Joyce Carol Oates, Natten. Søvnen. Døden. Stjernene
Leseeksemplar fra Pax forlag
Etter å ha lest Mitt liv som rotte, ble jeg umiddelbart fan av Oates. En fantastisk forfatter. Jeg har fått tak i nesten alle bøkene av henne, jeg mangler bare Vi var familien Mulvaney. Utenom den, tror jeg ihvertfall at alle står på vent. Jeg kjøpte mange på platekompaniet, tre pocket for 199,- Graverens datter fikk jeg med Pax for den var utsolgt når jeg bestilte.
Jeg leste så Svart vann, men den var jeg ikke så begeistret for, den ble for kort synes jeg. Da er det langt flere sider i denne. En tjukk murstein på 784 sider. Gledet meg spesielt til denne.
Det føltes litt tungt å gå i gang med en så tykk bok, for her må man ha tunga beint i munnen. Det er mange personer å bli kjent med og det er ingen sluke bok i full fart. Det er lenge siden jeg har brukt så mange dager på en bok.
Men det er jo et mesterverk igjen av Oates, det er ikke til å komme bort fra.
Det handler om sorg og hvordan de ulike familiemedlemmer reagerer på sorgen. Det er enken og det er de fem voksne barna, med helt ulike personligheter. Alle har sin oppfatning og hva som bør skje og noen av de vil helst kontrollere alt moren gjør, noe som dessverre er ganske så gjenkjennelig i mange familier. Det handler også om hvor ulike man kan være i en familie, også gjenkjennelig.
Men for min egen del, ville nok boken vært enda bedre, hvis den hadde vært litt kortere. Det er utrolig mye fakta om veldig mye forskjellig og ikke alt er vesentlig, slik som beskrivelser av en kafe eller livet til en person som ikke har betydning for historien.
Men selvfølgelig anbefaler jeg varmt Joyce Carol Oates. I en alder av 83 fortsatt skrive slike fantastiske romaner, det er jo en bragd.
Sitat:
Følelsene hadde mistet sin oppdrift. Det var som om luften var sluppet halvveis ut av ballonger som lå igjen i oppkjørselen, og så hadde hun kjørt over dem med bilen uten å se seg for. Og da hun så ut på oppkjørselen med rosa grus, kunne hun se spredte, sprukne flatklemte ballonger og brydde seg ikke om hva de hadde vært.
I Natten. Søvnen. Døden. Stjernene settes familiebånd på prøve i etterdønningene etter en dyp tragedie. Joyce Carol Oates bruker familietragedien som prisme for å utforske dagens amerikanske samfunn. Den tidligere borgermesteren i en amerikansk småby, den viljesterke og populære John Earle «Whitey» McClaren, utløser en personlig tragedie da han prøver å gripe inn i det han oppfatter som et grovt politiovergrep. I kjølvannet av dette sammenstøtet, som utløser store bølger i livet til medlemmene av McClaren-familien, reagerer de voksne barna med sjokk og på uventede måter. Men den mest overraskende reaksjonen av dem alle er det hans sørgende enke, Jessalyn, som står for.
Joyce Carol Oates’ siste roman er en skarp og inntrengende analyse av rasespørsmål, psykologiske traumer, klassemotsetninger, sorg, og dertil en nær og varm familieroman av godt gammelt merke fra forfatteren av bestselgeren Vi var familien Mulvaney.
Joyce Carol Oates (f. 1938) er en av USAs mest anerkjente forfattere, og nevnes jevnlig som kandidat til Nobelprisen i litteratur. Hun har skrevet i så å si alle sjangere og har vunnet en lang rekke litterære priser, deriblant National Book Award, Prix Femina og National Medal of Humanities.Våren 2020 ble Oates tildelt den prestisjetunge franske litteraturprisen The Cino del Duca World Prize og har dermed havnet i et fornemt selskap med forfattere som Andrej Sakharov, Mario Vargas Llosa og Patrick Modiano.
Da har jeg begynt på denne:
Nino Haratischwili, Det åttende livet
Forhåndseeksemplar fra Aschehoug
Ser spennende ut, men 1147 sider så er den ikke spennende, ja da blir den lagt bort. Det skal fenge når det er en så omfattende historie.
300 sider ut i boken, kan jeg si at denne må dere lese dere som er interesserte i historiske romaner.
Ved begynnelsen av det tjuende århundret, i utkanten av Det russiske imperiet, slår en georgisk familie seg opp ved hjelp av en hemmelig sjokoladeoppskrift. Stasia lærer den av faren sin, og tar den med seg til både St. Petersburg og Tbilisi. Hennes unge ektemann befinner seg i hjertet av Den russiske revolusjon. Etter Sovjetunionens oppløsning herjer borgerkrigen i Georgia, og familien er blitt spredt. Kitty, Stasias datter, har flyktet til London, mens oldebarnet Nitsa har flyttet til Berlin.
Til niesen Brilka forteller Nitsa familiens historie, og skaper med det en episk slektskrønike som utfolder seg gjennom hele «det røde århundret».
Det åttende livet er en reise gjennom et Europa i endring og et rystende og rørende flettverk av kjærlighet, krig og tragedier. Og en sjokoladeoppskrift som viser seg å bære med seg både ekstase og fortapelse.
Nino Haratischwili er født Tbilisi i Georgia i 1983, bor i Tyskland og skriver på både georgisk og tysk. Hun er forfatter, dramatiker og teaterregissør. Det åttende livet lå lenge på bestselgerlistene og ble tildelt flere priser da den kom ut i Tyskland i 2014. Romanen ble også langlistet til International Booker Prize. Den er under utgivelse i en rekke land.
Jeg lever i den troen at vi kommer til denne jorden med en oppgave.
Vi skal gi gode vekstvilkår til sjelen vår så den får utvikle seg så vi kan bli det beste eksemplaret av oss selv som vi er ment til å være.
Jeg vet selvfølgelig at mange synes det høres innmari teit ut men det bryr ikke meg.
Jeg vet hva som er riktig for meg.
Jeg er aldri lykkeligere enn i de stundene når jeg kjenner at jeg gjør det hjertet vil.
Det betyr ikke at jeg skal gå rundt og bare være snill og god.
Det kan like godt bety at jeg skal velge bort noen eller sette grenser for meg selv eller avgjøre hva jeg vil eller ikke vil gjøre.
Jeg er en spesiell person.
Noen synes jeg ikke er så enkel men i virkeligheten er jeg veldig enkel.
Jeg sier alt rett ut som det kommer og snakker om det som opptar meg.
Jeg veier ikke ordene mine frem og tilbake før jeg sier dem, hvis ikke hjertet mitt sier jeg skal gjøre det.
Jeg er imidlertid nøye med å ikke skal si noe stygt eller nedsettende eller være ond på noe vis.
Jeg har derfor aldri noen ond hensikt bak det jeg sier eller gjør.
Hvis du sier at du ikke liker måten jeg er på, så svarer jeg ok, det er i orden.
Uansett hva jeg sier da etterpå skal du vite at når jeg har sagt ok ,så er det ok.
Jeg prøver aldri å skulle overbevise deg om at du skal endre mening.
Det kan hende jeg fortsetter å prate om temaet fordi det interesserer meg, men ikke for å få deg til å skifte mening.
Kanskje det er jeg som skifter mening, det vet man nemlig ikke på forhånd.
Hvis du føler for å stoppe meg, så må du si stopp i klartekst, ikke pakke inn ordene, for da er det ikke sikkert de når inn i hodet mitt.
I og med at jeg er som jeg er, kan jeg virke belærende og kritisk.
Jeg øser ofte ut av meg gode råd, men forventer aldri at noen skal følge dem, kanskje de kommer for å si deg hvordan du ikke vil gjøre ting.
Jeg har en evne til å få opp ting som kan virke sårt og folk tror derfor at jeg er ute etter å såre dem.
Det er jeg aldri.
Det verste jeg vet er at jeg sårer noen.
Det å såre har vært et tilbakevendende tema for meg.
Jeg hater å såre noen.
Jeg har derfor etter å ha jobbet med meg selv noen år sett at det er et av de temaene som kommmer igjen og igjen for at jeg skal kunne øve på dem.
Jeg ble så lei meg at jeg gråt i dagesvis hvis noen følte at jeg hadde såret dem.
Til slutt begynte jeg å innse at det måtte ta slutt.
I og med at jeg ikke hadde noen intensjon om å såre var det ikke min skyld hvis de tok inn den følelsen.
Jeg traff et sårt punkt, og de la skylden på meg, istedenfor å se at jeg vekket noe gjenkjennende i dem som gjorde at de ble lei seg.
I disse situasjonene gikk jeg tilbake og analyserte meg selv og så saklig på hva jeg hadde sagt.
Hvis jeg gjør noe galt, ber jeg greit om unnskyldning, for jeg er et menneske og vi er ikke født til å være feilfri.
I mitt arbeid med å bli friskere har jeg innsett at en del av årsaken til at man blir syk ligger mye i følelsene våre og i traumer vi har vært igjennom.
Kroppen gir deg signal på at noe må jobbes med og hvis du ikke forstår det får du stadig nye hint.
Hører du ikke etter blir du etterhvert slått helt ut og har ikke annet valg enn å lytte.
Slik har det også vært hos meg, jeg hadde infeksjon etter infeksjon, til immunforsvaret kollapset helt.
Jeg hadde gått på stoffskiftemedisiner i mange år og to ganger har jeg prøvd å slutte for å se om kroppen klarer å produsere selv.
Jeg fikk for meg at jeg fortsatt hadde blokkeringer fra barndom og prøvde i meditasjon å gå tilbake.
Jeg sitter da i meditasjon og får frem barnet i meg og ser om det er noe denne lille piken vil fortelle meg.
Jeg kom imidlertid til 7 års alder og der stoppet det opp.
Jeg fikk ikke tak i hvorfor og måtte gi meg.
Dagen etter fikk jeg besøk av nære venner og da fikk jeg forklaringen.
De ville gjerne, med gode hensikter, fortelle meg at måten jeg var på kunne såre dem og andre.
De var glade i meg og ville meg vel, men ønsket at jeg skulle endre meg.
Da kom 7åringen frem.
Jeg visste plutselig at jeg satt under kjøkkenbordet hjemme med hendene rundt knærne og vogget og gråt.
Jeg var hysterisk fortvilt fordi ingen forstod meg eller hørte på meg.
Jeg var igjen den trassige jentungen som ikke fikk frem ordene fordi de voksne ikke ville høre dem.
Jeg visste jo sannheten men de ville ikke høre.
Jeg var 7 år igjen.
Mine venner var selvsagt noe i sjokk over den sterke reaksjonen.
I dagene etter snakket vi frem og tilbake.
Jeg analyserte saklig selv og ved hjelp av andre, min væremåte.
Jeg kom frem til at denne hendelsen hadde fått frem en blokkering i meg som jeg måtte forløse for å bli friskere.
Jeg takket mine venninner for at de hadde “tatt på seg jobben” med å være litt slemme med meg for å få dette frem.
Det var helt nødvendig.
Jeg har nemlig i årevis slitt med den jeg er.
Slitt med min personlighet, med dårlig samvittighet for den jeg er.
Jeg har prøvd og prøvd å endre meg, men får det ikke til.
Jeg greier ikke å være en annen.
Jeg greier ikke å sile ordene mine så de høres riktig ut for hver enkelt til enhver tid.
Dette var det avgjørende som skulle til for å få meg til å forstå at jeg er lagd for å være den jeg er.
Jeg gav dermed beskjed til mine venner at jeg ville trekke meg ut en stund og lære å stå i egen kraft.
Med det mener jeg at jeg måtte lære meg å stole på at det er riktig å være meg.
Jeg ville trekke meg litt tilbake for meg selv og vi ville møtes igjen når det var meningen.
Jeg har ikke en eneste person jeg har et uforlikt ord med og har ingen jeg ikke kan møte ansikt til ansikt, så uvenner med noen blir jeg ikke.
Nå greier jeg å si fra at hvis jeg sier noe som er feil for deg, eller du ikke liker meg, så velg meg bort.
Vil du ha meg i full versjon, da får du mye rart på kjøpet.
Hvis du synes at jeg er too much til tider, hold avstand og ta meg inn i de porsjonene du greier.
Vil du ikke ha kontakt, er det ok for meg.
Det er nemlig viktig for meg å få være meg.
Jeg blir syk hvis jeg ikke får være meg selv.
Jeg vet nemlig at jeg mener alt bare godt og at det er en grunn til at jeg er lille rare meg.
Etter at jeg hadde blitt forløst fra denne blokkeringen kom ordene som hadde vært innestengt siden barndommen.
Det herlige var at nå kom de i skriftlig form.
Alle ordene jeg hele tiden hadde som veslevoksen, vitebegjerlig, trassig jentunge som ingen tok på alvor eller ville høre på, for hun var så masete og rar:).
Under en samtale med en venn sa jeg at jeg visste ikke hvor lenge jeg kom til å skrive blogg.
Hun gjorde meg da oppmerksom på at mine helseproblemer lå i halsen( skjoldbrusk kjertelen sitter der og styrer stoffskiftet)
Der sitter jo også ordene og de skal ikke tøyles og holdes ned lenger.
De gjør krav om å få komme ut.
Nå er det mange år siden dette skjedde og jeg skriver fortsatt.
Friskere er jeg ikke blitt, men jeg er blitt mye tryggere i meg selv og lykkeligere.
Jeg er nå takknemlig for livet jeg har, på tross av noen begrensninger
Så moralen er, finn ut hvem du er og stå i det.
Ikke la andre bestemme hvordan du skal være.
ORDENE
Det begynte vel egentlig den dagen jeg valgte å stå i min egen kraft
Den dagen jeg valgte å løsrive meg
Jeg vet ikke helt hvem jeg er
Jeg vet heller ikke helt hvem jeg var
Forunderlig
Det har skjedd så mye
Men likevel så lite
Jeg er som en annen
Men likevel meg selv
Hva kan man si
Det kan ikke forklares
Jeg tok ordene i bruk
Jeg lot dem slippe ut
Ut i det fri
De ville ut
De hadde vært innestengt for lenge
Når de først skjønte at de var fri, da sprengte de på
Av og til står de i kø
Flere vil ut på samme tid
Det er ikke bestandig det passer
Noen ganger trekker de seg tilbake med lovnad om å få komme igjen
Dette er personlige Lillasjelord, skrevet på bestilling. Ta kontakt hvis du ønsker dine egne personlige ord. Enten på sms 99467178 eller på facebook, Lillasjel
Det er som om du går i ring og ikke vet helt hvordan du skal komme videre
Som om at samme hva du gjør så havner du tilbake på start
Det er som om du ikke helt finner deg selv
Det føles som kaos
Du tror du gjør det som er riktig for deg men så føles det som om det blir feil
Som om du tråkker i myra og du kommer ikke videre
Det er så mye du vil men samtidig vil du bare ha fred
Som om det er så mye som trekker i deg fra alle kanter
Du føler deg bortreist midt i kaoset
Som om du er bare armer og bein og det suger energien ut av deg
Som om du på et vis ikke eksisterer men på en annen måte er alt mer slitsomt så da må du jo være her
Men hvor er du midt oppi det hele
Det føles slitsomt og forvirrende
Kanskje er det bare en tid for å gi deg ro
Ro til ettertanke og refleksjon
At du ikke behøver å streve etter så mye
Men lene deg tilbake og bare være litt i kaoset
Når du anerkjenner slik det er, kan det også løse seg av seg selv
Som om du plutselig ser løsninger du før ikke har sett
Det er som om du grubler så mye at hjernen din stenger av
Husk at hjernen baserer alt på tidligere erfaring
Den liker at alt går i samme spor som før og liker ikke å måtte endre på noe
Selv om det ikke gagner deg
Du vil gjerne videre men samtidig er du redd for å miste kontrollen
Du ser ikke bak neste sving og det skulle du gjerne gjort
Men hvordan ville vel livet vært da
Ville du da vært der du er i dag
Nei, det er mye du ikke ville gått glipp av
Ting du hadde valgt bort fordi du hadde ikke sett hvilken belønning det var som ventet
Den gang
Kanskje er det slik nå også
Det kan være det er noe som er vel verd å vente på
Noe som skal skje, men som du ikke ser
Ikke prøv å endre deg som menneske
Du er så fin på alle måter, ikke lytt til andres ønsker om hvordan du skal være
Det er ikke de som skal bestemme
Hvis de velger å være sammen med deg, må de ta deg som den du er
Du skal finne styrken din
Du skal stå støtt som den du er og ikke la noen dytte deg frem og tilbake så du blir usikker
Det er kanskje den viktigste jobben for deg fremover
Ikke være redd for at noen vil såre deg
For hvis du står stødig i deg selv, kan ingen såre deg
Når du finner kjærligheten til deg selv i hjertet ditt, vil du stå stødig
Da kan andre skubbe deg men du mister ikke deg selv lenger
Du blir ikke da usikker og misfornøyd med den du er
Du sier bare at slik er jeg og det vil jeg fortsette å være
Hvis jeg skal endre noe nå, skal det være for min skyld fordi jeg har lyst, ikke fordi andre forventer det av meg
Så len deg litt tilbake
Ikke strev så hardt men ha tillit til prosessene
Har du sett alle stjernene som glitrer på sjøen en solskinnsdag
En slik stjerne er du
En som glitrer når solen skinner
Men husk at du er den stjernen når det er overskyet også
Inni deg er du den samme
Ikke forvent at du skal klare å la solen skinne hver dag
Du ville ikke satt pris på solen hvis den var der hele tiden
Så ta imot litt regnvær og overskyet og tenk at også det gjør nytte av seg, selv om du ikke liker det så godt
Det er gjerne etter litt ruskevær at det blir endring
For ruskevær er ofte læring
Det er det som er mest ubehagelig vi lærer mest av
Og når det regner og stormer, len deg litt tilbake og se solen inni deg
Du vet den er der og du vet at den vil skinne igjen for deg
Det var våre ord til deg
Kanskje er det tid for ikke å streve sånn
At ting må få ta litt tid
At noe må bare på plass først
Du vil så mye og helst med en gang
Men du vet også at det ikke er mulig
Du har en styrke i deg som du ikke helt ser enda
Du trekker deg selv ned og det er det første du kan slutte med
Si ikke nedsettende ord til deg selv
Du er en skinnende stjerne
Andre ser det veldig godt når du slapper av og er deg selv
Da stråler du og det vil vi se mer av
Finn styrken og kraften du bærer inni deg
Plant beina på jorda og tenk at dette er meg
Jeg er mer enn bra nok, jeg er faktisk en stjerne, helt unik
Jeg fortalte henne at jeg er litt tussete hver månedsstart når jeg ser en hel stabel venter på meg.
Da fikk jeg til svar:
Åhhh, ja !!! Bare det å ha en vente bunke på bøker. Hvor de fleste kikker rart på meg, når jeg nevner den. Og stresset som følger …..når den begynner å krympe . Og følelsen av sorg, når ei god bok nærmer seg slutten. 😀😀 jeg elsker bøker!!
Jeg følte faktisk sorg i går når jeg avsluttet den boken som var så fantastisk.
Så bra at jeg måtte tipse flere om den.
Det dryppet litt fra øynene mine når jeg la den bort og sa farvel.
Jeg måtte bare sende melding til hun som uoppfordret hadde sendt den til meg og si takk.
Da fikk jeg samtidig gledet henne også.
Dette er bare umulig å forstå for de som ikke elsker bøkene.
Ikke alle lager stabler selvfølgelig, noen liker å plukke en og en, men jeg elsker å stable de opp.
Allerede nå er juni nesten ferdig planlagt.
Akkurat som mai måned der tema er mursteiner, blir også juni en slik “once in a lifetime” stabel.
Foreløpig litt hemmelig, men et tema jeg ikke kan ha mange ganger, da jeg ikke har nok bøker til det.
Hele tiden denne dragningen mot bøker, selv om man har hundrevis uleste fra før.
Noen så fersk at jeg ikke har fått de med i stabelen.
En stabel som aldri har vært høyere allerede før de siste har kommet i hus.
Og jeg var som vanlig like forventningsfull som en unge på julaften i gamle dager.
Ja dagens barn er litt mer bortskjemt enn vi var før i tiden når vi ikke hadde så mange gaver.
Jeg skal også avlive en del usannheter som innimellom florerer i sosiale media.
Jeg er ikke pålagt og jeg får ikke betalt for å skrive om bøkene.
Jeg fremmer gjerne de små forlagene og ukjente forfattere, ikke kun de store.
Jeg er ikke “i lomma på” forlagene.
Jeg skriver hva jeg mener, også det jeg ikke liker, noe også månedens innlegg vil vise.
Det er ikke forlagene som sier vi må skrive at det er leseeksemplarer, det er markedsføringsloven.
Jeg er ikke kun ute etter klikk, derfor skriver jeg tekst over linken, slik at de som ikke vil åpne link, kan slippe det.
Da kan de som vil lese en mer omfattende omtale, åpne linken.
Jeg leser ikke kun bøker jeg får. Jeg kjøper også mange bøker selv. (altfor mange, derfor må nye bokhyller stadig opp, avhengighet heter det)
Tekst over bildene er meg, tekst under bildene er hentet fra forlagene, som vanlig i mine omtaler.
Jeg røper heller aldri mye fra innholdet i bøkene i mine omtaler.
Janet Skeslien Charles, Biblioteket i Paris
Leseksemplar fra Cappelen Damm
Denne romanen så ut til å være noe som skulle falle i smak, historisk feelgood, med bøker som tema, wow, gledet meg til å begynne på den. Og jeg ble ikke skuffet. Dette er en flott underholdningsroman og ekstra fin for oss som elsker bøker.
Basert på historiske hendelser og til dels virkelige mennesker. Og i tillegg handler det om lidenskapen for bøkene. Handlingen er lagt til Paris under andre verdenskrig men her er det en helt annen vinkling enn de bøkene man vanligvis leser. Det handler om Det amerikanske biblioteket. Den er heller ikke hjerteskjærende vond for de som ikke å greier å lese dette, men samtidig får vi med oss krigen som bakteppe.
Vil du ha mer artikler og bilder, finner du en fyldigere omtale med sitater i linken under:
Biblioteket i Paris er en sterk roman fra andre verdenskrig som utforsker vennskap, bøkenes makt og konsekvensene av våre valg. Boken viser at ekte heltemot også kan finnes på helt stille steder.
Paris, 1939: Lykken smiler til unge og ambisiøse Odile Souchet: Hun har fått drømmejobben på det amerikanske biblioteket i Paris, og hun har også fått seg kjæreste, en kjekk og sympatisk politimann. Men når nazistene gjør sitt inntog i Paris, står Odile i fare for å miste alt hun er glad i, inkludert sitt kjære bibliotek. Sammen med noen kollegaer blir hun med i motstandsbevegelsen med det beste våpenet de har, nemlig bøker. I all hemmelighet smugler de biblioteksbøker ut til byens jøder, som er nektet adgang til biblioteket. Når krigen omsider er over, er det ikke friheten som venter henne, men et ubeskrivelig svik.
Montana, 1983: Lily vokser opp i en amerikansk småby, mister moren sin tidlig og blir en ensom og frustrert tenåring. Hennes utferdstrang trigges av den franske, eldre damen i nabohuset. Etter hvert som Lily avslører stadig mer av naboens mystiske fortid, forstår hun at de har mer til felles enn hun kunne forestilt seg.
Boken utgis i forbindelse med hundreårsjubileet til Det amerikanske biblioteket i Paris.
Douglas Stuart, Shuggie Bain
Leseeksemplar fra Gyldendal
Shuggie Bain var også en roman jeg hadde stor forventning til vil gripe meg. Vg gir en sekser, selv om det de mener ikke bestandig stemmer med hva jeg mener, så skaper det forventning.
Jeg har også sett mange sterke omtaler av denne romanen, så jeg gledet meg. Dette er nok den boken som grep meg mest denne måneden, bedre kan man ikke skrive en oppvekstroman. Shuggie Bain blir en av de romanene jeg ikke vil glemme og som nok vil stille sterkt blant favorittbøkene i år. Et mesterverk av de sjeldne. Ikke en sluke bok, men en lese sakte bok, vakkert skrevet og det som er så vondt, når man vokser opp med en mor som er alkhoholiker, der alkoholen er viktigere enn mat. Historien er basert på forfatterens egen barndom.
Handlingen i Shuggie Bain utspiller seg i Glasgows arbeiderklassestrøk på 80-tallet. I skyggen av en teknologisk revolusjon og økende arbeidsledighet ser mange drømmene sine forvitre. Midt i alt dette står Agnes Bain. Som forelder ønsker hun det aller beste for seg og barna sine, og visst har hun store forventninger til livet. Men så blir hun forlatt av barnas far, og mens Agnes døyver smerten med et stadig økende alkoholmisbruk, forlater barna henne, en etter en. Den som holder ut til sist, er lille Shuggie Bain – gutten som ikke finner seg til rette, og som elsker sin mor over alt.
Douglas Stuarts store verk Shuggie Bain er av flere kritikere løftet fram som den store Glasgow-romanen, og for den er han nominert til både Bookerprisen og National Book Award. Med et språk fullt av driv og med en varme for karakterene speiler han en periode i britisk historie med enorm politisk og samfunnsmessig omveltning. Midt i dette står en familie på vei mot avgrunnen. Det som binder dem sammen, er en intens, gjensidig kjærlighet og en drøm om at noe bedre skal komme.
Sofie Sarenbrant, Syndebukken
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Jeg har ikke lest noe av Sarenbrant før, så jeg håpte det gikk fint å komme inn i serien uten å ha lest de fem første. Hvis jeg liker den godt nok, skal jeg skaffe meg de første, de to første er kommet nå i pocket. Det var det jeg tenkte før jeg leste, men når Sarenbrant røper hva som skjedde i boken før, ja da var det jo ingen vits i å lese den ihvertfall. Er jo ikke så moro når man vet hvem som er morderen. Hun kunne godt omtalt saken uten å navngi forbryterne.
Dette er en lettlest og ganske forutsigbar krim, helt grei. For meg ble den ikke så veldig spennende for det var litt lett å skjønne hvem som stod bak. Men liker du etterforskingskrim av den lettleste typen, da er dette en fin krim. Ikke makabert og groteskt og ganske rolig med litt spenning på slutten. Hadde vært veldig fin på en solseng i syden istedetfor i snøkave i april hjemme
Syndebukken er en lettlest og fengslende samtidskrim om løgner, hevn og dysfunksjonelle familier. Krimromanen er solgt i over 250 000 eksemplarer bare i Sverige.
En rekke innbrudd rammer fredelige Bromma. Da en tenåringsgutt blir drept i noe som ser ut som et innbrudd som endte fryktelig galt, blir Emma Sköld satt på saken. Mistanken rettes først mot familiens vaskehjelp som fant offeret. Saken tilspisses da et nettforum begynner å spre hatefulle ytringer om henne og utenlandske arbeidere. Men da flere mennesker dør, tar Emma saken i egne hender.
Sofie Sarenbrant (1978) har skrevet elleve kriminalromaner. Den svenske forfatteren som debuterte som forfatter i Sverige i 2010, har hatt stor framgang de seneste årene og ble kåret til Årets krimforfatter i Sverige i 2019 og i 2020. Bøkene er solgt til 15 land og har solgt over 3 millioner eksemplarer. Forfatteren bor i Bromma i Stockholm med mann og to barn. Visning, Avdeling 73 og Tiggerener utgitt på norsk. Våren 2021 lanseres Syndebukken, den sjette boken i serien om politietterforsker Emma Sköld. I tillegg utgis bok 1 og 2 i serien, Hvil i fred og Andre åndedrag, i pocket.
Et flott intervju med forfatteren under Krimfestivalen nå i mars.
Lene Julsen, Redd deg selv først
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Jeg tenkte kanskje at dette var en bok om å hjelpe deg selv før du kan hjelpe andre. Mange er så opptatt av å gi, at de møter veggen til slutt fordi de glemmer egne behov. Det var det ikke. Det var egentlig en bok om å lære oss å se bak egne fasader og mønster. Tankevekkende og det satte i gang noen prosesser her. Og det er vel det som er meningen med en slik bok. Jeg likte den godt.
Sitat:
Ærlighet er egentlig det eneste du trenger. Ærlighet er ikke tillært, men skinner ut av det dypeste i deg og viser deg din vei.
Selv for livets glade jenter går solen av og til ned. Redd deg selv først er en bok om å falle og reise seg igjen – men ikke på den vanlige måten.
På veien tilbake til livet og seg selv, som Julsen beskriver med et skarpt blikk og en befriende, sjelden humor, tar hun oss med på kostelige mindfulnesskurs, gå-meditasjoner og til sykehuskorridoren – og hjem til leiligheten på Lambertseter, der hun irriterer seg over at mannen behandler henne annerledes enn før smellen, alt fortalt med den samme selvutleverende og humoristiske pennen som vi kjenner fra suksessdebutenNaturmannen og jeg.
I boka finnes dyptpløyende beskrivelser av menneskesinnet, rødmende, gjenkjennende tankemønstre og interessante faglige partier om det vi kan kalle menneskenaturen. Her har Lene Julsen sendt en ekspedisjon inn i seg selv, med ett hovedmål: å finne ut hvorfor hun gikk på tidenes smell, og ikke minst hvordan hun skal reise seg og unngå at det skjer igjen. For å lykkes med dette må hun finne ut mer av hvem hun er – hun må rett og slett bli mer hel ved. Som leser blir man sittende igjen og tenke over sitt eget liv. Og det er da man skjønner at dette ikke «bare» er en bok om henne, men om oss alle.
Tracy Rees, Timeglasset
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Denne ble det ikke tid til nå i april, for det kom flere bøker fra andre forfattere jeg følger, som fristet mer. Det er fint å ha en lesestabel, inspirerende, man samtidig skal den ikke følges slavisk.
1950: Som tenåring besøker Chloe badebyen Tenby hver sommer. Hun bor hos slektninger og nyter lange dager på stranden. De idylliske somrene følger hverandre, helt til det året hun møter en spennende, litt eldre mann, som hun umiddelbart forelsker seg i. På kvelden for deres første stevnemøte skjer det noe som skal komme til å forfølge henne resten av livet.
2014: Nora har alltid tatt for gitt at livet skulle gå på skinner. Men en dag faller det sammen. Fullstendig. For å komme til hektene reiser hun til Tenby i Wales, der hun har vært en gang før. Snart får hun tankene over på noe annet, noe mystisk som skjedde i denne byen for mange år siden …Timeglasset er en varm roman om å finne kjærligheten, og om et sted som skjuler familiehemmeligheter. Bestselgerforfatter Tracy Rees skriver med innlevelse om mennesker og deres lengsel etter å finne et hjem
Kristin Harmel, Boken med glemte navn
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Jeg ventet blant annet på denne, for Harmels bøker bruker jeg å like svært godt.
Boken med glemte navn syntes jeg var utrolig bra, allerede fra første side. På side 50 ropte jeg høyt, hold kjeften din nå da, for da var jeg så frustrert over hovedpersonens mor som ikke klarte å være stille når de skulle komme seg ut av Paris med falske navn.
Det står jo på omslaget at de flykter, så egentlig vet jeg jo de greier det, likevel ble jeg så engasjert.
Engasjert var jeg helt til boken var utlest og for meg må dette være Harmels beste. Og som hun skriver selv så liker hun å vise til motstandsarbeid under krigen, som kanskje ikke alle kjenner til, slik som i den første boken, Så lenge det finnes stjerner på himmelen, der hun forteller om muslimene som hjalp til med å skjule jøder for tyskerne. Og i forrige boken, Vingårdens hemmeligheter, var det motstandsarbeidet på vingårdene vi hørte om.
Den er ikke hjerteskjærende vond for de som ikke takler det, ingen groteske detaljer.
Nå gleder jeg meg til neste Harmel. Jeg har lest alle som er utgitt på norsk.
Boken med glemte navnhandler om en ung kvinne hjelper hundrevis av barn å rømme fra nazistene. Boken er basert på en sann historie fra andre verdenskrig.
Paris, våren 1942. Den unge studenten Eva må flykte fra Paris sammen med sin mor fordi faren, en polsk jøde, blir arrestert. Flukten fører dem til en liten landsby i den såkalte frisonen, hvor Eva kommer med i en motstandsgruppe som smuglet jødiske barn over grensen til Sveits. Mange av barna er foreldreløse, og for at deres opprinnelige navn aldri skal bli glemt, fører Eva og hennes venn Remy dem inn med en hemmelig kode i en gammel bok med religiøse tekster.
Mange år senere arbeider Eva som bibliotekar i Florida. En morgen faller blikket hennes på et fotografi i et magasin. Hun stivner; det er et bilde av en bok hun ikke har sett på sekstifem år – en bok hun bare husker som Boken med glemte navn. Boken er nå trygt plassert på et bibliotek i Berlin. Den ser ut til å inneholde noen hemmelige koder, men forskere vet ikke hvor den kommer fra eller hva kodene betyr. Bare Eva har svaret på gåten, men har hun krefter nok til å oppsøke gamle minner og krigens grusomheter?
Morten Pape, Guds beste barn
Leseeksemplar fra Aschehoug
Bok fire i Aschehougs leseutfordring må jeg også prøve å få lest.
Denne har jeg ikke lest ferdig. Det er ikke fordi det er en dårlig roman, men jeg trenger tid for jeg synes det er vondt å lese. Det er vold, gjengmiljø, dop, fengsel. Litt samme som februarboken men litt mer omfattende. Jeg skal lese den ut senere og da kommer omtalen. Men jeg anbefaler den selv om jeg ikke har kommet lenger enn ca 150 sider.
Bok nummer tre I godt selskap, har vunnet mange litteraturpriser, men hadde ikke så veldig bra selskap hos meg, omtale kommer i morgen i månedsoversikten.
Jeg håper at bok nummer fire, passer meg bedre.
Temaet kan ligne litt på bok 2, Litt død rundt øynene, en bok jeg likte svært godt.
Simon er løslatt fra fengsel og har flyttet fra København for å skape en ny og trygg tilværelse for den lille familien sin, selv om fortidens demoner konstant spøker i bakgrunnen.
Fetteren Mickey har planer om å flykte fra ungdomsfengselet der han driver de andre til vanvidd med den uberegnelige oppførselen sin.
På Amager i København prøver Jamil å få livet tilbake på sporet etter å ha vært innlagt på en psykiatrisk institusjon. Likevel klarer han ikke å la hevntankene ligge. For noen år siden drepte Mickey og Simon bestevennen hans, Zeki i en rus av avstumpet hat.
Guds beste barn er en medrivende og rørende fortelling om vold, rasisme, svik og vennskap.
Oversatt av Cecilie Winger.
Gill Thompson, Et hav mellom oss
Leseeksemplar fra Feelgoodbøker, Cappelen Damm
Dette er også en feelgood jeg hadde store forventninger til.
En veldig fin historie på alle vis, men det utdypes for lite for meg, det hoppes raskt mellom situasjonene. Det betyr jo at jeg synes det er bra når jeg vil ha mer.
Det er en debutroman og fortsetter Thompson slik, blir hun nok en forfatter jeg vil følge og sikkert flere med meg.
Anbefaler den til alle som liker historisk feelgood. Denne gang fra Australia og England.
Inspirert av ekte hendelser.
En mor kjemper for å finne sin sønn, og et barn kjemper for å overleve i denne gripende debutromanen.
For lesere av Lisa Wingate, Barna fra elven, Syrinpikene av Martha Hall Kelly, og Brevet av Kathryn Hughes.
En såret kvinne blir funnet vandrende i Londons gater etter et luftangrep. Hun husker ikke hvem hun er, bare at hun har mistet noe svært verdifullt.
En liten gutt på et barnehjem venter forgjeves på sin mor. Da han blir satt på en båt på vei til Australia, med løfter om en lys tilværelse foran seg, lurer han på hvordan moren skal klare å finne ham så langt borte. Med et stort hav mellom dem.
I Perth får en ensom hustru ansvaret for den foreldreløse gutten. Men hva skal hun gjøre da hun en dag oppdager at hans mor lever og leter etter ham? Skal hun fortelle sannheten og risikere å miste barnet som er blitt hele hennes liv?
«En varmhjertet fortelling om kjærlighet, tap og om å aldri gi opp.» Kathryn Hughes
«En mors tap og en sønns mot … En gripende fortelling som spenner over hele verden.» Diney Costleloe
Yrsa Sigurdardottir, De tause
Leseeksemplar fra Kagge forlag
En ny Yrsa, er bestandig en glede og spenning. Jeg har likt de aller fleste av henne, tror det er bare et par jeg ikke har likt fordi de var så spøkelseshistorieaktig. Jeg liker ikke bøker der de legger an til at det skal være gjenferd som skal skade en. Har fortsatt noen få jeg ikke har lest stående i hylla.
Det er en stund siden en krim fenget meg slik som denne gjorde, allerede fra de første sidene. Jeg liker skrivestilen til Yrsa, de små humoristiske beskrivelsene underveis så jeg kan småhumre litt, mens jeg grubler.
Det var litt av et plott i denne boken. Det var noen makabre beskrivelser, men kun av den døde kroppen, ikke utover i handlingen, så hvis du grøsser av det, skum bare forbi, men hvis du tåler det, er det viktig for handlingen men du forstår det likevel. Uansett er det ikke så mange linjene.
Jeg var så hekta at når gubben kom hjem, fikk han beskjed om at i dag var det han som måtte lage fredagstacoen. Jeg hadde ikke tid, for jeg hadde bare 50 sider igjen.
Og jeg greide ikke å finne ut hvordan det hang sammen. Ja da, trodde det selvfølgelig flere ganger underveis, men så kom det nye vinklinger og så var det på’n igjen. Stygt å si at man koser seg med krim, men jeg gjorde det. Dessuten er det nok litt for komplisert til at det skal være realistisk.
Dette var så gøy at jeg måtte ta meg tid midt i lesingen til å sende begeistrede anbefalinger til andre krimlesere.
Men om du er enig med meg, ja det gjenstår å se, men jeg anbefaler den varmt hvis du leser krim.
En kald dag forsvinner et lite barn fra en barnevogn i Reykjavik. Elleve år senere dør en jente av meslinger, og faren søker oppgjør med personen som smittet henne. En kvinne blir funnet død i en forlatt bil.
Politimannen Huldar og psykologen Freyja må igjen samarbeide om en sak med mange irrganger, der ingen svar er åpenbare. Rundt alle involverte hersker en taushet som ingen vil bryte.
Yrsa Sigurdardóttir har etablert seg som Islands store krimdronning. “De tause” er hennes siste bok i den bestselgende serien om Huldar og Freyja.
Catherine Isaac, Verden for mine føtter
Leseeksemplar fra Bastion, Strawberry publishing
Jeg har lest to bøker av Isaac før, Den første likte jeg godt, den andre bare sånn passe, så nå håpte jeg denne fallt i smak
Det gjorde den så absolutt. Dette var en utrolig bra bok. For meg er det definitivt Isaacs beste.
Kjærlighetshistorien er litt forutsigbar, men akkurat her gjorde det ikke noe, for det var bare en liten del av historien. Det var bare koselig når resten av historien er så sterk.
Det handler om frykt. Hovedpersonen har angst og lager seg en hage der hun kan gjemme seg. Så snart hun prøver seg utenfor husets fire vegger, slår angsten til og lammer henne. Angst er noe mange sliter med i dag. Dessverre ofte i det skjulte da de fleste ikke greier å snakke om det. Alt som lever i mørket virker mye mer skummelt og skambelagt enn når vi tør å sette lys på det.
Ved å stå frem med sine frykter hjelper en også andre.
Sterk er også historien om barnehjemsbarna i Romania. Definitivt en bok som mange vil like svært godt.
Dette er siste bok fra den bestselgende forfatteren Catherine Isaac, som har solgt over 70.000 bøker i Norge. Hemmelighetene som binder oss sammen, kan også rive oss fra hverandre … 1990: Harriet er journalist, og jobben tar henne til flere farlige steder, hvor hun ved hjelp av journalistikken prøver å utgjøre en forskjell. På denne tiden ryster bildene og nyhetssakene fra barnehjemmene i Romania en hel verden, og da Harriet blir sendt dit, tvinger det henne til å tenke nøye gjennom sine egne livsvalg. Nå: Ellie er gartner og hagen er hennes tilfluktssted, stolthet og glede. Men til tross for at dagene tilbringes ute, er det lenge siden hun har tatt steget forbi hageporten. Vil et nytt bekjentskap kunne utfordre den ensomme tilværelsen og kanskje gi henne en grunn til å overvinne frykten sin? Verden for mine føtter er historien om to kvinner, to verdener og en reise som varer et helt liv.
Lena Andersson, Datteren
Leseeksemplar fra Gyldendal
Dette er en bok jeg ba om etter å ha lest flere gode omtaler i bokgruppene. Store forhåpninger har jeg derfor om at dette er en bra roman. Litt usikker på om jeg skulle lest Sveas sønn først.
Dette var en av de bøkene jeg ikke helt falt for denne måneden. Det er nesten så jeg allerede har glemt handlingen og det er ikke et godt tegn. Det er ikke en dårlig roman, men den fenget meg bare ikke, dessverre.
Datterener Lena Anderssons oppfølger til den kritikerroste romanen Sveas sønn, om sosialdemokraten Ragnar som strever med å finne seg til rette i den moderne tiden. I Datteren møter vi Folkhemmets barnebarn. Ikke minst følger vi Ragnars datter Elsa på vei ut i livet, fra barnets undring over verden til den unge kvinnens konfrontasjon med tidens nye ideer og tenkemåter – mens Folkhemmet, slik faren så det, sakte oppløses og synet på mennesket, samfunnet og tilværelsen utfordres på alle måter.
Lena Andersson (f. 1970) har skrevet flere romaner som har fått mye oppmerksomhet. Rettsstridig forføyning, som kom på norsk våren 2014, ble hennes gjennombruddsroman. Den har fått svært gode anmeldelser både i Norge og Sverige, er utkommet i en rekke land, og vant Augustprisen 2013 i kategorien årets svenske skjønnlitterære bok. Samme år ble hun tildelt Svenska Dagbladets litteraturpris og Publicistklubbens Guldpenna for sin rolle som skribent.
Den Stockholmsbaserte forfatteren er også kritiker og skribent, og figurerer blant annet i Dagens Nyheter som kronikkforfatter.
Norske utgivelser Rettsstridig forføyning (2014) Uten personlig ansvar (2015) Virkeligheten og alt det andre (2018) Sveas sønn (2018)
Amanda Prowse, Kitty
Leseeksemplar fra Lesegleder, Aschehoug
Tredje boken i en trilogi som bør leses kronologisk. Først Anna, så Theo og Kitty. Denne var ikke i lesestabelen i utgangspunktet.
Både Anna og Theo har vært veldig bra, så jeg gledet meg veldig til Kitty.
Jeg er veldig glad i bøkene til Amanda Prowse. Jeg har lest alle hun har gitt ut på norsk.
Dette var imidlertid en kjærlighetsroman og dere som følger meg, vet at skal jeg like en ren kjærlighetsroman, med det mener jeg en roman som stort sett kun handler om forhold mellom to mennesker, ja da skal den være utrolig bra. For meg ble dette dessverre kjedelig.
Det føles som om den tredje boken kun er for å få selge en tredje bok etter de to første, fordi leserne ønsker å lese fortsettelsen.
Når det er sagt har jeg sett omtaler der leseren synes boken om Kitty er rørende og fin og en verdig avslutning på trilogien. Ja det var ei som sa at hun likte Kitty best av de tre, så slik er det med bøker.
Så elsker du kjærlighetshistorier, ja da kan dette bli en fin avslutning. Bøkene bør leses kronologisk.
Kitty Monrose er ikke sikker på om hun tror på den store kjærligheten lenger. Da hun var liten, drømte hun om å finne den rette: en å le med, en å gråte med og en å bli gammel sammen med.
Slik ble det ikke.
Hun gleder seg over barna og barnebarna, men ekteskapet ble ikke den kjærlighetshistorien hun hadde drømt om.
Så treffer hun plutselig Theo, en gammel flamme. Timingen deres hadde aldri vært helt perfekt. Kan det komme en ny mulighet for dem nå?
Erica James, Del det med skyene
Leseeksemplar fra Bastion, Strawberry publishing.
Jeg likte veldig godt de første bøkene til James, men i den forrige ble det for mye hjerte/smerte for meg, men jeg har sett i omtaler at denne skal det være mer alvor i og det er jo det jeg liker. Men så vet jeg jo at slik er det med bøker, andre vil gjerne ha mer romantikk mens jeg vil ha mindre. Denne romanen kom også etter månedspresentasjonen og presset andre ut av lista.
Jeg skrev om både Isaacs og Harmels nyeste at de to var for meg deres beste bok til nå og sannelig kan jeg si det også om Erica James nyeste, Del det med skyene. Enda en pageturner, umulig å legge fra seg, 459 sider og jeg følte aldri det var noe pjatt man kunne utelatt. Jeg er jo litt allergisk mot både det og mot for mye hjerte/smerte, men det ble akkurat passe av alt.
Denne føyer seg inn blant månedens oppturer. Veldig mange bra bøker denne måneden.
Ofte føler jeg at forfatterne skriver fra Italia bare fordi leserne elsker det, men akkurat her likte jeg godt å kunne drømme meg litt tilbake til Venezia. Jeg snuste nesten inn atmosfæren mens jeg leste. Jeg skal egentlig på cruise fra Roma til Venezia i juli, men er stygt redd for at den turen igjen må flyttes et år frem i tid. Derfor var det kanskje ekstra vemodig å få vandre langs kanalene, om enn bare i boka.
Hovedhistorien er lagt til Lydias oppvekst i England. En tøff oppvekst hos strengt religiøse besteforeldre.
Alle de tre bøkene jeg har nevnt her er i kategorien feelgood som veldig mange elsker, mens andre fnyser av. Men ingen av disse er som de lette underholdningsbøkene vi “gamle” damer husker som kjærlighetsromaner før i tiden. Det er fine romaner for alle som er glad i å lese, vil jeg påstå. Underholdende og avslappende lesing.
Vakre Venezia har vært britiske Lydias hjem i mange år, og det er her hun har funnet ro. Inntil hun en dag skimter ansiktet til en ung mann i folkemengden, et ansikt som vekker minner om en hemmelighet hun trodde hun hadde begravd …
Lydia bestemmer seg for å forlate det trygge livet hun har skapt for seg selv i Italia. Hun vender tilbake til England for å ta et oppgjør med fortiden – og kanskje møte sin egen fremtid?
“Del det med skyene” er en tankevekkende og rørende roman om hemmeligheter, kjærlighet og forsoning, og det motet som kreves for å gå videre og hengi seg til fremtiden.
Bernardine Evaristo, Jente Kvinne Annet
Leseeksemplar fra Gyldendal
Denne så jeg en reklame på og ble nysgjerrig.
Det var noen setninger innimellom som ble litt uforståelige og jeg måtte lese de om igjen, da jeg ikke har den type terminologi innpodet i min lille hjerne, men jeg elsket denne leseopplevelsen. Det handler om 12 kvinner, ett kapittel hver og jeg koste meg med et kapittel hver kveld før jeg sovnet, helt til jeg leste ut de siste nå i dag.
Veldig fascinerende, de er unge og de er gamle og de har ulike jobber og bakgrunn, men de har en forbindelse mellom seg som nøstes for det meste opp i nest siste kapittel, forresten det eneste kapitlet jeg syntes ikke helt passet inn i historien for øvrig.
Romanen er veldig spesielt skrevet og i starten tenkte jeg hva skal dette være godt for. Det er kun stor bokstav ved egennavn og kun komma og spørsmåltegn som tegnsetting, ikke et eneste punktum. Men så oppdaget jeg jo at det er slik jeg selv skriver de poetiske innslagene mine i bloggen av en eller annen grunn jeg ikke vet hvorfor jeg gjør. Men man leser teksten annerledes og det var så fint. Jeg syntes det virkelig gjorde seg, for jeg leste på en helt annen måte, som i en rytme, som ble så fin.
Sitat:
Penelope klarte ikke å rikke på en potet som satt fast i halssen, gikk fra bordet uten lov, løp halvkvalt opp trappa til rommet sitt og falt sammen i en hulkende haug på senga, håpet fortvilet at moren i det minste kom til å sjekke hvordan det gikk med henne, lyttet etter tassingen fra tøffelkledde føtter i trappa, forsiktig banking, døra som gikk opp, et klapp på ryggen
en omfavnelse var for mye å håpe på
i stedet
hørte hun mannen hun helt til for en liten stund siden hadde trodd var faren hennes forlate huset for å spille golf med broren sin(som ikke lenger var onkelen hennes). slik han gjorde hver lørdag ettermiddag
kvinnen som før hadde været moren hennese satt sikkert ved peisen og heklet hvite ullsokker til sin yngste niese, Linda(som ikke lenger var Penelopes lille kusine)
Penelope hørte komedie og latter fra radione nede
for dem var det en vanlig lørdagsettermiddag
Penelope brøt sammen i gråt i månedsvis etterpå, i enerom, ikke når hun var sammen med de to menneskene hun bodde sammen med, som ikke ville like den slagt demonstrativ oppførsel
ikke når hun var sammen med vennene på skolen, som ikke kunne innvies i en så skammelig hemmelighet
hun var foreldreløs
en lausunge
uønsket
avvist
Med det samme kan det se ut som om det er vanskelig å lese på denne måten men jeg likte det svært godt. Ordene fikk en helt annen betoning som hadde mye å si for forståelsen av teksten.
Dette er ikke noe lettlest slukebok. Jeg måtte konsentrere meg og flere ganger lese om igjen avsnitt, men det blir nok en leseopplevelse jeg vil bære med meg som fascinerende. Fantastisk skrevet rett og slett.
Anbefales varmt til de som vil ha en litt annerledes leseopplevelse.
Jeg vil også rose Kirsti Vogt som har oversatt den. Det var sikkert ikke noen enkel bok å oversette, men det har hun klart fint synes jeg.
Jente, kvinne, annet er tolv personlige historier fortalt gjennom blikket til tolv ulike kvinner. Alle søker de etter noe – en felles fortid, en meningsfylt framtid, noen å elske. Forståelse fra en mor, anerkjennelse fra en far. Et sted å høre til. Eller kanskje bare et glimt av håp.
Med varme, humor og tempo lar Bernardine Evaristo hver enkelt stemme tre fram på sin unike måte, og skaper en fortelling om identitet, feminisme, tilhørighet, rase og klassekamp. Dette er historien om England slik du aldri har lest den før.
Jente, kvinne, annet vant en hel rekke priser da den utkom i 2019, og lå i månedsvis på bestselgerlistene i Storbritannia, i tillegg til å være en av Barack Obamas anbefalte bøker.
Helge Thime-Iversen, Offiseren
Leseeksemplar fra Forlagshuset i Vestfold
Strålende omtaler har inspirert meg til å lese denne krimboken. Det blir ikke så mange krim denne måneden, men dette er en av de jeg håper skal gi meg spennende lesing.
Jeg likte Offiseren godt. Den er lettlest men velskrevet. Den er også interessant. Jeg kjøper helt klart tanken om at noen tjener penger på krig. Til og med Norge driver med våpenproduksjon. Hvis det aldri er krig, hvem skal man da selge våpen til eller utforsking og utprøving av nye våpen og teknologi. Krig og terror er kamp om makt. Derfor vil det aldri bli fred i verden.
Strålende krim, ikke action hele veien, mer etterforskingskrim der det blir spenning på slutten. Ikke makabert for de som ikke liker det. En krim mange vil like tror jeg. Anbefales varmt.
En mann blir kastet over bord fra en ferge på Vestlandet. Samtidig blir Njaal Natland ved Kripos kontaktet angående en kodet tallrekke som kan knyttes til en kommende terroraksjon. En intens og personlig jakt på svar starter, – både på en drapsmann og en løsning på koden. Kan Njaal finne svarene i tide til å forhindre både nye drap og en grusom terroraksjon på norsk jord?
Eddie Jaku, Verdens lykkeligste mann
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Når en mann på over 100 år skriver bok om at han på tross av alt det vonde han har opplevd, føler han er verdens lykkeligste mann, ja da følte jeg bare at den må jeg bare lese.
Dette var en flott bok som setter spor. En sterk historie fra en som var i fangeleir under krigen. Et foredrag ligger på youtube og skulle vært vist i alle skoler i dag. Det er en viktig del av vår historie og noe som aldri må glemmes.
Hvis du føler deg liten og betydningsløs i verden, så les boken om Eddie Jaku. Han forteller oss hvordan vi ganske enkelt kan sette spor etter oss, hvordan vi kan forandre verden. Det er ganske så sterkt å oppleve hva han måtte gjennom som jøde under krigen, men også fint lese om hvordan han ser på livet og hvor mange han har inspirert. en bok man ikke lett glemmer, en bok og en mann som har fått følelsene frem i meg og som jeg vil bære med meg. Takk Eddie Jaku.
Livet kan være vakkert hvis du gjør det vakkert. Det er opp til deg.
Eddie Jaku så først og fremst på seg selv som tysk, dernest jødisk. Men alt skulle forandre seg den 9. november 1938, da han ble banket opp, arrestert og ført til en konsentrasjonsleir. De neste sju årene opplevde Eddie grusomheter det er vanskelig å forestille seg, først i Buchenwald, deretter i Auschwitz og til sist i nazistenes dødsmarsj.
Eddie kom fra prøvelsene med livet i behold og lovet seg selv å smile hver dag. Han hedrer dem som ikke overlevde ved å dele det han har lært og leve livet på best mulig måte. Nå ser han på seg selv som «verdens lykkeligste mann». Hundreåringen har mye å lære oss om takknemlighet, lykke og et godt liv. Gjennom denne hjerteskjærende, men mest av alt håpefulle fortellingen, lærer vi hvordan det er mulig å finne lykke selv når det ser som mørkest ut.
Eddie Jaku
Eddie Jaku ble født Abraham Jakubowicz i Tyskland i 1920 og satt i konsentrasjonsleirene Buchenwald og Auschwitz under andre verdenskrig. Da nazistene drev fangene ut på «dødsmarsjen» i januar 1945, klarte han å flykte og ble på mirakuløst vis reddet av soldater fra de allierte styrkene. Han flyttet til Australia i 1950 og har bodd der siden. Eddie har drevet frivillig arbeid ved det jødiske museet i Sydney siden det ble opprettet i 1992, og har vært gift med sin kjære Flore i 74 år. De har to sønner, barnebarn og oldebarn. I 2020 feiret Eddie sin 100-årsdag.
Maren Uthaug, Ein lykkeleg slutt
Leseeksemplar fra Samlaget
Uthaug noterte jeg meg etter alle de fine omtalene av Der det fins fuglar. Jeg har kjøpt den men ikke lest den enda, så da håpte jeg at denne skulle falle i smak.
En ting skal være sikkert og det er at jeg ante ikke hva jeg gikk til. Er du sart og ikke greier det makabre, ja da roper jeg høyt at du må ligge unna.
I starten var det så groteskt at jeg lurte på om jeg skulle legge den bort. Men så ble jeg nysgjerrig også på hva dette er for noe. Innimellom lo jeg så jeg ristet mens andre ganger tenkte jeg: Går det an å skrive noe så motbydelig. Det skiftet slik hele boken mellom makaber humor og nesten så makabert at jeg lurte på om det var over grensen.
Samtidig er det litt historie her. Begravelsesrutiner, hvordan de har endret seg i løpet av årene og alle sykdommene som har tatt livet av tusener på tusener.
Men når jeg sier en nekrofil begravelsesagent. Ja vi har jo ordet nekrofil så vi vet der eksisterer, men……. huttetu, sier jeg.
Så er du sart, ligg unna. Elsker du noe annerledes, helt borti natta makabert og fantasifullt, ja da kan du lese, Èin lykkeleg slutt.
Og jeg må si at jeg håper faktisk det blir en lykkelig slutt selv om den er ganske så makaber den også.
Jeg må bare innrømme at grøss og gru, så likte jeg den og glemme den gjør jeg nok heller ikke. Og Der det fins fuglar er visst også noe for seg selv, men nå ble jeg enda mer nysgjerrig på den.
Nicolas er gravferdskonsulent. Ja, faktisk er han den sjuande gravferdskonsulenten i byrået, som har vore i familien sidan 1800-talet. Han nedstammar frå ei rekkje med Christianar, og sjølv om foreldra prøvde å lure skjebnen ved å døype han Nicolas, er han like fullt arveleg belasta.
Det heile startar på 1800-talet då den danske sjømannen Christian 1 tumlar i land på stillehavsøya Tikopia. Her giftar han seg med Konkylie, og dei får to barn. Men på øya der det er plass til berre 989 menneske, er dottera fødd utan løyve og må døy. Ti år gamal ofrar Christian 2 seg for veslesyster si. Han legg ut på ei reise tilbake til røtene, til København – ein skiten, innestengd og pestramma by. Christian, som er van med døden frå heimøya, viser seg som ein stødig hjelpar i saker som har med døden å gjere.
Maren Uthaug fortel med grotesk humor om døden i alle slags fasettar – om epidemiar, nekrofili og spøkelse, om gravferdsritual og nyvinningar i bransjen. Ein lykkeleg slutt er ein fantasifull slektsroman som rommar 200 år med kulturhistorie om døden og minst sju kjærleikshistorier, og viser korleis nokon kan slå seg opp på andre si ulykke.
Omsett av Ingvild Holvik.
Maren Uthaug (f. 1972) er ein dansk-norsk forfattar, teikneserieskapar og bloggar som fekk strålande kritikk i Noreg for romanen Der det finst fuglar (2020). Ho er fødd i Noreg og flytta til Danmark som åtteåring. I 2018 fekk ho DR Romanprisen for Der det finst fuglar. Ein lykkeleg slutt er den tredje romanen hennar, og for den fekk ho Læsernes Bogpris i 2020.
Agnes Matre, Uvigslet jord
Leseeksemplar fra Gyldendal
Og så kom det i dag overaskende en ny krim. En jeg har gledet meg så mye til. Ja du vet der kom den, frisk og freidig og stolt, rett fra postkassa marsjerte den forbi de andre som hadde ligget der og ventet hele måneden og fortsatt ikke er sikker på om de vil bli lest. De som ikke blir lest nå i april får nemlig ikke noe tema som passer dem før til høsten.
Noen av de ble faktisk ganske så irritert. Ja til slutt måtte jeg love den høyest ropende Kristina Ohlsson, Syke sjeler, at den skulle jeg ta etterpå. Etter litt mumling ble det stille og jeg kunne begynne lesingen. Jeg forstår at de er sure da. Jeg har jo stablet de opp for å lese de i april og så kommer den ene etter den andre og går foran de. Da er det jo grenser for hvor tålmodig man kan være.
Jeg leste
Jeg leste
Lunsj
Jeg leste
Jeg leste
Ja dere skjønner tegninga.
Å kjære vene det er midnatt blitt ja.
Du fyker inn i handlingen fra første side og du nileser til siste side, for du klarer ikke å legge den fra deg. Lettlest, velskrevet og spennende etterforskningskrim. Akkurat slik jeg liker de.
Den er allerede solgt til Tyskland.
Jeg har lest de to nyeste av Matre, men må etterhvert anskaffe meg de første jeg ikke har fått lest enda.
Agnes er gift med Geir Tangen som også skriver god krim. Han kom også ut med ny i år, Vargtimen. Den var også kjempebra. Den ble solgt til Italia nå nettopp. Skulle likt å være liten mus under bordet og hørt hva de samtaler om ved middagsbordet. Jeg hadde vel blitt så redd at jeg sprang inn i et hull i veggen og gjemte meg sikkert. De diskuterer nok hvordan de skal ta livet av folk og komme seg unna med det. Huttetu.
Anbefaler varmt både Agnes Matre og Geir Tangen. Eneste ektepar i verden som begge skriver hver sine krimbøker. Mange ektepar skriver bøker sammen, men de har ikke egne bøker slik som Matre og Tangen.
Under hagearbeid på Vavollen i Øystese blir levningene av en tenåring funnet i jorden, en ung gutt som aldri er blitt meldt savnet. Etterforskningen av drapet avdekker lag på lag av skyld, skam og unnfallenhet, og truer med å avsløre hemmeligheter som kan få voldsomme konsekvenser for mange i den lille bygda.
Lensmann Bengt Alvsaker må grave dypt i bygdas ugjerninger og utbredte fordommer for å finne ut av sannheten om hva som skjedde, den gang for tretti år siden.
Kristina Ohlsson, Syke sjeler
Leseeksemplar fra Gyldendal
Denne gledet jeg meg veldig til for jeg hører den skal være så sykt spennende at du må lese den i dagslys. Ja det står utenpå boken, men Anne Lise, som har siden Hverdagsnett og gruppen Krimbøker, sa det samme, så da må jeg tro det. Jeg har lest alle bøkene til Ohlsson, om Alex Recht og Fredrika Bergman, men den neste serien hennes har jeg enda ikke lest. De står i hylla og venter. Mios blues, Lotus blues og Henrys hemmelighet. Syke sjeler ser ut til å være en frittstående thriller.
Nå er det slik at jeg og Anne Lise ikke bestandig liker de samme bøkene, noe som jeg er kjekt. Kjedelig å like det samme hele tiden, for dette var ikke en bok for meg og jeg var inderlig skuffet. Nå skal det si at å skrive en psykologisk thriller som jeg liker, ja det er nesten umulig. Jeg likte Terapeuten og Den tause pasienten, men jeg finner det bare ikke spennende å høre om alle disse grubleriene. Jeg er på et vis så logisk av meg at hjernen min sier at ja det står jo noen bak, en av de som er omtalt er det jo og så leser jeg til det er slutt for å se hvem det er. Men jeg savner action, ikke bare tanker. Og når det i tillegg ble den slutten det faktisk ble, tenkte jeg at nå må jeg ligge unna denne sjangeren for ikke å få flere skuffelser der jeg tenker at dette var bortkastet tid.
Den ene etter den andre legger ut omtale av at Syke sjeler er det mest spennende de har lest på lenge, derfor er det noe med meg som gjør at jeg ikke finner den spenningen. Så elsker du psykologiske thrillere må du prøve denne. Jeg ser i bokgruppene at den blir lovpriset av veldig mange.
Lukas forsvinner et par dager før han er ferdig med videregående. Tre uker senere blir han funnet bevisstløs med store skader. Ingen vet hva som har hendt ham. Ikke engang han selv. Han husker ingenting. Det eneste han og alle andre vet, er at ytterligere to personer er forsvunnet på samme måte, men Lukas er den eneste som er kommet tilbake.
Ti år senere vender Lukas tilbake til foreldrenes hus i hjembygda plaget av uvissheten om hvem som en gang ødela livet hans. På den andre siden av gaten bor en far som aldri fikk vite hva som skjedde med datteren Fanny. Han tror at Lukas har svaret.
Samtidig flytter Anna og David inn i den gamle prestegården. Her skal de begynne sitt nye liv. Men huset vekker en sterk uro i Anna. Når hun senere finner et jernkors gravd ned i hagen, forstår hun at noen vil dem vondt. Veldig vondt. Anna prøver vettskremt å redde både seg selv og David, men er det allerede for sent?
Annie Ernaux, Far / En kvinne
Leseeksemplar fra Gyldendal
Enda en bok jeg var nysgjerrig på etter gode omtaler.
Ja dette var en fin roman til ettertanke. Tenk hvor verden har endret seg i løpet av et par generasjoner.
Det er klart at flere lever i en velstand i dag enn for noen år siden.
Det som kanskje slår meg mest er at vi snakker om janteloven som det er noe nytt dette at vi ikke skal tro vi er bedre enn noen andre, men når jeg leser tenker jeg at det må faktisk ha blitt bedre. Klasseskillet var større før, også reglene om hvem som var noe verd og hvem man så ned på, selv om det fortsatt eksisterer.
To fine portretter, en av far og en av mor.
Sitat:
Hun hadde mistet sin far. Bestemor vevde hjemme, vasket klær og strøk for å få frem de siste av de seks barna. Søndagen kjøpte mor sammen med søstrene sine en spisspose med kakesmuler hos konditoren. De kunne ikke ha fast følge med en gang, bestemor ville ikke at noen skulle ta jentene hennes for tidlig, hver gang var det tre fjerdedeler av en lønn som forsvant.
Ser dere for dere at dere går på konditori i dag og spør om å få kjøpe kakesmuler?
Ja der var en fin roman å lese, men at jeg genierklærer den slik det ser ut på omslaget, nei så mye grep den meg ikke. 138 sider.
Det er ikke all verden når man skal skrive historien om både mor og far.
Annie Ernaux’ far døde to måneder etter at hun var ferdig utdannet som lærer – en utdannelse han hadde slitt for at hun skulle kunne få ta. Far er et portrett av denne faren, en uutdannet, hardtarbeidende, taus mann som hele livet bar med seg en skam over sin egen fattige bakgrunn.
En kvinne handler om en sterk, arbeidsom og målrettet kvinne: Annie Ernaux’ mor. Også hun hadde bakgrunn fra arbeiderklassen, og det viktigste for henne var at datteren skulle få tilgang på alt hun selv ikke hadde. Da Ernaux’ mor får alzheimer, forsøker Ernaux å skrive fram og fange den kvinnen moren en gang var.
Med stilsikker penn og stor følsomhet skildrer Annie Ernaux de ambivalente følelsene som kjennetegner forholdet mellom foreldre og barn: kjærligheten og forakten, nærheten og avstanden. Presist og sårt viser hun hvordan foreldrenes klassekamp ikke bare førte til at datteren kom seg fram i verden, men også hvordan de dermed mistet hverandre.
Emily Gunnis, Kvinnen som forsvant
Leseeksemplar fra Strawberry publishing, Anemone
Feelgood jeg håpte er brar da jeg har likt de aller fleste fra Anemoneredaksjonen. Dette ble månedens skuffelse for meg. Jeg ga den faktisk opp etter 200 sider. Jeg reagerte blant annet på mye som ble skrevet. At en nyfødt dør hvis den ikke får morsmelk innen en time og at det var vakthold på et sykehus som skulle forhindre at den fødende stakk av. Etter hva jeg forstod var det ikke et fengsel. Den var veldig forvirrende for meg og jeg orket ikke lese mer. Kanskje tar jeg den frem igjen og leser den ferdig og ser om det er noe jeg har misforstått for jeg så nettopp en omtale der noen likte den svært godt, så kanskje er det noe jeg ikke har fått med meg.
Rebecca Waterhouse er bare tretten år gammel da hun blir vitne til at faren tar livet av moren hennes. Men hva mer så Rebecca den forferdelige natten i huset på klippen? Mange år senere er Rebeccas døtre, Iris og Jessie, blitt vant til at moren nekter å snakke om den grusomme hendelsen. Men da Jessie rømmer fra sykehuset med sitt nyfødte og alvorlig syke barn, er Iris sikker på at årsaken til søsterens forsvinning kan knyttes til morens mystiske fortid. Dermed begynner Iris å nøste opp i en intrikat familiehistorie som rommer både kjærlighet, mysterier og svik. Kvinnen som forsvant er inspirert av virkelige hendelser.
Elin Anna Labba, Herrene sendt oss hit
Om tvangsflyttingen av samene
Leseeksemplar fra Pax forlag
Jeg prøver innimellom å lese meg opp på norsk historie og denne ser jeg frem til, selv om jeg går ut fra at det er trist lesing også.
Dette er en fin bok om noe jeg ikke har hørt noe om før, men så er ikke jeg noen mester i Norsk historie. Men jeg er halvt finnmarking og historien til samene interesserer meg.
Det var en sterk, fin bok og trist selvfølgelig, hvordan samene ble jagd fra plass til plass. Myndighetene var opptatt av grenser. Enten er du svensk eller så er du norsk og da kan du ikke flytte frem og tilbake over grensene, slik samene den gang gjorde. Reinsdyrene de kunne veien de. Det ble en av utfordringen med flyttingene for reinen den følger instinktet og drar dit den er ment til å være, noe som gjorde at samene mistet mye av reinen under flytting.
Vi kan også tenke oss til hvordan det var dit de kom. De ble nok ikke så godt mottatt overalt og barna ble lett mobbet på skolen. Foreldrene ble bedt om å lære barna svensk men det er jo vanskelig når de ikke snakket svensk selv.
Det jeg likte spesielt godt ved boken er alle de fine bildene. De gir hele boken en varme og viser oss at det er virkelige mennesker dette handler om.
Jeg kunne dog tenkt meg at det som var autentiske brev på svensk, kunne vært oversatt til norsk, for det var ikke så enkelt å forstå alt. Språket var jo ikke det samme den gang som nå.
I 1919 blir Norge og Sverige enige om å begrense hvor mye rein som får flytte over grensen, den norske staten vil ha utmarka til sine egne. Med det innledes flyttingen av et stort antall samiske familier med reinsflokker. Myndighetene kaller løsningen en dislokasjon, på samisk fødes ordet bággojohtin, tvangsflytting.
De nomadiske samene som hittil har bodd i Sverige om vinteren og Norge i sommerhalvåret, får ikke lenger komme tilbake til Norge. I stedet blir de plassert ulike steder i Sverige. De første som tvinges avgårde, forlater hjemmene sine i den tro at de skal få vende tilbake. Samiske Elin Anna Labba, som selv kommer fra en familie som ble flyttet på 1920-tallet, forteller nå historien sett gjennom de tvangsflyttedes øyne.Teksten bygger på nærmere hundre intervjuer med tvangsflyttede samer i Sverige. Labba har samlet beretninger, bilder, brev og joiker, og fremmaner et kor av røster fra de som ikke lenger kan fortelle. Boken skildrer harde liv, store reinsflokker som går tapt, barn som overlates til slektninger i Norge og som ikke får se familien på mange år.
Labba levendegjør sorgen over tapet av det norske havslandet og ikke minst den dype respekten overfor og kjærligheten til naturen.
Brit Bennett, Det som forsvinner
Leseeksemplar fra Gyldendal
Aner ingenting og jeg digger det. Bestandig spennende med bøker man ikke aner om man vil like eller ei.
Denne har jeg begynt på ca 150 sider og jeg vil lese den ferdig for det tegner til å være en bra roman. Kommer tilbake til den senere. Den tar for seg rasisme på en ny måte, nemlig hvordan en gruppe med mørk hud, vil gjerne være hvit.
Bennett tegner et slående portrett av raseidentitet i USA.» TIME
Tvillingsøstrene Stella og Desiree vokser opp i sørstatene på sekstitallet, i en liten by befolket av svarte med lys hud. De to jentene er uatskillelige, og da faren deres blir myrdet, rømmer de hjemmefra sammen. Men en dag er Stella borte. Hun har oppdaget at hun kan passere som hvit, og har dratt til California for å starte et nytt liv, med en hvit mann, en ny identitet, uten noen bånd til fortiden. Desiree sørger over søsterens sporløse forsvinning og slutter aldri å lete etter henne. De to søstrene får hver sin datter, en hvit og en svart, som ikke vil la fortidens hemmeligheter ligge. Slik fortsetter skjebnene til Stella og Desiree å flettes sammen, på godt og vondt. Det som forsvinner er en spennende historie om familie, identitet og tilhørighet. Klokt og følsomt skildrer Brit Bennett hvordan bakgrunnen vår er med oss uansett hvor vi er og hvilke valg vi tar. Men først og fremst er dette en fascinerende fortelling om søstre, mødre og døtre – om hvor sterke båndene er, selv på sitt svakeste
Oda Malmin, Skinliv
Leseeksemplar fra Aschehoug
Ung norsk forfatter, samtidsroman. Jeg er ikke så god på samtidsromaner, så jeg er veldig spent om den faller i smak. Beklager men denne ble skubbet ut av køen av de andre nykommerne, men jeg skal få lest den. Foreløbig legges den i augustlesestabel. Ja juni er nesten ferdig planlagt og juli er godt på vei, men august er åpen enda. Før nyhetene kommer igjen til høsten.
Astrid, Cecilie og Bjørn bur i same bygard i Oslo. Dei glir inn og ut av einannans liv og lagar seg førestillingar om kven dei andre er, samtidig slit dei med å sjå seg sjølve.
Cecilie får stadig viktigare oppgåver i partiet ho jobbar i, men har ikkje trua på at ho er god nok. Ho er redd ho heller ikkje duger som mor, når eksen ønsker å ta over omsorga for sonen. Astrid slit med panikkangst og eit anstrengt forhold til eigen kropp, og ho synest det er lettare å halde folk på avstand og ta sorgene på forskot. Bjørn blei offer for ei alvorleg skulding for mange år sidan. Når sonen til Cecilie oppsøker han, aner han ein ny start. Eller skal det nok ein gong gå gale?
Kven er vi for dei andre, kven er vi for oss sjølve, kven er dei andre for oss?
Oda Malmin (f. 1987) er frå Stavanger og bur i Oslo. Ho debuterte med romanen Steinauge i 2018, som ho fekk Aschehougs debutantstipend for, og som blei nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris.
