Når man ikke er som alle andre.

Ja da prioriterer man annerledes.

At man velger det viktigste, ja det kan nok diskuteres og aldri enes om.

 

Formen er nemlig ikke tipp topp.

Den bruker egentlig ikke å være det denne tiden.

Hvor sliten er du?

Humøret derimot, det er bra heldigvis.

Stemmen er også helt fin.

Med den kommanderes gubben hit og dit, høyt og lavt.

Endelig holder han seg litt mer hjemme så jeg kan mase litt.

Han er nemlig ikke hjemme bestandig om han har fri fra jobb.

Så jeg får nok en pekepinn på hvordan det blir når han blir pensjonist.

Er jeg heldig får jeg en telefon om at ja, æh, me bli ikkje ferdig på ei ri endå, d vel nok gå ein time eller to.

Ja da gjerne etter at middagen har vært ferdig en stund.

Er jeg ikke så heldig, da har han glemt å ringe og jeg holder på å sulte i hjel.

Bra jeg har noe å tære på.

Han er nå tokling, heter det blant de som kjenner oss.

De er ikke så opptatt av tid.

Etter 43 år er jeg nå blitt vant til det.

En nevenyttig mann er alltid på farten.

Men det var nå slett ikke det jeg skulle skrive om.

Jeg prater meg bort som vanlig.

 

 

 

Endelig skal det bli jul her i huset også.

Brøddeig til heving og Jesusbarnet har dukket opp fra kjelleren.

I fjor flyttet han inn i nytt hus.

Pepperkakehus.

Det samme pepperkakehuset som stod og stod og stod, helt til det ble salrygget og vi plutselig hørte et smell og det lå i tusen biter, utover hele gulvet.

Jeg ropte opp når jeg så de brune bitene for jeg trodde det var engelen min som knuste, men heldigvis var det ikke det.

Jeg tror det var i august.

Derfor har Jesus hverken stall eller hus i år.

Han får klare seg på markene sammen med gjetere og engler og ellers de som måtte dukke opp med røkelse og myrra.

Dessuten fyrer gubben slik at de fryser nok ikke i hjel.

 

Ja så julen kryper inn her.

Men hva bruker jeg mest kreftene mine til?

Julepynting?

Nei, jeg er høyt og lavt på leting etter bøker.

Jeg holder nemlig på med bokbloggen til 31. des.

Da skal en ny lesestabel presenteres.

Temaet er nordisk og jeg skal da ha 5 bøker fra hver av de nordiske land.

Svensk er da superenkelt, masse krim.

Danmark går også helt fint.

Island, ja nå begynner det å bli verre, men jo da, gikk fint.

Finland, ja der klarte jeg også å skrape sammen 5…….. trodde jeg.

Men der tok jeg feil serru.

Jeg hadde to bøker av Mikael Niemi som jeg gledet meg til å lese.

Jeg leste jo Koke bjørn og den var bare fantastisk.

 

Mikael Niemi, Koke bjørn

I det jeg skal lime inn teksten fra den første boken, oppdager jeg at han er fra Nord-Sverige.

Han er ikke finsk.

Han bor rett ved den finske grensen.

Vel hva gjør jeg da?

Sender en Mail og spør om han kan flytte?

Godtar at han er nesten finsk?

Ja jeg vurderte det for jeg skal jo ikke rapportere til konge og fedreland.

Men så googlet jeg finske forfattere.

 

 

Og så måtte jeg tenke.

Det er kanskje det vanskeligste akkurat nå.

Jeg husker jo ikke om jeg hadde hatt salt i brød-deigen for fem minutter siden.

Sofi Oksanen?

Har jeg ikke en av henne skal tro?

Inn på bokrommet. Der er den. Jeg visste det.

Da duene dro.

Da mangler jeg bare en.

Jeg saumfor lista.

Hadde jeg ikke en av Paasiliina?

Nei, finner ikke.

Men så slår det meg. Kjell Westö.

Han er jeg sikker på at jeg har.

Jeg husker til og med noenlunde hvordan den ser ut, den er beige.

Jeg googler bilde og roper så høyt at jeg er sikker på at naboene hørte det.

JEG VISSTE DET. DEN HAR JEG.

Gubben leet ikke på øyebrynene en gang.

Og jeg lette og jeg lette……og jeg lette.

Da hadde jeg hvilt meg fra julens gjøremål men denne måtte jeg bare finne.

Jeg lette og satte meg igjen, lette og satte meg igjen.

Jeg visste egentlig hvor den var, men likevel fant jeg den ikke.

Jo, den må stå der sa jeg til meg selv.

Og der gjemt, helt inn i kroken på hylla, akkurat den hylla jeg hadde trodd at den måtte være, der stod den.

 

 

Inni hjørnet der var den.

Akkurat der jeg tenkte den måtte stå.

Jeg holdt den triumferende opp til gubben.

Han så opp fra kryssordet og sa så tørt at ja du har jo ikke mange å lete blant.

Neida, bare hundrevis.

Men jeg hadde satt den der,  for jeg trodde det var en norsk forfatter.

Dette er hyllen for norske forfattere som ikke er leseeksemplarer.

 

Uff hvor surrete kan man vel bli.

Den har stått der i minst 10 år uten å bli lest.

Men nå får den ihvertfall sole seg i glansen.

Og nok en gang ser jeg hva som er viktigst å prioritere her.

Før både julekaker og glitter og styr, jo bøkene.

De er min store glede hele året.

Og du verden, da er jeg ikke glemsk en gang.

I dag