Når man er litt molefonken kan de likevel løfte humøret litt.
Selv om den lykken er kortvarig.
Nå har jeg også prøvd i ganske mange år å ikke ha flust opp med penger, og det vil jeg påstå at det er vanskeligere å få fred i sinnet når regningene hoper seg opp rundt deg og du ikke vet din arme råd.
Kanskje nettopp derfor er det også litt lykke i å få shoppet litt.
At de bekymringene er over er ihvertfall noe å sette pris på.
Når gubben skulle få unna noen ærend i dag, ville han ha med meg.
Han tror jeg har godt av å lufte meg litt, for jeg sitter for mye hjemme.
Og det har han jo rett i.
En tur utover fjordene til Moa utenfor Ålesund i strålende sol er ikke å forakte.
Det hjelper på humøret.
Det gjør også en pose med nye kjoler.
Jeg har nemlig fått dilla på kjoler.
Jeg går nesten ikke i noe annet lenger.
Hvem skulle trodde det, jeg som før aldri gikk i kjole.
Bare legger og føtter og med kjole på.
Slik er det jeg tusler rundt om dagene.
Og jeg kjøper klær billig.
Jeg er lykkelig av å få noe nytt, det må slett ikke være dyrt.
I dag var jeg ekstra heldig for det var 20% sommerrabatt.
Seks kjoler, kr 2000,- Helt fabelaktig.
Jeg klarte å motstå bokshopping i dag.
Har akkurat lest ut en murstein og skal begynne på en ny.
Jeg tror jeg vil begynne på Paris.
Historien til syv familier i Paris gjennom 700 år.
Det er deilig å sitte ute og nå har Steinelva sluppet seg løs igjen.
Snøen smelter i fjellene.
For meg er det viktig å være takknemlig for alt jeg har.
Jeg vil ikke grave meg ned i det som er begrensninger.
Det er viktig å feire livet.
I går var jeg i begravelse og tok farvel med ei god venninne.
Det er tungt men nettopp derfor må vi sette pris på dagene, vi som har det bra.
Så kan en pose kjoler løfte humøret litt, så er det bra.
Ja dette var en fantastisk leseopplevelse, om enn litt lang for meg, som til tider blir litt utålmodig,1147 sider. Og ikke så store bokstaver heller. Men det er jo et mesterverk av de sjeldne. Imponerende rett og slett.
Fra Georgia og Sovjetunionen, fra begynnelsen av det tjende århundret, frem til nåtid. Historie, kjærlighet, krig, maktkamper, gjennom flere generasjoner.
Jeg er glad jeg er ferdig men samtidig litt vemodig, for det var så bra skrevet.
Det står utenpå boken, Seks kjærlighetshistorier, en revolusjon, århundrets beretning, men det er ikke kjærlighetshistoriene som er sterkest for meg i denne romanen, dette er ikke noe lettvint underholdningsroman. Det er selv det strevsomme livet som er beskrevet, historien med alle opptøyene, fattigdommen og de høye herrer som hele tiden kriger om makt. Og det tar jo ikke slutt. Det ulmer jo rundt oss den dag i dag.
Sitat:
Det dannet seg øyer av avmakt. Skyene trakk seg sammen, himmelen ble glansløs og fikk farge som en kameleon. Seljene ved elvebredden bøyde seg dypere ned og strøk greinene over jorda for å trøste dem: Det kom til å bli enda verre, og naturen måtte ruste seg vel.
Små furer oppsto i veigropene i byen og i sølepyttene, grumsete og grønne. I strupene samlet det seg skrik, som måtte svelges unna som bitter medisin.
Grå skygger vokste frem på veggene, spøkelsene hvisket hest, men ingen hørte dem. Ordene skulle fortsette å smuldre opp i munnene i mange år ennå. I mange år skulle det ligge en lukt av latterlig fortvilelse over gatene, uverdig og svikefull.
Hærskarer av urolige insekter samlet seg i takrenna og i støvete kroker i huset. De hveste og flerret hverandres vinger for å finne gehør, men det var ingen som merket det.
Folk fikk flekker i ansiktet av all den undertrykte viljen, av alle tårene som var jaget på flukt.
Sitat:
Alt skulle vekke mistro, det kom til å bli ført krig mot ordene, og mot hjertet likeså. Folk kom til å skli ned i en tunnel uten utgang. Stasia ville bli nødt til å kjempe, men hva var det verdt å kjempe for når alt fikk en smak av håpløshet?! Hvor skulle man rette blikket for å komme unna tanngarden til de store små menn, som flirte en rett opp i trynet? Hvor hardt måtte man heretter knipe igjen øynene for å slipe synet av blottlagte ruiner? Hvor store anstrengelser ville det ikke koste en å le, når en kjente alle skrottene under fotsålene?
Ved begynnelsen av det tjuende århundret, i utkanten av Det russiske imperiet, slår en georgisk familie seg opp ved hjelp av en hemmelig sjokoladeoppskrift. Stasia lærer den av faren sin, og tar den med seg til både St. Petersburg og Tbilisi. Hennes unge ektemann befinner seg i hjertet av Den russiske revolusjon. Etter Sovjetunionens oppløsning herjer borgerkrigen i Georgia, og familien er blitt spredt. Kitty, Stasias datter, har flyktet til London, mens oldebarnet Nitsa har flyttet til Berlin.
Til niesen Brilka forteller Nitsa familiens historie, og skaper med det en episk slektskrønike som utfolder seg gjennom hele «det røde århundret».
Det åttende livet er en reise gjennom et Europa i endring og et rystende og rørende flettverk av kjærlighet, krig og tragedier. Og en sjokoladeoppskrift som viser seg å bære med seg både ekstase og fortapelse.
Nino Haratischwili er født Tbilisi i Georgia i 1983, bor i Tyskland og skriver på både georgisk og tysk. Hun er forfatter, dramatiker og teaterregissør. Det åttende livet lå lenge på bestselgerlistene og ble tildelt flere priser da den kom ut i Tyskland i 2014. Romanen ble også langlistet til International Booker Prize. Den er under utgivelse i en rekke land.
Nå skal jeg lese:
Jeffrey Archer, Selger og gentleman
Leseeksemplar fra Vigmostad & Bjørke
Jeffrey Archer er en forfatter jeg lenge har tenkt jeg skulle lese og nå er tiden inne. Denne ser veldig spennende ut og han selger vel ikke 300 millioner bøker på verdensbasis hvis det er noe dritt.
875 sider. Ja etter Det åttende livet, er jo dette bare en tynn liten sak. Større bokstaver er det også ser jeg.
Historien om den fattige østkantgutten som skaper et av Englands største forretningsimperier. Charlie Trumper vokser opp i fattigstrøkene i London og følger ivrig i fotsporene til bestefaren, som har drevet en frukt- og grønnsakskjerre i Whitechapel. Med god hjelp av driftige Becky skaper han seg et navn som «Den ærlige selgeren». Og snart ser Charlie også andre muligheter – han vil starte butikk. Første verdenskrig setter en midlertidig stopper for planene. I skyttergravene møter Charlie mannen som gjennom femti år skal komme til å gjøre alt han kan for å ødelegge livet til Charlie og familien. Men Charlies vei ut av fattigdommen er staket ut, og pågangsmotet svikter ham aldri. Han holder fast ved ide- alene fra østkanten, og tar imot de slagene skjebnen har tildelt ham, uten å bli hevngjerrig. Sammen med Becky skaper han et av de største forretningsimperiene i England. «Storslått fengende … en episk fortelling man bare må lese.» Mail on Sunday
Du ville så gjerne holde ut for alle som var glad i deg.
Du sa ofte at hvis jeg bare kan komme meg ut en liten tur.
Hvis jeg bare klarer å ha litt besøk.
Å klare å se litt tv, lese en bok eller sitte ute litt i løpet av dagen.
Og for ikke snakke om å være sammen med dine som du elsket så høyt.
Hvis jeg bare får til det sa du, da kan jeg føle at jeg lever litt.
Men siste året har det vært lite av de stundene der du greide det som du ønsket så sterkt.
Sykdommen og smertene krevde bare mer og mer.
Du hadde ikke krefter igjen til å kjempe.
Takk og lov for at du hadde en lege som forstod deg.
En som støttet deg og hjalp deg og det er kanskje takket være han, at du faktisk har greid å være her hos oss til nå.
Resten av helsevesenet sviktet deg.
Hver gang du prøvde å få hjelp, tok de fra deg det lille du hadde av krefter.
De nektet å høre på deg, mistrodde deg og tråkket deg enda lenger ned.
Arrogante drittsekker sa jeg og jeg mener det.
Til slutt hadde du ikke mer å gi.
Du hadde ikke krefter til å kjempe mer.
Det har vi forståelse for vi som var så glade i deg og så hvordan du kjempet.
Fredag kveld fikk jeg den triste meldingen om at nå var det over.
Du hadde valgt å gå nå.
Samtidig som sorgen river og sliter, føler jeg samtidig lettelsen din i det avgjørelsen var tatt.
Det er en grense for hva et menneske kan tåle.
Lørdag kveld seiler det plutselig 8 svaner ned på sjøen nedenfor huset vårt.
Det er nok de samme svanene som bruker å være nedenfor ditt hus hele sommeren.
Akkurat nå i sorgen tar de turen innom meg for å hilse på.
Det måtte jeg være svaner som kom, ikke sant.
Og det måtte jo være 8 av dem.
Fordi det sies at tallet åtte er det samme som evigheten.
Jeg gråt mine modige tårer, slik jeg også gjør når jeg skriver dette.
Savnet blir så stort for så mange.
Men samtidig vet vi at du har fred nå, du har ikke vondt lenger.
Og vi delte samme tro du og jeg.
Vi trodde på kjærligheten og hvilket vidunderlig verktøy den er.
Selv om du var syk, sendte du den kjærligheten ut til alle de som du hadde så kjær.
Og vi tror på evigheten.
Skallet som bærer sjelen din, måtte gi tapt.
Men du er her rundt oss fortsatt.
I alle evighet er vi sammen.
Hvil i fred kjære venn
Jeg gir deg mitt 8
I dette tallet skal vi alle for alltid være vevd sammen og høre hverandres stemmer, tvers gjennom århundrene.
I dag
Setningene i kursiv er hentet fra romanen til Nino Haratischwili, Det åttende livet. Og selvfølgelig tror jeg ikke det er noe tilfeldighet at de åtte svanene besøker meg, samtidig som jeg leser om åttetallet i denne romanen.
Takk for hilsenen kjære vakre sjel. Vi møtes igjen.
Dette er personlige Lillasjelord, skrevet på bestilling. Ta kontakt hvis du ønsker dine egne personlige ord. Enten på sms 99467178 eller på facebook, Lillasjel
Gode naboer vi kan ty til for å låne egg eller mel eller hva det måtte være.
Og her teller vi ikke, vi sier hver vår gang.
Søppeldunken returnerer tilbake til huset uten at jeg løfter en finger.
Snøen forsvinner på plassen foran huset når gubben ikke er hjemme.
Trenger jeg hjelp til kjøring ringer jeg ei venninne.
Ja jeg kjører selv men skal jeg på bytur, blir det litt mye for meg akkurat nå.
Uansett hva man trenger hjelp til så er det noen som stiller opp.
I går slo det meg plutselig at må må jeg bare ut og gå.
Jeg må på med skoene og gå en liten tur.
Da ringte jeg en av mine gode venninner og ba pent om hun ville være med.
Møt meg om ti minutter sa hun.
Er det ikke fantastisk.
Vi har vært nesten naboer i årevis, bare 300 meter, og hun er så flink til å besøke meg.
Men jeg har aldri vært hos henne.
Tenk hvor sure mange ville blitt.
Jeg gidder ikke å besøke henne, for hun er aldri hos meg.
Ja hvor mange har ikke sagt det.
Men denne lille engelen min her, hun sier ikke det hun.
Hun sier at jeg kommer.
Hun fulgte meg så på min første spasertur på aldri så lenge.
Jeg er veldig takknemlig.
Ofte er det tyngst å få på seg skoene når man skal ut og gå.
Jeg finner på ganske mange unnskyldninger.
Jeg må derfor få på meg godskoene, de som er best for knærne.
Om det er hull på tærne betyr ingenting.
Ofte er knærne vonde, men etter at jeg begynte å tappe blod, er de noe bedre.
Jeg har for mye jern i blodet og da går det utover både ledd og pust.
Fredag tappet jeg så derfor var det nå rette anledningen.
Nå i vinter har jeg stort sett vært på farta kun en gang i uka for å handle mat og gjøre ærend.
Det føles derfor herlig å være i gang.
Og jeg gikk forbi huset til min kjære venninne og ringte men hun var nok ikke hjemme.
Jeg gikk forbi ei anna venninne også, men hun var på jobb.
Så Istedetfor kaffestopp, ble det en litt lengre tur.
Jaja, ikke så veldig lang, men lengre enn jeg har gått på sikkert et år.
Nå gjelder det bare å fortsette å gå små turer.
Er vel ikke jeg verdens heldigste eller?
I dag
Romsdalseggen, en av Norges mest populære fjellturer går over dette fjellpartiet og må bygges det gondol man kan ta fra Åndalsnes og opp på fjellet. Åpning i slutten av mai.
Den gir oss hele tiden beskjeder om hva den ønsker og har behov for, for å ha det bra.
Lytter vi til til den?
Ofte må vi tilbake til barndommen for å finne ut hvor det hele startet.
Noen mener de må tilbake til tidligere liv.
De aller fleste av oss har opplevelser i barndom og oppvekst som har satt spor.
Det må ikke være de store, alvorlige traumene heller.
Episoder av usikkerhet eller engstelse kan være nok.
Det kan være ting vi rett og slett ikke husker fordi vi var så små.
Eller vi kan ha fortrengt det, vi vil ikke huske.
Andre opplevelser er så store og vonde at de er umulig å glemme.
Uten av vi vet om det,har kroppen lagret på følelsene vi hadde når vi opplevde dette.
For de som har vært igjennom mye, blir det mange lag på lag.
Uten at vi er klar over det.
Kroppen vår er redd.
Den er redd det skal skje igjen.
Den går i konstant alarmberedskap.
Den må passe på deg, stresshormonene blir skyhøye.
Den slapper aldri av for den må alltid være beredt til å trå til.
Dette skaper stress i kroppen vår.
Vi vil merke det litt etter litt.
Først kanskje med små plager.
Senebetennelser, vonde skuldre og nakke, ryggvondt, osv.
Hvis vi ikke lytter, blir som oftest verre.
Hører vi da ikke etter, ender vi opp med en prolaps, snubler og skader ankelen, kroniske betennelser eller alvorligere ting så vi ikke har noe annet valg enn å ta livet med ro.
Jeg mener ikke at vi skal bli lat og slutte og jobbe.
I de fleste tilfeller kan jobben bare være en utløsende faktor, ikke den som skaper stresset.
Vi må granske oss selv litt.
Se saklig på hva vi har vært igjennom i livet.
Studere opplevelsene våre.
Det kan ta tid å finne ut av bakenforliggende årsaker.
Noen vil kanskje ha hjelp av psykologer, healere, medium, coacher , tankefeltterapi, meditasjon.
Det er masse hjelpemidler og mange teknikker som kan brukes i samtaler for å få tak i hva som ligger bak.
Jeg er overbevist om at får vi kastet gammelt opplagret rusk i maskineriet, vil koppen vår fungere bedre og vil vi få et mye bedre liv.
kroppen vår må få slippe å gå i alarmberedskap noe mer.
Den må få fri og kunne slappe av.
Vi må kunne senke skuldrene.
Vi kan aldri garantere at ting ikke skjer igjen.
Men vi må være uthvilt og klar når vi møter situasjonene.
