20 favorittbøker, av 141 leste i 2019

 

Da er straks leseåret 2019 forbi og du verden det har vært mange fine opplevelser og noen få skuffelser.

Skuffelsene lar jeg gå forbi, mens jeg hyller de aller beste, som jeg gjerne anbefaler.

Jeg er også forsiktig med å skrive så mye negativt, om det jeg ikke liker, for smaken er så forskjellig.

Jeg reagerer negativt på mye som andre ikke en gang lar seg merke med.

Det er dette som er så spennende med bøker at det jeg elsker, kan det være at du ikke kan fordra

Jeg er fornøyd med å ha lest 32 bøker flere enn i fjor, selv om det selvfølgelig ikke er noe mål å lese flest mulig.

Bøkene er likevel noe jeg har gjort til en ubetalt jobb, fordi den jobbfølelsen gjør godt når man er ufrivillig blitt hjemmeværende.

 

Mine favoritter kommer her i tilfeldig rekkefølge da topp fem kommer senere.

Det min liste viser er at de små forlagene plukker ofte opp gode bøker.

12 av 20 bøker kommer fra de mindre forlagene.

 

Heather Morris, Tatovøren i Auschwitz

 

Dette er en roman basert på en virkelig historie, fortalt av den som opplevde det til Heather Morris. Egentlig tenkt som film, men som omsider ble til en roman og takk for det. Dette er en roman som mange allerede har lest og alle har skrevet bra om. En sterk historie fra Auschwitz om hva de valg de måtte ta, skulle de klare å overleve.

Heather Morris, Tatovøren i Auschwitz

 

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra aschehoug og boken har jeg fått som et leseeksemlar.

Kan man finne kjærlighet på et så brutalt og grusomt sted som i Auschwitz? Dette er en utrolig sterk historie, basert på virkelige hendelser.
Lale er tatovør i Auschwitz og en dag skal han tatovere armen til Gita. Han er så forsiktig han kan, men den unge kvinnen blir urolig og han ser opp på henne. Etterpå kan han ikke glemme henne, og de to møtes etter hvert i hemmelighet. Det blir dem.
Etter krigen slo Lale og Gita seg ned i Australia og fikk familie der. Fortellingen om hvordan de traff hverandre holdt de hemmelig – også for sine barn. Først etter Gitas død fortalte Lale den gripende historien om hvordan livet deres sammen begynte.

 

 

Karina Sainz Borgo, Det ble natt i Caracas

Det ble natt i Caracas er enda en av de bøkene som satte sterke spor hos meg, men som jeg har sett få omtaler av. En svært gripende bok om situasjonen i Venezuela, også en lærerik bok om et land vi ikke hører mye om.

Det er en roman, men forfatteren skriver så intenst at den føles som ekte. En del av situasjonene er også hentet fra virkelige historier.

Det er rått, en brutal virkelighet, en ondskap, som vi som bor på denne fredelige plett på jord, ikke kan forstå.

Vi skylder dem ihvertfall å sette oss litt inn i hva de går igjennom og vi forstår de som prøver å rømme der fra.

Karina Sainz Borgo, Det ble natt i Caracas

 

Bilde og tekst under bildet, er fra Kagge forlag og boken er et leseeksemplar. Jeg er ikke pålagt eller betalt for å lese den.

 

Med gripende intensitet, skildrer Det ble natt i Caracas en kvinnes desperate kamp for å overleve i dagens Venezuela.

I Caracas står Adelaida Falcon ved en åpen grav. Her gravlegger hun sin mor, den eneste familien hun noen gang har hatt. Adelaidas tilværelse er rasert, for samtidig som moren har blitt syk og gått bort, er samfunnet rund i ferd med å gå i total oppløsning. Brutale bander råder, og snart blir hjemmet hennes okkupert. Adelaida kastes for alvor ut i kampen for overlevelse i et land der vold og anarki råder, og der innbyggerne blir satt opp mot hverandre. Men skjebnen gir henne et grusomt valg – en mulighet til å unnslippe.

Karina Sainz Borgos kraftfulle debutroman er både skremmende, frodig og mørk. Historien minner oss om hvor raskt den verden vi kjenner kan forvitre – og om hvor sterk menneskets overlevelsesdrift kan være.  

 

Silje Engbråten, Bestefars lange armer

Til og med en diktbok har kommet blant mine favoritter og jeg leser veldig lite diktbøker. Dette var en sterk bok om bestefars overgrep. Det falt både en og to tårer her. Tenk at man kan skrive så sårt og vakkert om noe så vondt. Anbefales.

Silje Engbråten, Bestefars lange armer

 

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra forlagshuset Vestfold

Silje Engbråtens diktsamling “Bestefars lange armer” forteller en rystende historie om overgrep. Men disse diktene handler om noe mer: De handler om å finne styrke til å komme videre. Og om at kjærlighet finnes, tross alt.

 

 

Anne Østby, Havsang

Anne Østby sniker seg også med på favorittlisten da jeg likte svært godt hennes bøker om de godt voksne kvinnene som starter sjokoladefabrikk sammen på Fiji. Herlig at det skrives bra feelgood med alvor ispedd av norske forfattere og ikke med unge vellykkede karrierekvinner, men godt voksne damer. Herlige bøker og jeg digger de. De bør leses fortløpende da det er fortsettelse av historien.

Bok en, Biter av lykke

Anne Østby, Biter av lykke

Bok to, Havsang

Anne Østby, Havsang

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar

 

Maraia er snart atten år. Navnet hennes betyr «Havets stjerne». I Maraias eget hav er stjernen blå, med fem armer: for dypet, stillheten, sangen, frykten og motet. En frittstående oppfølger til den internasjonale suksessromanen Biter av lykke.

I godt voksen alder forlot Ingrid, Sina, Lisbeth og Maya Norge til fordel for venninnen Kats kakaoplantasje på Fiji. Med varm sand mellom tærne og blomster bak øret kjempet, elsket og slet de seg fram til biter av lykke.

Det er Maraia som skal arve plantasjen og sjokoladefabrikken. Alt er for henne. Men Maraia må følge sin egen vind. Hun hører havsangen – den som både kan lokke mildt i måneskinnet og brøle i grusom og grådig storm. På Fiji er havet både venn og fiende.

Da en uventet invitasjon bringer de norske kvinnene og deres fijianske venner til Norge, er det duket for både friske kulturkollisjoner og følelsesladede møter med fortiden. Og for Maraias del gir turen ny innsikt om hva som skal komme til å forme fremtiden hennes.

En bok om å ta grep om eget liv, om ansvaret for dem som kommer etter, og om at man ikke kan være noe for andre før man er noe for seg selv.

 

Erling Greftegreff, Liten jente forsvunnet

Jeg har lest to bøker av Greftegreff i år, Liten jente forsvunnet og Trekkfuglene. Jeg likte begge bøkene svært godt og synes han fortjener å være med blant mine favoritter i år.

Omtaler:

Erling Greftegreff, Trekkfuglene

Erling Greftegreff, Liten jente forsvunnet

 

Jeg har fått bøkene av Liv forlag, men har ikke noe avtale om at jeg må skrive om de, eller like de.

Da en liten jente, Susanne, plutselig forsvinner fra utelek i barnehagen, blir det slått full alarm. De eneste vitnene til forsvinningen er to jevnaldrende barn, som beskriver en ukjent mann, som kontaktet dem og ga dem godteri. Oppslukt av godteriet, la de ikke merke til at lille Susanne plutselig ikke var der lenger.
En storstilt leteaksjon blåses i gang, men ender resultatløst. Saken overlates til etterforskerne ved etterforskningsavdelingen på Hønefoss politistasjon, med Wilhelm Gran som hovedetterforsker.

Det er med tungt hjerte Wilhelm innlater seg på saken, han innser hva som vil følge, av press fra alle kanter, samt et tyngende ansvar om å finne jenta. Kort tid etter, dukker en ung, anonym kvinne opp, død, drept, på en belastet adresse i byen. Under etterforskningen av drapet, dukker det plutselig opp forbindelser til Susannes forsvinning, som overrasker alle. Finnes det et nettverk der ute, som systematisk bortfører små barn?

 

 

Fredrik Backman, Folk med angst

 

Jeg trykker Backman tett inntil hjertet, for en fantastisk forfatter. Igjen har han greid å skrive en bok med humor men samtidig alvor og som mesterlig beskriver oss mennesker. Et underlig plott, der en fortvilt bankrøver prøver å røve en kontantløs bank og ender opp med å ta gisler under en visning i en leilighet.

Omtaler:

Fredrik Backman, Folk med angst

La meg samtidig anbefale Bjørnstadbøkene fra i fjor. De har jeg enda ikke glemt.

Fredrik Backman, Bjørnstad og Vi mot dere

Du verden hvor heldig man er den som elsker å lese bøker.

 

 

Folk med angst er en komedie om et gisseldrama på en visning. En mislykket bankraner låser seg inne sammen med en overentusiastisk eiendomsmegler, to bitre Ikea-misbrukere, en høygravid kvinne, en suicidal mangemillionær og et kaninhode. Til slutt gir raneren opp og frigir alle gislene, men når politiet stormer leiligheten er den tom …

I en serie dysfunksjonelle vitneavhør etterpå får vi høre alles versjon av hva som egentlig skjedde. Derfra utvikler det seg til et klassisk puslespill-mysterium rundt spørsmålene: Hvordan lyktes raneren med å flykte? Hvorfor er alle så sinte? Og hva er det egentlig som er feil med folk nå for tiden?

Fredrik Backman er tilbake i storform!

 

 

Victoria Hislop, De som er elsket

Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke

Hislop har denne gangen ikke gitt ut noen lett feelgood men en mesterlig skrevet bok fra krig og ufred i Hellas, en sterk leseopplevelse som jeg gjerne anbefaler.

Victoria Hislop, De som er elsket

 

 

Ny, frodig familiesaga fra Victoria Hislop. En nydelig historie om kjærlighet, splittelse og forsoning.

Athen, 1940. Themis er 14 år idet Tyskland okkuperer Hellas. Okkupasjonen lammer landet og fører til mat- mangel og store lidelser i befolkningen. Deretter splittes innbyggerne ytterligere av borgerkrig.

I Themis’ egen familie er de politiske motsetningene bitre og ødeleggende. Familiemedlemmene står på hver sin side i konflikten.

Themis slutter seg til den kommunistiske hæren. Innen hun blir tatt til fange og sendt i fengsel på øya Makronisos, har hun hatt et kort kjærlighetsforhold til kapteinen for den militære enheten. Hun oppdager senere at hun er gravid, og sønnen fødes i fangenskap. Hun får hjelp av Aliki, en kvinnelig medfange som fikk sin egen sønn fratatt etter fødselen. Themis forstår at de hjerteskjærende historiene deres er sammenfiltret på en måte som hun ikke en gang kan snakke om, og når Aliki dør, bestemmer Themis seg for å finne gutten Aliki mistet.

 

 

Therese Lund Stathatos, Det vi ikke sier

Reklame, et leseeksemplar fra Panta forlag

Det sies at bok nummer to er en vanskelig bok å skrive, særlig hvis bok nummer en er en suksess, men jeg synes bok nummer to, Det vi ikke ser av Therese Lund Stathatos, er nesten enda bedre enn debutboken, Min ulydige mor.

For de som liker gode romaner av norske forfattere, er dette bøker de må få med seg.

Omtalene til bok en og to finner du her

Therese Lund Stathatos, Min ulydige mor

Therese Lund Stathatos, Det vi ikke sier

 

Vi følger Helen gjennom et liv fullt av kontraster. Hun er tilbake på den greske øya Kefalonia. Hun kjemper for å gå inn i rollen som mor til lille Christina. Christina er datteren til ektemannen, Georg, og Helens avdøde venninne Greta. Et produkt av utroskap. Helen ønsker å elske Christina, men vet ikke hvordan. Christina er et vanskelig barn. Helen er en vanskelig mor. Georg er usikker på hvordan han skal takle situasjonen. Angelika, den kloke nabokvinnen med en smertefull fortid, blir til tider skytsengelen til en familie som sliter, men reiser seg igjen, gang på gang. De blir også kjent med den sprudlende malerinnen, Katharina, og den melankolske gitaristen, Carlo. Familien blir hardt rammet av den greske gjeldskrisen. Det fører dem til Norge og Helens foreldre. Her kan de gi Christina et trygt hjem, men klarer de å finne sammen som familie? Helen forsøker å navigere mellom de viktigste personene i livet sitt, mellom stolthet og ydmykelse, hun forsøker å tie i hjel alt som er ubehagelig. Direkte og engasjerende, med et imponerende persongalleri. Det er umulig å ikke la seg berøre

 

Alice Zeniter, Kunsten å miste

Kunsten å miste er en roman jeg har sett få omtaler av og det er så synd for dette er en mesterlig skrevet bok om temaer det ikke er skrevet så mye om, nemlig etterkommerne av de som rømmer fra krig og terror og som ikke har kunnskap om bakgrunnen til sine foreldre og besteforeldre. En bok å lære noe av samtidig som den er veldig bra skrevet.

 

Alice Zeniter, Kunsten å miste

Bilde og tekst under bildet har jeg hentet hos Aschehoug og boken er et leseeksemplar.

 

Naïma arbeider på et fint galleri i Paris og lever stort sett et spennende liv. En dag ber sjefen hennes henne om å reise til Algérie. Plutselig går det opp for henne hvor lite hun vet om familiens historie og landet de en gang forlot. Det har aldri vært noe annet enn et bakgrunnsteppe uten betydning.
Bestfar Ali var fjellbonde i Algerie, og ble tvunget ut av landet da franskmennene tapte krigen. Slik var det for mange algeriere, som hadde samarbeidet med okkupantene. De ble kalt harkier.
I Frankrike ble de satt i leire, før de befolket de nybygde drabantbyene og måtte ta til takke med de dårligste jobbene. Tre generasjoner senere er alt endret, men hvordan skal man kunne forstå sin egen historie når ingenting er blitt fortalt.
Alice Zeniter har skrevet en kraftfull og modig fortelling som er mer aktuell enn noen gang. Den handler om å være fengslet av sin fortid. Men også om friheten til å være seg selv, utover både sosiale og private stengsler.

 

 

Susanne Skogstad, Svartstilla

Ja hvem skulle trodd at jeg som egentlig ikke liker så godt å lese på nynorsk har med en bok på nynorsk blant mine best likte i 2019. Dette var en svært vakker bok rett og slett. Mesterlig skrevet av en ung debutant.

Susanne Skogstad, Svartstilla

 

 

Boka er et leseeksemplar som jeg har fått låne på Romsdal Libris

I Svartstilla har den unge forfattaren valt den gamle kvinnas perspektiv for å skrive om kjærleik, einsemd og om lengsel etter å høyre til. Gjennom den gamle kvinnas sorg får lesaren innblikk i ei uendeleg sterk forteljing om stor kjærleik – og om den stilna som oppstår når eit liv brått tek slutt. I det store minnearbeidet ho står ovanfor ser den gamle kvinna tilbake på seg sjølv som ung kvinne. Korleis ho elska han som er borte. Gjennom denne erindringa skildrar forfatteren eit liv og ein familie mange kan kjenne seg att i. Skarpt og presist teiknar ho opp eit menneskeliv med all den sårheit og styrke som livet sjølv kan kreve. Svartstilla er ein liten, men likevel stor roman, om store spørsmål om kva eit menneskeliv er, kva kjærleiken er verdt, og kva den kostar. I den gamle kvinna sin kamp for å halde fast på den store sorga skildras og menneskes søken etter meining i ei stadig meir opplyst verd. Susanne Skogstad er fødd i 1992 og bur i Oslo, men vaks opp på Eid i Nordfjord. Svartstilla er hennar debutbok. Ho går på manuslinja på Westerdals.

 

Mikael Niemi, Koke bjørn

Dette er en meget spesiell krimbok, ja det er nesten en krimbok og en historiebok i ett. Noe av det beste jeg har lest av spenningsbøker. En blanding av Sherlock Holmes og Læstadius og mesterlig skrevet.

Vil du lese mer finner du omtalen her:
Mikael Niemi, Koke bjørn

Det ble prosten som gjorde funnet. Et godt stykke ut i det sviktende dynnet satte han to fingre for munnen og ga fra seg et gjennomtrengende plystresignal, som han hadde lært seg i ungdommen i Kvikkjokk. Jeg satte straks kursen mot stedet der han sto. Vannet var kullsvart, opp av overflaten stakk en hesjestaur.  Prosten tok tak i stauren og rugget på den. I det mørke slammet vaiet noe lyst, noe som minnet om høy. Men så forsto jeg at det var hår.

Det er sommeren 1852 i bygda Kengis langt nord i Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius’ åndelige vekkelse treffer samer og tornedalinger med uant kraft. Truffet blir også Jussi – en fortapt samegutt som prosten finner i grøftekanten, tar til seg og gir et navn. Samtidig forsvinner en tjenestejente, så en til, i de dype skogene. Folk drar ut for å jakte på den slagbjørnen som de antar herjer i sognet, men prosten frykter at det er en langt mer skremmende morder som er på ferde. Sammen med Jussi finner han spor av en ondskap som trenger seg stadig nærmere.

Koke bjørn er en voldsom og sanselig roman om hvordan store begivenheter rammer en liten verden. Den er en drivende detektivfortelling om kulturkonflikter, undertrykkelse og en revolusjonær vekkelsesprest

 

Delia Owens, Der krepsene synger

Jeg har lest noen oppvekstromaner i år som har kommet med på favorittlista. Dette er en av de beste i år.

Om barnet som blir overlatt til seg selv det meste av dagen og må finne måter å livnære seg på, da en alkoholisert far ikke er til å stole på. Denne romanen setter spor, det er helt sikkert.

Hvis du vil, kan du lese mer her:
Delia Owens, Der krepsene synger

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Delia Owens, Der krepsene synger

 

Hvor lenge kan hun beskytte hjertet sitt? Ryktene om «Marsklandsjenta» har hjemsøkt Barkley Cove, en stille småby på kysten av North Carolina. Så da kjekke Chase Andrews blir funnet død høsten 1969, retter lokalbefolkningen øyeblikkelig mistanken mot Kya Clark, den forlatte jenta som bor alene i villmarken. Men Kya er ikke slik de tror. Hun er følsom og intelligent, og har overlevd i årevis alene ute i marsklandskapet hun har gjort til sitt hjem. Der har hun funnet vennskap hos måkene og lært om livet av sandens bevegelser. Men det kommer en tid da Kya lengter etter å elske og bli elsket. Da to gutter fra byen blir fengslet av hennes ville skjønnhet, åpner Kya seg for et nytt kapittel i livet, helt til det utenkelige skjer. Der krepsene synger er en ode til det naturlige liv, en hjerteskjærende oppvekstroman og en overraskende fortelling om et mulig drap. Owens minner oss om at vi alltid vil være formet av det barnet vi engang var, og at vi alle er offer for de vakre og voldsomme hemmelighetene naturen skjuler.

 

Tara Westover, Noe tapt og noe vunnet

Dette er også en oppvekstroman av de sjeldne og jeg ser at mange har likt denne i løpet av året. Boken er basert på forfatterens egne opplevelser, noe som gjør det ekstra sterkt å lese.

Vil du vite mer om den, kan du åpne linken til omtalen.

Tara Westover, Noe tapt og noe vunnet

 

 

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar

Tara er sytten år gammel første gang hun setter sine ben i et klasserom. Hun vokser opp i fjellene i Idaho med foreldre som forbereder seg på dommedag: De bunkrer opp med mat, sover med fluktveske i senga og er motstandere av sykehus og leger. Som ungdom begynner Tara utdanne seg selv og klarer opptaksprøven til universitetet. Her lærer hun om verdensbegivenheter hun aldri har hørt om før, som Holocaust og om den amerikanske borgerrettsbevegelsen. Suget etter å vite mer, lære mer, forstå mer, bringer henne til Harvard og Cambridge. Først da begynner hun å spørre seg selv om hun har reist for langt. Om det fortsatt finnes en vei hjem.

Noe tapt og noe vunnet fikk fantastiske kritikker og gikk rett inn på New York Times’ bestselgerliste da den kom ut. Den gripende oppvekstfortellingen fra virkeligheten har vakt enorm internasjonal interesse og var på en rekke lister over de beste bøkene fra 2018, i alt fra Time Magazine til Vogue og The Economist. Amazon utropte den til årets beste bok i 2018

 

 

Rosa Ventrella, Historien om en anstendig familie

 

En oppvekstroman fra Sør-Italia, veldig bra skrevet. En forfatter jeg gjerne leser mer av.

Rosa Ventrella, Historien om en anstendig familie

 

Bildet og tekst under bildet er hentet fra Vimostad Bjørke og boken er et leseeksemplar.

Rosa Ventrella, Historien om en anstendig familie

1980-tallet. Somrene i det gamle Bari foregår i smugene mellom hvitmalte murvegger. Ungdommen møtes i de labyrintiske stredene som dufter av opphengt klesvask og putrende tomatsaus.
Maria vokser opp sammen med sine to eldre brødre, Giuseppe og Vincenzo. Hun er liten og mørk, med stor munn og smale øyne som gnistrer som nålespisser. Hun er lidenskapelig, trassig og uforskammet, i besittelse av en villskap som skiller henne fra de andre jentene i bydelen.
Der hun bor og lever er vold dagligdags; det er vanskelig å unnslippe den.
Det eneste faste punkt i barne- og ungdomsårene er Michele, sønn av den mest ulykksalige familien i hele det gamle Bari.
Vennskapet mellom Maria og Michele blir stadig sterkere til tross for fiendskapet mellom familiene deres, og til tross for alle slag livet gir. Så utvikler det broderlige vennskapet seg til intens kjærlighet. En kjærlighet som selv om den er umulig, fungerer som en beskyttelse mot resten av verden og mot forfallet som omgir dem.

 

 

Martin Bakkejord Skolbekken, Lasse Lønnebotn, En halv meter lavere, et hode høyere

 

En bok om hvordan livet kan bli snudd opp ned på et øyeblikk og hvordan din beste venn kan bli helten i ditt liv og gjøre akkurat de rette tingene uten å vite egentlig hva som må gjøres.  Historien gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Martin Bakkejord Skolbekken, Lasse Lønnebotn, En halv meter lavere, et hode høyere

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Vigmostad og Bjørke og boken er et leseeksemplar.

Martin Bakkejord Skolbekken, Lasse Lønnebotn, En halv meter lavere, et hode høyere

Hvordan fortsetter du livet etter et traume? Hvordan finner du ny mening når du har mistet det viktigste du hadde?

Denne boka vil handle om Martin Bakkejord Skolbekken, en 22 år gammel bilselger og fotballspiller som i fjor sommer var sammen med fire kamerater på ferieøya Kos da de havnet midt i et jordskjelv. I flukten fra bygninger som kollapset, fikk han en murvegg over seg og skadet beina stygt. Kort tid etter måtte han amputere begge beina rett under knærne.

Lasse Lønnebotn har skrevet denne boken i samarbeid med Martin Bakkejord Skolbekken. Lønnebotn har lang fartstid som journalist i blant annet VG, Dagbladet Magasinet og A-magasinet. Han er utdannet statsviter og journalist, og er også lidenskapelig opptatt av norsk fotball.

 

Kristine T. G. Hardeberg, De uskyldige

 

De uskyldige er en roman som blir anbefalt av flere og flere. Jeg har ikke sett en eneste negativ omtale. Den er fantastisk skrevet og du føler det som om du går i de brosteinsbelagte gatene i Firenze.

 

Vil du ha fyldigere omtale, åpne linken under

Kristine T. G. Hardeberg, De uskyldige

 

 

Bildet er hentet fra Haugen bok, teksten under fra Forlagshuset Vestfold og boken er et leseeksemplar.

“Vi er heldige, sa han, og stirret ut i luften, – som kan bo akkurat her! Som kan gå på disse brosteinene som er tråkket flate og glatte gjennom hundrevis av år, av mennesker med evigheten som mål og hele verden som perspektiv.”

Sandra leter etter faren sin, en jakt som fører henne fra en liten bygd på Vestlandet til Firenze i Italia, byen som er hennes eneste spor. Men, søket etter faren skal vise seg å avsløre sjokkerende hemmeligheter om begge foreldrene. Under buegangene i Europas aller første barnehjem opplever Sandra hvordan historie og nåtid henger sammen, hvor sterkt båndet mellom mor og barn kan være.

For parallelt med Sandras historie følger vi også Teresa, en oppvakt jente i frigjøringskrigens Italia, en tid da muligheter og begrensninger går hånd i hånd. Mest av alt ønsker hun seg utdannelse, men følgene vil bli skjebnesvangre for henne – og for Sandra. Er det mulig å stole på et annet menneske?

De uskyldige handler om livsvalg og tilhørighet, om mysterier og håp.
Bli med inn i inn i de trange gatene i en av de viktigste italienske renessansebyene i denne gripende slektsromanen som portretterer både skjørheten og styrken i det å være en familie.

 

Chanel Cleeton, Neste år i Havanna

Chanel Cleeton, Neste år i Havanna

Første bok i en planlagt serie. Handlingen lagt til Cuba, både før og etter Castro og i nåtid. Veldig bra skrevet for vi får et innblikk i forholdene, både for de fattige og de rike, de som kjempet for Castro i håp om å få mer demokrati og de som kjempet imot.

Jeg likte svært godt denne boken og er helt sikker på at mange andre også vil gjøre det. Anbefales på det varmeste.

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar

Havanna 1959: Nitten år gamle Elisa Perez tilhører sosieteten på Cuba. Det innebærer at hun i stor grad er skjermet for landets voksende politiske opprør. Helt til hun innleder et hemmelig forhold til en lidenskapelig revolusjonær.

Miami 2017: Marisol Ferrera vokste opp med de romantiske fortellingene om Cuba fra bestemoren, og Elisas siste ønske var at barnebarnet skulle strø asken hennes i det landet hun elsket så høyt.

Når Marisol kommer til Havanna, opplever hun store kontraster i det vakre, men politisk ustabile landet. Og etter hvert som familiens historie kommer for en dag, forstår hun hva mot og tapperhet betyr.

 

 

 

Amanda Prowse, Hva har jeg gjort

Jeg har lest 4 bøker av Amanda Prowse i år og jeg liker bøkene hennes svært godt.

Hun forteller svært realistisk om hva som kan skje i  helt vanlige familier. Det er ikke uten grunn at hun blir kåret som dronningen av hverdagsdrama. Her er det ikke prinser og hertuger, men helt vanlige mennesker og hun beskriver det så godt at vi kjenner oss igjen.

Hva har jeg gjort, er defintivt den beste jeg har lest av henne. Den starter med at hovedpersonen ringer politiet fordi hun har drept sin mann. Så nøstes det opp utover i boken hvordan mannen har mishandlet henne i årevis men hun har holdt det skjult, for både barn og annen omgangskrets.

 

Amanda Prowse, Hva har jeg gjort

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug som også har sendt meg boken som et leseeksemplar

Tilsynelatende lever de et perfekt liv. Han er rektor og tilbringer dagene med å disiplinere uregjerlige tenåringer på det prestisjefylte Mountbriers akademi. Hun er en oppofrende hustru og mor og tilbringer dagene med husarbeid og baking. Om ettermiddagen kommer mannen hjem og gir komplimenter til sin kone, før han setter seg til middagsbordet sammen med de to barna. Alle kunne tenkt at der sitter en virkelig lykkelig familie uten en eneste bekymring i verden. Men det ingen vet, er at Kathryn er fanget i et mareritt. Snart skal hun gjøre noe som setter familiens tilværelse på hodet – noe bare en virkelig desperat kvinne kan drives til.

 

 

Maria Sand, Malurtveien 10

En bok om hvordan frykt og angst kan sette seg i kroppen og videreføres til generasjonene som kommer etter en.

Fantastisk skrevet rett og slett.

For fyldigere omtale, kan du åpne linken hvis du ønsker det.

Maria Sand, Malurtveien 10

 

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Oktober forlag

Fra vinduet ser jeg: Mamma som får mer vin i glasset av mormor, de sitter i fluktstolene, morfar går i ring over terrasseplankene, gestikulerer, han har så god stemme, bruker diafragmaet, dytter fra på konsonantene, spytter i slutten av hvert ord, han sier ting om pappa. Og mamma ligger over bordet, albuene hennes er vinger ut fra hodet, skuldrene rister, mormor nærmest mater henne med vin, hvisker trøst inn i øret hennes, mens morfar går og går og snakker og snakker og ingen, bortsett fra meg, som står her oppe i vinduet, hører på hva han sier. Hill deg, Maria surrer oppi hodet.

De voksne i Mis familie krangler og elsker og forlater hverandre og trygler om tilgivelse. Hver søndag leser morfar katekismen hjemme i Malurtveien, hvor Mi bor når moren er på turné. Mis far har stilt klokka etter Amerika-tid, han venter på telefon fra Hollywood.
Mi er forberedt på katastrofe. Hun har vokst opp med fortellingene om ulykke, den slo inn i familien på 1920-tallet da Mis oldemor var nygift, og har ikke sluppet taket siden. Man må passe seg for bilene, for vannet, aldri se fremmede i øynene.
Nå er det Mi som skal være den voksne. Under senga har hun en kasse, med gaffateip, hermetikk, munnbind. Mannen hennes, Leo, skjønner ikke alvoret – at ulykken når som helst kan dukke opp igjen, at de to små barna deres er i konstant fare. Leo ligger som et fjell under dyna, aldri er han nær nok for henne, aldri tilstrekkelig oppmerksom. Men endelig ser katastrofen ut til å ramme også dem.

Malurtveien 10 er en medrivende roman om en katolsk familie i fem generasjoner, om ulykkene som sendes videre og bølger gjennom dem alle, og om å være den som hele livet påtar seg å avverge den neste.

 

Sara Stridsberg, Kjærlighetens Antarktis

Sårt, vondt og vanvittig bra beskrevet. En annerledes bok, som grep meg veldig.

Sitater får du hvis du åpner linken under.

Lest i mai 2019

Sara Stridsberg, Kjærlighetens Antarktis

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar.

 

En kort stund har hun vært i verden med dens begjær, lengsel og frykt. Helt til en ukjent velger å ta livet hennes. Men barna finnes, de som en gang var hennes, Valle og Solveig, de som ble tatt hånd om av myndighetene og plassert et sted på Sverigekartet. Foreldrene hennes, Raksha og Ivan, finnes fortsatt, der de flakker gjennom Stockholm i de dødes tapte verden. Og dødsøyeblikket, det tar aldri slutt.

2 kommentarer
    1. Jeg har likt Kjærlighetens antarktis, Koke bjørn; Folk med angst og De uskyldige best av disse. Har lest noen flere av dine, samt et par har jeg forsatt på vent (Malurtveien, Havsang , Tatovøren og Noe tapt, noe vunnet ) . Har også lest Havanna, Hislop og Svarstilla. Hislop var litt skuff denne gangen, synes jeg. Havanna var ok, har vær tpå Cuba og det gjør det jo ekstra interessant. Svartstilla var fin, men jeg ble ikke så bergtatt som så mange andre- mulig det var noe med den forhåndshypen der…

      Har lyst til å lese den fra Caraca- en dag- har lagt merke til den, samt den fra Italia av Ventrella kanskje (selv om jeg slo den fra meg da tilbudet kom)

      Ønsker deg et godt leseår 2020 Mariann.:)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg