Jeg lever i den troen at vi kommer til denne jorden med en oppgave.
Vi skal gi gode vekstvilkår til sjelen vår så den får utvikle seg så vi kan bli det beste eksemplaret av oss selv som vi er ment til å være.
Jeg vet selvfølgelig at mange synes det høres innmari teit ut men det bryr ikke meg.
Jeg vet hva som er riktig for meg.
Jeg er aldri lykkeligere enn i de stundene når jeg kjenner at jeg gjør det hjertet vil.
Det betyr ikke at jeg skal gå rundt og bare være snill og god.
Det kan like godt bety at jeg skal velge bort noen eller sette grenser for meg selv eller avgjøre hva jeg vil eller ikke vil gjøre.
Jeg er en spesiell person.
Noen synes jeg ikke er så enkel men i virkeligheten er jeg veldig enkel.
Jeg sier alt rett ut som det kommer og snakker om det som opptar meg.
Jeg veier ikke ordene mine frem og tilbake før jeg sier dem, hvis ikke hjertet mitt sier jeg skal gjøre det.
Jeg er imidlertid nøye med å ikke skal si noe stygt eller nedsettende eller være ond på noe vis.
Jeg har derfor aldri noen ond hensikt bak det jeg sier eller gjør.
Hvis du sier at du ikke liker måten jeg er på, så svarer jeg ok, det er i orden.
Uansett hva jeg sier da etterpå skal du vite at når jeg har sagt ok ,så er det ok.
Jeg prøver aldri å skulle overbevise deg om at du skal endre mening.
Det kan hende jeg fortsetter å prate om temaet fordi det interesserer meg, men ikke for å få deg til å skifte mening.
Kanskje det er jeg som skifter mening, det vet man nemlig ikke på forhånd.
Hvis du føler for å stoppe meg, så må du si stopp i klartekst, ikke pakke inn ordene, for da er det ikke sikkert de når inn i hodet mitt.
I og med at jeg er som jeg er, kan jeg virke belærende og kritisk.
Jeg øser ofte ut av meg gode råd, men forventer aldri at noen skal følge dem, kanskje de kommer for å si deg hvordan du ikke vil gjøre ting.
Jeg har en evne til å få opp ting som kan virke sårt og folk tror derfor at jeg er ute etter å såre dem.
Det er jeg aldri.
Det verste jeg vet er at jeg sårer noen.
Det å såre har vært et tilbakevendende tema for meg.
Jeg hater å såre noen.
Jeg har derfor etter å ha jobbet med meg selv noen år sett at det er et av de temaene som kommmer igjen og igjen for at jeg skal kunne øve på dem.
Jeg ble så lei meg at jeg gråt i dagesvis hvis noen følte at jeg hadde såret dem.
Til slutt begynte jeg å innse at det måtte ta slutt.
I og med at jeg ikke hadde noen intensjon om å såre var det ikke min skyld hvis de tok inn den følelsen.
Jeg traff et sårt punkt, og de la skylden på meg, istedenfor å se at jeg vekket noe gjenkjennende i dem som gjorde at de ble lei seg.
I disse situasjonene gikk jeg tilbake og analyserte meg selv og så saklig på hva jeg hadde sagt.
Hvis jeg gjør noe galt, ber jeg greit om unnskyldning, for jeg er et menneske og vi er ikke født til å være feilfri.
I mitt arbeid med å bli friskere har jeg innsett at en del av årsaken til at man blir syk ligger mye i følelsene våre og i traumer vi har vært igjennom.
Kroppen gir deg signal på at noe må jobbes med og hvis du ikke forstår det får du stadig nye hint.
Hører du ikke etter blir du etterhvert slått helt ut og har ikke annet valg enn å lytte.
Slik har det også vært hos meg, jeg hadde infeksjon etter infeksjon, til immunforsvaret kollapset helt.
Jeg hadde gått på stoffskiftemedisiner i mange år og to ganger har jeg prøvd å slutte for å se om kroppen klarer å produsere selv.
Jeg fikk for meg at jeg fortsatt hadde blokkeringer fra barndom og prøvde i meditasjon å gå tilbake.
Jeg sitter da i meditasjon og får frem barnet i meg og ser om det er noe denne lille piken vil fortelle meg.
Jeg kom imidlertid til 7 års alder og der stoppet det opp.
Jeg fikk ikke tak i hvorfor og måtte gi meg.
Dagen etter fikk jeg besøk av nære venner og da fikk jeg forklaringen.
De ville gjerne, med gode hensikter, fortelle meg at måten jeg var på kunne såre dem og andre.
De var glade i meg og ville meg vel, men ønsket at jeg skulle endre meg.
Da kom 7åringen frem.
Jeg visste plutselig at jeg satt under kjøkkenbordet hjemme med hendene rundt knærne og vogget og gråt.
Jeg var hysterisk fortvilt fordi ingen forstod meg eller hørte på meg.
Jeg var igjen den trassige jentungen som ikke fikk frem ordene fordi de voksne ikke ville høre dem.
Jeg visste jo sannheten men de ville ikke høre.
Jeg var 7 år igjen.
Mine venner var selvsagt noe i sjokk over den sterke reaksjonen.
I dagene etter snakket vi frem og tilbake.
Jeg analyserte saklig selv og ved hjelp av andre, min væremåte.
Jeg kom frem til at denne hendelsen hadde fått frem en blokkering i meg som jeg måtte forløse for å bli friskere.
Jeg takket mine venninner for at de hadde “tatt på seg jobben” med å være litt slemme med meg for å få dette frem.
Det var helt nødvendig.
Jeg har nemlig i årevis slitt med den jeg er.
Slitt med min personlighet, med dårlig samvittighet for den jeg er.
Jeg har prøvd og prøvd å endre meg, men får det ikke til.
Jeg greier ikke å være en annen.
Jeg greier ikke å sile ordene mine så de høres riktig ut for hver enkelt til enhver tid.
Dette var det avgjørende som skulle til for å få meg til å forstå at jeg er lagd for å være den jeg er.
Jeg gav dermed beskjed til mine venner at jeg ville trekke meg ut en stund og lære å stå i egen kraft.
Med det mener jeg at jeg måtte lære meg å stole på at det er riktig å være meg.
Jeg ville trekke meg litt tilbake for meg selv og vi ville møtes igjen når det var meningen.
Jeg har ikke en eneste person jeg har et uforlikt ord med og har ingen jeg ikke kan møte ansikt til ansikt, så uvenner med noen blir jeg ikke.
Nå greier jeg å si fra at hvis jeg sier noe som er feil for deg, eller du ikke liker meg, så velg meg bort.
Vil du ha meg i full versjon, da får du mye rart på kjøpet.
Hvis du synes at jeg er too much til tider, hold avstand og ta meg inn i de porsjonene du greier.
Vil du ikke ha kontakt, er det ok for meg.
Det er nemlig viktig for meg å få være meg.
Jeg blir syk hvis jeg ikke får være meg selv.
Jeg vet nemlig at jeg mener alt bare godt og at det er en grunn til at jeg er lille rare meg.
Etter at jeg hadde blitt forløst fra denne blokkeringen kom ordene som hadde vært innestengt siden barndommen.
Det herlige var at nå kom de i skriftlig form.
Alle ordene jeg hele tiden hadde som veslevoksen, vitebegjerlig, trassig jentunge som ingen tok på alvor eller ville høre på, for hun var så masete og rar:).
Under en samtale med en venn sa jeg at jeg visste ikke hvor lenge jeg kom til å skrive blogg.
Hun gjorde meg da oppmerksom på at mine helseproblemer lå i halsen( skjoldbrusk kjertelen sitter der og styrer stoffskiftet)
Der sitter jo også ordene og de skal ikke tøyles og holdes ned lenger.
De gjør krav om å få komme ut.
Nå er det mange år siden dette skjedde og jeg skriver fortsatt.
Friskere er jeg ikke blitt, men jeg er blitt mye tryggere i meg selv og lykkeligere.
Jeg er nå takknemlig for livet jeg har, på tross av noen begrensninger
Så moralen er, finn ut hvem du er og stå i det.
Ikke la andre bestemme hvordan du skal være.
ORDENE
Det begynte vel egentlig den dagen jeg valgte å stå i min egen kraft
Den dagen jeg valgte å løsrive meg
Jeg vet ikke helt hvem jeg er
Jeg vet heller ikke helt hvem jeg var
Forunderlig
Det har skjedd så mye
Men likevel så lite
Jeg er som en annen
Men likevel meg selv
Hva kan man si
Det kan ikke forklares
Jeg tok ordene i bruk
Jeg lot dem slippe ut
Ut i det fri
De ville ut
De hadde vært innestengt for lenge
Når de først skjønte at de var fri, da sprengte de på
Av og til står de i kø
Flere vil ut på samme tid
Det er ikke bestandig det passer
Noen ganger trekker de seg tilbake med lovnad om å få komme igjen
Andre ganger gir de seg ikke
Samme hva jeg gjør vil de ikke slippe taket
Jeg har sagt ja
Jeg har sagt meg villig til å la dem slippe ut
Til å la dem deles med andre
Jeg har sagt ok, jeg skjønner dere vil ut
Jeg har sagt ja
Jeg har sagt ja til å slippe løs ordene
Hvilke ord vet jeg ikke enda
Men jeg har sagt ja så da får jeg bare vente
Til de kommer- ordene
De vil ikke vente lenger
De vil ut
Håper ordene bringer dere noe
I dag