Hvor sliten er du?

Jeg er sliten.

Det er ikke mye kroppen orker å gjøre før den streiker.

Kanskje har du fulgt meg en stund og sett alt jeg er med på.

Jeg er ute og reiser når jeg har mulighet til det.

Du ser på bildene hvor sprek jeg er og hvor blid jeg er.

Blid er jeg stort sett hele tiden, men sprek er jeg ikke.

Det du ikke ser, er alle timene med hvile.

Når kroppen er så sliten at den ikke har lyst til å reise seg i det hele tatt.

 

Det å være sliten er et omfattende begrep.

Nå er jeg sliten ser du noen skrive, men noen timer etterpå så er de på treningsøkt.

Ja litt sigen etter å ha ordnet ferdig til jul, men til julemiddagen er man i gang igjen.

Stuper i senga helt ferdig på kvelden, opp igjen klokka 7 og er i gang.

Det er normalt.

For meg og mange andre ville det vært himmelen.

 

Det er denne følelsen av aldri å være uthvilt.

Du er sliten uansett hvor mye du hviler deg.

Kroppen er som et gammelt batteri som ikke tar lading.

Men det er mulig å bruke den.

Noen dager greier du mer enn andre dager.

Men det kan også skifte så brått at du ikke er forberedt.

I dag var jeg sliten fra morgenen av, kroppen ville ikke våkne.

Vi måtte ut noen ærender og jeg hvilte i bilen mellom butikkene.

Er du sliten i dag, sa en venn i kassa når jeg hang over handlekurven.

Jeg kom meg hjem, fikk unna varene og så hadde jeg et par bedre timer.

Så spiste vi middag og da var det som om noen slo meg med en slegge.

Sånn du ser på tegnefilmene vet du, dunk, dunk og du ser vedkommende blir slått ned i bakken.

Vel, det føles sånn.

Kroppen verker, det er vondt å sitte, akkurat som om du har influensa.

Heldigvis kan jeg bare sitte her sammen med bøkene mine og hvile meg.

Jeg har lært meg å legge opp løpet selv.

Stort sett går det bra.

Og jeg har ikke smerter, takk og lov.

Å hvor jeg da tenker på de som har smerter døgnet rundt.

Jeg har bare en utmattet kropp.

Får jeg tid på meg, henter jeg meg inn igjen.

 

Kanskje derfor er jul et triggerord.

Jeg blir stresset av ordet jul.

For selv om jeg ikke gjør så mye til jul, er det som om det er en tidsfrist som må holdes.

Som om noen sitter og roper til deg at husk du må bli ferdig.

Det henger i kroppen på et vis, et minne om stress.

Jeg har ikke stressmestring så kroppen min liker ikke tidsfrister.

Neste lørdag skal du på fest.

Da roper kroppen allerede, orker du det da?

Den begynner å stresse bare fordi den vet at noe skal skje.

Hvorfor det da spør du sikkert.

Jo den er redd.

Redd for hvor slitsomt det vil bli.

Usikkerheten om hvilken dag det da vil være, går det fint eller må du gi deg.

 

Det er så vanskelig å forklare for den som ikke har opplevd dette blyloddet som trekker kroppen ned.

Det er som om du skal vasse i sand i Sahara og du ser ikke enden av ørkenen mens du sliter deg avgårde skritt for skritt.

Mens en annen dag kan du gå halve distansen uten å vasse og fortsatt føle deg fin.

Det er dette å aldri vite hvordan dagen blir.

Jeg har det godt når jeg kan sige ned i stolen her hjemme og ingen venter noe av meg.

Samtidig så er jeg likevel et aktivt menneske inni kroppen, en som elsker opplevelser.

Da er det ikke bestandig så enkelt å måtte isolere seg og være i ro.

Nettopp derfor føler jeg meg veldig levende når jeg er på reise.

Da greier jeg å være mer den personligheten jeg egentlig er.

Den får man nemlig ikke brukt mye i en stol hjemme.

Heldigvis har jeg bloggen og i ordene kan jeg være meg.

 

Nå skriver jeg ikke dette for at noen skal synes synd i meg.

Det har jeg så aldeles ikke bruk for.

Selvmedlidenhet kan ikke brukes til annet enn å synke lenger ned i gjørma.

Jeg skriver dette bare for å prøve å sette ord på hvordan det er å ha utmattelse i kroppen.

Som en venn sa her om dagen, når hun hadde vært syk og hadde så lite krefter at hun måtte velge mellom å sette på en vaskemaskin eller trekke på senger.

Når denne slitenheten blir til noe kronisk som aldri går bort.

Du kan ha gode dager, føle deg supermye bedre, kanskje si til en venn at nå føler du deg så fin og så smeller det igjen.

Denne usikkerheten, hele tiden gå på tå hev og ikke vite, er kanskje det mest  utfordrende.

Hos meg har nok denne utmattetheten kommet etter årevis med infeksjoner, et trøblete stoffskifte og et immunforsvar som ikke maktet mer.

Mange kan få det etter kreftbehandling.

Det røyner på kroppen med strålinger  og cellegift.

Fibromyalgi og gikt, de som går med kroniske smerter, er ofte utsatt for at kroppen blir utmattet.

Eller at man er under store fysiske og/eller psykiske påkjenninger.

 

Husk det alle sammen at dere må lytte til kroppen.

Den er ingen maskin som går og går uten å vedlikehold.

Og det er ditt ansvar å passe godt på den.

Og har du noen rundt deg som er sliten, ikke forlang mer av de enn de greier.

Respekter når de sier nei, nå er det nok for meg.

Husk at bestandig når man sier nei til noe, er det samtidig et ja til noe annet.

Noen ganger må det være et ja til deg selv

I dag

 

 

4 kommentarer
    1. Jeg skjønner godt hva du mener jeg.. desverre får jeg kanskje si ! Smerter er energitappende så det holder.. men man smiler stort sett på tross av ja.. Gode ønsker og god jul til deg og dine <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg