Bokidioten viser seg fra sin mest forståelsesfulle side
Bokidioten støtter ikke tyveri, langt i fra, men hva hvis det skjer for å redde barna dine fra døden?
Ja, når man er lidenskapelig bokelsker, da blir gode bøker like høyt elsket, som din aller nærmeste familie, ikke sant? Eller nesten da. Litt usikker på hva jeg hadde valgt, hvis jeg ble trengt inn i et hjørne, liksom.
En bibliotekar er som regel ganske så lidenskapelig, når det kommer til bøker. Man går rundt de hver dag, duller og steller og prater med dem. Noen ganger roter de seg bort og man må lete etter de. Se der ja, jubler man, når boken som begynner på a, har havnet på k. Stor glede over å finne den igjen.
Av og til skulle man nesten ønsket at det ikke var noen som gikk rundt og rotet i systemet. Ja det hender at bøker til og med blir satt et helt annet sted enn den hører hjemme. Noen kommer for å låne. Det står i systemet at den skal være der, men borte er den. Da er det jubel når den dukker opp igjen.
Samtidig varmer det hjertet, når noen kommer innom og skryter av barna dine. Da er du så enig og kjenner deg som en stolt foreldre. Det må nemlig ikke være du som har gitt liv til barnet, for at du skal elske det som ditt eget. Og når nye kommer, for en fryd, å få plastre dem og merke dem, kjenne nybok lukten og se de lyse mot deg i hylla. Da står du der en stund og beundrer de og skryter av de til de som kommer innom.
Nyheter er av stor interesse. Da er det kø for å låne og alle hjerter gleder seg.
Men hva med de som er noen år gamle eller som ikke er så populære. Stakkars de, de står der og ville støvet ned, hvis det ikke var for de ansatte som tørket støv og snakket litt med de fra tid til annen.
Men vi kan ikke fortrenge den såre sannhet. Det kommer en dag, der man må si farvel.
Først prøver man å finne et nytt hjem til dem, ved å legge de ut for salg. Slik kan noen av dem, bli omplassert og fortsatt ha et godt, langt liv.
Men hva med de som ikke blir solgt? Vet du hva som skjer med de? Jo, de blir kastet. KASTET!!!
Tårene renner hos Bokidioten, når hun tenker på alle de stakkars bøkene, som blir sendt til resirkulering. Alle ordene, borte vekk.
Derfor har jeg litt forståelse for den stakkars bibliotekaren som opererte litt utenfor systemet og tok de heller med seg hjem.
Hun måtte ha et stort hus, for over 5000 bøker hadde hun reddet fra resirkuleringsdøden. Det står litt respekt av det.
Eller nei, vi kan ikke stjele bøker, ikke en gang Bokidioten kan godta det, men jeg forstår det godt.
Tenk å få gi de et nytt hjem. Dessuten blir man avhengig av bøker. Det er snakk om spillegalskap og andre galskaper og bøker er faktisk en avhengighet for en bokidiot. Man bare må ha og må ha. Man er livredd for å gå glipp av en perle. Hvis noen forteller entusiastisk om en bok, ja da må den bare inn i hylla. Selv om det er en kjensgjerning og litt av et mareritt, man helst ikke vil tenke på, ja man blir litt gal av det også, tankene på at man kanskje ikke når å lese den.
Jeg kjenner hjertet dunke i brystet her. Skal tro om de har bøker i himmelen. Og kommer man dit hvis man har stjålet dem? Man blir jo hysterisk ved tanken på at man kan komme et sted der det er så varmt at de brenner opp.
Da er resirkulering bedre, for da kan man ihvertfall lage nye.
Det er en trøst, synes Bokidioten
I dag