Mot alle odds har vi også hatt tre flotte reiser dette året, i tillegg til dagene i Halden.
Vi var 14 dager i Rhodos by, der vi blant annet møtte Sissel og Stavros, på Red restaurant.
2 uker, all inclusiv, Rhodos Horizon resort.
Vi så brannene i Tyrkia i det fjerne. På begge feriene ble vi vitne til dramatiske hendelser. Det å være vitne til hva som skjer rundt om i verden er helt annerledes enn å sitte hjemme. Kanskje er det en av grunnene til at jeg føler meg mer levende når vi er på reise. Andre språk, andre lukter, annen mat, annen atmosfære. Det gjør noe med meg. I tillegg til at jeg tror vi utvider vår egen horisont og kan se verden annerledes enn om vi bare padler rundt i vår egen lille balje. Derfor velger vi å reise så mye vi kan mens vi har mulighet til det. Og jeg er svært takknemlig for den muligheten.
Seljord i Telemark først, deretter Haugesund og Bergen, før vi avslutter med krimhelg på Osterøy utenfor Bergen.
Fint vær, god mat, mange flotte menneskemøter. Aldeles nydelig og minnerik tur.
Jeg kan ikke ta med bilde av alle vi har møtt på turene våre, men at vår gode venn Tone dro på krimhelg for å være sammen med oss, ja det satte vi stor pris på.
Og om ikke det var nok, så klarte vi også å få til 2 uker på•Gran Canaria, før det igjen tok av med covid.
Det merkeligste er at turene våre var i stille perioder før stormen.
Hver gang vi kom hjem, både i juli og nå før jul, eksploderte smitten når vi kom hjem.
Uten at vi kunne vite det, fikk vi reist akkurat når det var rolig.
Egentlig skulle vi jo på cruise i sommer, men den turen har vi nå flyttet på to ganger og det kan jo se ut som om den må flyttes igjen i juli også.
Men jeg krysser fingrene for at det vil bli turer i 2022 også.
Vi så hvor lite folk det var på stranden når det var overskyet.
Tenk hvordan det var når alt var stengt ned.
Hva har de da å leve av.
I Arguinguin fikk vi også se den harde virkelighet om flyktningene som betaler dyrt for å bli satt i en åpen båt på havet.
Overbefolkede båter der slett ikke alle kommer levende frem
Moro har det vært med bloggen også.
Den tar mye tid når vi er på tur, men det er kjekt når vi får tilbakemeldinger om at så mange synes det er gøy å følge kjerringa og gubben (treneren/tjeneren ) på tur.
Bloggen er viktig for meg, for den holder meg med aktivitet.
At jeg nå stort sett ligger blant topp 40 på blogg.no er gøy synes jeg.
Jeg sitter jo mye hjemme alene i ro og da er det viktig å ha noe som engasjerer en.
Tusen tusen takk til alle som leser.
Vær klar over hvor stor betydning det har for meg.
På alle turene våre har vi også hatt mange hyggelige menneskemøter.
Flere av dem har jeg kun møtt gjennom Facebook. Kjempekjekt at de tar seg tid til å møte oss.
Det varmer mitt hjerte.
Den dagen vi var i Mogan fikk vi panfløyte konsert.
Det føltes som om det var et tilrettelagt møte.
De begynte akkurat når vi hadde satt oss ned og de avsluttet i det vi gikk igjen.
Det var rett og slett magisk og berørte meg så tårene rant.
Viktig er også disse turene for helsen min.
Vi kan fleipe med treneren men for meg fører turene til at jeg beveger meg mer.
Hjemme alene er jeg ikke så flink til å motivere meg ut og gå.
Jeg vet jeg burde men det er som om jeg bruker opp viljestyrken min før jeg kommer så langt
Hvis du enda ikke har lest Jenoff, ja da må du bare, hvis du liker sjangeren. De er ikke såkalte “damebøker”, det er gripende historier.
En utrolig bra bok av Jenoff. La dere ikke lure av omslaget med damer med ryggen til. Umulig å legge fra seg for det er innmari spennende fra side en og hele boken igjennom. Helt fantastisk. Det er en roman, altså fiksjon, men basert på historien om jødene som gjemte seg i kloakken så ikke tyskerne skulle finne dem. Jeg greide ikke å legge den fra meg.
Anbefales varmt til alle som liker historiske romaner inspirert av virkelige hendelser.
Fra omslaget: Jenta med blå stjerne av den bestselgende forfatteren Pam Jenoff, er inspirert av opprivende, sanne historier fra andre verdenskrig. Den er en følelsesladd hyllest til vennskapets kraft og den ekstraordinære styrken hos et menneske som bare ønsker én ting: å overleve.
Krakow, 1942: Sadie er 18 år og bor sammen med foreldrene i en jødisk ghetto. Når nazistene ransaker ghettoen, må familien søke tilflukt i kloakknettet under byen. Her blir de boende, sammen med andre jøder som skjuler seg for å berge livet.
En dag kikker Sadie opp gjennom en rist i taket, og får øye på en ung jente på hennes egen alder. Jenta på utsiden bestemmer seg for å hjelpe Sadie og familien hennes, og det utvikler seg et vennskap mellom de to unge kvinnene. Men etter hvert som tiden går, blir møtene deres mer og mer risikofylte.
Det ble vanskelig å velge hva jeg skulle lese nå, på tampen av året. Hadde enda Mormor danset i regnet vært papir og ikke e-bok. Da ville jeg valgt den, men å lese på iPaden på senga, nei det vil jeg ikke. Jeg bare må få tak i papirboken. Hvis jeg kjøper den nå i januar, kan jeg lese den i februar, tema norske forfattere. De andre som ligger i stabelen er tykke bøker. Jeg når ikke å bli ferdig i år. Enten det eller så er jeg redd de blir for trist. Etter mye om og men og sukk og stønn, valgte jeg:
Martha Hall Kelly, Solsikkesøstre
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Så kom denne tykkasen susende inn i huset. Den brøytet seg lett inn i stabelen for det er jo enda en forfatter jeg liker godt, som skriver inspirert av virkelige hendelser. Jeg gleder meg.
Fra omslaget: Solsikkesøstre er den tredje boken fra bestselgerforfatter Martha Hall Kelly. Den er en vidstrakt fortelling om tre sterke kvinner under den amerikanske borgerkrigen.
Georgeanna er sykepleier og arbeider under den amerikanske borgerkrigen. Hennes heroiske innsats under krigen fører henne til den unge slavekvinnen Jemma, som lever under fryktelige forhold på en plantasje i sørstatene. Vi blir også kjent med Ann-May, kvinnen som driver denne plantasjen mens ektemannen er i krigen. Den ulmende konflikten mellom nord og sør vil påvirke livet til disse tre kvinnene på måter de aldri kunne ha forestilt seg.
Solsikkesøstre er inspirert av sanne beretninger og gir et levende innblikk i den amerikanske borgerkrigen, fra de umenneskelige forholdene på plantasjene, til den krigsherjede New York City og slagmarkens grusomheter.
Med den kommanderes gubben hit og dit, høyt og lavt.
Endelig holder han seg litt mer hjemme så jeg kan mase litt.
Han er nemlig ikke hjemme bestandig om han har fri fra jobb.
Så jeg får nok en pekepinn på hvordan det blir når han blir pensjonist.
Er jeg heldig får jeg en telefon om at ja, æh, me bli ikkje ferdig på ei ri endå, d vel nok gå ein time eller to.
Ja da gjerne etter at middagen har vært ferdig en stund.
Er jeg ikke så heldig, da har han glemt å ringe og jeg holder på å sulte i hjel.
Bra jeg har noe å tære på.
Han er nå tokling, heter det blant de som kjenner oss.
De er ikke så opptatt av tid.
Etter 43 år er jeg nå blitt vant til det.
En nevenyttig mann er alltid på farten.
Men det var nå slett ikke det jeg skulle skrive om.
Jeg prater meg bort som vanlig.
Endelig skal det bli jul her i huset også.
Brøddeig til heving og Jesusbarnet har dukket opp fra kjelleren.
I fjor flyttet han inn i nytt hus.
Pepperkakehus.
Det samme pepperkakehuset som stod og stod og stod, helt til det ble salrygget og vi plutselig hørte et smell og det lå i tusen biter, utover hele gulvet.
Jeg ropte opp når jeg så de brune bitene for jeg trodde det var engelen min som knuste, men heldigvis var det ikke det.
Jeg tror det var i august.
Derfor har Jesus hverken stall eller hus i år.
Han får klare seg på markene sammen med gjetere og engler og ellers de som måtte dukke opp med røkelse og myrra.
Dessuten fyrer gubben slik at de fryser nok ikke i hjel.
Ja så julen kryper inn her.
Men hva bruker jeg mest kreftene mine til?
Julepynting?
Nei, jeg er høyt og lavt på leting etter bøker.
Jeg holder nemlig på med bokbloggen til 31. des.
Da skal en ny lesestabel presenteres.
Temaet er nordisk og jeg skal da ha 5 bøker fra hver av de nordiske land.
Svensk er da superenkelt, masse krim.
Danmark går også helt fint.
Island, ja nå begynner det å bli verre, men jo da, gikk fint.
Finland, ja der klarte jeg også å skrape sammen 5…….. trodde jeg.
Men der tok jeg feil serru.
Jeg hadde to bøker av Mikael Niemi som jeg gledet meg til å lese.
Jeg leste jo Koke bjørn og den var bare fantastisk.
Det var den. Kjempekoselig bok, hvis du er glad i dyr ihvertfall. Jeg er kattemenneske, men koste meg likevel gløgg i hjel med alle hundene og deres personlighet, samtidig som det også handler om sorg og hvor sårbare vi kan bli og hvor lett vi misforstår hverandre.
Perfekt julebok for meg. Fint er det også at hun skriver om Batteresea som finnes i virkeligheten. De jobber med omplassering av hunder og katter.
Fra omslaget: Et hjerte av gull av Florence McNicoll er en hjertevarm juleroman om hvordan nye venner kan redde julen.
Kathy er en sporty dame som har god kontroll over livet sitt – slik framstår hun i hvert fall utad. Men i virkeligheten sørger hun fremdeles over ektemannen som døde for flere år siden, og det er vanskelig å fylle dagene. Hun er fryktelig ensom, og siden sønnen er i ferd med å stifte sin egen familie, vet hun ikke lenger hvor hun hører hjemme. Og nå nærmer det seg jul …
På selveste julaften fører et tilfeldig møte henne til et omplasseringshjem for hunder og katter. Her blir hun kjent med Milly, Baxter og Archie, tre hunder som er helt ulike både inni og utenpå. Felles for dem alle er at de har hjerter av gull – og at de trenger nye hjem.
Etter et år med opp- og nedturer, nye venner – med både to og fire bein – og til og med en gryende forelskelse, er et nytt liv i ferd meg å åpne seg for Kathy. For det er aldri for sent å få nye venner, spesielt til jul.
Boken er utgitt i samarbeid med Battersea hunde- og kattehjem i London.
Nå leser jeg:
Roar Ræstad, Elven
Kjøpt selv
Vi, gubben og jeg, leste den første boken om Gabriel Navarseth på forrige ferie.
Vi likte den så godt at nå får bok 2, Elven bli med i kofferten.
Fra omslaget: En politimann står foran umulige valg i en ubarmhjertig tid.
Liket av en ung kvinne blir høsten 1942 funnet i Nidelven i Trondheim. I hendene holder hun et Narvikskjold, en tysk krigsutmerkelse. Politibetjent Gabriel Navarseth må igjen være bindeleddet til okkupantene, samtidig som han i dyp hemmelighet jobber for motstandsbevegelsen.
Drapsetterforskningen kommer helt inn på livet til Gabriel Navarseth. Han oppdager at offeret hadde en forbindelse til hans tidligere forlovede, jødiske Rakel. Det spisser seg ytterligere til når en serie sabotasjeaksjoner får nazistene til å stramme grepet om befolkningen. Da kreves det mye for å stå oppreist, i den strieste strøm.
Roar Ræstad (f. 1968) debuterte med «Sovende hunder» i 2014 Han underviser på Strinda videregående skole i Trondheim og har en master i historie fra NTNU. «Sovende hunder» ble nominert til Maurits Hansen-prisen for beste krimdebut i 2014.
Jeg hadde forventet noe reaksjoner på avstandsmålingen min, men nei.
Jeg tror mine følgere må være like dårlig til å lese avstander som jeg er.
Men i dag har vi vært opptatt av å pynte til jul.
Himla jobb var det å surre alle de lyslenkene til alle palmene.
Ble helt utslitt jeg.
Dere skjønner vel at jeg har hatt det travelt.
Jeg lurte også på om jeg skulle gå til den bygningen langt inne i fjellet der for jeg ble sabla nysgjerrig på hva det kunne være.
Men på grunn av all julepyntingen må det utsettes.
Å være røyker er også blitt travelt i Spania. I følge nye regler er det ikke lenger lov å røyke på hotellområdet. Ser dere mennesker stå og henge utenfor hotellene, er det stor sannsynlighet for at de ikke er kastet ut, men at de tar seg en blås.
Vi fikk lov å gå utenfor porten i dag også selv om julepyntingen ikke var helt ferdig. Kommer man opp hit med taxi må man vifte med armbåndene for å vise at man ikke er terrorist, men gjest på hotellet. Terrorister har nok annen farge på sitt armbånd.
Gubben og jeg er nok ikke noe gjennomsnittsturist. Vi har på femte dagen ikke vært på solsenga. Vi er imidlertid svært opptatt av miljøet. Elektriske sykler kunne vi lånt. Men vi er litt usikre for ladestasjoner er det ikke akkurat flust av her.
En elektrisk bil har de og en ladestasjon. Hva tror du når jeg skal tråkke meg hjem igjen på elsykkelen når jeg ikke får ladet. Vi funderer litt på hvordan det blir når alt skal på strøm i alle land der strøm fortsatt er luksus og til tider mangelvare.
Likedan får vi pappsugerør. Alt skal jo lages av papir. Har dere hørt at allerede er bøker i trykken forsinket på grunn av papirmangel. Ja slikt funderer vi over, vi ikke gjennomsnittsturister på tur.
Et nydelig tre dette. Skal tro hvor mye papir jeg kunne fått av dette? Om jeg kutter det ned, vokser det nok opp igjen på ett to tre.
Mange fine hus på toppen her, men nei, ikke store nok balkonger til gubben og gamla.
Apotek og lege er det også.
Og på Europasenteret er det Bocciasamling i dag. Jeg tror jeg så to mennesker under 65 i dag, inkl meg selv. Gubben er jo 66 og tror han gjør hva han vil. ( Ikke si det til han at det ikke stemmer. )
Fy fillern, det var belønningen sin det. Levende bringebær i den altså. Nyyyydelig. (Hysj, jeg drakk to)
Etterpå tuslet vi hjem til bøkene våre.
Bra jeg fikk slappet av for jeg fikk et anfall av irritasjon. Når man er på ferie nå til dags er man avhengig av app-er og qr-koder. Uten qr-kode ville vi ikke fått vært med flyet. Det er slutt på at man kan gå i resepsjonen og bestille bord på spesialrestaurantene. Jeg hadde jo gleder meg til asiatisk i morgen. Først må du laste ned en app og så kan du reservere. Nei ikke så enkelt. Du får ikke bestille før 8.30 dagen før. Når jeg skulle bestille klokken 16,00 fikk jeg ikke opp noe som helst. Jeg duret ned i resepsjonen for å få hjelp. Nei, da er det fullbooket. Du må booke fra 8.30 om morgenen. Ja er det ikke det jeg sier at ferie er harde arbeidsdager. Her må man opp i porskotten for å bestille bord. Er det lov å bli irritert? Jeg prøver å være positiv men må innrømme et lite snev av opprømthet. Hva med alle de som ikke har noe peiling på elektroniske dubbedingser. Dere skulle hørt på det ordforrådet jeg kunne legge frem bare for å få lastet ned og registrert meg på den appen. Jeg er sikker på at dere må tilbake til 12 binds leksikon som vi hadde i gamle dager, før frøken Google ble ansatt, bare for å få plass til alle ordene. (Av negativ karakter)
Men nå er alarmen satt på for asiatisk skal jeg ha.
Forrett like god i dag. Jeg tenkte jeg skulle spise bare slike men så rotet jeg meg bort i noen bein av ymse slag dyr.
Nå er det kveld igjen.Å være oppe til underholdningen starter klokka 21.00. Ja det har jeg enda ikke klart.
Denne nærmest hoppet fra hylla inn i stabelen og fortalte høyt og tydelig at den hadde ventet lenge nok. Kristin Higgins, Livet og andre ubehageligheter, ble fortrengt til siden. Begge har vært med på ferie i sommer og ble med hjem igjen ulest, så valgets kvaler.
Flukten til den greske øya var en perfekt feriebok. Feelgood slik jeg liker det med historie, alvor og drama, men også med medmenneskelighet og varme. Litt usannsynlig perfekt slutt kanskje, men det er ok for å få fullført historien.
Jeg blir like opprørt hver gang jeg blir minnet på at urolighetene i Hellas ikke er så langt tilbake i tid. Måtte det ikke skje igjen.
Jeg har en bok til av Wilson i hylla, Øyas hemmelighet, så den må få bli med på neste ferie. Jeg vil også anskaffe meg Kaneltreet.
På Kretas vakre strender går en gresk kvinne rundt og deler ut papirlapper. Sofia, som er 85 år, leter etter en datter hun ikke har sett siden jenta var liten. På grunn av den politiske uroen i Athen da hun vokste opp, ble hun tvunget til å gi fra seg barnet sitt få dager etter fødselen. Nå håper hun på en gjenforening med datteren før det er for sent.
Samtidig, i Manchester, leter også Zoe etter barnet sitt. I månedene etter at tenåringsdatteren hennes rømte hjemmefra, har livet falt fra hverandre. Mannen hennes har forlatt henne, sønnen virker fraværende, og hver eneste dag er en kamp. Desperat leter Zoe etter datteren, og hun aner ikke at jenta er på vei til Kreta …
Nå leser jeg:
Florence McNicoll, Et hjerte av gull
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Jeg leste julens ni liv i fjor og den var koselig så jeg håper denne er like fin.
Fra omslaget: Et hjerte av gull av Florence McNicoll er en hjertevarm juleroman om hvordan nye venner kan redde julen.
Kathy er en sporty dame som har god kontroll over livet sitt – slik framstår hun i hvert fall utad. Men i virkeligheten sørger hun fremdeles over ektemannen som døde for flere år siden, og det er vanskelig å fylle dagene. Hun er fryktelig ensom, og siden sønnen er i ferd med å stifte sin egen familie, vet hun ikke lenger hvor hun hører hjemme. Og nå nærmer det seg jul …
På selveste julaften fører et tilfeldig møte henne til et omplasseringshjem for hunder og katter. Her blir hun kjent med Milly, Baxter og Archie, tre hunder som er helt ulike både inni og utenpå. Felles for dem alle er at de har hjerter av gull – og at de trenger nye hjem.
Etter et år med opp- og nedturer, nye venner – med både to og fire bein – og til og med en gryende forelskelse, er et nytt liv i ferd meg å åpne seg for Kathy. For det er aldri for sent å få nye venner, spesielt til jul.
Boken er utgitt i samarbeid med Battersea hunde- og kattehjem i London.
Jeg har tenkt mer og mer på om det kan skyldes kostholdet vi lever på i dag.
Grunnen til at jeg først tenkte på det, var at jeg innimellom får en klump i magen.
Eller det føles som en klump.
Noen ganger er det bare mer som et sug, kanskje derfor noen småspiser?
Andre ganger er det som om det er en stor klump.
Den kjennes for meg som er bekymring.
Det er jo det vi sier, ikke sant? Vi fikk en klump i magen.
Men nå har jeg lært meg at denne klumpen kommer selv om jeg ikke har noe å bekymre meg over.
Men…… det er lett å tenke……. Skal tro om noe er galt…… og da vokser den.
I går kveld kom en sånn.
Jeg hadde lagt meg når det begynte men jeg tenkte på alt jeg gledet meg til.
Jeg foret på meg lykkelige stunder.
I tillegg banket jeg.
Jeg tappet med fingrene i pannen, under nesen, under munnen, tommelfingerleddene.
Jeg aner ikke om jeg gjør det riktig men det funker ihvertfall for meg.
Kanskje er det psykisk, det er mulig, jeg tror, derfor virker det?
Jeg har ikke svarene i dag, men jeg undres.
For når jeg undres over noe, da kommer ofte svarene etterhvert.
Vel, jeg nådde å tenke litt på hva jeg hadde spist i går, før jeg sovnet.
Våknet et par timer etterpå, helt fin.
Noen ganger hvis det har vedvart over noen dager, har jeg tatt en tablett for magesyre.
Det har da lettet og ført til tanken på at det kan være mat som er med på å forårsake det.
Så begynte jeg å lese omstart 30 boken til Nordstrand og der skriver hun nettopp dette som jeg har tenkt på.
Det du ser på bildet øverst her.
sitat:
Bakteriene i tarmen produserer lykkehormonet serotonin og søvnhormonet melatonin
produserer hormoner
Produserer signalstoffer som bidrar til redusert angst og som løfter sinnsstemningen.
Det var første bekreftelsen jeg fikk etter at jeg tenkte tanken.
Hvor mye har det vi putter i oss skyld i hvordan vi føler oss.
Tenk bare på sukkermengden mange har i seg i dag.
Ja jeg tror ikke kunstig søtning er noe bedre.
Hvor mye medisin spiser vi?
Hvor mye spolerer vi tarmfloraen.
Jeg har selv hatt min del med utallige antibiotikakurer.
Nettopp derfor lytter jeg nå intuitivt til hva kroppen min vil ha.
Den sier aldri at den ønsker seg sukker.
Det er nok hjernen som finner på det.
Men jeg har nok vært sukkeravhengig for mange år siden.
Det er jeg ikke lenger.
Ikke går jeg og småspiser heller.
Stort sett holder jeg meg til måltider.
Men ja jeg skeier ut også, slik som i går, med sjokoladebrownies og is.
Hæ?
Hva sa jeg nå?
Ja det spiste jeg i nitiden før jeg la meg.
Jeg hadde fire biter igjen i fryseren, fra en slik frossen brownieskake.
Hmmmmmmmm
Ja det var noe å tenke på.
Er det en sammenheng her?
Ja som sagt har jeg spørsmål i dag, men ingen svar.
Men tenk over det, hvis du ofte har angst eller depresjon.
Kanskje er det verd å gjøre et forsøk på å endre kostholdet.
Kanskje undersøke om du har matintoleranse.
Om man ikke blir kvitt plagene, kan man kanskje bli bedre.
Tenk om sønnen eller datteren din, kanskje får det bedre, hvis de har psykiske utfordringer.
Tenk hvis de har det på grunn av noe de ikke tåler så bra.
Berit Nordstrand tar jo til tårene når hun snakker om å gi barn med adferdsvansker mat de ikke tåler.
At de rett og slett har adferds og konsentrasjonsproblemer på grunn av matintoleranse.
Så kanskje har vi ikke alle svarene, men det er all grunn til å stille spørsmålet.
Hvor mye påvirker maten psyken vår?
Jeg spør
I dag
Jeg legger ved noen tappingvideoer fra YouTube. Kanskje er det en du liker bedre enn de andre. Kanskje vil du søke opp din egen som passer bedre. Men stress ikke med å si ordene korrekt eller tappe akkurat der de forklarer. Det funker uansett hvordan du gjør det. Ja det gjør ihvertfall det for meg. Jeg legger også ved noen klipp med frekvensmusikk som kan roe kroppen.
