Jeg hater å si farvel.

Jeg vil heller si på gjensyn.

For vi vil møtes igjen, det visste vi begge to.

Men enn så lenge må jeg være her en stund til.

Uten deg.

Uten våre timeslange dype samtaler.

Uten våre uendelige meldinger.

Akkurat nå føles det veldig tungt.

 

Du slet så hardt.

Ingen kan forstå hvor tungt du hadde det.

I årevis greide du å komme deg gjennom dagene.

Du holdt ut og du holdt ut.

Du ville så gjerne holde ut for alle som var glad i deg.

Du sa ofte at hvis jeg bare kan komme meg ut en liten tur.

Hvis jeg bare klarer å ha litt besøk.

Å klare å se litt tv, lese en bok eller sitte ute litt i løpet av dagen.

Og for ikke snakke om å være sammen med dine som du elsket så høyt.

Hvis jeg bare får til det sa du, da kan jeg føle at jeg lever litt.

Men siste året har det vært lite av de stundene der du greide det som du ønsket så sterkt.

Sykdommen og smertene krevde bare mer og mer.

Du hadde ikke krefter igjen til å kjempe.

Takk og lov for at du hadde en lege som forstod deg.

En som støttet deg og hjalp deg og det er kanskje takket være han, at du faktisk har greid å være her hos oss til nå.

Resten av helsevesenet sviktet deg.

Hver gang du prøvde å få hjelp, tok de fra deg det lille du hadde av krefter.

De nektet å høre på deg, mistrodde deg og tråkket deg enda lenger ned.

Arrogante drittsekker sa jeg og jeg mener det.

Til slutt hadde du ikke mer å gi.

Du hadde ikke krefter til å kjempe mer.

Det har vi forståelse for vi som var så glade i deg og så hvordan du kjempet.

 

Fredag kveld fikk jeg den triste meldingen om at nå var det over.

Du hadde valgt å gå nå.

Samtidig som sorgen river og sliter, føler jeg samtidig lettelsen din i det avgjørelsen var tatt.

Det er en grense for hva et menneske kan tåle.

Lørdag kveld seiler det plutselig 8 svaner ned på sjøen nedenfor huset vårt.

Det er nok de samme svanene som bruker å være nedenfor ditt hus hele sommeren.

Akkurat nå i sorgen tar de turen innom meg for å hilse på.

Det måtte jeg være svaner som kom, ikke sant.

Og det måtte jo være 8 av dem.

Fordi det sies at tallet åtte er det samme som evigheten.

Jeg gråt mine modige tårer, slik jeg også gjør når jeg skriver dette.

Savnet blir så stort for så mange.

Men samtidig vet vi at du har fred nå, du har ikke vondt lenger.

Og vi delte samme tro du og jeg.

Vi trodde på kjærligheten og hvilket vidunderlig verktøy den er.

Selv om du var syk, sendte du den kjærligheten ut til alle de som du hadde så kjær.

Og vi tror på evigheten.

Skallet som bærer sjelen din, måtte gi tapt.

Men du er her rundt oss fortsatt.

I alle evighet er vi sammen.

Hvil i fred kjære venn

Jeg gir deg mitt 8

I dette tallet skal vi  alle for alltid være vevd sammen og høre hverandres stemmer, tvers gjennom århundrene.

I dag

 

Setningene i kursiv er hentet fra  romanen til Nino Haratischwili, Det åttende livet. Og selvfølgelig tror jeg ikke det er noe tilfeldighet at de åtte svanene besøker meg, samtidig som jeg leser om åttetallet i denne romanen.

Takk for hilsenen kjære vakre sjel. Vi møtes igjen.