Og dette er Sendker på sitt beste. Nydelig skrevet om utenforskap og ensomhet.
Akikio og Kento kryper inn i hjertet ditt. Og du vil ha mere, mere.
Og heldigvis blir det mer, for det blir en trilogi.
Dette er bøker du må føle og for alle dem som ikke føler så mye, men der ord er ord, får de ikke det samme forholdet til hans bøker, tror jeg.
Sendker fortalte når vi var på feelgoodfest at han hadde vært mange ganger i Japan og intervjuet mennesker.
Og det er dette han er så god på. Han greier å formidle slik at du føler det er ekte.
Vi lærer om to fenomener som er blitt mer og mer utbredt i Japan, nemlig soloekteskap, sologami, å gifte seg med seg selv, og hikikimori, leve i ensomhet, uten å treffe mennesker, alvorlig sosial tilbaketrekning.
Men som alt annet blir det mer av det jo mer man leser og det sprer seg over hele verden.
Flertallet av hikikimoris er menn og når det gjelder solobryllup, er det kvinner, som vil være sterke nok i seg selv, ikke være avhengig av at de må ha en partner.
Jeg synes han beskriver så ekte og rett frem, denne frykten Kento har, at det skal ikke så mye til, før det blir for mye for han og han greier ikke. En ekstrem form for sosial angst.
Hovedfortellingen i boken er likevel ikke om disse fenomenene, men det er Akikis historie. Hun oppdager nemlig at moren har holdt viktige ting hemmelig for henne. Og det får vi nok mer om i neste bok og jeg gleder meg.
Tro det eller ei, men jeg er egentlig ikke noe selfie sammen med, menneske. For meg er det ok med bilde av forfatteren alene, så fremt vi ikke er venner, for da er det kos med bilde, men Sendker fikk æren av å være med på bilde ja.
En roman om ensomhet, om søken etter egne røtter og om å finne glede i stillheten fra bestselgerforfatter Jan-Philipp Sendker. Tjueni år gamle Akiko er singel og lever i selvvalgt ensomhet i Tokyo. «Jeg savner ingen, og jeg trenger ingen heller,» pleier hun å si. En kveld møter hun Kento, en gutt hun kjenner fra skoledagene. Kento lever et tilbaketrukket liv som hikikomori, og tør bare å forlate leiligheten om natten.
Akiko oppdager at hennes avdøde mor har holdt en stor hemmelighet skjult for henne gjennom hele oppveksten. Hun vet ikke lenger hvem hun er. Men med Kentos hjelp legger Akiko ut på en reise for å finne ut av sin egen historie, noe som fører til eksistensielle spørsmål: Hvordan vil jeg leve? Og har jeg mot til å elske noen?
Akikos stille lykke er første bok i en trilogi med handling fra Japan.
Disse to har jeg lest, omtale kommer, men anbefales varmt.
Tina Harnesk, Folk som sår i snø
Leseeksemplar fra Pax forlag.
Fra Nord-Sverige, gode kritikker, gleder meg.
Kåret til Årets bok i Sverige i 2023!
Ingen skal komme og fortelle 85-årige Máriddja at hun skal dø. Og det er i hvert fall ingen som skal fortelle det til ektemannen Biera. Den eneste hun betror seg til, er Siri, den hjelpsomme damen i mobiltelefonen.
Det unge paret Kaj og Mimmi har nettopp flyttet til Norrbotten. Mimmi stortrives og drømmer om barn, men Kaj føler seg rotløs etter morens død. Alt hun etterlot seg, var en eske med samisk håndverk.
Samtidig som Kaj begynner å grave i fortiden, bestemmer Máriddja seg for å oppsøke gutten hun og Biera en gang elsket som sin egen sønn. Men hvordan skal hun finne ham? Kan det være noe i Bieras drømmesyn der han så gutten bære uniform?
Folk som sår i snø er en sjarmbombe av de sjeldne – morsom og velskrevet med karakterer du blir glad i, og dialoger som får deg til å le høyt. Samtidig er den en gripende fortelling om hva det vil si å elske og miste noen. Romanen er blitt sammenlignet med En mann ved navn Ove av Fredrik Backman og er under oversettelse til 20 språk, deriblant engelsk.
Elisabeth Strout, Fortell meg alt
Leseeksemplar fra forlaget Press.
Strout seiler opp som en av mine på topp favoritter. Det er noe spesielt å lese hennes bøker.
Det er vanskelig å sette ord på akkurat hva det er, for det er ganske så rolig og hverdagslig, men det er en varme og godhet inni der, selv når det er noen utfordrende personer involvert. De er ikke perfekte glansbilder. De er mennesker og ofte speiler det noe i oss som får gehør med egne følelser.
De er frittstående, men best å lese de kronologisk, så du blir kjent med personene for de samme menneskene dukker gjerne opp i flere bøker, gjesteopptredener. Det synes jeg er så fint, for jeg blir jo glad i disse menneskene og da er det kjekt å møte dem igjen.
Lucy og Olive har hver sine bøker men nå møtes de i denne.
Fra omslaget: Det er høst i Maine og småbyadvokaten Bob Burgess er opptatt med en drapsetterforskning. Han forsvarer en ensom, isolert mann som er mistenkt for å ha drept sin egen mor. Samtidig er Bob oppslukt av å dyrke vennskapet med den anerkjente forfatteren Lucy Barton. Lucy og Bob snakker om livet, om det de håper på og det de angrer på, og om det som kunne ha vært. Lucy blir også kjent med en av Crosbys lengstlevende innbyggere, nitti år gamle Olive Kitteridge, som bor i et aldersboligkompleks i utkanten av byen. De tilbringer ettermiddager med å fortelle hverandre historier i Olives leilighet.
Fortell meg alt er en roman full av håp, en roman om nye vennskap, gammel kjærlighet, og det veldig menneskelige ønsket om å sette spor etter seg i verden. Med stor følsomhet viser Strout oss hvordan våre relasjoner kan holde oss flytende. Som Lucy sier: «Kjærlighet kommer i så mange varianter, men det er alltid kjærlighet.»
Nå begynner jeg på
Marion L. Villekjær, Kongens grav
Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke
Denne vil også bli prioritert for jeg synes den ser veldig spennende ut.
En eldgammel grav,en russisk sekt og relikvier med ukjent kraft …
Etter at vårflommen i Glomma har herjet ferdig, dukker en hesteskalle fra Bysants opp ved elvebredden i nærheten av Stor-Elvdal. I stedet for å melde inn funnet tar Kristoffer Ellestu med seg skallen til Historisk museum for å få en uoffisiell vurdering. Der møter han historiestudenten Amanda Meyer, og sammen forsøker de å finne ut hvordan den kan ha havnet i Østerdalen.
Underveis kommer de på sporet av et langt større mysterium og en langt større skatt – en relikvie selveste Rasputin mente kunne redde tsarfamilien.
I Kongens grav rulles det opp et historisk mysterium som involverer russiske myter og skjulte skatter fra vikingtiden, skatter som kanskje helst burde ha forblitt
Nå leser jeg på senga foreløpig, men blir nok dagbok etterhvert.
Elin Anna Labba, Dra ikke til havet
Leseeksemplar fra Pax forlag
Og samisk historie er jeg veldig glad i. Denne vil bli prioritert lest.
Fra omslaget:
Da Iŋga og moren Rávdná kommer hjem til sommerlandet, ligger landsbyen allerede under vann. Uten forvarsel har kraftselskapet demt opp sjøen, og det som en gang var et sammenhengende sjøsystem, er blitt et ugjestmildt hav. Bare taket på gammene stikker opp.
Rundt dem trenger det moderne samfunnet seg på, de nye kraftlinjene strekkes høyt over dem. Strømmen knitrer i luften, og fuglekvitteret forstummer. Da Rávdná bestemmer seg for a bygge et ordentlig hus til tross for at hun egentlig ikke har lov som nomadiserende same, blir den lille familien mer og mer isolert fra de andre i landsbyen.
Dra ikke til havet er augustprisvinnende Elin Anna Labbas første roman og bygger pa historier om samebyer som ble demt ned under de storstilte kraftutbyggingene i Sverige pa 1900-tallet. Labba romandebuterer med en sterk mor- og datter-skildring, der vannet som stiger, nærmest blir et eget levende vesen.
Det som forundrer meg mest med denne ryddingen er hva er vitsen i å legge ting hit opp når jeg ikke husker at de er her.
Men noe vet jeg om.
Og forundres også på hvorfor jeg gjemmer på det.
Det er vel et håp om at et barnebarn en gang finner det gøy å ha noe fra besteforeldre og oldeforeldre.
Dette er sengeteppe og duk.
Jeg har nok aldri i mitt liv lagt et sengeteppe på senga mi.
Jeg rer ikke opp heller.
Jeg bretter dynen min så det kommer luft til lakenet.
Da synes jeg det er best når jeg legger meg om kvelden.
Dukene er jo ikke moderne i dag og de er i andre størrelser enn vi bruker.
Bak til høyre er kjøkkengardiner jeg hekla.
Til to vinduer Vet ikke om det er noe å samle på egentlig.
Digert lappeteppe.
Jeg synes det er gruelig stygt nå i dag.
Ikke noe jeg vil henge på veggen.
Kanskje det kan brukes som et leketeppe på gulvet?
Tja, det ligger nok ikke glatt nok kanskje.
I en periode sydde jeg lappeteknikk og solgte på messer og i butikker.
Det var jo moderne en stund det også.
Dette var nok i begynnelsen av 1990 årene kanskje.
Jeg sydde puter og løpere og babytepper.
Jeg hadde de liggende for salg på Lillehammer, Ringebu(tror jeg eller Hundorp) og Åndalsnes.
Var nok ikke noe jeg tjente meg rik på.
Enda et teppe jeg ikke vil bruke i dag så hvorfor tar jeg vare på det.
Usikker. Det er vel fordi jeg tenker på all tiden jeg brukte på å sy det.
Påske gardiner.
Alt ble sydd. Kjøpe ferdig var den gangen for dyrt.
Var nok mye brukt denne genseren, for den er nuppete.
Tror det var eldstemann som tegnet figur.
Alt det merkelige jeg fant på å gjøre.
Var ihvertfall kreativ.
Jeg husker jeg strikket gensere til alle tantebarna et år.
Ikke alle var født da, men var sikkert 10-12
Men mye skal gis bort.
Helt ubrukt foret fleecepledd.
Kanskje noen vil på picnic eller sy en barnejakke?
Kjøkkengardiner jeg ikke husker.
Venninna mi husket de.
Kappene kan jeg faktisk bruke.
Hvert fag har to deler, er vel det de kaller kafegardin?
Jeg vil bruke kun kappene for jeg vil ha lys inn.
Finnluggene fikk jeg av mitt søskenbarn i 1973 når min mor og jeg var i Finnmark.
De har jo aldri vært brukt, men kaste? Neida 🤓
Skal tro om noen vil ha et helt plastnett med bind og truseinnlegg.
Ikke av helt nyeste dato, men helt grei å bruke.
Selv er jeg blitt for gammel ja.
Fra tiden jeg jobbet for det vi da kalte Saba.
Poser til lagring, ikke bruk for.
Og hadde jeg hatt bruk for de, ville jeg ikke visst de var der.
Puslespill skal lagres.
De vil nok noen ha etterhvert som de vokser til.
En fin kofte men ikke noe som blir brukt.
Tror det må være fra svigermor.
Eller hva med en cowboyhatt?
Ikke en skikkelig en, men en utkledningshatt.
Kanskje noen skal på karneval?
Et fag kjøkkengardiner.
Ikke mine, for jeg har alltid hatt to vinduer.
De vil kanskje noen ha.
Jeg får legge de ut på Rauma arveside.
Der har jeg fått gitt bort det meste av det jeg har lagt ut.
Og så kommer nostalgien for fullt.
Når guttene var små.
Noe av dette håper jeg dukkene til småjentene kan bruke, men er redd det er litt for stort.
Dette gule settet er like fint.
Denne har jeg sydd selv, men den er nok for stor for dukkene dessverre.
Men kanskje et håndkle med hette på?
Denne kjøpte vi på Raufoss på en barneklærbutikk vi passerte, på vei til Seljord.
Da ventet jeg vår førstefødte i januar, så dette måtte være sommeren 1985.
Denne ble kjøpt på Hamar våren 1987, når jeg var på besøk hos ei venninne og mistenkte ny graviditet, så jeg oppsøkte legesenteret og de kunne da bekrefte det.
Jeg ringte hjem til gubben og fortalte det og han tørt utbrøt(i kjent stil), å ja, hvem er faren?
Kosedyr har jeg visst også gjemt på.
Her er både katter, kyr og kaniner.
Og denne er med på mange bilder.
Eldstemann forgudet denne sparkebuksa. Han kunne ikke krabbe, men han ålet seg frem og da hadde han med seg denne i hånda.
Når nestemann ble født, var den derfor slitt og mor måtte sy på svart på armer og bein.
Dette var tiden vi hadde 16% rente på lån og jeg var hjemmeværende.
Og den gangen fikk vi et engangsbeløp ved fødsel, det var ikke lønn i månedsvis slik som nå.
Jeg sluttet i jobben når jeg skulle ha førstemann for jeg ville være hjemme med de.
Men det gikk jo ikke, etter tre år, måtte jeg finne meg deltidsjobb.
Vi sier alt er blitt dyrt nå, men gud bedre det var dyrt den tiden.
Det er jo først de siste årene at prisene har steget.
Klær og utstyr for oss var kjempedyrt.
Vi kjørte til Trondheim, når det var tilbud på bleier. 31mil.
Vi fylte bilen, jeg husker vi en gang hadde 19 pakker bleier med hjem.
Vi hadde ingen lavprisbutikk.
Ikke visste vi hvilket kjønn vi ville få heller.
Selv om vi var på ultralyd den gangen også.
Det gikk derfor i lilla og gult.
Dette settet er nok for stort for dukka.
Men denne lille jakken kan de kanskje bruke.
Jeg kan jo kjøpe en litt større dukke de kan leke med, når de kommer på besøk.
Det var kanskje lurt.
Dette settet var det nok en svigerinne tror jeg, som strikket.
Ofte med disse settene, passer de ikke sammen i størrelse.
Lua er kjempediger i forhold til jakka.
Og igjen er jakka for vid.
I dag bruker vi mykere garn så klærne får litt bedre passform, tror jeg.
Og hva tenkte jeg på når jeg strikket denne?
Syntetisk, loddent garn til liten baby.
Trang i halsen. Fysj.
Sikkert noe garn jeg hadde kjøpt på salg, går jeg ut fra.
Denne er jo søt, men den er jo så vid.
Det samme med denne genseren.
Burde vært mye smalere.
Passer vel 3 år kanskje.
Babydynetrekk. Dette tror jeg nok er når første barnebarnet kom i 2018.
Og ikke bare jobben med å sortere.
Det skal også flyttes på, gis bort eller kastes.
Men jeg ble så godt som ferdig.
De to plasteskene er bilder.
De skal jeg bære ned på garderoben og lagre der.
Når all ryddingen er ferdig, vil det bli neste prosjekt.
