebank, og selv om jeg nå var blitt nitten år gammel, følte jeg meg som det bortkomne barnet fra før i tiden, den samme som av og til dukket opp i drømmene mine, med utstående ører som håndtakene på en sukker skål,, store øyne og luggen klippet som en munks.

Linken er til bloggen min fra Bari, men det er bare bilder av Trullihusene. Dette var i starten av blogghistorien min og jeg hadde enda ikke begynt å ta så mange bilder som jeg gjør i dag, når jeg er på reise.

BARI, ALBEROBELLO OG TRULLIHUS

 

Bildet og tekst under bildet er hentet fra Vimostad Bjørke og boken er et leseeksemplar.

Historien om en anstendig familie

Rosa Ventrella

1980-tallet. Somrene i det gamle Bari foregår i smugene mellom hvitmalte murvegger. Ungdommen møtes i de labyrintiske stredene som dufter av opphengt klesvask og putrende tomatsaus.
Maria vokser opp sammen med sine to eldre brødre, Giuseppe og Vincenzo. Hun er liten og mørk, med stor munn og smale øyne som gnistrer som nålespisser. Hun er lidenskapelig, trassig og uforskammet, i besittelse av en villskap som skiller henne fra de andre jentene i bydelen.
Der hun bor og lever er vold dagligdags; det er vanskelig å unnslippe den.
Det eneste faste punkt i barne- og ungdomsårene er Michele, sønn av den mest ulykksalige familien i hele det gamle Bari.
Vennskapet mellom Maria og Michele blir stadig sterkere til tross for fiendskapet mellom familiene deres, og til tross for alle slag livet gir. Så utvikler det broderlige vennskapet seg til intens kjærlighet. En kjærlighet som selv om den er umulig, fungerer som en beskyttelse mot resten av verden og mot forfallet som omgir dem.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg