Jeg blir for stillesittende når jeg er hjemme alene.
Det å hele tiden skulle pushe seg selv, er slett ikke enkelt.
Man går der og kjenner etter hvor mye en greier.
Så er en litt redd for å gjøre for mye og blir sittende.
Det blir et tiltak å komme seg ut.
Man holder tilbake.
Det er greit nok når kroppen trenger hvile, men de grensene er så usynlige at det er vanskelig å vite når man bør pushe og når man bør la være.
I tillegg blir man lei av å måtte presse seg hele tiden, rett og slett drittlei.
Nå har vi på Åndalsnes fått Romsdalsgondolen.
Vi testet den på lørdag.
Endelig på fjelltur – Romsdalsgondolen
Det var nydelig å komme seg opp dit.
Vi kjøpte årskort fordi jeg har lyst til å bruke den ofte.
Jeg fikk en frihetsfølelse der oppe som jeg savner.
Så satt jeg der på balkongen i går.
Jeg hadde lovt meg selv to dager i ro før vi igjen skal på tur.
Kroppen har hatt behov for hvile.
Så satt jeg der og så gondolen gå opp og ned.
Og jeg fikk så lyst avsted.
Jeg satt der og vurderte frem og tilbake.
Jeg er nemlig ikke noe flink lenger til å dra avgårde alene.
Jeg venter til jeg har sjåfør.
Selv om jeg vet at alt blir vanskeligere jo mindre jeg gjør.
Dette er det skumle når man er litt parkert.
Det er lett å parkere seg selv enda mer.
Det var ganske blå himmel på fjellet men det regnet litt hos meg.
Så tenkte jeg så nå må jeg bare gjøre det.
Jeg må i gang, jeg må komme meg avsted første gangen.
Første gang er jo oftest verst.
Så kom jeg meg avsted.
Parkering er ikke enkelt på Åndalsnes for tiden.
Da ble det noen skritt å gå, så da ble det litt trim.
Opp på fjellet kom jeg.
På bildet ser man sekkene som nok skal ned med helikopter.
De er ikke helt ferdig med arbeidet der oppe, så det blir nok noen turer til.
Det var en kald vind oppe der.
Jeg hadde med bukse og jakke, men neste gang skal jeg pakke sekk.
Jeg må lære meg hva som er lurt å ha med.
Det ble derfor ikke til at jeg ga meg til til å sette meg ned og lese.
Jeg så jo de mørke skyene over huset mitt og fant det best i å tusle meg hjem igjen.
Jeg var fornøyd med å ha kommet meg ut på tur.
Det var mye folk der, fra flere nasjonaliteter.
Det meste var nok turfolk som hadde gått Romsdalseggen.
Noen skulle gå ned mens andre tok gondolen.
Det ser ganske grått ut inni Isfjorden.
Jeg ser ikke ned.
Jeg gjør ingenting som trigger høydeskrekken.
Det går fint når jeg ser utover, ikke nedover.
Det regner på balkongen.
Vel hjemme igjen ser jeg hvordan skyene blir tettere.
Det ble ikke lunsj på fjellet.
Det ble en boks med rester istedetfor.
Det regner mer og mer, men fortsatt deilig under pleddet mitt, i teltet.
Så åpnes alle sluser.
Tja, hva kan man si.
Fornøyd med
Glad for å være hjemme igjen.
Fornøyd med meg selv.
Ikke noe er deiligere enn å utfordre seg selv og mestre.
Flink pike.
I dag
Ååå, du har jammen vært kjempeflink, det er mestring det ♥
Jeg kan absolutt se alle utfordringene i det å gjøre ting alene. Jeg har selv vært så flink, men nå er jeg satt en del tilbake. Så sitter jeg her nå og tenker, skal jeg gå tur…en liten tur alene?
Jeg vet enda ikke. Men tror jeg skal gjøre et lite forsøk. Inspirert av deg ♥
Tusen takk ♥♥♥
For det meste trenger nok jeg å bli inspirert av deg, for jeg har en utfordring med å komme meg ut. Nå har knærne vært bedre en stund men i ferien hovnet beina opp og nå sliter jeg litt igjen, men mest om natta. Så det er fortsatt ikke så vondt å gå. 🙂
du var faktisk heldige med avgjørelsen ,du fikk deg en fin tur ,du gav deg selv en spark bak og kom deg ut og du kom deg hjem igjen før det høljet ned ,en god dag kan en trygt si
Ja var flink den dagen 🙂 bra med en gulrot 🙂
Så bra at du kom deg opp. Skjønner hva du snakker om, har lett for å ta det for rolig sjøl. Jeg må øke aktiviteten for å få det bedre. Men “startmotoren” som nesten ikke virker, blir det mange ganger med passivitet. Så driver og jobber for at den skal virke.
Man bruker viljestyrken mye at det er ikke alt man orker. Det krever så mye hele tiden.