Da har jeg kommet meg ut igjen.

Etter en innedag, var det usedvanlig godt å komme ut.

Selv om det var bare 14 grader og teppet måtte på full styrke.

Pus i sola, jeg i skyggen.

Jeg filosoferer litt igjen, slik jeg bruker.

Jeg har nemlig hatt en interessant chatsamtale.

 

Vi snakket om kommunikasjon, hvor vanskelig det kan være.

Jeg mener en ting og prøver å si det, mens du oppfatter noe helt annet.

Jeg blir da gjerne sur fordi jeg føler meg misforstått.

Men da koker det raskt ned til at det er helt opp til meg å velge hvordan jeg vil reagere.

Jeg kan ikke forvente at den andre mener som meg.

Og det er mitt ansvar å kommunisere så jeg gjør meg forstått.

Og hvis vedkommende likevel ikke forstår meg, hva gjør vi da?

Ikke slik jeg gjorde før i tiden ihvertfall, med å bli lei meg.

Av og til skjer det nå også, men i mye mindre grad.

Kanskje må vi bare godta at vi ikke forstår hverandre.

Man er forskjellig som menneske, hver har sin ryggsekk med opplevelser som former oss.

 

 

Jeg fortalte en del i forrige ukes blogger om at jeg nok har lært meg til å være på vakt.

Jeg har sluttet å puste

En radar som hele tiden snurrer for å fange opp signaler.

Jeg bruker det mye, ikke bare negativt, men når jeg jobber med healing.

Jeg fikk i går en fantastisk tilbakemelding på det, hvordan det jeg hadde sagt og gjort, samstemte med hva vedkommende opplevde, uten at jeg hadde peiling på det.

Så kanskje er det en mening i at jeg skal snurre den radaren.

Men selvfølgelig ikke hele tiden.

Av og til må jeg pakke den ned.

Det er kanskje derfor det “bor” så mange i hodet mitt hele tiden også.

Skru av radaren din

 

Så har vi det med frykt og bekymring, det som startet denne radaren.

Og det slår meg akkurat nå, at kanskje det måtte til, for å få den opp og gå.

Jeg er ikke så bekymret lenger i hverdagen, så fremt det ikke gjelder mine nærmeste, så klart.

Ingen av mine, ville trodd for 10 år siden, at hvis det kom en pandemi og mange var redde for å reise, at jeg ikke ville være verstingen av de alle.

De ville sagt at jeg ville vært hysterisk.

I fjor var vi jo 14 dager på Rhodos og 14 dager på Gran Canaria og jeg følte meg helt rolig og trygg.

Og det selv om jeg har en svært dårlig stressmestring.

 

 

Men jeg har øvd i årevis og det hjelper.

Jeg har lært meg å fokusere på det jeg vil ha, ikke det jeg ikke vil ha.

Det hjelper meg mye.

Det gir en indre ro.

Selvfølgelig blir jeg urolig inni meg av og til, men jeg kaster det igjen lettere.

Ofte tar jeg også inn det som hører andre til, så jeg må lære meg å sile det ut.

Å fokusere på alt galt som kan skje, ja det gagner ingen av oss.

Det gjør oss rett og slett syke.

Spenninger i muskler, hodepine, konstant stress, veldig usunt.

Og vi ødelegger dagen vår.

Og nei, da jeg sier ikke at du bestandig må være positiv.

Jeg hørte det nok.

Anerkjenn det du føler, men skift så spor, når du har får jobbet litt med det.

 

Jeg fant en fin video inne på denne siden, som forklarer veldig bra dette med angst og frykt.

https://www.privatpsykologene.com/post/hva-er-angst

To fine korte videoer, som viser det med frykt og stress.

Selv brøt jeg sammen når ei venninne fortalte meg om kurven med energi.

Hva fyller du oppi kurven og hvor mye lekker den.

Den nederste videoen symboliserer det med ei bøtte vann.

Det gikk opp for meg da at min kurv hadde ikke bunn.

All energi rant rett igjennom.

Det var da jeg sa ja, når nav ba meg gi opp arbeidsutprøving og søke trygd.

Hvis ikke, ville jeg ikke ha energi til livskvalitet.

Så tenk litt på hvilken situasjon du er i selv.

Hvor full er bøtta di

Min er knapt halvfull, det er rolig og fint, her hos pus og meg.

I dag