Mot alle odds har vi også hatt tre flotte reiser dette året, i tillegg til dagene i Halden.
Vi var 14 dager i Rhodos by, der vi blant annet møtte Sissel og Stavros, på Red restaurant.
2 uker, all inclusiv, Rhodos Horizon resort.
Vi så brannene i Tyrkia i det fjerne. På begge feriene ble vi vitne til dramatiske hendelser. Det å være vitne til hva som skjer rundt om i verden er helt annerledes enn å sitte hjemme. Kanskje er det en av grunnene til at jeg føler meg mer levende når vi er på reise. Andre språk, andre lukter, annen mat, annen atmosfære. Det gjør noe med meg. I tillegg til at jeg tror vi utvider vår egen horisont og kan se verden annerledes enn om vi bare padler rundt i vår egen lille balje. Derfor velger vi å reise så mye vi kan mens vi har mulighet til det. Og jeg er svært takknemlig for den muligheten.
Seljord i Telemark først, deretter Haugesund og Bergen, før vi avslutter med krimhelg på Osterøy utenfor Bergen.
Fint vær, god mat, mange flotte menneskemøter. Aldeles nydelig og minnerik tur.
Jeg kan ikke ta med bilde av alle vi har møtt på turene våre, men at vår gode venn Tone dro på krimhelg for å være sammen med oss, ja det satte vi stor pris på.
Og om ikke det var nok, så klarte vi også å få til 2 uker på•Gran Canaria, før det igjen tok av med covid.
Det merkeligste er at turene våre var i stille perioder før stormen.
Hver gang vi kom hjem, både i juli og nå før jul, eksploderte smitten når vi kom hjem.
Uten at vi kunne vite det, fikk vi reist akkurat når det var rolig.
Egentlig skulle vi jo på cruise i sommer, men den turen har vi nå flyttet på to ganger og det kan jo se ut som om den må flyttes igjen i juli også.
Men jeg krysser fingrene for at det vil bli turer i 2022 også.
Vi så hvor lite folk det var på stranden når det var overskyet.
Tenk hvordan det var når alt var stengt ned.
Hva har de da å leve av.
I Arguinguin fikk vi også se den harde virkelighet om flyktningene som betaler dyrt for å bli satt i en åpen båt på havet.
Overbefolkede båter der slett ikke alle kommer levende frem
Moro har det vært med bloggen også.
Den tar mye tid når vi er på tur, men det er kjekt når vi får tilbakemeldinger om at så mange synes det er gøy å følge kjerringa og gubben (treneren/tjeneren ) på tur.
Bloggen er viktig for meg, for den holder meg med aktivitet.
At jeg nå stort sett ligger blant topp 40 på blogg.no er gøy synes jeg.
Jeg sitter jo mye hjemme alene i ro og da er det viktig å ha noe som engasjerer en.
Tusen tusen takk til alle som leser.
Vær klar over hvor stor betydning det har for meg.
På alle turene våre har vi også hatt mange hyggelige menneskemøter.
Flere av dem har jeg kun møtt gjennom Facebook. Kjempekjekt at de tar seg tid til å møte oss.
Det varmer mitt hjerte.
Den dagen vi var i Mogan fikk vi panfløyte konsert.
Det føltes som om det var et tilrettelagt møte.
De begynte akkurat når vi hadde satt oss ned og de avsluttet i det vi gikk igjen.
Det var rett og slett magisk og berørte meg så tårene rant.
Viktig er også disse turene for helsen min.
Vi kan fleipe med treneren men for meg fører turene til at jeg beveger meg mer.
Hjemme alene er jeg ikke så flink til å motivere meg ut og gå.
Jeg vet jeg burde men det er som om jeg bruker opp viljestyrken min før jeg kommer så langt
Hvis du enda ikke har lest Jenoff, ja da må du bare, hvis du liker sjangeren. De er ikke såkalte “damebøker”, det er gripende historier.
En utrolig bra bok av Jenoff. La dere ikke lure av omslaget med damer med ryggen til. Umulig å legge fra seg for det er innmari spennende fra side en og hele boken igjennom. Helt fantastisk. Det er en roman, altså fiksjon, men basert på historien om jødene som gjemte seg i kloakken så ikke tyskerne skulle finne dem. Jeg greide ikke å legge den fra meg.
Anbefales varmt til alle som liker historiske romaner inspirert av virkelige hendelser.
Fra omslaget: Jenta med blå stjerne av den bestselgende forfatteren Pam Jenoff, er inspirert av opprivende, sanne historier fra andre verdenskrig. Den er en følelsesladd hyllest til vennskapets kraft og den ekstraordinære styrken hos et menneske som bare ønsker én ting: å overleve.
Krakow, 1942: Sadie er 18 år og bor sammen med foreldrene i en jødisk ghetto. Når nazistene ransaker ghettoen, må familien søke tilflukt i kloakknettet under byen. Her blir de boende, sammen med andre jøder som skjuler seg for å berge livet.
En dag kikker Sadie opp gjennom en rist i taket, og får øye på en ung jente på hennes egen alder. Jenta på utsiden bestemmer seg for å hjelpe Sadie og familien hennes, og det utvikler seg et vennskap mellom de to unge kvinnene. Men etter hvert som tiden går, blir møtene deres mer og mer risikofylte.
Det ble vanskelig å velge hva jeg skulle lese nå, på tampen av året. Hadde enda Mormor danset i regnet vært papir og ikke e-bok. Da ville jeg valgt den, men å lese på iPaden på senga, nei det vil jeg ikke. Jeg bare må få tak i papirboken. Hvis jeg kjøper den nå i januar, kan jeg lese den i februar, tema norske forfattere. De andre som ligger i stabelen er tykke bøker. Jeg når ikke å bli ferdig i år. Enten det eller så er jeg redd de blir for trist. Etter mye om og men og sukk og stønn, valgte jeg:
Martha Hall Kelly, Solsikkesøstre
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Så kom denne tykkasen susende inn i huset. Den brøytet seg lett inn i stabelen for det er jo enda en forfatter jeg liker godt, som skriver inspirert av virkelige hendelser. Jeg gleder meg.
Fra omslaget: Solsikkesøstre er den tredje boken fra bestselgerforfatter Martha Hall Kelly. Den er en vidstrakt fortelling om tre sterke kvinner under den amerikanske borgerkrigen.
Georgeanna er sykepleier og arbeider under den amerikanske borgerkrigen. Hennes heroiske innsats under krigen fører henne til den unge slavekvinnen Jemma, som lever under fryktelige forhold på en plantasje i sørstatene. Vi blir også kjent med Ann-May, kvinnen som driver denne plantasjen mens ektemannen er i krigen. Den ulmende konflikten mellom nord og sør vil påvirke livet til disse tre kvinnene på måter de aldri kunne ha forestilt seg.
Solsikkesøstre er inspirert av sanne beretninger og gir et levende innblikk i den amerikanske borgerkrigen, fra de umenneskelige forholdene på plantasjene, til den krigsherjede New York City og slagmarkens grusomheter.
Med den kommanderes gubben hit og dit, høyt og lavt.
Endelig holder han seg litt mer hjemme så jeg kan mase litt.
Han er nemlig ikke hjemme bestandig om han har fri fra jobb.
Så jeg får nok en pekepinn på hvordan det blir når han blir pensjonist.
Er jeg heldig får jeg en telefon om at ja, æh, me bli ikkje ferdig på ei ri endå, d vel nok gå ein time eller to.
Ja da gjerne etter at middagen har vært ferdig en stund.
Er jeg ikke så heldig, da har han glemt å ringe og jeg holder på å sulte i hjel.
Bra jeg har noe å tære på.
Han er nå tokling, heter det blant de som kjenner oss.
De er ikke så opptatt av tid.
Etter 43 år er jeg nå blitt vant til det.
En nevenyttig mann er alltid på farten.
Men det var nå slett ikke det jeg skulle skrive om.
Jeg prater meg bort som vanlig.
Endelig skal det bli jul her i huset også.
Brøddeig til heving og Jesusbarnet har dukket opp fra kjelleren.
I fjor flyttet han inn i nytt hus.
Pepperkakehus.
Det samme pepperkakehuset som stod og stod og stod, helt til det ble salrygget og vi plutselig hørte et smell og det lå i tusen biter, utover hele gulvet.
Jeg ropte opp når jeg så de brune bitene for jeg trodde det var engelen min som knuste, men heldigvis var det ikke det.
Jeg tror det var i august.
Derfor har Jesus hverken stall eller hus i år.
Han får klare seg på markene sammen med gjetere og engler og ellers de som måtte dukke opp med røkelse og myrra.
Dessuten fyrer gubben slik at de fryser nok ikke i hjel.
Ja så julen kryper inn her.
Men hva bruker jeg mest kreftene mine til?
Julepynting?
Nei, jeg er høyt og lavt på leting etter bøker.
Jeg holder nemlig på med bokbloggen til 31. des.
Da skal en ny lesestabel presenteres.
Temaet er nordisk og jeg skal da ha 5 bøker fra hver av de nordiske land.
Svensk er da superenkelt, masse krim.
Danmark går også helt fint.
Island, ja nå begynner det å bli verre, men jo da, gikk fint.
Finland, ja der klarte jeg også å skrape sammen 5…….. trodde jeg.
Men der tok jeg feil serru.
Jeg hadde to bøker av Mikael Niemi som jeg gledet meg til å lese.
Jeg leste jo Koke bjørn og den var bare fantastisk.
Det var den. Kjempekoselig bok, hvis du er glad i dyr ihvertfall. Jeg er kattemenneske, men koste meg likevel gløgg i hjel med alle hundene og deres personlighet, samtidig som det også handler om sorg og hvor sårbare vi kan bli og hvor lett vi misforstår hverandre.
Perfekt julebok for meg. Fint er det også at hun skriver om Batteresea som finnes i virkeligheten. De jobber med omplassering av hunder og katter.
Fra omslaget: Et hjerte av gull av Florence McNicoll er en hjertevarm juleroman om hvordan nye venner kan redde julen.
Kathy er en sporty dame som har god kontroll over livet sitt – slik framstår hun i hvert fall utad. Men i virkeligheten sørger hun fremdeles over ektemannen som døde for flere år siden, og det er vanskelig å fylle dagene. Hun er fryktelig ensom, og siden sønnen er i ferd med å stifte sin egen familie, vet hun ikke lenger hvor hun hører hjemme. Og nå nærmer det seg jul …
På selveste julaften fører et tilfeldig møte henne til et omplasseringshjem for hunder og katter. Her blir hun kjent med Milly, Baxter og Archie, tre hunder som er helt ulike både inni og utenpå. Felles for dem alle er at de har hjerter av gull – og at de trenger nye hjem.
Etter et år med opp- og nedturer, nye venner – med både to og fire bein – og til og med en gryende forelskelse, er et nytt liv i ferd meg å åpne seg for Kathy. For det er aldri for sent å få nye venner, spesielt til jul.
Boken er utgitt i samarbeid med Battersea hunde- og kattehjem i London.
Nå leser jeg:
Roar Ræstad, Elven
Kjøpt selv
Vi, gubben og jeg, leste den første boken om Gabriel Navarseth på forrige ferie.
Vi likte den så godt at nå får bok 2, Elven bli med i kofferten.
Fra omslaget: En politimann står foran umulige valg i en ubarmhjertig tid.
Liket av en ung kvinne blir høsten 1942 funnet i Nidelven i Trondheim. I hendene holder hun et Narvikskjold, en tysk krigsutmerkelse. Politibetjent Gabriel Navarseth må igjen være bindeleddet til okkupantene, samtidig som han i dyp hemmelighet jobber for motstandsbevegelsen.
Drapsetterforskningen kommer helt inn på livet til Gabriel Navarseth. Han oppdager at offeret hadde en forbindelse til hans tidligere forlovede, jødiske Rakel. Det spisser seg ytterligere til når en serie sabotasjeaksjoner får nazistene til å stramme grepet om befolkningen. Da kreves det mye for å stå oppreist, i den strieste strøm.
Roar Ræstad (f. 1968) debuterte med «Sovende hunder» i 2014 Han underviser på Strinda videregående skole i Trondheim og har en master i historie fra NTNU. «Sovende hunder» ble nominert til Maurits Hansen-prisen for beste krimdebut i 2014.
