Kokkejævel er på samme bloggportal som meg. Han kom inn som et skudd og feide alle andre av banen. Et frisk pust av noe annet enn sminke og interiør og styling, en annerledes influenser, som har opplevd både oppturer og nedturer i livet.
Han ble nettopp pappa igjen og med det kuppet han lesestatistikken i Dagbladet foran pandemi og all verdens krig og ufred. Gledet meg til å lese hans historie. Jeg har allerede sett at boken har mange fine bilder og oppskrifter og siden min mor er fra Øksfjord, ikke så langt fra Alta, synes jeg det er kjekt med oppskrifter på mat fra det området.
Livet mellom måltidene var en stor overraskelse og en positiv sådan. Mannen er flink med ord. Det er sterkt å lese historien hans, både fra oppveksten og gleder og store sorger han har hatt i voksen alder.
Han forundrer seg også over noe jeg forundrer meg over, nemlig hvordan vi mennesker reagerer og oppfører oss. Hvor lite toleranse vi ofte viser overfor våre medmennesker. Vi er ikke bestandig like snille med hverandre dessverre. Vondt er det å lese om voksne mennesker som snur seg bort og ikke tør eller vil å bryte inn når noen blir plaget.
Dette er en mann med store følelser og som har ord til å beskrive de.
En fin bok som jeg gjerne anbefaler.
I tillegg til historien, har han også skrevet dikt.
Dette er personlige Lillasjelord skrevet på bestilling. Du bestemmer selv om de skal postes her i bloggen. Du kan også få de lest inn på YouTube. Ta kontakt på Lillasjel på Facebook eller sms 9946 7178
Jeg leser mange bøker som omhandler mennesker som kommer fra konfliktfylte land, mennesker som enten lever i de landene eller har flyktet til andre land. Dette er sterke historier og det går jeg ut fra at denne historien er også.
Av og til blir jeg stum. Ja for de som kjenner meg så vet de at det varer ikke så lenge, men denne leseopplevelsen blåste meg av banen. For dere som liker oppvekstromaner, basert på virkelige historier, så er dette boken du skal lese i år. Og til alle andre, ja dere skal lese den dere også.
For det første må vi legge bort alle tanker vi har vi som bor i et fredelig land og ikke vet hva krig er. Det er ikke våre meninger om konflikter som er i søkelyset her. Vi har godt av å høre andres synspunkter, hvordan det oppleves av de som har krig og ufred som bakgrunn, de som har en annen tro enn oss. Vi skal kun konsentrere oss om Rahmas historie og hennes opplevelser.
Hun opplever å bli forlatt og jeg føler at jeg greier ikke legge fra meg boken før den er ferdiglest, for jeg vil ikke være enda en som forlater Rahma. Jeg vil ha tid til å lytte og til å forstå og til å være der for henne, selv om det er kun når jeg leser hennes historie. Jeg ble sugd inn i historien og slapp ikke tak før på siste side. Egentlig har jeg ikke sluppet taket enda. Dette er en bok jeg vil bære med meg lenge. Og jeg vil anbefale den i årene fremover.
Dette er hjerteskjærende lesestoff. Ja det ble noen tårer. Det er sårt og det er nakent og det er velskrevet. Rahma Hamed blir en forfatter vi må regne med å se mer av. Og den bakgrunnen hun har, kan hun bruke til å skrive nye bøker. Det å bruke det man selv har erfart i et forfatterskap, er verdifullt og på den måten gir det også det vonde verdi. Ja det har vært forferdelig men nå kan hun bruke det for å hjelpe andre. De erfaringene hun bærer med seg vil gi henne en ryggsekk med forståelse i møte med andre som lider.
Og for ikke å snakke om hvor modig hun er som beretter om hvilke feiltrinn hun har gjort. Det skal styrke til å bære det og all ære til henne for det. For hvem har vel ikke trådd feil i livet.
Når jeg leste denne boken, dukket det opp i hodet mitt noen blogger jeg selv har skrevet, som jeg føler er relevant og jeg tar derfor med en av dem
Denne handler om å være den ene, den som ser det mennesket du har foran deg
Jeg ønsket å forsvinne fra alle som kunne navnet mitt, alle som visste hvem jeg var. Jeg følte meg kvalt og fanget i mitt eget liv.
Jeg prøvde å leve det og samtidig rømme fra det.
Jeg hadde blitt som en marionett, jeg styrte ikke lenger mine egne bevegelser eller sinnstemning. Det føltes som om noen kontrollerte meg, som om jeg hadde mistet all kontrollen over meg selv. Som PInocchio. Men mens Pinocchio forandret seg fra tredukke til menneske, fovandlet jeg meg fra menneske til dukke.
Sitat:
Hvor har den virkelige meg blitt av?
Psykologen hadde tegnet et bilde av meg. Nå satt de i stuen og fylte inn alle forestillinger de hadde om meg, i et tomt hylster de kalte Rahma. Når de skulle se meg etterpå, ville de ikke se meg lenger, men de ville finne igjen de forestillingene de hadde om meg. Når de hørte min stemme, så var det disse forestillingene de ville lytte til.
Takk Rahma for at jeg fikk høre din historie
Usa invaderer Irak i 2003. Millioner av barn får livet snudd opp-ned… Én av dem er Rahma Hamed. Den trygge tilværelsen i Mosul blir borte. Pappa blir borte. Hjembyen ødelegges av krig. Familien må flykte. Tilpasningen til det norske samfunnet fører henne etter hvert ut i et dobbeltliv. Hjemme, den perfekte muslimen. Ute, en helt annen person. Hennes historie representerer ikke alle, men den er lik mange andres når det gjelder de langvarige konsekvensene av krigen og koaset som har spredt seg i Midtøsten. Den skildrer at man kan dra fra krigen, men krigen drar ikke fra deg. Den forteller om viktigheten av å finne trygghet for enhver pris. Og når kjærligheten man opplever er forbudt, så blir den bare mer forlokkende. Hemmeligheter gjør at man ender opp i feil miljø. «Å samle solstråler fra Mosul til Drammen» handler om å være muslim i et ikke-muslimsk land. Om hvordan det er å leve i to verdener, om å splittes mellom religion og kultur. Om at også muslimske ungdommer må få gjøre feil, finne si egen vei. Om mental helse, om å være innelåst på en institusjon og det å få hjelp i tide når psykiske problemer tårner seg opp og er tabu. Å holde ut når det ikke finnes noen garantier for at fremtiden blir bedre, og familiens betydning og det som skjer når familier blir atskilt. Dette er en sterk historie om håp, kjærlighet, traumer, skam og destruktive forhold, om lysglimt, solsikker, takknemlighet, drømmer og følelser. Om å klare å samle solstrålene, likevel. Alt dette i løpet av et 19 år gammelt liv. Rahmas historie er spennende som en thriller, som også griper deg i sin sårbarhet og åpenhet.
Nå leser jeg:
Amanda Prowse, En juledrøm
Kjøpt selv
De som følger meg vet at jeg digger Amanda Prowse, hun har en skrivestil som passer meg. Hun bringer nemlig hverdagen og de små hverdagsufordringene inn i hisoriene sine. Jeg har lest alle hun har gitt ut på norsk, unntatt Theo, som ligger tålmodig og venter, og så denne, som jeg fant tilfeldigvis i en nettbokhandel. Det passet godt nå når jeg skulle ha julebok-kavalkade og jeg gleder meg.
Som liten drømte Meg bestandig om den perfekte jul …
Meg vil gjøre alt hun kan for å lage en perfekt jul for sin lille sønn. Det skal være pynt og kaker, et glitrende tre og julestrømper ved peisen. Hvem bryr seg om at de ikke har noen mann i familien? Hun og Luke vil få det helt fint på egen hånd.
Men et tilfeldig møte med en fremmed i New York snur opp ned på alle Megs planer.
Skal hun endelig få den julen hun har drømt om siden hun var liten? Eller må hun og Luke feire alene nok en gang?
En sang til Hedda var en fin julebok. Ikke for mye romantikk men heller mer om utfordringer i familien, slik det er i det fleste familier. Det er jo ikke like enkelt å enes bestandig selv om man er familie, for man er ulik som personer. Men selvfølgelig litt romantikk var det, men ikke mer enn jeg kunne tåle.
En avslappende underholdningsbok som mange vil finne perfekt for julekosen.
Sitat:
Sinne stjeler mye energi og får en til å miste fokus på det som er viktig i livet.
Sangen Koppången har en stor plass i boken. Jeg har ikke hørt den før så jeg går ut fra at det er en av de svenske nasjonalskattene.
«Det er sårt, men også veldig håpefullt. Underholdning som berører.» Tara Det er mindre enn to uker til jul da Linas rolige tilværelse forandrer seg drastisk. Hun blir oppsagt på jobben og får i tillegg plutselig vite at hennes for lengst avdøde norske far lever i beste velgående. Også Linas mor, Hedda, har en hel del å baske med: familiens gjestgiveri er på konkursens rand, sønnen Jesper vil ikke lenger jobbe for dem, og i tillegg sliter hun med å huske alt som skal gjøres. Utfordringene hoper seg opp idet hele familien skal samles til den årlige, tradisjonsrike julefeiringen. Hvorfor vil ikke Hedda snakke om fortiden? Kan gjestgiveriet reddes? Vil Lina finne sin egen vei og forsone seg med sin ukjente far? En sang til Hedda er en fortelling om frihet, tilgivelse og forsoning.
Nå leser jeg:
Rahma Hamed, Å samle solstråler fra Mosul til Drammen
Leseeksemplar fra Panta forlag
Jeg leser mange bøker som omhandler mennesker som kommer fra konfliktfylte land, mennesker som enten lever i de landene eller har flyktet til andre land. Dette er sterke historier og det går jeg ut fra at denne historien er også.
Usa invaderer Irak i 2003. Millioner av barn får livet snudd opp-ned… Én av dem er Rahma Hamed. Den trygge tilværelsen i Mosul blir borte. Pappa blir borte. Hjembyen ødelegges av krig. Familien må flykte. Tilpasningen til det norske samfunnet fører henne etter hvert ut i et dobbeltliv. Hjemme, den perfekte muslimen. Ute, en helt annen person. Hennes historie representerer ikke alle, men den er lik mange andres når det gjelder de langvarige konsekvensene av krigen og koaset som har spredt seg i Midtøsten. Den skildrer at man kan dra fra krigen, men krigen drar ikke fra deg. Den forteller om viktigheten av å finne trygghet for enhver pris. Og når kjærligheten man opplever er forbudt, så blir den bare mer forlokkende. Hemmeligheter gjør at man ender opp i feil miljø. «Å samle solstråler fra Mosul til Drammen» handler om å være muslim i et ikke-muslimsk land. Om hvordan det er å leve i to verdener, om å splittes mellom religion og kultur. Om at også muslimske ungdommer må få gjøre feil, finne si egen vei. Om mental helse, om å være innelåst på en institusjon og det å få hjelp i tide når psykiske problemer tårner seg opp og er tabu. Å holde ut når det ikke finnes noen garantier for at fremtiden blir bedre, og familiens betydning og det som skjer når familier blir atskilt. Dette er en sterk historie om håp, kjærlighet, traumer, skam og destruktive forhold, om lysglimt, solsikker, takknemlighet, drømmer og følelser. Om å klare å samle solstrålene, likevel. Alt dette i løpet av et 19 år gammelt liv. Rahmas historie er spennende som en thriller, som også griper deg i sin sårbarhet og åpenhet.
Jeg blir mer og mer gal. Nå finner jeg ut at farger er tingen. Bøker skal plukkes ut etter farge. Og jeg finner det rasende morsomt. Det jeg ikke er klar over i det jeg får påfunnet, er at da vil også lesingen varieres på en ny måte. Alt som får hjernen ut av sitt vante spor, er fabelaktig. Vi trenger alle å tenke nytt innimellom. Det begynte forsiktig med Rødt, rosa og svart.
Forstår egentlig ikke selv hva jeg holder på med, for det er først nå jeg kommer frem til det jeg egentlig skulle skrive om, og nå regner jeg med at de fleste har falt av lasset for lenge siden.
Det har seg nemlig sånn at jeg blir mer og mer på tuppa når det gjelder bøker. Nå planlegger jeg neste år allerede. Det er da jeg skulle hatt flere måneder.
For jeg vil gjerne ha to måneder med kun norske forfattere. Da har jeg tenkt januar først. Men så er det alle disse som ikke ser ut til at de klarer å presse seg inn i desember, for julebøkene strømmer fortsatt inn, hva gjør jeg med dem. Kanskje blir det en “ventet lenge og ropt høyt stabel”, i februar. Så kommer mars og alle bokelskere vet jo at det strømmer på med nye bøker utover våren også. Og Lucinda Riley kommer med boken alle Rileyfans venter på, nemlig avslutningen på serien om de syv søstre. Og Riley er ikke norsk, så da spørs det om norsk måned må bli i februar. Men nå vet jeg også at det er bøker av mange norske forfattere på vei hit, så må jeg virkelige vente helt til februar med dem da. Skjønner dere eller? Dette er fullstendig krise.
Jeg funderte på dette i går kveld når jeg la meg. 2 norske måneder, jeg vil fortsatt ha ihvertfall fire med fargestabling, jeg tror jeg vil ha en skandinavisk måned og så må jeg ha noen måneder der jeg leser mer av de jeg har kjøpt som har ventet så lenge og bestandig blitt forbigått av nyheter. Og feriebøker, jeg har dusinvis, for coronaen ødelagt fire reiser dette året, så et par måneder med pocket.
Dette grublet jeg altså på når jeg la meg i går kveld og gjett hva. Jeg stablet bøker i søvne også. Jeg våknet etter to timer etter å ha drømt at jeg stablet bøker.
Slå den du. Hvor gal kan man bli.
Forresten nå skal jeg flytte pcen på loftet, kaste ut den digre skrivpulten min og kjøpt meg to nye bokhyller. Det blir bra.
Slik går nå dagene, når man er ufør, hjemmeværende, ubrukbar til alt annet enn å lese. Det var egentlig bare det jeg ville si, men jeg tok litt av ………………som vanlig. Henger du med enda, vil jeg gjerne høre fra deg for da fortjener du en utmerkelse.
