Så sitter vi igjen her da, Tutta og jeg.
Skodde langt ned i fjellene, øse, pøse regn.
Varmeteppet på full styrke. 16 grader.
Jeg orker ikke å sitte inne.
Jeg er sliten i dag, så her skal jeg sitte i ro.
Håper det blir mulig å kunne sitte her ute, på tross av været.
Jeg våknet i 7-tiden i dag, med en stor klump angst i magen.
Går ut fra at det er mye i luften etter hendelsene som har vært.
Jeg suger det nok til meg, selv om jeg er blitt flinkere å ikke ta inn andres.
Jeg har tenkt mye, etter at jeg var hos Lill Stella på onsdag.
Kanskje jeg forløser fortsatt, etter å ha vært der også.
Det slipper taket nå kjenner jeg, og det er godt.
Jeg forstår enda bedre hvorfor kroppen min stresser.
Den ble opplært fra tidlig alder å ha radaren på, for å fange opp signaler om fare.
Hun sa at når man er mye redd, vil vinduet man ser ting igjennom, bli lite.
Man ser fare i situasjoner, der andre ser hele situasjonen, og ser at det er ingen fare der.
Jeg er ikke helt enig i det foreløpig.
Jeg føler det mer som om man ser et større bilde.
Man er hele tiden på vakt, man må fange opp alle tegn på fare og derfor må man se et utvidet bilde.
Det bildet vil da inneholde alt fra det bagatellmessige til det katastrofale.
Jeg kan bare snakke for meg selv og jeg ser ikke faresituasjoner i alt, men jeg merker at jeg ofte ser flere situasjoner som kan oppstå, enn det andre gjør.
Kanskje fordi jeg har lært at jeg må passe på meg selv.
Jeg bruker radaren for å fange opp signaler, så jeg kan ha kontroll.
Være forberedt, hvis jeg må gripe inn.
Heldigvis at jeg nå har tatt tak i det og kan jobbe meg noe ut av det.
Lill Stella sa jeg måtte flytte det jeg ikke kunne gjøre noe med lenger bak i hjernen, men det får jeg ikke til.
Det er ikke nok til å få ro.
Hun visste ikke helt om bildet jeg bruker, med å sende alle tankene ned i en tank og skru igjen, var helt bra for meg.
Kanskje jeg da ville lukke det inne.
Men da kan jeg åpne en luke jeg i bunnen av tanken, så får tankene reise ut til jord og bli renset.
Men de vil ikke komme opp, for der er det stengt.
Jeg må finne et bilde som passer hjernen min.
Hjernen min liker godt å jobbe med bilder.
Den hører ofte mer da, enn når jeg snakker til den.
Den er jo vant til tutringen min.
Stakkars, sier jeg, den har det travelt.
Jeg skal gjøre øvelsen med å plukke ned radaren.
Deretter skal jeg lese ut Palladino, Den som frykter snøen.
Den er veldig creepy, så er kanskje ikke det rette i dag.
Eller kanskje er det rett, få utløp for grublingen?
Men skal ta med en feelgood til sengs i kveld.
Lesestabel juni, Tema nyheter 2022
Det nærmer seg månedsslutt og jeg har lest få av de jeg mente jeg skulle lese.
Slik sett passer det fint med noen rolige lesedager, denne uken.
Ellers krysser jeg fingrene for at flyene går.
Det nærmer seg avreise til Roma.
Tutta bryr seg ikke med det.
Hun liker nok best at vi holder oss hjemme.
Selv om hun er godt tatt vare på.
Mat skal jeg heller ikke lage før på torsdag.
Jeg har rester fra grillingen på lørdag.
Sommer og sol og venner og stor glede, grillfest og sommerkos
Nå har jeg fått skrevet ut litt gruff fra hodet.
Nå skal jeg lese og kose meg.
I dag
