Jeg fikk ikke lest denne i april og har flyttet den derfor til juni, for det er mye historie og drama i juni, så noe lett trengs nok innimellom. Jeg har likt de to andre jeg har lest av henne.
Dette var rett og slett magisk. Av en eller annen grunn, ble jeg så grepet. Tårene trillet gjennom boken, også når det ikke var så trist.
Men………
Dette er ikke en bok for alle. Det er en bok for de som er følsomme og sanser undertoner. De som liker Alkymisten og Kunsten å følge hjertet og Linda Ohlsson sine bøker.
Jeg tror det er en sånn bok du enten tar inn i hjertet eller du kaster den som gørr kjedelig, platt, klisje.
Jeg simpelthen elsket den.
Det er nesten så jeg får lyst til å lese den på nytt. Jeg syntes den var aldeles nydelig.
Fra omslaget:Ina og Erik lever i et tilsynelatende harmonisk ekteskap, men da Ina får beskjed om at hun er syk, drar hun tilbake til sin barndoms øy Ven. Hun har mange ubesvarte spørsmål hun må ha svar på. Hva skjedde egentlig den gangen da hun var seks år? Svarene hun finner, etterlater hun seg i form av ledetråder i et kryssord. Senere reiser Erik til øya for å finne løsningsordene. For hvert ord han fyller ut, kommer han ikke bare nærmere Inas sannhet, men også sin egen. På Ven møter han en broket forsamling mennesker. Det viser seg at alle har en plass i Inas kryssord, og at rutene avslører hemmeligheter som kommer til å endre livet til flere av dem
Nå leser jeg:
David Ärlemalm, Som natten
Leseeksemplar fra Aschehoug
Jeg begynte på en bok av forfatteren, Litt død rundt øynene, men akkurat da ble den for trist for meg, så jeg la den på vent og der ligger den enda. Jeg skal lese den, for det virket til å være en bra bok. Nå prøver jeg denne først og så skal jeg komme tilbake til den andre. Jeg må ha en måned senere med, bøker som har ventet lenge, så da får jeg ta den opp igjen.
Fra omslaget:
For tyve år gamle Asynja er den fire måneder gamle datteren «Snäckan» alt som virkelig betyr noe. Når det går galt med kjæresten Eddies narkotikahandel, blir Asynja og datteren maktesløse brikker i et mørkt spill. I løpet av noen dager i Sør-Stockholm driver Asynja lenger og lenger vekk fra livet hun drømte om.
Som natten er en mørk roman om en ung kvinne som forlot en smertefull oppvekst i Norrland, og trekkes inn i en kriminell underverden. Det er en fortelling om brutalitet, men også om vennskap og menneskelig varme, og om hvor langt du er villig til å gå for å beskytte det kjæreste du har.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten funderer litt på om det er mulig å kvitte seg med bøker.
Det er rart å se hvor mye bildekvaliteten har endret seg på få år.
Bildene i Innleggene fra få år tilbake, er utrolig dårlige. Huffa meg, ikke bare det, men bloggene er også elendige, med masse bilder, der mange er lik. Tror jeg burde hatt en gjennomgang.
Første havna vi skal til, er Valencia.
Der har vi vært kun en gang tidligere og husker jeg var imponert.
Jeg har lyst til å gå litt i gamlebyen, men har ikke lagt planer.
Etter Ibiza går turen til Portofino. Der har vi ikke vært før, men det er en av de tre havnene vi skal innom to ganger. En liten idyllisk småby og kommer sikkert til å bli overbefolket når vi kommer. Her ligger vi ikke til kai, men har tenderbåter, noe som kan bli kaotisk. Jeg går ut fra at du får billett og så må du vente til din båt blir ropt opp.
Ajaccio, Corsika
Corsika er fransk.
Her har vi vært en gang for mange år siden.
Denne ferien skal vi hit to ganger.
Første gangen skal vi derfor være med på en spasertur i byen.
Da blir vi forhåpentligvis litt kjent til vi kommet igjen noen dager senere.
Deretter drar vi til La Spezia
Her har vi vært en gang før.
Nå skal vi hit to ganger.
Første turen skal vi bare rusle oss en tur.
Vi hadde, ellers rettere sagt, jeg hadde tenkt meg en utflukt til Firenze, men det er langt med buss og liten tid i byen, og lang stopp på veskefabrikk, der jeg har vært før, så jeg gadd ikke.
Vi skal heller ta en tur når vi er på vei tilbake fra Roma.
Enda en fra krigen. Det er mange av de og jeg håpte denne var bra.
Det er en debutantbok og til det å være, er den ganske bra. Men den skulle vært mer finslipet. 550 sider og en del er det jeg kaller pjatt. Litt for mye dill og dall og detaljer til tider og enkelt språk, så jeg kjeder meg. Men så glimter det til i perioder og er riktig så bra. Jeg leser mye og er derfor kritisk til tider. Vil du ha en lett historisk underholdningsbok, kan dette være en fin bok.
Egentlig en gripende historie til ettertanke. Hva ville vi selv gjort, skal tro, om vi var i samme situasjon.
Fra omslaget:På en plattform i Paris hvisker en mor farvel. Det er slutten. Men også begynnelsen. 1944 i et okkupert Paris. En ung jødisk mor om bord på et tog som skal til Auschwitz, klarer på desperat vis å gi sitt nyfødte barn fra seg til en fransk jernbaneansatt. Alt hun har igjen etter å ha gitt fra seg det mest dyrebare hun har i livet, er håpet. 1953 i California. Jean-Luc forsøker å glemme det han har vært igjennom. Arret i ansiktet er en liten pris å betale for å ha overlevd nazi-okkupasjonen. Han har et nytt liv nå, en familie. Aldri hadde han trodd at fortiden skulle komme bankende på døren. På en mørk jernbanestasjon under krigen ble flere menneskers skjebne forent. Det som skjedde den dagen, vil endre livet deres for alltid. En uforglemmelig historie om en mors kjærlighet i et av historiens mørkeste øyeblikk.
Nå leser jeg:
Caroline Säfstrand, Den hemmelige ingrediensen
Leseeksemplar fra Anemone, Bonnier forlag
Jeg fikk ikke lest denne i april og har flyttet den derfor til juni, for det er mye historie og drama i juni, så noe lett trengs nok innimellom. Jeg har likt de to andre jeg har lest av henne.
Fra omslaget:Ina og Erik lever i et tilsynelatende harmonisk ekteskap, men da Ina får beskjed om at hun er syk, drar hun tilbake til sin barndoms øy Ven. Hun har mange ubesvarte spørsmål hun må ha svar på. Hva skjedde egentlig den gangen da hun var seks år? Svarene hun finner, etterlater hun seg i form av ledetråder i et kryssord. Senere reiser Erik til øya for å finne løsningsordene. For hvert ord han fyller ut, kommer han ikke bare nærmere Inas sannhet, men også sin egen. På Ven møter han en broket forsamling mennesker. Det viser seg at alle har en plass i Inas kryssord, og at rutene avslører hemmeligheter som kommer til å endre livet til flere av dem
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten funderer litt på om det er mulig å kvitte seg med bøker.
Vet ikke om jeg har igjen så mye pinjekjerner, men har litt.
Kan bruke litt mandler i tillegg.
Parmesan har jeg litt av også.
Det var med en pakke mikrogrønt igjen.
Jeg har igjen litt erteskudd fra forrige uke.
Kjempegodt på brødskiva og i salat.
Litt vårløk.
Vårløk bruker jeg mye.
Nå begynner de å hoppe igjen.
Det er som små unger vet dere, som hopper opp og ned i trass og vil bli hørt.
Jeg skal lage litt salsa, hører jeg.
Paprika, hvitløk, mango, avocado, vårløk, tomat.
Ja, men hva skal jeg ha det til?
Nå knaker det veldig her, hmmmm
Søndag blir det sommerkoteletter med småpoteter og salat.
Da skal jeg ikke ha salsa.
Hvorfor i all verden roper de om salsa.
Er det til i morgen.
Må tenke litt til.
Spinat ble jeg veldig glad for.
Jeg tror det blir spinatsuppe, men kanskje ikke før mandag.
Men så ropes det igjen.
Du skal ha litt spinat i den salsaen.
Hæ?
Jeg hadde tenkt på kyllinglår til i morgen.
Skal jeg ha ris og salsa til den, istedetfor vanlig salat.
Nei, er enda ikke helt i mål her.
Nepene fra sist uke er nesten spist opp og de var så gode.
Å ja, jeg skal ha neper i også og gresset fra nepene.
Ja, men da er det jo nesten salat.
Nei, du skal ikke lage salat.
Men en salsa med spinat, neper, inkl grønt, paprika, tomat, (tror jeg har 1, hvis ikke har jeg soltørket), vårløk, chili, hvitløk, sitron, eplesidereddik, bare litt av hver, olje, salt og sitronpepper.
Ok, med kyllinglår og ris.
Det blir torsdag.
Kanskje smøre kyllinglårene inn med salsa da og ha de i airfryer.
Da er vi enige.
Jeg ønsket forrige uke å lage nepetatziki, som det stod om i oppskriftheftet, som fulgte den første kassen.
En radar som hele tiden snurrer for å fange opp signaler.
Jeg bruker det mye, ikke bare negativt, men når jeg jobber med healing.
Jeg fikk i går en fantastisk tilbakemelding på det, hvordan det jeg hadde sagt og gjort, samstemte med hva vedkommende opplevde, uten at jeg hadde peiling på det.
Så kanskje er det en mening i at jeg skal snurre den radaren.
Men selvfølgelig ikke hele tiden.
Av og til må jeg pakke den ned.
Det er kanskje derfor det “bor” så mange i hodet mitt hele tiden også.
Jeg var spent på denne, den er allerede solgt til Tyskland og Sverige. Bak dette litt fremmede etternavnet, er det en norsk kvinne, ved navn Hilde Sæterøy Palladino.
Jeg er nok en av de vanskeligste og kresne leserne du kan finne, når det gjelder psykologiske thrillere, for de bruker å kjede meg. Dette tror jeg er den beste jeg har lest. Jeg ble fylt av angst fra de første siden og det var spennende helt til slutten. Og hvordan det hang sammen, ja det greide ikke jeg å forstå.
Historien begynner dog med et selvmord, som etterforskes. Jeg liker jo etterforskingskrim. Det står at det er en psykologisk krim, så det er vel det som er den rette betegnelsen da.
Det var også en tankevekkende og interessant bok om vår psykiske helse, hvordan vi kan fortrenge det vi opplever og hvordan de har det de som faller i klørne på rusen og blir boende på gata.
Vil du ha spenning uten at det er makabert, anbefaler jeg sterkt Den som frykter snøen.
Velskrevet og interessant og spennende, bedre kan det vel ikke bli?
Den som frykter snøen av H.S Palladino er en karakterdrevet psykologisk krim.
Terapeuten Bjørk Isdahl blir vitne til at hennes tidligere klient Azora brutalt tar selvmord. Azora hadde et fotografi av Bjørk med teksten «jeg vet hvorfor du har mareritt». Bjørk har grusomme mareritt som hun aldri har fortalt til noen. Hvordan kunne Azora vite om det, og hvorfor hadde hun et foto av Bjørk?
Både politiet og Bjørk selv leter etter forbindelsen mellom Bjørk og Azora. En forbindelse som henger tettere sammen med Bjørks eget liv enn det hun selv aner.
Denne psykologiske krimromanen er et fascinerende dykk ned i menneskets fortrengte minner, i hvordan fortiden og oppveksten former og preger oss selv om man ikke husker den. Samtidig skildrer denne krimromanen et rufsete Oslo, der byens løse fugler og brutale skyggesider ligger som et troverdig og realistisk bakteppe.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten funderer litt på om det er mulig å kvitte seg med bøker.
Det kom en ny Sendker i postkassa mi. Den fløy rett forbi alle som ventet.
Dette var en tankevekkende bok. Det er en Robin Hood historie. Å ta fra de rike og gi til de fattige og hvor riktig blir det i lengden?
Jeg tenker på hvor heldig vi har vært her i nord når det gjelder covid. At vi faktisk kan krangle om vaksinasjon eller ikke vaksinasjon. Vi tenker ikke mye på hvordan pandemien herjet når den først kom. Når vi ble skikkelig rammet, var det jo blitt en mye mildere versjon og vi hadde også fått vaksinasjoner.
Men hva med de i fattige land. De som bor i skur og ikke har jobb eller mat eller noe som helst. Vi husker jo bildene fra Italia også, fra de som ikke fikk begravd sine og de overfylte sykehusene, som ikke hadde medisiner eller utstyr nok.
Det er skremmende rett og slett hvordan vi lukker øynene for det vi ikke vil se og hvor fort vi glemmer. Og hvordan tenker den som har alt den trenger, kontra en som ikke har noe som helst?
En veldig fin bok igjen av Sendker som får oss til å tenke. Heng deg ikke opp i om hva du er enig i eller ei i romanen, men tillat deg å tenke litt over hva du synes er rett eller galt. Det er jo det fine med bøker. De får oss til å tenke.
Jan-Philipp Sendkers nyeste roman HELE VERDENS TÅRER er en universell kjærlighetshistorie som lærer oss hva som teller i møtet med katastrofen: mot til å møte frykten, viljen til å forandre og ubetinget tillit til den du elsker.
Foreldrene til 18 år gamle Niri arbeider som tjenere i huset til en velstående forretningsmann, og familien lever et stille, trygt og beskjedent liv. Men da pandemien rammer, blir foreldrene sagt opp over natten, og familien står plutselig på randen av den dypeste fattigdom. Den veloppdragne Niri klarer ikke å sitte stille og vente på bedre tider mens søsteren sulter og familien langsomt går til grunne. Om natten sniker han seg ut i gatene, forbi de patruljerende sikkerhetsvaktene og tilbake til villaen for å få tak i det de trenger for å overleve. I villaen blir han oppdaget av barndomsvenninnen Mary, men i stedet for å anmelde ham, bestemmer hun seg for å hjelpe.
Den som frykter snøen av H.S Palladino er en karakterdrevet psykologisk krim.
Terapeuten Bjørk Isdahl blir vitne til at hennes tidligere klient Azora brutalt tar selvmord. Azora hadde et fotografi av Bjørk med teksten «jeg vet hvorfor du har mareritt». Bjørk har grusomme mareritt som hun aldri har fortalt til noen. Hvordan kunne Azora vite om det, og hvorfor hadde hun et foto av Bjørk?
Både politiet og Bjørk selv leter etter forbindelsen mellom Bjørk og Azora. En forbindelse som henger tettere sammen med Bjørks eget liv enn det hun selv aner.
Denne psykologiske krimromanen er et fascinerende dykk ned i menneskets fortrengte minner, i hvordan fortiden og oppveksten former og preger oss selv om man ikke husker den. Samtidig skildrer denne krimromanen et rufsete Oslo, der byens løse fugler og brutale skyggesider ligger som et troverdig og realistisk bakteppe.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten funderer litt på om det er mulig å kvitte seg med bøker.
Jeg forstår enda bedre hvorfor kroppen min stresser.
Den ble opplært fra tidlig alder å ha radaren på, for å fange opp signaler om fare.
Hun sa at når man er mye redd, vil vinduet man ser ting igjennom, bli lite.
Man ser fare i situasjoner, der andre ser hele situasjonen, og ser at det er ingen fare der.
Jeg er ikke helt enig i det foreløpig.
Jeg føler det mer som om man ser et større bilde.
Man er hele tiden på vakt, man må fange opp alle tegn på fare og derfor må man se et utvidet bilde.
Det bildet vil da inneholde alt fra det bagatellmessige til det katastrofale.
Jeg kan bare snakke for meg selv og jeg ser ikke faresituasjoner i alt, men jeg merker at jeg ofte ser flere situasjoner som kan oppstå, enn det andre gjør.
Kanskje fordi jeg har lært at jeg må passe på meg selv.
Jeg bruker radaren for å fange opp signaler, så jeg kan ha kontroll.
Være forberedt, hvis jeg må gripe inn.
Heldigvis at jeg nå har tatt tak i det og kan jobbe meg noe ut av det.
Lill Stella sa jeg måtte flytte det jeg ikke kunne gjøre noe med lenger bak i hjernen, men det får jeg ikke til.
Det er ikke nok til å få ro.
Hun visste ikke helt om bildet jeg bruker, med å sende alle tankene ned i en tank og skru igjen, var helt bra for meg.
