Kanskje kan det synes rart å se tilbake på året 2021, med et bilde av brød som hever.

Men i det jeg stod og bakte de ut, slo det meg hva de symboliserer.

Jeg har noen å bake brød til.

Jeg kjenner at jeg blir rørt.

 

Det er nok det viktigste å huske etter et corona år.

Når man tenker på at 5,5 millioner er døde av corona rundt om i verden.

Og det er kun de som er bekreftet, så det er nok mange flere.

Et år der hele verden rammes av samme utfordring.

Det er da man forstår hvor heldig man er når man har så mange å være glad i.

Og dette året har vi hatt så mange fine stunder sammen med familie og venner.

Det at vi har kunne møtes igjen, har vært så godt.

 

 

Noe av det som har varmet mest, er selvfølgelig å få være sammen med barn og barnebarn igjen.

De som bor i Halden hadde vi jo ikke fått sett på mange måneder.

Nå møttes vi både i juni, august og oktober.

Bildene er fra da vi var i Halden noen dager i august.

Svalerødkilen – Skjærhalden

Båttur fra Svalerødkilen til Halden

Heldigvis har vi også familie rundt oss i nærheten også.

De vil nok ha med seg hjemmebakt brød når vi møtes til raclette nå i ettermiddag.

 

 

I går kveld møttes vi igjen gjengen til ost og kjeks og pakkeleik og mye latter.

Vi oppførte oss helt etter alle forskrifter.

Vi bor i en kommune som har vært så godt som virusfri.

I sommer var det overbefolket av besøkende i kommunen, uten at noen ble smittet.

Vi har hatt kun en femtedel av landsgjennomsnittet.

Noe mer er det blitt på tampen av året, men vi har vært kjempeheldig.

Takknemlig er vi for at vi er en fast gjeng som kan møtes og ha det kjekt sammen.

 

 

Sorg har det også vært dette året, da en nær venninne av meg forlot oss.

Slik er det å ha mange å være glad men ingen å miste.

Det er udugelig trist og et stort savn og desto viktigere å gjøre det beste ut av hver dag.

Ikke ha fokus på begrensingene, men mulighetene.

Som jeg nettopp leste: Ha fokus på det en har, fremfor det en mangler.

Farvel kjære venn

 

 

Romsdalsgondolen åpnet i juni.

For meg var det en åpenbaring å kunne komme meg høyt opp på fjellet.

Og med det bildet, må jeg også nevne bøkene.

Hva ville jeg vært uten de.

Tidsfordriv og tankeflukt og mat til hjernen.

Også en slags idiot

Endelig på fjelltur – Romsdalsgondolen

Se opp på, se ned på, se utover

Noen dager er jeg flink

Ja det skal jeg gjøre

 

 

Så snart det har vært vær til det, har jeg tilbragt tiden på balkongen.

 

 

Dette året har vi beiset hus. Ikke helt ferdig, men vi har nesten bare vinduskarmer igjen.

 

 

Og Tutta er glad når matmor vil være ute.

Det er en i familien som gjør enda mindre enn meg

 

Mot alle odds har vi også hatt tre flotte reiser dette året, i tillegg til dagene i Halden.

Vi var 14 dager i Rhodos by, der vi blant annet møtte Sissel og Stavros, på Red restaurant.

2 uker, all inclusiv, Rhodos Horizon resort.

 

 

Vi så brannene i Tyrkia i det fjerne. På begge feriene ble vi vitne til dramatiske hendelser. Det å være vitne til hva som skjer rundt om i verden er helt annerledes enn å sitte hjemme. Kanskje er det en av grunnene til at jeg føler meg mer levende når vi er på reise. Andre språk, andre lukter, annen mat, annen atmosfære. Det gjør noe med meg. I tillegg til at jeg tror vi utvider vår egen horisont og kan se verden annerledes enn om vi bare padler rundt i vår egen lille balje. Derfor velger vi å reise så mye vi kan mens vi har mulighet til det. Og jeg er svært takknemlig for den muligheten.

 

 

En fantastisk ferie.

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, Minner

 

Siste uka i september dro vi på Vestlandsferie.

Seljord i Telemark først, deretter Haugesund og Bergen, før vi avslutter med krimhelg på Osterøy utenfor Bergen.

Fint vær, god mat, mange flotte menneskemøter. Aldeles nydelig og minnerik tur.

Jeg kan ikke ta med bilde av alle vi har møtt på turene våre, men at vår gode venn Tone dro på krimhelg for å være sammen med oss, ja det satte vi stor pris på.

På vei hjem, enda litt rikere

 

Og om ikke det var nok, så klarte vi også å få til 2 uker på•Gran Canaria, før det igjen tok av med covid.

Det merkeligste er at turene våre var i stille perioder før stormen.

Hver gang vi kom hjem, både i juli og nå før jul, eksploderte smitten når vi kom hjem.

Uten at vi kunne vite det, fikk vi reist akkurat når det var rolig.

Egentlig skulle vi jo på cruise i sommer, men den turen har vi nå flyttet på to ganger og det kan jo se ut som om den må flyttes igjen i juli også.

Men jeg krysser fingrene for at det vil bli turer i 2022 også.

 

 

Vi så hvor lite folk det var på stranden når det var overskyet.

Tenk hvordan det var når alt var stengt ned.

Hva har de da å leve av.

 

 

I Arguinguin fikk vi også se den harde virkelighet om flyktningene som betaler dyrt for å bli satt i en åpen båt på havet.

Overbefolkede båter der slett ikke alle kommer levende frem

 

 

Moro har det vært med bloggen også.

Den tar mye tid når vi er på tur, men det er kjekt når vi får tilbakemeldinger om at så mange synes det er gøy å følge kjerringa og gubben (treneren/tjeneren ) på tur.

Bloggen er viktig for meg, for den holder meg med aktivitet.

At jeg nå stort sett ligger blant topp 40 på blogg.no er gøy synes jeg.

Jeg sitter jo mye hjemme alene i ro og da er det viktig å ha noe som engasjerer en.

Tusen tusen takk til alle som leser.

Vær klar over hvor stor betydning det har for meg.

På alle turene våre har vi også hatt mange hyggelige menneskemøter.

Flere av dem har jeg kun møtt gjennom Facebook. Kjempekjekt at de tar seg tid til å møte oss.

Det varmer mitt hjerte.

 

Den dagen vi var i Mogan fikk vi panfløyte konsert.

Det føltes som om det var et tilrettelagt møte.

De begynte akkurat når vi hadde satt oss ned og de avsluttet i det vi gikk igjen.

Det var rett og slett magisk og berørte meg så tårene rant.

 

 

Viktig er også disse turene for helsen min.

Vi kan fleipe med treneren men for meg fører turene til at jeg beveger meg mer.

Hjemme alene er jeg ikke så flink til å motivere meg ut og gå.

Jeg vet jeg burde men det er som om jeg bruker opp viljestyrken min før jeg kommer så langt

Dag 15, Gran Canaria, Riu Vistamar, Hjemreise

Hjem kom vi

 

 

Men jeg gjør så godt jeg kan, med den kroppen jeg har.

Jeg strekker viljen så mye som mulig, men samtidig må jeg passe meg.

Visste du at viljelageret ditt kan bli tomt?

Kjelleren kan være mørk og tung, så jeg må prøve å balansere så godt jeg kan.

Med disse hjemmebakte brødene sender jeg alle gode tanker til alle vi har fått møte og være sammen med i 2021.

La oss håpe at 2022 blir et bra år.

Ha fokus på mulighetene, ikke begrensningene.

God nytt år ønsker jeg alle.

I dag