Vi liker veldig godt å se film på lørdagskvelden og gumle i oss mat, mens vi tv-titter. Et ostesmørbrød, en suppe eller rester til middag og så gjerne salat på kvelden.
Dressing, 2 ss sennep, olje, sitron,2 ts hvitvinseddik, 2 fedd hvitløk og en chili, salt og pepper. Får stå og godgjøre seg litt før den blandes inn i salaten.
Kanskje hadde også chilimajoen jeg lagde forrige helg vært god
Jeg hadde egentlig lagt frem denne i september, men etter at jeg hadde lest Skyggedanseren, som var gruelig vond, reduserte jeg krimbøkene og puttet inn mer feelgood istedetfor. Derfor måtte Frode vente litt. Men nå gledet jeg meg til å lese hans nyeste, som har fått bare gode kritikker.
Vet du at dette synes jeg du kunne spart deg Frode Eie Larsen. Dette likte jeg ikke. Nå er jeg opprørt. Først så skriver du en perfekt krim, så perfekt at hadde jeg delt ut terninger slik andre gjør, ville den nok fått en sekser, men nå deler ikke jeg ut terningkast for jeg er ikke som alle andre. For ikke å snakke om at hele familien nesten sulter ihjel fordi mor sitter med hodet i boken og hverken hører eller ser hva som skjer rundt henne.
Spennende fra første side og ikke noe som er makabert for de som ikke liker det, men det der altså, nei det likte jeg ikke.
Du skulle da ikke …………….
Haha, trodde dere at dere skulle få vite hva jeg ikke likte. Det må du lese boken for å finne ut.
Perfekt er ordet, ja utenom ………
ps. Har du en som elsker krim, er dette et hett tips til gave.
I Larvik blir en kvinne kidnappet etter en kveld på byen, og sporene leder Eddi Stubb utenlands. Der tar saken en brå og uventet vending, da en ny tragedie inntreffer. Så forsvinner nok en person, og saken kommer ubehagelig tett på Eddi.
I denne iskalde spenningsromanen avdekkes løgner, svik og grufulle familiehemmeligheter.
Klarer politiet å få finne løsningen, før liv går tapt?
I “Så ble det kaldt” tar forfatteren oss tett på personene og handlingen, man suges inn i fortellingen og slipper ikke ut før siste side er lest.
Nå skal jeg lese: Annika Estassy, En sang til Hedda
Leseeksemplar fra Anemone forlag, Strawberry publishing
Jeg har likt alle bøkene til Anemone, så jeg håper at denne også vil falle i smak. De er flinke i det forlaget til å plukke gode underholdningsbøker.
«Det er sårt, men også veldig håpefullt. Underholdning som berører.» Tara Det er mindre enn to uker til jul da Linas rolige tilværelse forandrer seg drastisk. Hun blir oppsagt på jobben og får i tillegg plutselig vite at hennes for lengst avdøde norske far lever i beste velgående. Også Linas mor, Hedda, har en hel del å baske med: familiens gjestgiveri er på konkursens rand, sønnen Jesper vil ikke lenger jobbe for dem, og i tillegg sliter hun med å huske alt som skal gjøres. Utfordringene hoper seg opp idet hele familien skal samles til den årlige, tradisjonsrike julefeiringen. Hvorfor vil ikke Hedda snakke om fortiden? Kan gjestgiveriet reddes? Vil Lina finne sin egen vei og forsone seg med sin ukjente far? En sang til Hedda er en fortelling om frihet, tilgivelse og forsoning.
Fjernkontroller, krim på tv, rekecoctail med chilimajotoast.Perfekt kveld. Gjett om jeg skal lage det flere ganger. Fy fillern det var godt. Selv om jeg glemte avocadoen jeg skullle ha i.
Jeg hadde litt sånn rød rogn på toppen, tilfører litt salt, nam
Jeg brukte 1 kg urensede reker, kunne godt klart meg med det halve. Sikkert vært nok med 750 gr, kanskje mindre også. Rødløk, agurk, ananas, paprika, tomat, bladpersille og så skulle det være avocado tenkte jeg, men den lå igjen i kjøleskapet etter at jeg hadde sendt min mann på butikken for å kjøpe den.
Dette la jeg så lagvis i skålen, med chilimajo.
Jeg lagde chilimajo av en pakke majones, en halv boks rømme, en chili, 2 hvitløksfedd, en dasj ketschup, litt sitron, smurte på brødet(Gammel loff fra fryseren), toppet med bladpersille, 200 grader, ca11-12 min. De ble veldig gode
Enda en julebok fra en norsk forfatter, til og med solgt til Tyskland allerede.
Jeg var litt engstelig når jeg innførte den nye førjulstradisjonen min, nemlig å lese julebøker.
Jeg er jo egentlig allergisk mot for mye romantikk, av typen hjerte,smerte,lengsel, smask og klin og alskens beskrivelser av kroppslig aktivitet. Jeg synes det er gørr kjedelig.
Så oppdager jeg den ene nydelige leseopplevelsen etter den andre.
Først Petra, som har en perfekt plan, lun og koselig
Og nå Tre menn til Wilma. Fantastisk bok. Ja alle tre er av sjangeren feelgood, men jeg er sikker på at alle disse tre julebøkene vil bli likt av både damer og menn, og alle som liker å lese andre ting enn blod og gørr.
Akkurat så liten dose romantikk at jeg koser meg, ja egentlig er det mer nestekjærligheten som står i fokus.
Tre menn til Wilma, er bare fantastisk fin. Minner meg litt om Eleanor Oliphant, blandet med Olivia Henriksen.
Allerede på side 18, lo jeg slik fra sengekanten at jeg var redd for å vekke naboene. Jeg vet ikke helt om det er stuerent å le av en som har verbal Tourettes, men kanskje er det greit å sette søkelyset på det, for det må jo være en utfordring og vi er så stygge til å dømme vi mennesker. Vi glemmer å se mennesket bak de uheldige ordene. For meg var dette en perfekt julebok rett og slett. Jeg lo masse, men tørket også tårer.
Til alle disse tre forfatterne vil jeg si bare en ting: Gi meg en ny bok til neste jul. Bli en del av min juletradisjon.
Sitat:
(Vilma regner alt hun gjør ut fra hvilken sjanse hun har å dø av det)
Jeg liker systemer. Det er en slags trøst i dem. Og i artikkelen jeg leste i går, hadde en viss Ronald Howard ved Stanford University lært meg at. Mine dødssjanser ville øke med en milliontedel ved
1) inntak av tusen bananaer
2) inhalering av 1,4 sigaretter
3) to dager i New York og
4) konsum av en halv liter vin
For øvrig var en vaginal fødsel like risikofylt som femten fallskjermhopp.
Men var jeg blitt skrent? Så langt i fra. Om noe, var jeg heller oppmuntret. Det meste på listen hadde jeg jo aldri hatt befatning med. For heldigvis: Jeg har alltid vært av den typen som prøver å unngå ting. Ikke rote meg opp i noe, aldri forårsake problemer eller skade.
“Vilma”, sa nemlig min grandtante, “du kan aldri være forsiktig nok.”
Dessverre visste hun hva hun snakket om.
Derfor var det bare en ting på mikromordlisten jeg kunne krysse av for. Og hvor vanskelig kunne det være å slutte med bananer?
Skjønt, da jeg senere på dagen, vel innenfor døren hjemme, stakk hånden ned i notevesken etter dagens notater, innså jeg at frukten hadde visse fordeler: Bananer renner ikke ut i notevesker(hvis man da ikke har forsømt seg i ukesvis.)
Chiafrø derimot (nedlagt i appelsinjuice), flyter svært godt, vil jeg si. For da jeg like etter, i sjokk og vemmelse, trakk armen til meg, datt alt i gulvet. Og ut av vesken fløt den fiskerognlignende, oransjefargede massen som en slags våryr elv, og tok med seg “Den vilde rytter” av Robert Schumann i samme slengen.
Et pussig syn, definitivt. For jeg har jo aldri hatt gullfisk. Men der, på gulvet i gangen, så der likevel ut som om en hel fiskestim nylig hadde møttes for å gyte. På Robert Schumann.
For ikke å snakke om på side 222, når de øver på begravelse, hihi, men vil dere vite hva som da skjedde, må dere lese boken selv. Jeg kunne tatt med dusinvis av morsomme scener fra boken. Men selvfølgelig er det et alvor bak, som gjør boken utrolig bra.
En liten smakebit til:
Jeg åpnet likeså øynene, atter en gang. Og der, bak adventstaken i vinduskarmen, humpet Ivar Kirkebys bleke rumpeballer taktfast opp og ned. Mens englene så på med hodet på skakke, med vinger og foldede hender.
Hjelpes, tenkte jeg. Disse bildene kommer til å forfølge meg resten av livet, det var jeg sikker på. Prestens hvite akterspeil gyngende opp og ned med et kvinnelår på hver side, den krøllete buksen på knærne. Opp og ned. Crescendo. Accelerando. Himmel, for en fart.
En eldre herre med løsbart og bratsj blir like før jul funnet død på flyet fra London til Oslo. Hans navn var Fredrik Mozart Sandvik, og i bratsjkassen ligger en bunke brev adressert til hans datter, Vilma Veierød. Den 35 år gamle Vilma lever alene, og har ingen kjennskap til faren. Forøvrig har hun mer enn nok med å unngå døden – lagre hermetikk i kjelleren, for eksempel, og holde seg unna radioaktive bananer. Når hun da ikke er på jobb med de brysomme pianoelevene i kulturskolen. Men da en kjekk prest og en patolog med verbal tourettes plutselig står på døren hennes med brev fra den døde faren, blir alt forandret. Det har nemlig ikke vrimlet av menn i Vilmas Veierøds liv. Så langt i fra. Men plutselig må hun forholde seg til to stykker. Tre – hvis man regner med den døde faren. Det tyske storforlaget Dtv har sikret seg rettighetene til å utgi romanen om Vilma på tysk.
Nå skal jeg lese:
Frode Eie Larsen, Så ble det kaldt
Leseeksemplar fra forlagshuset Vestfold
Da er jeg klar for en ny krim fra Eie Larsen. Jeg har ikke lest alle han har skrevet, men de tre siste og jeg likte de veldig godt.
Det er fint å lese de etter hverandre men kan også leses frittstående for det er avsluttende historier.
Jeg hadde egentlig lagt frem denne i september, men etter at jeg hadde lest Skyggedanseren, som var gruelig vond, reduserte jeg krimbøkene og puttet inn mer feelgood istedetfor. Derfor måtte Frode vente litt. Men nå gleder jeg meg til å lese hans nyeste, som har fått bare gode kritikker.
I Larvik blir en kvinne kidnappet etter en kveld på byen, og sporene leder Eddi Stubb utenlands. Der tar saken en brå og uventet vending, da en ny tragedie inntreffer. Så forsvinner nok en person, og saken kommer ubehagelig tett på Eddi.
I denne iskalde spenningsromanen avdekkes løgner, svik og grufulle familiehemmeligheter.
Klarer politiet å få finne løsningen, før liv går tapt?
I “Så ble det kaldt” tar forfatteren oss tett på personene og handlingen, man suges inn i fortellingen og slipper ikke ut før siste side er lest.
Dette er personlige Lillasjelord, skrevet på bestilling. Det er helt frivillig om ordene kan deles anonymt her i bloggen. Ta kontakt hvis du ønsker dine egne ord. tlf 99467178 eller På Lillasjel på facebook. Nå kan du også bestille at jeg leser de inn på YouTube.
Egentlig skulle du vært klonet
Det skulle vært mange flere av deg
Så mange at vi ville møtt deg overalt
Du stråler av livsglede
Ja selv vil du nok protestere og si at det nok mangler både glede og energi til tider
Men det er ikke det du sender ut
Du gjør så mye godt for andre
Du setter spor etter deg mye mer enn du er klar over
Så det skulle definitivt vært flere av deg
Ja, noen dager er tunge
Det er ikke mulig å unngå de
Du har dine utfordringer og ikke alle er villig til å forstå det
Men du bryr deg ikke så hardt om de som ikke forstår lenger
De får ikke lenger såre deg på samme måte som før
Du har funnet en indre styrke
Og du ser mye mer din egen verdi enn du gjorde tidligere
Jaja, sier du, kanskje ikke alt er perfekt, men jeg gjør det jeg kan for at det skal være best mulig
Og det gjør du virkelig
Men du er i læring du også slik som mange andre for tiden
Sansene dine blir sterkere, du er åpnere
Du senser mer, du ser mer og du forstår mer sammenhengen
Du ser også hvordan det du gjør påvirker andre
Hva ville skjedd hvis alt var helt tipp topp hele tiden
Ville du sett likedan på livet da skal tro
Eller er det faktisk slik at du setter mer pris på de lykkelige øyeblikkene nå, når du vet at det også er tøffe tak
Livet former oss, vi sanker erfaring og vi lærer
Du ser dine medmennesker på en annen måte nå også
Du ser hva som bor i dem, selv om også de har sine begrensninger
Før tenkte du mer at alt var så greit, helt a4 og enkelt, men erfaring har vist deg at sånn er det ikke
Mennesket har flere sider og alle blir formet av sin oppvekst og det de må igjennom i livet
Egentlig skulle du jobbet enda mer med mennesker, så tenk tanken
De føler seg nemlig vel sammen med deg, de føler seg løftet
Du har en egen evne til å få frem det som er bra i de du møter
Selv om du ikke selv vil innrømme eller se dette, så er det sånn
Og hvis du begynner å tenke litt tilbake på situasjoner, vil du også se det
Pytt pytt, sier du , jeg er bare meg selv
Og det er nettopp det som er så fint, du er deg selv
Og kanskje nettopp derfor er det du stråler
Nå er du mye mer deg selv
Men du kan godt se litt mer det gode i deg
Du er ikke helt fornøyd med deg selv bestandig, det er fordi du ønsker mer
Og det er forståelig, for når man har begrensninger, er man egentlig enn annen inni seg
Du kan og vil så mye og du føler du får gjort så lite
Men det er da du bare må lene deg tilbake og vite at du gjør så godt du kan
Mer kan ingen forlange, ikke engang du selv
Så gi deg heller en klapp på skulderen og si du er et fint menneske akkurat som du er
Du har også utømmelige kilder til kreativitet
Du bruker det også, men bruk det gjerne mer
Ikke tenk at alt må være så fint men bruk kreativiteten, også for å få ut det som er vondt
Da vil du også hjelpe
Å bruke det kreative for å få ut det som tynger en, er et fantastisk verktøy
Lær gjerne nye teknikker, prøv noe nytt, selv om du i utgangspunktet tenker at det ikke er noe for deg
Kanskje er det ikke noe du skal begynne med fast, men alt nytt setter nye prosesser i gang
De vil igjen føre til nye ideer og ny kreativitet
Man går ofte om og om igjen de samme sporene i hjernen
Men ved å gjøre ting litt annerledes, vil man få en idemyldring
Og nye tanker er det mye god energi i, mer som en vitamininnsprøyting
Å lære nye ting, gjør godt for både kropp og sjel
Det er ikke noe du må kaste deg ut i umiddelbart, men tenk tanken
La den modnes og når tiden er riktig, da slår du til
Da vil ting bli lagt til rette for deg og det vil gi deg glede
Det var våre ord til deg
Du er så vakkert et menneske
Du stråler så sterkt
Dette er ikke noe et menneske kan øve på, det er noe de blir når de tillater å være seg selv
Derfor skulle det vært flere av deg
Men ved at du stråler, vil det også smitte over på andre
Så husk det, neste gang du sukker og føler deg annerledes
Det er veldig viktig å tørre å ikke være a4
Det er nemlig ikke slik vi ble født
Alle er vi unik og så er også du
Du vakre, vakre menneske på jorden
Vi takker deg for alt du er for de du møter på din vei
Dette med at man leser bøker som kanskje er litt utenfor det man vanligvis gjør, er det som gjør det inspirerende å være med på felleslesing. Det utfordrer hjernen litt og det tror jeg er sunt. Og så er vi ikke nødt til å falle for alle bøkene, men det vekker noe i oss, om det så er motstand. Veldig morsomt og utfordrende å være med på. Vil du ikke kjøpe bøkene, går du på biblioteket og låner dem, så enkelt er det. Bestill de gjerne på forhånd, så du er sikker på du får dem når du ønsker det.
Og om leseutfordringen nå er slutt, så ta ikke det så nøye, bøkene varer evig så når man leser de, spiller jo ingen rolle.
Det var vanskelig for meg i starten, med nynorsken. Det var nesten så jeg lurte på om jeg skulle gi meg men samtidig var jeg blitt veldig nysgjerrig på dette mennesket som reiser til India som misjonær. Det gikk mye lettere etterhvert.
Boken er svært poetisk skrevet, vakkert språk. Ofte måtte jeg lese om igjen for det var så fint. Det ble et spesielt liv for Ingeborg. Det var nok ikke så enkelt å være misjonær som hun hadde trodd.
Jeg synes det virker veldig realistisk. Dette at hun savner alt hjemme når hun er i India og føler seg fremmed der, så drar hun hjem på ferie og finner ut at hun er blitt fremmed der også. Og det blir ensomt, hun savner noen ved sin side. Hun er innom mange følelser og oppfører seg ikke bestandig som en prektig misjonær, hun er innom både misunnelse og bitterhet og oppfører seg ikke like bra bestandig. Slik er det vel å være menneske.
Dette er nok ikke boken for alle, det er ikke noe lettlest underholdningsbok du sluker, men det er vakker litteratur og en litt annerledes historie. Jeg er veldig glad jeg har fått lese den.
Sitat:
(Fra bursdagen hennes)
Ingeborg set seg tilbake i stolen, gåva til seg sjølv er å få gå minnevegen, heime gjekk ho alltid ein skogstur på dagen sin. No riv ho landskapet opp som farga ark. Bilda av byggåkrane lik innlandshav i vinden kjem alltid opp først, så lyserosa kirsebærblomar, molteblomar og lilla røsslyng. Vevande myrull, og stjernebilda i posisjonane dei har på himmelen heime. Eller vasstrekt grønnmose. Kantarell. Bilde heilt utan folk. Desse stadene ho alltid har kunna leite fram og kvile i, men no er det ikke like klåre. Ho har vore for lenge vekke, frå språket også, gløymer ord, i går da ho skulle lukke vindauget, kom ho ikke på “haspe” før etter timar. Som ho saknar å snakke dialekt, møter ho skandinavar eller indarar som har lært noko norsk, må ho knote til det gjer vondt i munnhola. Mor kunne no ha ringt, teljarskritta kostar ikke så mykje lenger. Er Ingeborg så langt unna at ho nesten ikkje finns?
Når jeg nå tenker tilbake på de fem bøkene jeg har lest i Aschehougs leseutfordring i høst, så er jeg glad jeg har fått lese de, alle sammen. Jeg skal samle de i et eget innlegg og lage en video, der jeg forteller mer om utfordringen og bøkene.
Det kommer senere.
Ingeborg er misjonær og dreg til India på 1980-talet for å arbeide som jordmor hos santalfolket. Eit folk som blir grovt utnytta i steinindustrien. Romanen handlar om livet hennar frå ho i ungdomen blir frelst, og vidare gjennom alle åra på misjonsstasjonen i kamp for å hjelpe, og i kamp for å bere både seg sjølv og trua. Kan hende kjemper ho aldri nok. For blir det meir himmel på jord av å drive misjon? Og kva gjer for lite kjærleik med eit menneske? Må ein sjølv vere god for å gjere det gode?
«Mektig portrett av ei misjonerende jordmor i India … Forfatteren skriver inderlig om et møte med en fremmed kultur … Ingrid Storholmen imponerer både i sin bibelkyndighet og i det jordmorfaglige i sin nye roman. … slutten er fullstendig hjerteskjærende.» Stein Roll, Adresseavisen (Terningkast 5)
Veldig fin forfattersamtale. Men kjekt å ha lest boka synes jeg, før jeg så den.
Enda en julebok fra en norsk forfatter, til og med solgt til Tyskland allerede. Dette blir kjekt tror jeg.
En eldre herre med løsbart og bratsj blir like før jul funnet død på flyet fra London til Oslo. Hans navn var Fredrik Mozart Sandvik, og i bratsjkassen ligger en bunke brev adressert til hans datter, Vilma Veierød. Den 35 år gamle Vilma lever alene, og har ingen kjennskap til faren. Forøvrig har hun mer enn nok med å unngå døden – lagre hermetikk i kjelleren, for eksempel, og holde seg unna radioaktive bananer. Når hun da ikke er på jobb med de brysomme pianoelevene i kulturskolen. Men da en kjekk prest og en patolog med verbal tourettes plutselig står på døren hennes med brev fra den døde faren, blir alt forandret. Det har nemlig ikke vrimlet av menn i Vilmas Veierøds liv. Så langt i fra. Men plutselig må hun forholde seg til to stykker. Tre – hvis man regner med den døde faren. Det tyske storforlaget Dtv har sikret seg rettighetene til å utgi romanen om Vilma på tysk.
Dette er personlige Lillasjelord, skrevet på bestilling. Det er helt frivillig om ordene kan deles anonymt her i bloggen. Ta kontakt hvis du ønsker dine egne ord. tlf 99467178 eller På Lillasjel på facebook.
Jeg var veldig spent på å lese denne og jeg ble gledelig overrasket, for dette synes jeg var en nydelig julebok Jeg nikket bekreftende, jeg ristet på hodet, jeg tørket en tåre og jeg smilte. Den rett og slett berørte følelsene mine på alle vis.
Jeg følte en hjertevarme i denne romanen. Dette hvordan vi mennesker møtes og berører hverandre, hvordan vi er påvirket av oppveksten vår, hvordan vi bekymrer oss, hvordan vi opplever at et menneske kan være helt annerledes enn hva vi i utgangspunktet tror.
Boken er delt inn i kapitler, en for hver dag frem til jul, perfekt julebok synes jeg og jeg anbefaler den varmt.
Dette er debutboken til Kjersti Herland Johnsen og jeg håper at hun vil skrive flere bøker, gjerne en til hver jul fremover.
Linda har alltid hatt eneansvaret for sønnen Brage og vært opptatt av å skape en tryggere oppvekst for ham enn den hun selv hadde. Og når julen nærmer seg, blir tradisjoner og ritualer ekstra viktig. Linda har planlagt alt, og det må bli perfekt. Så kommer Brages far overraskende på banen, og Lindas juleplaner blir kullkastet. I tillegg får hun brev fra en hun ikke kjenner, men som hun mistenker at kjenner henne. Uro og kaos truer, og vonde minner fra Lindas fortid stiger til overflaten. Samtidig kan hjelpen kanskje komme fra uventet hold? En jul der ingenting blir som planlagt, kan likevel bli den perfekte jul!
Nå skal jeg lese:
Ingrid Storholmen, Støvberar
Leseeksemplar fra Aschehoug
Siste bok ut i leseutfordringen for i år og jeg aner ikke hva som venter meg. Spennende.
Dette er bok fem i høstens lesesirkel hos Aschehoug, kun norske forfattere denne gang og veldig varierte bøker
Dette med at man leser bøker som kanskje er litt utenfor det man vanligvis gjør, er det som gjør det inspirerende å være med på felleslesing. Det utfordrer hjernen litt og det tror jeg er sunt. Og så er vi ikke nødt til å falle for alle bøkene, men det vekker noe i oss, om det så er motstand. Veldig morsomt og utfordrende å være med på. Vil du ikke kjøpe bøkene, går du på biblioteket og låner dem, så enkelt er det. Bestill de gjerne på forhånd, så du er sikker på du får dem når du ønsker det.
Ingeborg er misjonær og dreg til India på 1980-talet for å arbeide som jordmor hos santalfolket. Eit folk som blir grovt utnytta i steinindustrien. Romanen handlar om livet hennar frå ho i ungdomen blir frelst, og vidare gjennom alle åra på misjonsstasjonen i kamp for å hjelpe, og i kamp for å bere både seg sjølv og trua. Kan hende kjemper ho aldri nok. For blir det meir himmel på jord av å drive misjon? Og kva gjer for lite kjærleik med eit menneske? Må ein sjølv vere god for å gjere det gode?
«Mektig portrett av ei misjonerende jordmor i India … Forfatteren skriver inderlig om et møte med en fremmed kultur … Ingrid Storholmen imponerer både i sin bibelkyndighet og i det jordmorfaglige i sin nye roman. … slutten er fullstendig hjerteskjærende.» Stein Roll, Adresseavisen (Terningkast 5)
