Lørdag var vi på fjelltur.
Vi var ikke der lenge for vi hadde flere avtaler.
Men jeg er glad vi nå har årskort.
Jeg lengter nemlig tilbake opp dit.
Nå skal vi igjen noen dager på tur.
Men når jeg kommer tilbake, vil jeg opp igjen.
Jeg fyltes av en frihetsfølelse når jeg var der.
Litt den samme følelsen som når man er på reise.
Kanskje er det fordi det er noe nytt.
Når jeg jobbet på bokhandelen i Åndalsnes tidlig på åttitallet, var sjefen min opptatt av at det måtte bli gondol.
Førti år senere kom den på plass.
Et helt år har jeg fulgt helikopterne som har hatt base over fjorden her.
Opp og ned, til og fra fjellet, med utstyr.
Jeg liker jo godt å gå på fjellet, men kroppen min er ikke så veldig interessert.
Den stritter imot så godt den kan.
Jeg har jo sett alle bildene fra Rampestreken, men det har vært umulig for meg å komme meg dit.
Nå kan jeg uten anstrengelse, med lite krefter og dårlige kne, komme meg forbi Rampestreken og helt på troppen.
Tenk på alle som nå kan komme seg opp på fjellet.
Jeg vet en del har høydeskrekk og ikke tør.
For min del, gikk det fint.
Jeg passet på så jeg ikke så rett ned.
Fokuserte på de rammene jeg hadde rundt meg.
Jeg gikk ikke ut på kantene og så hvor høyt oppe jeg var.
Jeg så heller utover.
Da gikk det helt fint.
Når jeg føler trygg grunn rundt meg, greier jeg det.
Det er ut på kantene at jeg føler suget ned og der holdt jeg meg unna.
Så nå sitter jeg her på balkongen og ser gondolen gå opp og ned.
Og jeg lengter tilbake.
Jeg kan pakke ryggsekken min med iPad og bøker og sitte der oppe hvis været er bra.
Er været dårligere kan jeg jo sitte inne i restauranten.
Jeg kan lese og skrive Lillasjelord og sende healing, fra høyt oppe på fjellet.
Jeg må rett og slett sette meg det som mål.
La det bli en berikelse av mitt ellers stillesittende liv her på balkongen.
Istedetfor å se opp på fjellet fra balkongen, kan jeg heller se ned på balkongen fra fjellet
Et helt år kan jeg dra opp og ned så mye jeg bare ønsker.
Det tenker jeg blir fint.
I dag
