Dette er personlige Lillasjelord, skrevet på bestilling. Det er helt frivillig om ordene kan deles anonymt her i bloggen. Ta kontakt hvis du ønsker dine egne ord. tlf 99467178 eller På Lillasjel på facebook.
Dette med at man leser bøker som kanskje er litt utenfor det man vanligvis gjør, er det som gjør det inspirerende å være med på felleslesing. Det utfordrer hjernen litt og det tror jeg er sunt. Og så er vi ikke nødt til å falle for alle bøkene, men det vekker noe i oss, om det så er motstand. Veldig morsomt og utfordrende å være med på. Vil du ikke kjøpe bøkene, går du på biblioteket og låner dem, så enkelt er det. Bestill de gjerne på forhånd, så du er sikker på du får dem når du ønsker det.
Heroin chic, så jeg skulle være en sterk og rå leseopplevelse så jeg både gledet og gruet meg litt.
Det var sterk kost ja, veldig sterk og trist, grusomt. Det handler om rusavhengighet og at det kan ramme alle, ikke kun de som kommer fra kompliserte hjem.
Egentlig en bok alle bør lese. Velskrevet til de grader, nesten så man skulle tro det var en virkelig historie.
Sitat:
Når jeg var akkurat passe rusa, var jeg mellom søvn og våkenhet. Jeg kunne ligge i senga, ute av stand til å åpne øynene, og likevel være bevisst – gjennomsiktig som grålysningen ute om sommeren når det ikke var natt, og ikke morgen. Når jeg var tilbake, var problemet å se klart gjennom det duggete vinduet, hva jeg hadde gjort, hva jeg skulle gjøre, hvor jeg var.
Når jeg gikk i minus, var jeg utenfor tiden, men også det var tid. Tid da jeg ikke kunne ta telefonen, ikke gå i butikken, selvfølgelig ikke gå på jobb eller gå ut og treffe noen. Tid som var pakket inn i folie, pakket inn i røyk, pakket inn i det rosa babyteppet.
Sitat:
Det var en kveld vi hadde vært ute på byen, uansett hvor mye jeg drakk, ble det ikke nok, heller ikke da bartenderen nektet meg mer. Joakim støttet meg hjem, jeg tok en nesten tom whiskyflaske ut av skapet, drakk det siste. Jeg tenkte nå skjer det, at alt fløt, alle grenser var borte, nå ville han se meg, alt ville komme fram. Jeg åpnet fryseren, visste hvor jeg skulle, tok ut en boks vaniljeis, tok en spiseskje. Så to, så ti, holdt fast i boksen med den ene hånda mens jeg spiste som om han når som helst kunne snappe den vekk. Kongeriket var over meg, under meg, inni meg, mykt og hvitt og glatt, og kaldt, så klart, så kaldt at jeg alltid måtte gå med tjukke gensere inne, selv om sommeren, fuskepels ute. Alt dette skulle jeg fortelle Joakim. Det var ikke bare mitt lenger. Jeg slapp han inn mellom jernportene, til snølandskapet der det var så kaldt at man kunne fryse til ID, eller bare sveve over bakken, uten å lage spor i snøen.
Da boksen var tom, løp jeg ut på toalettet. Trengte ikke stikke fingeren i halsen en gang, fylla og kvalmen fikk alt til å komme ut av seg selv, og etterpå sank jeg sammen på gulvet, Joakim kom inn, trakk ned og la seg ved siden av meg, strøk meg over håret.
Hvor lenge har du vært aleine med alt dette, spurte han, og jeg sa tre tusen tohundreogfemtifem millioner kalorier, jeg mener sju år.
Elise kommer fra et musikalsk hjem på Uranienborg. Alt er tilsynelatende trygt, likevel vil hun bort hjemmefra. Hun vil være vektløs, ikke sette spor. Hun prøver alt. Askese, overskridelser, for lite for mye. Så sitter det. Rusen som gir henne alt hun har ønsket seg – nemlig ingenting. Å fade ut, bli nummen.
Heroin chic er en roman om et sosialt fall uten noen klar årsak. Om en lidelse som ikke er skitnet til av ytre omstendigheter. Den er nok i seg selv. Grunnstoffet.
Hvordan kan man forklare hvor sliten man er, når man stort sett er sliten hele tiden.
Når man vet at de rundt en kanskje er så lei av å høre det at de ikke tar det inn lenger
Hvordan forklare de ulike nyansene
Det går bare ikke an, for man kan ikke tyte om det hele tiden
I går var jeg i selskap hele kvelden
I perioder strevde jeg hardt og vurderte å gå hjem men så slapp det taket i perioder
Jeg holdt ut til midnatt før jeg takknemlig seg ned i stolen hjemme
Lykkelig over å ha mestret
Er man sliten nok, er man også ofte for sliten til å sove
Eller man sovner utmattet for så å våkne etter en time, enda mer utmattet og kroppen nekter å slappe av så du kan sendes inn i søvnen igjen
I dag var jeg så tom at jeg brekte meg og måtte nesten gi opp når jeg skulle henge noen klær ut på snora
Ja jeg kunne bedt om hjelp, men man vet at man maser så mye
De trenger hvile de man har rundt seg også
Og hva skal man si
Kan du hjelpe meg, jeg er så sliten at jeg orker ikke stå 10 min med noen klesplagg
Hvordan skal de forstå
En dag mestrer man, neste dag mestrer man ikke
Mange ønsker forklaring, hvorfor er du sånn, er det ikke noe du kan gjøre
Da kan jeg velge å prøve å forklare men man bli lei av det også
Ofte vet man ikke selv hvorfor det er sånn akkurat i dag
Hvorfor det var bedre i går
Noen dager sånn, andre er slik, jeg vet ikke hvorfor
Jeg vet bare at kroppen har ulike grader av utmattelse
Som et gammelt batteri som ikke lader som det skal
Kroppen tar ikke lading, den må kanskje lade en uke for å få litt krefter, der andre bruker en halv time
Og hvis man går i gang før ladeperioden er over, ja da tappes man enda raskere
Og hvordan skal man klare å forklare
Det er bare umulig
Heldigvis har jeg ingen som klager rundt meg
Selv om de ikke forstår det helt, så godtar de
Men tårene skjuler jeg når de kommer, hvis jeg kan
Når kroppen er så tom at den bryter helt sammen, kommer tårene
Det er som om kroppen ikke klarer å holde på noe
Så hvordan forklare
Skal jeg dele inn i nivåer
I dag er jeg på 2, i går var jeg 4
Men det er ikke oppdelt i dager
Kanskje er jeg ganske fin fra 11~15
Etter å ha brukt to timer på å våkne
Ja for oftest er man også sliten i det man våkner
Ja øynene er oppe, men kroppen sover
Så tenker man at i dag er man ganske bra og plutselig smeller det
Eller man har gode dager, da alt fungerer bra
Man kan ikke glemme de
Det er dager, uker da man tror at nå går det mye bedre, nå blir det bra
Da forteller man alle at nei, nå du er jeg så fin form
Jeg har gjort ditt og datt og nå går det som det suser
Oj, der var det visst en snubletråd, ut i grøfta bars det
Hjelp meg, jeg kommer ikke opp igjen
Så spør meg hvordan jeg har det og jeg svarer at jo da, jeg har det bra
Det går opp og ned som vanlig her
Hadde du stått foran meg nå og spurt hadde jeg ikke klart å svare
Da ville forsvaret raknet og du hadde fått sett tårene
Akkurat nå er det tomt, snus tomt
Men gi meg noen timers hvile og jeg skal lage middag
Jeg må bare ha litt lading først
Men be meg ikke forklare
I dag
Føl fri til å dele bloggen
Dette var skrevet i går i frustrasjon. Jeg har tatt lading og nå går det litt bedre igjen, men skal være veldig forsiktig med gjøremål i ukene som kommer, for det har vært veldig skiftende i høst, gjerne fra time til time.
Og jeg skriver ikke dette for at noen skal synes synd i meg, selvmedlidenhet er ikke noe for meg. Det kan jeg ikke bruke til noe, men jeg skriver for at du kanskje skal forstå eller at du selv får ord som forklarer, hvordan det er når kroppen har en utmattelse. Den tar ikke lading slik en kropp vanligvis gjør og overdriver du, da smeller det og batteriet blir tomt.
På en måte, slett ikke vanskelig for det er jo så fantastisk mye spennende som blir utgitt, så man mangler ikke lesestoff liksom.
Men å klare å velge da, fyttirakkern, jeg var jo helt på tuppa av forventning.
Jeg trippet rundt her, klødde meg i hodet og snakket med meg selv.
Den må jeg lese nå, og så den og denne har ventet sååååå lenge, den må jeg få med.
Og jeg flyttet hit og dit.
Dessverre sier jeg, men du får ikke plass denne måneden.
Jeg lover å ta deg med i neste.
Ja jeg vet jeg lovte deg forrige måned også, jeg beklager så mye.
Denne måneden er det ikke plukket etter hverken farge eller dikt, kun etter hva jeg har lyst til å lese.
Jeg har ikke betaling for å lese og jeg er ikke på noe måte pålagt å lese de jeg får.
Men jeg liker å utfordre hjernen med ulike sjangere og jeg prøver også å lese fra mange forlag.
Denne måneden blir det lite krim.
Ja det var spennende å se hvor mange som ble lest.
Kos, ikke stress, vi tar det som det kommer.
Men det er ikke bare for moro jeg gjør så mye ut av denne stablingen.
Når man er hjemmeværende og ikke kan være så aktiv, er nemlig bøkene engasjement.
Og det gir en jobbfølelse i kroppen, som rett og slett er medisin.
Så om du rister litt på hodet og tenker at det er tåpelig å gjøre så mye utav lesingen, så vær klar over at det kan bety mer enn du tror.
I tillegg til at jeg får dra verden rundt fra godstolen og holde hjernen aktiv.
Og du verden hvor takknemlig jeg er for bøkene og får at jeg har helse til å klare å lese så mye som jeg gjør.
Teksten under bildene, i kursiv, er omtalen som står bak på boken, min ord står over bildet av boken.
Lars Petter Sveen, Nordriket
Leseeksemplar fra Aschehoug
Jeg liker som sagt å lese variert og jeg elsker å lese bøker jeg ikke helt vet om de passer meg eller ei, for det utfordrer en hjerne som er hjemmeværende, med ellers lite stimuli. Sveen er ny forfatter for meg. Det kan se ut som det er fantasy, som jeg er rimelig skeptisk til, men likevel mer åpen for, etter å ha likt godt Annikens Steinarsdottir, Sjelemakeren
For de som elsker fantasy, liker de sikkert Nordriket. Den slo ikke helt til hos meg dessverre. Men for meg som sjelden liker fantasy og science fiction, så er jeg vel ikke den rette til å dømme.
Kanskje har det også litt med at den er på nynorsk og jeg er ikke så god på å lese det, blir ikke samme flyten i lesingen.
Men selvfølgelig vandret jo tankene, særlig i starten av romanen, om religiøs fanatisme og krig og ufred og hvordan religion blir brukt som et maktmiddel for underkuelse av mennesker, så temaet er jo svært aktuelt.
Det er jo ikke vanskelig å forstå hvor han henter inspirasjonen fra.
Det er dette som er vanskelig med å skrive bokomtaler slik jeg gjør det, uten å ha noe litteraturstudier. Jeg kan jo bare si hva jeg personlig liker og så må hver enkelt lese og avgjøre selv om det er noe for dem.
«Vi skal få alt til brenne.»
I ei verd som kan minne om vår eiga, blir den vesle, uavhengige staten Nordriket trua av den overlegne krigsmakta til Føderasjonen. Angrepet på Nordriket set i gang ein geriljakrig der terror og religiøs ekstremisme raskt veks fram.
Harald, sonen til den store motstandshelten i Nordriket, forvandlar seg gradvis til ein soldat alle må frykte. Søstera Ingebjørg leitar både etter ektemannen som er teken til fange av Føderasjonen, og etter ein måte å komme seg bort frå krigen på.
Men når den føderale offiseren Henok blir sendt for å knuse motstandsrørsla, blir alt kasta om på.
To ulike sivilisasjonar kolliderer og set familie, venskap og tillit på prøve – og i spel.
«Sveen er nærmast blitt som ein nestor å rekne når det kjem til meisterlege skildringar og dramatiseringar av menneskelege relasjonar innanfor rammene av naud, desperasjon, forfall og undergang.» Øystein Hauge Romsdals Budstikke (Terningkast 5)
«Nordriket er spennende og drivende helt til det siste.» Even Teistung, Vårt Land
Jeanine Cummins, Amerikansk jord
Leseeksemplar fra Lesetid, Gyldendal
Så er jeg klar for Amerikansk jord. En bokvenn har allerede lest den og greide ikke å legge den fra seg, så jeg går ut fra at da vil kanskje det samme skje med meg. Boka har fått blandede kritikker i Usa og diskusjonene har vært harde, men den har solgt meget bra, så det blir spennende lesing.
Jeg synes boka var innmari bra. Den sugde meg inn og holdt meg der helt til slutt.
Jeg måtte Google toget La Bestia og ble sittende og se på det som er filmet av denne hasardiøse reisen.
Ta deg noen minutter og se klippet. Det ligger mye på YouTube, Gravide kvinner og barn, reiser med toget, med livet som innsats, i håp om å rømme fra fattigdom og drapstrusler, og komme seg til USA.
For meg kryper Amerikansk jord, høyt opp, når favorittlisten skal skrives i år og jeg vil anbefale den varmt.
Acapulco, Mexico: Mens Lydia og hennes åtte år gamle sønn gjemmer seg på badet, blir resten av familien massakrert i hagen. Et narkokartell på jakt etter Lydias journalistektemann tror de har klart å ta ham og hele familien hans av dage. Lydia vet at det bare er et spørsmål om tid før de vil komme etter henne og sønnen.
De flykter – først på måfå, deretter nordover. Mer enn 200 mil må de legge bak seg, med buss og tog, og til fots gjennom ørkenen, før de kommer til USA. På veien møter de barmhjertighet og medmenneskelighet, men også livstruende farer. Og hele tiden puster lederen for narkokartellet dem i nakken.
Amerikansk jord er en intenst gripende roman om en mor og et barn på flukt – om sorgen over de som er borte, og om hvor langt vi er villige til å gå for å redde dem vi er glad i. Og samtidig er den en ulidelig spennende katt-og-mus-fortelling som ikke slipper taket i deg.
“Alt ved denne boken er enestående. Den er spennende, språket er vakkert, og historien åpnet virkelig hjertet mitt. Jeg anbefaler den på det sterkeste, du kommer ikke til å klare å legge den fra deg. Det er bare en fantastisk roman.” Oprah
“En hjertestansende roman om å overleve, om farer og kjærlighet.” The New York Times
“En hjertebankende, sidevendende, klarer-ikke-å-legge-den-bort, sitte-oppe-til-tre-på-natten, adrenalinpumpende fortelling … som følsomt, ømt og komplekst undersøker voldsomme, skjellsettende traumer.” Los Angeles Times
“Det er lenge siden jeg har bladd om så fort som jeg gjorde da jeg leste Amerikansk jord. Plottet er stramt, smart og uforutsigbart.” John Grisham
“Amerikansk jord er bade et moralsk kompass og en oppslukende leseropplevelse. Jeg klarte ikke å legge den fra meg. Jeg kommer aldri til å slutte å tenke på den.” Ann Patchett
“Amerikansk jord er et enestående stykke arbeid, med perfekt balanse mellom frykt på den ene siden og kjærlighet på den andre. Jeg skulle gjerne sett den som ikke fullfører boka etter å ha lest de første sju sidene. Prosaen er plettfri, og historien er like intens hele veien … en sabla god roman om en god kvinne på flukt med sin skjønne sønn. Den er fabelaktig.” Stephen King
Merete Junker, Lillemann, Ildebrann
Leseeksemplar fra Forlagshuset i Vestfold
Gledet meg til ny Junker, da jeg har lest alle hennes tidligere nå i sommer. Dette er god krim og den har også fått gode omtaler. Merete Junker skuffet ikke denne gangen heller, solid god krim.
Et ubebodd bolighus brenner ned, og liket av en kvinne blir funnet i ruinene. Samtidig forsvinner en 13 år gammel gutt som nettopp har flyttet inn i nabohuset. Den suksessrike miljø-gründeren smiler idet den mørke desember-himmelen over Porsgrunn farges gyllenrød av flammene som er i ferd med å fortære det gamle trehuset. Få timer senere er smilet borte, og han innser at marerittet som skal følge ham natt og dag nettopp har startet. Et drap på en ung, ambisiøs kvinne. En ensom guttunge på feil sted. En genial plan som går i vasken. Hendelser, helt ute av kontroll for han som startet det hele. Et sted der ute finnes det en ukjent drapsmann, men er han også i stand til å drepe et barn? Politietterforsker Eline Torp MÅ finne gutten. Død eller levende. Det må også miljø-gründeren, Magnar Moe-Holmen, som har en ukuelig vilje og et desperat ønske om å stable sitt miserable liv på beina.
Anne Nyheim, Enkepalasset
Leseeksemplar fra Poppeltårn forlag
Ja, her ante jeg ikke hva jeg gikk til, men var optimist. Dette skal visstnok være første bok i en serie. Den ser da fornøyelig ut, så da håpte jeg den passet med min humor, noe den absolutt gjorde.
Koselig og fornøyelig, avslappende og underholdende.
Enkepalasset er innkjøpt av kulturrådet og det forstår jeg godt, for dette lover godt for fortsettelsen. Jeg gleder meg til neste bok av Anne Nyheim og i følge henne selv har hun mange nye plott i hodet. Det blir spennende.
Enkepalasset er en bygård et sted i Norge. En roman om annerledeshet og utenforskap, en frodig fortelling om å skjene sidelengs gjennom tilværelsen. Vi møter den unge Bokhandleren, som går i sikksakk for at ingen onde ånder skal kunne følge etter ham, naboen Leopold i etasjen under, som er redd for å få ei kanonkule i hodet, fru Andersen, som ikke husker om hun har spist, og Elise, som sitter fast i sin mors dødsbo og bare går ut for å være usynlig på kirkegården. Og så kommer Vera, den dagen alt går til helvete. Snart spinnes skjøre tråder av forbindelser gjennom tilfeldige møter, tragedier, konflikter og komiske forviklinger. Vera kjemper for å reise seg igjen, men hvordan skal du få deg venner når du selv er en vanskelig person, og dette med folk “ikke er din greie”? Og hvordan er det egentlig å være nabo med en som alle er redd? Enkepalasset er innkjøpt av Kulturrådet
Gaute Heivoll, Drøm om de levende
Leseeksemplar fra Tiden forlag
Gaute Heivoll har jeg ikke lest noe av før, og derfor tenkte jeg at nå var det på tide da jeg ser mange skryter av han.
Dette er romanen for de som liker de stille fortellingene uten action, men med følelser og nærhet. Veldig fint å lese. Anbefales for de som liker solide, gode, rolige historier fra vårt eget land
Jeg kunne plukket 100 nydelige sitater fra denne romanen og noen av dem finner dere i omtalen under: Gaute Heivoll, Drøm om de levende
Han vokser opp midt i skoghavet. Bygda er liten, likevel rommer den en hel verden. Det er revebjellene i Gunvors hage, og Jakobs brønn, det er butikken til Mass og historien om Laura Andersen som slo Jesus ned fra himmelen med en hesjestaur. Og det er Klaus som har en sprekk i beinet som ikke vil gro. Drøm om de levende er fortellingen om en gutt med evner få legger merke til. Fra første stund ser han verden lik ingen andre. Samtidig gjør denne varheten ham utsatt og sårbar. For hvordan vil han møte de prøvelser et liv består av? Hvilke vennskap vil han få? Hva vil skje idet han møter kjærligheten? Vil han kunne takle sorg og død? Drøm om de levende er også et gripende portrett av forfatterens egen far, fra gutt til ung mann. Resultatet er en roman fortalt med et sjeldent språklig overskudd, med nærhet og varme, i livets lys og mørke.
Iben Mondrup, Tabita
Leseeksemplar fra Pax forlag
Liv Gade, Norges bokinspirator nummer en, sa at jeg måtte lese Tabita og jeg lystrer selvfølgelig.
Tabita får ikke akkurat verdens beste oppvekst og historien kryper inn under huden din på et vis. En del av det blir ikke fortalt direkte, du må selv tenke hva som skjer og det er litt creepy på et vis.
Liker du spesielle leseopplevelser, kan dette være en topp bok for deg. Tror det er en fantastisk bok å lese i lesesirkel for her kan man nok ha ulike innfallsvinkler og synspunkter. Den var gripende og jeg sitter igjen litt rystet, men er litt optimistisk på Tabitas vegne.
Tabitaer en roman om lengsel, om å høre til og å være fremmed. Romanen handler om mødre og døtre og hvordan fortiden alltid forfølger en uansett hvor hardt man prøver å unnslippe. Forfatter Iben Mondrup, som selv er oppvokst på Grønland, forteller historien om de to grønlandske barna, Tabita og Vitus, som blir tvangsadoptert bort til en dansk familie på midten av 1960-tallet. Trange kår tvinger barnas biologiske mor til å gi avkall på sine to minste barn, men hun prøver desperat å få dem tilbake. Romanen trekker historiske paralleller til «det grønlandske eksperiment» i 1951, hvor 22 grønlandske barn ble sendt til Danmark på et «dannelsesopphold» i ett år i regi av den danske staten. I Danmark skulle de lære dansk språk og kultur, og tanken bak var at barna skulle bli danske og få et bedre liv. Men etter ett til to år i danske fosterfamilier, mistet flere av barna kontakten med familien sin og ble enten adoptert bort eller sendt tilbake til et barnehjem i Nuuk på Grønland. Tabita og Vitus blir i likhet med barna i «det grønlandske eksperiment» frarøvet familie, hjemland, språk og kultur. I barnas nye danske hjem skal fortiden forties. Tabita og Vitus nektes å snakke morsmålet sitt og deres nye, danske mor Eva blir rasende hver gang Tabita gir uttrykk for at hun savner den biologiske moren sin. De ulike kulturene kolliderer og mannen, Berthel, er stilltiende vitne til Evas innbitte fornektelse av barnas opphav. Vitus er litt for liten til å skjønne hva som foregår da han blir sendt til Danmark, men Tabita husker alt og raseriet over alt hun er blitt frarøvet, vokser seg større og større for hvert år som går.
OMTALER
«Sterkt familiedrama kan ende som årets roman. … Det er rystende godt skrudd sammen.» Jyllandsposten
«Iben Mondrup skriver satans god litteratur. Tabita er en fremragende litterær prestasjon.» Berlingske
«Historien til de grønlandske adoptivbarna er er en viktig historie å få fortalt, og Mondrup gjør det på en god og varsom måte med denne romanen.» Politiken
Pauline Östgård, Melkeveien
Leseeksemplar fra Oktober forlag
Denne var så fin den at jeg vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg. Östgård forteller oss historien sett fra inni den lille piken. Wow, fantastisk rett og slett. En leseopplevelse av det sjeldne og en les så sakte du kan bok.
Så trist om et hjem som ikke er så bra som det kunne vært og barnet som ikke ser hele bildet, men som lager sitt eget fantasiunivers, men også føler frykt og uro når ingenting blir slik hun forventer og hun venter og hun venter. Hun er så glad i mammaen og pappaen sin.
Dette er en leseopplevelse som vil sitte i leeeeeeenge. Og fra en debutant, er det mulig?
Gratulerer Pauline Östgård, for meg var dette et mesterverk.
“Det er stille, hele hagen sover. Mammaen går frem og tilbake inne på kjøkkenet. Noen ganger blir hun borte, og hvis det går for lang tid, må jenta reise seg og se etter henne, liste seg frem fra gjemmestedet og strekke seg til hun ser toppen av håret eller en arm. Inne i busken er det som i et egg, hun har klippet av noen av kvistene sånn at busken har blitt en hule. Når ingen ser henne, er jenta en fugleunge, hun napper fjærene fra busken og lirker dem inn i håret. De er glatte, og ferske, for fuglene har nettopp kommet hjem. Det var lenge siden hun lærte det om dem, at de har to hjem, at de flyr sørover om høsten. Til Anadoma, sa han, gullfuglenes land!”
Liv er seks år og bor i et blått hus i Melkeveien. Hun bor der med faren, som kan bygge hva som helst og bli et helt teater, spille sint nabo og romvesen, og moren, fra havet, den vakreste i universet. Men Liv er ofte overlatt til seg selv. På skolen sliter hun med å få seg venner, faren kommer og går, og moren forsvinner bak dørene i huset, for hun har glemt hvordan man er glad. Liv pleier å stå i hagen og se på henne gjennom vinduene, holde vakt over henne slik at ingenting skal skje. Men en dag endres alt, og Melkeveien blir plutselig veldig langt unna.
“Melkeveien” er en sår beretning om mange store omveltninger i ei ung jentes liv. På en nær, inngående og konsekvent måte følger romanen et barns blikk. Det er et blikk som vibrerer av uro, av sviktende innsikt i det som skjer rundt henne, preget av barnets fantasi og bildeunivers.
Gunhild Øyehaug, Vonde blomar
Leseksemplar fra Kolon forlag
Denne dukket opp i posten en dag og utfordrer meg. Noveller er jeg ikke god på, men leser de innimellom likevel. Jeg fikk desverre ikke helt tak i disse novellene, kanskje har det noe med meg å gjøre som liker litt sånn rett frem språk. Jeg leste om igjen og fikk ikke helt tak i hva som skjedde. Men jeg ser mange fine rosende omtaler, så det har nok kun med meg selv å gjøre. Sånn er det med bøker.
Umogelege metamorfosar, kjøtmeiser, mygg og menneske med store lengslar, store sorger, små problem og store og små tankar spelar seg ut i novellesamlinga Vonde blomar. Kva skal du til dømes gjere når du plukkar vonde blomar? Kva skal du seie i opningstalen din når det flunkande nye museet ditt har sokke i jorda? Kva skal du gjere når alt du tek i blir til slimål? Og kva skal du gjere når du har lengta etter å besøke dei kvite klippene ved Dover, men no er død? Vonde blomar handlar om kjærleik, død og opprør, om å skifte form eller å bli verande den same, om flokane i det arbeidet som heiter å forstå.
Einar Stenseng, En riktig stygg bok
Leseeksemplar fra Kolon forlag
Sammen med Vonde blomar, kom også En riktig stygg bok. Ante ikke hva jeg gikk til her, men det gjorde jeg heller ikke når Kjersti Anfinnsen, De siste kjærtegn, dukket opp fra Kolon, og ga meg en gledelig overaskelse.
Omslaget på Stenseng bok var ihvertfall rimelig spesielt.
Nok en bok som ikke helt passet meg, det blir for dystert og spesielt for meg. Men la deg ikke stoppe av det for det kan være at boken er midt i blinken for deg. Jeg likte jo heller ikke Stoner, som er lest og elsket av tusener av mennesker, så jeg er ikke helt til å lite på bestandig.
«En riktig stygg bok» er en fortelling om et trist ekteskap, skildret med distanse og mørk humor. Bokas mannlige hovedperson har tvilsom moral, forfatterambisjoner og en noe overdreven selvfølelse. Hans kone er deprimert og bedratt, og jobber i Tibet-komitéen. Fellesskapet mellom ektefellene begrenser seg til fyll og ørkesløse krangler. Romanen beskriver kjærlighetens ensomhet og menneskenes evige elendighet, men bærer allikevel et håp om noe mer
Helga Flatland, Et liv forbi
Leseeksemplar fra Aschehoug
Bok nummer tre i høstens leseutfordring. Jeg må bare innrømme at jeg ikke har lest noen av Helga Flatlands tidlligere romaner, men har store forhåpninger etter gode omtaler.
Det jeg liker svært godt med leseutfordringer er at jeg får bryne meg på bøker jeg vanligvis ikke har valgt selv og det får hjernen min til å våkne opp. Jeg har ikke helt falt for de to første bøkene i Aschehoug leseutfordring i høst, men den tredje, romanen av Helga Flatland var utrolig bra.
Den var tankevekkende og vekket alle følelser. Den var trist for det var sånn, hva hvis det rammer meg, hva gjør jeg. Forholdet mor og datter, hvor forskjellig de ser på det som har skjedd. Hva hvis jeg blir syk, vil jeg ha mine rundt meg hele tiden eller vil jeg være alene? Mange slike problemstillinger. Anbefales varmt
Sigrid er lege og bor i Oslo med barn og mann nummer to. Hun har reist fra bygda der hun vokste opp og har et anstrengt forhold til foreldrene sine, og til en oppvekst i skyggen av sin syke far. Anne, Sigrids mor, har investert mye av seg selv for å pleie sin syke mann. Da også hun blir alvorlig syk, må Sigrid ta stilling til roller som skifter, og til spørsmål om tilknytning, forpliktelse og forsømmelse. Hvem har ansvar for hvem i en omskiftelig verden?
Med sin sjette roman befester Helga Flatland sin posisjon som en av de skarpeste observatørene i vår samtid. I Et liv forbi maler hun presise og troverdige menneskelige portretter, med stor psykologisk innsikt. Utgangspunktet er én familie, men romanen gir et konsentrert uttrykk for hva tilværelsen innebærer av historier, liv og død.
Joanna Cannon, Tre ting om Elsie
Leseeksemplar fra Anemone forlag
Jeg har til gode å ikke like en Anemonebok, så den statistikken håpet jeg fortsatte. Det så ut til å være en bok som er midt i blinken for meg og det var det. Lun humor og koselig. Savnet veldig en solseng i varmen og noe forfriskende i glasset, da hadde det vært perfekt.
Dette er en rolig, avslappende bok, kun til underholdning, men også tankevekkende i forhold til hvordan vi forholder oss til de som er eldre. Ja jeg sier nå det for i forhold til hovedpersonene i denne boken, er jeg jo rene ungdommen, selv om man i noen bøker registrerer at de over seksti er gamle mennesker. Jeg sier som min mor, vi er godt voksne.
Her er det ikke veldig vonde historier som det er i mange av de andre feelgood-bøkene jeg har lest, så dette er en bok for de som bare vil slappe av.
«Morsom, rørende og krydret med kloke observasjoner … en kommende klassiker.» Clare Mackintosh, forfatter av Jeg lar deg gå Det er tre ting du bør vite om Elsie. Det første er at hun er min beste venn. Det andre er at hun alltid vet hva hun skal si for at jeg skal føle meg bedre. Og det tredje … må jeg kanskje bruke litt tid på å forklare. 84 år gamle Florence har falt i leiligheten sin på eldrehjemmet. Mens hun ligger der og venter på at hjelpen skal komme, begynner hun å gruble over den nye beboeren. Han har et fremmed navn, men hvorfor ligner han på en prikk på en mann hun kjente som døde for seksti år siden? Dette får fram fjerne minner hos Florence, hendelser både hun og venninnen Elsie for lengst hadde glemt. Nå lurer Florence på om en fryktelig hemmelighet fra fortiden er i ferd med å komme for en dag.
Kristin Harmel, Vingårdens hemmelighet
Leseeksemplar fra Cappelen Damm.
Jeg har lest alle Harmels bøker. Den første, Så lenge det er stjerner på himmelen, er nok fortsatt favoritten. Feelgood er trolig den sjangeren jeg liker aller best, men det må være gode bøker. For meg må en perfekt feelgood, være for det første bra skrevet, helst en historie fra en tid tilbake, den skal være spennende, gripende og ikke være for mye lengsel, hjerte og smerte, for jeg er ikke så glad i for mye romantikk og den må gjerne være basert på virkelige historier. Jeg leste forrige måned Imogen Kealey, Frigjøringen.Den er helt perfekt. Bra skrevet, basert på en sann historie om en kvinnelig spion i Frankrike under andre verdenskrig, nesten umulig å legge fra seg. Den er også filmatisert.
Vingårdens hemmelighet er en roman svært mange vil like. Den er ikke så hjerteskjærende vond som mange av feelgoodbøkene er, selv om det er dramatisk nok.Jeg likte at det også er tatt med hvor naiv mange nok var. Det var ikke bare bare å drive motstandsarbeid. Det var nok også lett at man ikke forstod alvoret og dermed forsnakket seg.
Spør noen meg om feelgood, anbefaler jeg gjerne Harmels bøker og gleder meg allerede til den neste. Da håper jeg å ha en solseng og en paraplydrink til lesingen, fremfor nysnø i fjella.
Forfatteren bak den internasjonale bestselgeren Der valmuene vokser er tilbake med en dypt rørende fortelling med handling fra champagnedistriktene i Nord-Frankrike under andre verdenskrig.
Champagne, 1940: Inès har nettopp giftet seg med Michel, eier av et velrennomert champagnehus, da tyskerne invaderer Frankrike. Michel begynner å skjule våpen for motstandsbevegelsen, og Inès går i konstant frykt for at de skal bli avslørt. For Céline, den halvt jødiske hustruen til vingårdens chef de cave, er risikoen enda større – det går allerede rykter om at jøder blir transportert østover til en ubeskrivelig skjebne.
New York, 2019: Liv Kent har akkurat mistet alt hun eier da hennes franske bestemor uanmeldt dukker opp. Hun inviterer Liv med seg til Frankrike, nærmere bestemt vingården Maison Chauveau, og tar ikke nei for et svar. Liv er skeptisk, men oppdager snart at hennes egen redning kan ligge i nettopp denne vingården.“Kjærlighet og svik, tilgivelse og befrielse kombinert i en mektig fortelling … fantastisk!” Pam Jenoff, NYT bestselgende forfatter av Stjerner over Paris
“Hva er vel bedre enn en fortelling om champagne, hemmeligheter, løgner og historie, fra en forfatter som er så avhengighetsskapende som Kristin Harmel? Ikke gå glipp av denne episke og hjerteskjærende fortellingen fra andre verdenskrig!” Alyson Noël, #1 New York Times bestselgende forfatter av Saving Zoe
Jón Kalman Stefánsson, Stjernenes knitring
Leseeksemplar fra Press forlag
Jón Kalman Stefánsson er en forfatter jeg lenge har vært nysgjerrig på, fordi han får så fine omtaler. I september leste jeg Sommerlys og likte den godt. Det var på tampen av måneden så den fikk ikke egen omtale, men vil du lese den, finnes den her:
Jeg trodde Stjernenes knitring var en ny roman av Stefánsson, men det er det ikke. Det utkom på Island første gang i 2003 og ble hans store gjennombrudd.
Jeg har lenge tenkt å lage med en youtubekanal der jeg både presenterer bøker, reiser og lese høyt blogger jeg selv skriver, med mere, men har utsatt det hele tiden.
Så leser jeg denne romanen og tenker hvordan skal jeg klare å forklare hvor fantastisk den er, bare ved å skrive om den.
Stefánsson er på et vis et eget univers. Det er nesten umulig å forklare måten han skriver på. Det er vakkert, humoristisk, gripende, undrende, poetisk, alt på en gang. Han leker med ordene slik at noen ganger må jeg lese om igjen for å få med meg det han skriver.
Han lar ting i historien bli til personer som tinnsoldatene og gatene. Han hopper i tid og personer så man må konsentrere seg for å følge historien. Mye av historien handler om oldefaren, men også fortellerens oppvekst med en mor som døde og en stemor som en dag bare kom ut fra farens soverom.
Det er så finurlig skrevet, som om det er slik det skjer i guttens hode.
Ja så eventyrlig er altså boken, at jeg nå åpner youtubekanal, bare for å få lese noen utdrag fra denne romanen for de som har lyst til å høre. Det måtte selvfølgelig en bok til for å dytte meg i gang.
Stefánsson er nok ikke en forfatter alle vil elske for han skriver veldig spesielt, men jeg syntes dette var fantastisk lesning. Jeg likte denne bedre enn den forrige for da var det så mange personer med at det tok tid å bli kjent med dem, men det var lettere i Stjernenes knitring.
Og jeg skal helt klart lese alle etterhvert som jeg får tak i dem.
Dette er altså mitt aller første youtubeklipp og det er helt klar rom for forbedring. Jeg viser ikke frem boken for den ble speilvendt, så jeg må finne ut hvordan snu dette på kameraet visstnok.
Men jeg er i gang og sitatene er derfor på filmen denne gang. Der blir helt klart ikke video hver gang for det tok en time bare å laste den opp.
ps. Det er frivillig å utsette seg for dette.
Å være sju år gammel og miste moren sin. Å være sju år gammel på gulvet sammen med lekesoldatene, en hel verden alene, ingenting annet finnes. Å være sju år gammel og bo i en liten leilighet i Reykjavik sammen faren sin, han sier ikke mye, men han er der. Å være sju år gammel og se en dame du ikke kjenner komme ut av soverommet hans en morgen. Etterpå blir alt annerledes: Etterpå er dere tre. Hun koker havregrøt til frokost hver morgen, du kjenner henne ikke. Å være sju år gammel, å falle til ro i bestemorens stemme, fortellingene hennes, om mennesker du ikke kjenner, mennesker du likevel er bundet til – fortellinger som løfter deg vekk, bærer deg fram, fortellinger om drømmene de bar på lenge før du fantes, om hva det vil si å høre sammen. Det er ikke mange forfattere som er høyere elsket blant det norske lesende publikum enn Jón Kalman Stefánsson. Allerede med den bejublede historiske romantrilogien om Gutten og de påfølgende Keflavík romanene var det klart for norske kritikere og lesere at islendingen var en forfatter utenom det vanlige. Men sitt store kommersielle gjennombrudd her til lands fikk Jón Kalman Stefánsson med Sommerlys, og så kommer natten – som nå har ligget inne på bestselgerlistene for pocketbøker i over et år. Med Stjernenes knitring har Forlaget Press nok en gang valgt å gå tilbake i forfatterskapet: Romanen var Stefánssons siste før Sommerlys, og den som på Island for alvor etablerte ham som en av de fremste forfatterstemmene i sin generasjon. Stjernenes knitring er umiskjennelig Stefánsson: Flommen av fortellinger, språkets skjønnhet, varmen og inderligheten – kombinert med den burleske humoren og den overrumplende ironien. Som ofte ellers i forfatterskapet flettes fortid og nåtid sammen i et flertydig bilde av det islandske samfunnet. Men ingen andre steder i Stefanssons romaner finnes en barndomsskildring akkurat som i Stjernenes knitring: melankolsk, nysgjerrig, tilbakeholden og medfølende.
Natasha Lester, Syersken fra Paris
Leseeksemplar fra Anemone forlag, Strawberry publishing
Jeg har lest en av Natasha Lester før, en veldig bra bok, Den franske fotografen, om kvinnelige krigsfotografer.
Jeg var derfor veldig spent på denne, da den også starter i Frankrike, under andre verdenskrig.
Historien er inspirert av virkelige personer, som forfatteren så har spunnet sin historie rundt.
Dette er en underholdningsroman som veldig mange vil like svært godt.
Liker du feelgood som ikke er for hjerteskjærende, er dette en flott bok.
Jeg skulle ønske jeg leste forfatterens kommentarer før jeg begynte på historien, så jeg kjente litt til hvem de virkelige menneskene var.
Fyldigere omtale med bilder, blant annet av noen av personene som er med i boken, hvis du åpner omtalen her:
En ny, storslått roman fra forfatteren av den internasjonale bestselgeren Den franske fotografen I 1940 blir Estella Bissette tvunget til å forlate Paris og alt hun har kjært når tyskerne rykker fram. Hun setter kursen mot New York med noen få franc, en koffert med det aller nødvendigste, symaskinen sin og en stor drøm: å åpne sin egen systue. I 2005 forbereder Fabienne Bissette en utstilling der en del av arbeidene til hennes bestemor – som var en av verdens ledende designere – skal stilles ut. Men etter hvert som Fabienne finner ut mer om bestemorens fortid, avdekkes også en fascinerende historie som inneholder både tragedier, romantikk og hemmeligheter.
Gry Strømme, Under samme sol
Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke
Denne romanen tar opp temaet voldtekt under krig, noe vi vet er altfor altfor aktuelt dessverre, men den tar også opp et annet tema, som jeg skriver mye om i bloggen min og som jeg ofte møter når jeg har samtaler med mennesker under healing, nemlig bagasjen vi bærer med oss fra fortiden. Hvordan oppveksten fortsetter å prege oppførsel og reaksjonsmønstre etter at vi for lengst er voksne.
Under samme sol var en stor positiv overraskelse. Den var annerledes, forfriskende, tankevekkende, interessant og spennende. Jeg likte den svært godt og hadde vansker med å legge den fra meg, før den var ferdig lest.
Gry Strømme er en forfatter å følge med på, det er helt sikkert. Jeg håper hun har planer om flere bøker.
Den hardtarbeidende idealisten Rebecca Holmestrand har ofret forholdet til datteren for å gi alt i FN-jobben der hun leder et prosjekt for å straffeforfølge voldtekt i krig. April har i mange år forsøkt å få et nært forhold til moren, men nå tvinger et oppgjør seg frem. Hun vil vite hvorfor moren har valgt som hun har gjort. Hun vil vite hvem som er hennes far. Den verdenskjente forfatteren Alvaro Aingeru har skrivesperre, og søker Rebeccas tilgivelse for en hendelse i fortiden. I Under samme sol flettes disse tre menneskenes skjebner sammen – sett i lys av større temaer som krig, konflikt, traumer og tilhørighet. Karakterene i romanen må jobbe hardt gjennom hele historien for å finne nytt håp og komme nærmere hverandre.
Lene Lauritsen Kjølner, Hvorfor spurte de ikke evensen
Arvegods fra en venn
Målet var egentlig å lese Kjølners bøker etter hverandre i full fart, men så kommer det stadig nye bøker seilende inn og Olivia blir rett og slett skubbet litt til siden og jeg venter egentlig på at hun skal ta til motmæle for den dama er jo ikke redd for å si fra. Men foreløbig har hun ventet tålmodig og stoler på at jeg vil komme til henne når jeg er klar.
Olivia var hyggelig nå også hun, avslappende, lun, et mysterie og rolig underholdning. Gleder meg til neste for dette er kosebøker. Jeg får litt sånn Agatha Christie følelse, et mord som skal etterforskes og miss Marple surrer rundt, bare at her er det Olivia som surrer rundt.
Kjølner kommer med julebok nå i oktober, det er ikke om Olivia men om Petra, så da får vi ønske Petra velkommen også. Jeg holder på å lage meg en liten stabel med julebøker her og tenker at det får bli mine juleforberedelser, da andre forberedelser mer har dabbet av. .
Bli med inn i Olivia Henriksens spennende og svært underholdende verden. Dette er bok to i serien om den fargerike privatdetektiven.
Som privatdetektiv sysler Olivia Henriksen mest med utro ektefeller og overvåkning. Da den beryktede SV-politikeren Arne Gustavsen blir funnet død i vannkanten ved Ankerholmens seilerforening, dras hun imidlertid inn i en sak som omfatter både miljøpolitikk, kyniske forretningsmenn og skitne affærer.
Tom Michell, Min venn pingvinen
kjøpt selv
Det ble plass til en liten, tynn hyggelig bok til denne måneden.
Valget falt på Min venn Pingvinen.
Den ble egentlig kjøpt ved en feiltagelse. Liv Gade, Norges bokinspirator nummer 1, hadde anbefalt meg Pinnsvinets eleganse. Ja, det er jo nesten samme navn, haha. Jeg husker jo bare at det var noe med pin…. og når jeg så denne, så tenkte jeg aha, her er den ja.
Men det var en liten søt bok basert på en sann historie om en som finner stranden full av døde pingviner, fulle av olje. Men så er det en liten en som fortsatt lever, som han redder. Det blir umulig å sette den ut i vannet igjen fordi impregneringen pingvinen har for kulde, blir vasket bort og han vil da fryse i hjel.
I 1975 reiser Tom Michell på eventyr til Argentina. En dag kommer han til en strand som er dekket av svart olje og døde pingviner. Plutselig ser han en bevegelse i alt det svarte – en liten pingvin som fortsatt lever og kjemper med å komme seg på beina. Tom bestemmer seg for å redde den, og tar pingvinen med seg hjem. Den får navnet Juan Salvador. Dette blir begynnelsen på et helt usedvanlig vennskap, og snart skal Juan Salvador også få en stor plass i mange andres hjerter.
Dette er en unik og rørende historie som både får deg til å le og til å ta til tårene.
