Ord ment for å fly. Lev livet her og nå. Ikke la noe stoppe deg. Du er en knupp. En blomst på vei ut i full spring. Du kjenner tanker, ord, følelser. Ikke la det tynge deg ned. Smerten er bare midlertidig. Ta deg tid til hvile. Små stopp på veien mot et større mål. Du skal nå langt. Lengre enn langt. Du har ingen begrensninger. Ta fatt. Grip håpet. Lev livet. Nyt det i fulle åndedrag. Du er fantastisk, unik. Du er flott akkurat som du er. Du kan så mye. Livet er også de små ting. Lær deg å nyte det også. Ikke bare de store som er mellom de små. En ny reise venter. Mye å lære. Mye å gi. Men du må være klar. Ta fatt. Pust inn. Hvil og nyt. Ting vil komme til deg. Livet venter på deg. Som når våren kommer etter en lang vinter. Varme, solskinn, glede, latter og nytt liv. Lev livet som det var din siste. Hope big, dream bigger. Det var våre ord til deg du nydelige sjel.
Hurra Randi Fuglehaug sier jeg. Jeg digger henne. Friske fraspark, morsom, spennende og veldig vanskelig å finne ut hva som har skjedd. Rett og slett genialt, spør du meg.
Hun er i gang med ny bok og jeg gleder meg allerede. Dette var virkelig gøy.
Boken er skrevet på nynorsk, men er lett å lese. Og veldig vanskelig å legge fra seg før den er ferdig lest.
God etterforskingskrim, ikke voldelig eller groteskt på noe måte, midt i blinken for meg.
Fra omslaget:Ein verdsberømt saksofonist fell død om på scenen under Vossa Jazz. Etterforskinga rykker idylliske Voss ut av påskefreden, og den eigenrådige journalisten Agnes Tveit hamnar midt oppi eit livsfarleg drapsmysterium. Saksofonisten Marta Tverberg fell død om på scenen berre minuttar etter at ho har halde ei flammande tale med kritikk av både jazzmiljø og festival. Seks hundre tilskodarar i salen er vitne til dramaet – blant dei mange som har hemmelegheiter den omdiskuterte divaen ikkje lenger kan røpe. Agnes Tveit er midt i arbeidet med biografien om Tverberg og kjem snart tett på fleire av desse hemmelegheitene. Jazzdivaen frå Voss var aldri konfliktsky, tvert imot viser det seg snart at både naboar, kollegaer og tidlegare klassekameratar kan ha hatt motiv for drapet. Agnes startar si eiga etterforsking, men jo tettare ho kjem løysinga på drapsgåta, jo farlegare blir det også for henne. Midt oppi alt er ho nysingel, og det blir vanskeleg å halde hovudet klart i nærleiken av den ferske Vossa Jazz-sjefen, som også er Agnes sin store ungdomskjærleik. Tonedød er ein ny, frisk vestlandskrim frå Randi Fuglehaug, for deg som likar eit smart plott og ei overraskande uhyggeleg løysing.
Natasha Lester seiler opp som en av mine favoritter når det gjelder historiske feelgooddrama, basert på virkelige hendelser. Har du ikke lest noe av henne enda, anbefaler jeg de veldig varmt. Det er gode romaner, ikke enkel feelgood.
En blanding av mote og motstandsarbeid, under krigen, flere av motehusene jobbet jo i motstandsbevegelsen i skjul, og senere etter krigen når hovedpersonen leter etter en som slapp unna straff. Men hun oppdager at vedkommende også er ute etter henne, og ikke enkelt når hun kun kjenner han på stemmen, hun vet ikke hvordan han ser ut.
Det som er gøy med bøkene til Lester, er at mye av det hun skriver har rot i virkeligheten og det er også mennesker som har levd, men det er blandet med en god del fiksjon. Hun skriver hva hun har endret og hva som er det korrekte, i etterordet.
Alle kjolene som er nevnt foreksempel, er kjoler designet av Dior. Googler du navnene på de, vil du se bilder av de.
Man kan også Google personer som er med i handlingen, som Allen Dulles.
Nok en fulltreffer av Lester, eller nesten, må jeg si.
Det skal vel treffe målgruppen, de som liker kjærlighetsromaner. For meg ble det litt for mye hjerte/smerte men vet at veldig mange liker det. Jeg ble lei av setningen: Han tente en sigarett og ga henne. Av og til lurer jeg på om de er sponset. Det gjentas til det kjedsommelige……synes jeg. Andre vil nok ikke tenke over det, men repetisjoner kjeder meg. I tillegg ble motstandsarbeidet for lett for meg. Det høres ut som om Alix fikser alt ved hjelp av noen telegrammer. Det virker som om Lester har slitt litt med historiefortellingen denne gang.
Samtidig vet jeg at det er en sjanger som selger godt og tusener vil ha kjærlighet og litt spenning, men ikke for vondt, så for alle de vil dette være en innertier.
En annen ting jeg undres over er at forsidepiken er mørk, når Alix beskrives flere ganger med hennes karakteristiske røde hår, men det er vel ikke Lesters feil og ganske så uvesentlig for handlingen.
Spennende er det også å gruble på hvorfor oppdraget som er omtalt, gikk galt. Hvem var det egentlig som sviktet? Her bringer hun inn nye overraskende vendinger. Og jeg røper ikke noe om det, at et oppdrag gikk galt, det vet vi.
Men alt i alt en svært bra bok, men for meg ikke hennes beste.
Fra omslaget:En usedvanlig medrivende og smart historie om kjærlighet og krigens offer. Fra den internasjonalt bestselgende forfatteren Natasha Lester som har solgt over 55 000 bøker i Norge. En skjult identitet og en hemmelighet som venter på å bli fortalt … 1943: Krigen raser, og unge Alix St. Pierre blir vervet som spion for de allierte. På oppdrag i Frankrike kommer hun nær en kilde som er villig til å hjelpe henne med informasjon, men det er også en mulighet for at han er dobbeltagent. Så går noe forferdelig galt … 1946: Fast bestemt på å unnslippe sin hemmelige fortid, flytter Alix til Paris for å jobbe for motehuset Christian Dior. Men når en skikkelse fra hennes gamle liv plutselig dukker opp igjen og truer med å sette fremtiden hennes i fare, innser Alix at hun må gjøre noe drastisk for å rette opp i fortidens urett.
Jeg anbefaler ofte Overleverne som jeg syntes var en fantastisk roman. Jeg har derfor høye forventninger.
Fem personer sitter på et tog: et ektepar i krise, en alenefar med datteren sin, og en kvinne som vil finne svaret på en gåte moren etterlot seg.
Alle er på vei til Malma stasjon, men ingen av dem vet hvordan skjebnene deres er knyttet sammen, eller at det som skjer på holdeplassen og ved innsjøen, skal forandre livene deres.
Malma stasjon er en besettende fortelling om familiehemmeligheter og urettferdighet som har gått i arv i generasjoner – og jakten på sannheten som kan endre på alt.
Alex Schulman har skrevet en rekke kritikerroste bøker. Han behandler familierelasjoner med en spesiell følsomhet og skildrer klokt hvordan et felles minne kan oppleves forskjellig, og preger forholdet til dem som burde stå oss nærmest.
Bokidioten viser seg fra sin mest forståelsesfulle side
Bokidioten støtter ikke tyveri, langt i fra, men hva hvis det skjer for å redde barna dine fra døden?
Ja, når man er lidenskapelig bokelsker, da blir gode bøker like høyt elsket, som din aller nærmeste familie, ikke sant? Eller nesten da. Litt usikker på hva jeg hadde valgt, hvis jeg ble trengt inn i et hjørne, liksom.
En bibliotekar er som regel ganske så lidenskapelig, når det kommer til bøker. Man går rundt de hver dag, duller og steller og prater med dem. Noen ganger roter de seg bort og man må lete etter de. Se der ja, jubler man, når boken som begynner på a, har havnet på k. Stor glede over å finne den igjen. Av og til skulle man nesten ønsket at det ikke var noen som gikk rundt og rotet i systemet. Ja det hender at bøker til og med blir satt et helt annet sted enn den hører hjemme. Noen kommer for å låne. Det står i systemet at den skal være der, men borte er den. Da er det jubel når den dukker opp igjen.
Samtidig varmer det hjertet, når noen kommer innom og skryter av barna dine. Da er du så enig og kjenner deg som en stolt foreldre. Det må nemlig ikke være du som har gitt liv til barnet, for at du skal elske det som ditt eget. Og når nye kommer, for en fryd, å få plastre dem og merke dem, kjenne nybok lukten og se de lyse mot deg i hylla. Da står du der en stund og beundrer de og skryter av de til de som kommer innom.
Nyheter er av stor interesse. Da er det kø for å låne og alle hjerter gleder seg.
Men hva med de som er noen år gamle eller som ikke er så populære. Stakkars de, de står der og ville støvet ned, hvis det ikke var for de ansatte som tørket støv og snakket litt med de fra tid til annen.
Men vi kan ikke fortrenge den såre sannhet. Det kommer en dag, der man må si farvel.
Først prøver man å finne et nytt hjem til dem, ved å legge de ut for salg. Slik kan noen av dem, bli omplassert og fortsatt ha et godt, langt liv.
Men hva med de som ikke blir solgt? Vet du hva som skjer med de? Jo, de blir kastet. KASTET!!!
Tårene renner hos Bokidioten, når hun tenker på alle de stakkars bøkene, som blir sendt til resirkulering. Alle ordene, borte vekk.
Derfor har jeg litt forståelse for den stakkars bibliotekaren som opererte litt utenfor systemet og tok de heller med seg hjem.
Hun måtte ha et stort hus, for over 5000 bøker hadde hun reddet fra resirkuleringsdøden. Det står litt respekt av det.
Eller nei, vi kan ikke stjele bøker, ikke en gang Bokidioten kan godta det, men jeg forstår det godt.
Tenk å få gi de et nytt hjem. Dessuten blir man avhengig av bøker. Det er snakk om spillegalskap og andre galskaper og bøker er faktisk en avhengighet for en bokidiot. Man bare må ha og må ha. Man er livredd for å gå glipp av en perle. Hvis noen forteller entusiastisk om en bok, ja da må den bare inn i hylla. Selv om det er en kjensgjerning og litt av et mareritt, man helst ikke vil tenke på, ja man blir litt gal av det også, tankene på at man kanskje ikke når å lese den.
Jeg kjenner hjertet dunke i brystet her. Skal tro om de har bøker i himmelen. Og kommer man dit hvis man har stjålet dem? Man blir jo hysterisk ved tanken på at man kan komme et sted der det er så varmt at de brenner opp. Da er resirkulering bedre, for da kan man ihvertfall lage nye.
Dette er lettleste, koselige bøker. Underholdningsbøker. Blanding av en sann historie og fiksjon.
Liker du feelgoodbøker, bør du absolutt lese denne serien.
Selv ville jeg nok ønsket meg litt mer drama og dybde, litt mer om hver situasjon, for vi er innom mange interessante temaer.
Innvandringen, at man må være frisk for å få komme inn i landet. Barn som kommer, må ha familie som kan dokumentere at de har råd til å forsørge dem, ellers sender de dem med skip tilbake, tenk på de stakkars barna, alene i dagesvis, på et skip sammen med fremmede mennesker. Jobbe på sykehuset der, med alle de smittsomme sykdommene, tøffe tak. All ære til alle som jobber frivillig, uten lønn.
Homofili er et annet tema, det var forbudt. Det var hemmelige klubber og razzia der de arresterte de besøkende. Begge brødrene til Paul er i hardt vær.
Og hvor mye lyver Aislynn? Er hun til å stole på? Hva er det som foregår mellom Aislynn og Paul?
Jeg synes også ar det ble en litt hastig slutt, ville hatt litt mer, men jeg har kost meg sammen med Thea i Amerika.
Og vil du ha svarene, ja da må du lese serien. Les dem kronologisk.
Første verdenskrig er over. Thea er tilbake hos familien Vanderbilt på Manhattan. Kjæresten Paul har falt i krigen, og hun har bestemt seg for å vende hjem til Kristiania. Før hun drar, lover hun å hjelpe sin venninne Aislynn med å få datteren Anna inn i landet. Men Anna blir syk på overfarten og isolert på sykehuset på Ellis Island. Thea må utsette hjemreisen.
En dag dukker en mystisk mann med hukommelsestap opp. Gradvis avsløres hemmeligheter om Annas bakgrunn, og Thea blir tvunget til å ta sitt livs største valg.
Sykehuset på Ellis Island avslutter Ellen Vahrs trilogi om bakerdatteren Thea fra Kampen, som reiser til Amerika for å arbeide for den velstående Vanderbilt-familien. De to andre bøkene er Reisen til Idle Hour og Bakeriet i Brooklyn
Nå leser jeg :
Geir Svardal, Ingen skal få se at jeg gråter
Leseeksemplar fra Aschehoug
Dette er nok ikke en koselig avslappingsbok men en sikkert gripende historisk bok, som jeg har lagt i stabel før, men ikke nådd å lese.
Fra omslaget:Onsdag 25. november 1942 banker det på døra til klasse 7A ved Kalvskinnet skole i Trondheim. Utenfor står to menn i Statspolitiets grågrønne uniformer. De er kommet for å hente Cissi. Cissi Klein har mange gode klassevenninner. Hun går på ski i Bymarka, synger i kor og hjelper til i farens butikk Sæbemagasinet. Vi følger Cissis oppvekst og blir med de siste skjebnetunge månedene i livet hennes. Dette er også beretningen om foreldrenes flukt fra pogromene i tsarens Russland, til de endte opp i Trondheim, byen Cissi kalte «den tryggeste plassen på jord». Sammen med broren, foreldrene og de andre jødene i byen blir Cissi sendt med tog til Oslo. Transporten over fjellet blir forsinket, så de rekker ikke avgangen med skipet «Donau» neste dag. De må tilbringe vinteren innesperret i Bredtvet fengsel, til tyskerne har ordnet ny transport til Auschwitz i februar 1943.
Overløperen har jeg kun sett gode omtaler av, så gikk jeg ut fra ville bli kjekt og det ble det.
Jeg følte ikke det var en krimbok, mer historisk drama fra krigen, selv om det var et mord der også, som skulle oppklares. Det var spennende dette å ikke bite hvem man kunne stole på. Hvem holdt med tyskerne, hvem var motstandsfolk? Man visste jo ikke helt hvordan alt hang sammen.
Jeg kunne nok ønsket meg litt mer spenning. Litt mer fra motstandsarbeid, litt mer fra flyktningestrømmen til Sverige, litt mer hemmeligholdelse om hvem man kunne stole på. Jeg kunne nok tenkt meg å byttet ut noen damehistorier men litt action.
Men selvfølgelig, det er smak og behag. Det var en velskrevet og bra bok som jeg er sikker på at mange vil like. Anbefales.
En sommerkveld i 1944 blir en mann funnet død i en myr. Rolf Monsen mistenker at det kan være en flyktning han fraktet et stykke på veien mot Sverige. Den tidligere lensmannsbetjenten nøster opp i saken. Er svogeren Tore, som han trodde var bunnsolid, innblandet? Har kollaboratøren Tommy Bø noe med dødsfallet å gjøre, og er han så farlig som ryktene sier? Den rappkjeftede Monsen og den naive Even Sagen må motvillig samarbeide for å finne svar. Svar på hvem som er forrædere og hvem som er gode nordmenn. På hvor langt noen kan gå for å få det som de vil. Og på et spørsmål som melder seg for flere: Hvem kan du egentlig stole på? Maarten de Mol er et pseudonym for Arne Blakkisrud og Ingrid Sande Larsen
På dagtid:
Hanne Gellein, Døden skal du lide
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Jeg likte veldig godt første boken til Gellein og gleder meg til neste
Døden skal du lide erHanne Gelleins andre krimroman, og er en karakterdrevet psykologisk krim inspirert av virkeligheten.
Den viser oss hvilke grufulle handlinger et forkvaklet menneskesinn kan få seg til å forsvare. Religiøs fanatisme, forvrengt selvbilde og kunsten å stole på seg selv står sentralt.
På Moveien sykehjem virker beboerne forskremte, redde og forvirrede. I det siste har det vært usedvanlig mange dødsfall med en uvanlig hard influensasesong, og samtidig er det lite penger til vedlikehold. Stakkars demente Alma Lien, hun kom seg ut gjennom de stengte dørene og ble funnet frosset i hjel.
Rekken av dødsfall gir patologen Silje Andersen en dårlig følelse, og hun mistenker at noe kan være fryktelig galt. Men hvordan kan hun klare å bevise det? Det er jo naturlig at de gamle dør.
Det er vinter på den idylliske Strandkafeen som Evie arvet etter sin kjære tante Jo. Evie drømmer om den perfekte julen med kjæresten Ed. Rolige dager foran peisen, bare de to i fred og fordragelighet. Sånn blir det ikke. Uventede gjester stikker kjepper i hjulene for Evies herlige julefantasier – Eds ekskjæreste tar plutselig kontakt, og så dukker det opp en bror Ed ikke hadde fortalt om. Evies søster Ruth, opplever at ekteskapet slår sprekker, og kommer til Strandkafeen med sine tre barn. Evies romantiske juleplaner må igjen legges på is. Men juleoverraskelser kan komme i mange former, og spesielt en av dem, fører til at livet på Strandkafeen aldri igjen blir det samme for Evie og Ed.
