Jeg la ut i går en presentasjon av de 25 romanene jeg har likt best i 2024.
De 25 beste romanene jeg leste i 2024
Fra de har jeg plukket ut topp 6.
Det er ikke mye som skiller de.
Jeg må tenke tilbake til da jeg leste og prøve å huske hvem som grep meg mest.
Jeg rangerer de ikke, for jeg føler det vil ikke bli riktig uansett.
Jeg greier ikke å skille de.
Dette er Leseeksemplar, men jeg har ikke betalt eller er pålagt å lese de.
Krimbøker kommer i eget innlegg.
Kristine T.G. Hardeberg, De fordømte
Leseeksemplar fra forfatteren
Denne gledet jeg meg veldig mye til, for den forrige, De uskyldige var helt fantastisk. Har du ikke lest den, anbefaler jeg den varmt. Jeg har derfor store forventninger.
Kristine T. G. Hardeberg, De uskyldige
De kan fint leses frittstående, for jeg husker ikke alt av historien fra De uskyldige, annet enn at jeg elsket å lese den. Jeg leser for mye til å huske alt jeg leser. Men jeg husker opplevelsen av å lese historien og for meg er det aller viktigst.
Jeg er jo veldig glad i Italia og har vært i Firenze og Hardeberg skriver så bra, at du kan lukte atmosfæren. Og selv om jeg hadde bare et par timer i byen, nådde jeg å se Medicipalasset og statuene som er beskrevet.
De fordømte ga meg akkurat den samme magiske leseopplevelsen. Jeg tenkte at er dette Norges nye Herbjørg Wassmo? Hardeberg er en forfatter som burde være obligatorisk for alle som elsker gode romaner.
I starten var jeg litt forvirret, for vi følger Eva og Sandra. Men når jeg oppdaget at Eva er mor og Sandra er datteren, ble det logisk.
Det er på et vis oppveksthistorien til både mor og datter.
Historien og forståelsen vokser og vokser jo mer du leser.
Og det handler for meg mest av alt, om hvordan vi blir den vi blir, basert på det vi har opplevd.
Og om hvordan vi oppfatter ting som barn, mens virkeligheten er en helt annen.
Mer og mer avdekkes av Evas historie, og vi forstår hvorfor Eva ikke ble den moren Sandra hadde ønsket seg og hvordan hun selv er blitt den hun er.
Og det er så nydelig skrevet at jeg ofte tenkte, hvordan får hun det til? Hvordan klarer hun å forfatte en slik historie og bygge det opp på en så fantastisk måte.
Det er ikke mange forfattere i Norge som greier å skrive så bra. Ja, det er min påstand.
Det er rett og slett magi. Terningkast 7
«Noe kaldt ilte nedover ryggen hennes, og før han rakk å si mer, visste hun at hun var fremme ved kilden. Det var her hun skulle male. Verdens første renessansebygning. Så vakker at det var til å gråte av, tenkte hun, og overrasket seg selv. Gjenfødelse, mumlet hun. Nytt liv.»
Eva tilbringer sommeren 1960 i Firenze, omgitt av den evige kunsten, men hva er det hun reiser fra, og hva skjedde egentlig da hun var liten, da det var krig i Norge?
Flere tiår senere legger Sandra ut på en helt annen reise sammen med sønnen Daniel. En avgjørelse må tas, og hun søker hjelp i både nåtid og fortid.
De fordømte handler om relasjoner mellom mennesker. Om den skjøre tilliten og den kompliserte kjærligheten, og om sårene vi bærer med oss, enten vi vet det eller ikke. Boken tar også for seg skyldens natur, og hvor vanskelig det kan være å tilgi.
I denne frittstående oppfølgeren til De uskyldige møter vi mennesker som strever med livet og med rollene de er tildelt. Hvordan forstår vi egen og andres historie? Og sannheter, er de absolutte?
Vi beveger oss fra Firenzes gater til en strand i Norge, og mens måkeskrikene overdøver både stemmer og hammerslag, nøstes fortellingen opp – og danner et bilde som alltid inneholder mer enn det vi først trodde.
Kristin Hannah, Kvinnene
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Jeg var utrolig spent på den nyest utgivelsen til Kristin Hannah. Denne gang fra Vietnamkrigen.
De fleste av Hannahs bøker er svært gripende historier.
Dette er enda et bevis på at det finnes velskrevne, svært gripende bøker i hyllene i kiosker og dagligvare. I tillegg til i bokhandelen.
For vil du ha en superlett romantisk affære, da ligger du unna denne.
Dette er historien om de kvinnelige sykepleierne som dro i Vietnamkrigen og det er tøffe tak. Er du sart og ikke liker blod og lemlestelser, da ligger du unna, for halve boken handler om å redde liv.
Og den får meg til å tenke, hva skal det være godt for. Å sende hundretusener av mennesker inn i døden. Hva er det å vinne på det? Og alle de uskyldige ofrene. Det er rett og slett helt sykt at det går an.
Heldigvis har det blitt færre kriger med årene men enda er det for mange.
Den andre delen av boken er hjemkomsten og nesten enda tristere er det at det er slett ingen dans på roser det heller. Det er krig der også, midt i freden. Det er store voldelige demonstrasjoner av de som er imot krig. I tillegg til traumene fra krigen de bærer med seg, opplever de å bli spyttet etter og kjeftet på og utestengt.
I tillegg får ikke kvinner innpass i veterangruppene, fordi det påstås at det var ikke kvinner der som opplevde kamphandlinger. Veterangruppene er for menn og ingen kvinner har adgang uansett hvor mye de har behandlet soldater mens bomber og granater slå ned rundt dem.
Dette er virkelig sterk lesing og det er ikke en roman man glemmer.
Skal jeg klage på noe, så er det at den kunne vært bittelitt kortere. Noen episoder færre fra sykehusene, har ikke gjort boken dårligere. Det blir veldig mye lemlestelser. Selv om det er viktig å få frem, er det en grense for når det er nok.
Her er de jeg har lest:
Kristin Hannah, Det store ødet
Kristin Hannah, For alle vinder
Kristin Hannah, Venninner til evig tid
Kristin Hannah, Herfra til evigheten
Fra omslaget:
Vietnamkrigens glemte helter
Kvinner kan være helter. Da sykepleiestudenten Frances “Frankie” McGrath hører de uventede ordene, føles det som en åpenbaring. Hun er oppvokst på idylliske Coronado Island med konservative foreldre, og har alltid vært opptatt av å gjøre det riktige, å være en flink pike. Men i 1965 er verden i endring, og hun begynner å drømme om et annet liv, om å ta andre valg enn å gifte seg.
Da broren sendes til Vietnam, følger hun på impuls etter for å tjenestegjøre som sykepleierske. I likhet med de uerfarne mennene som sendes til Vietnam, blir Frankie overveldet av krigens kaos og ødeleggelser. Men hun er heller ikke forberedt på det som venter henne da hun kommer hjem …
Kvinnene er fortellingen om en kvinne som går i krigen, men den kaster også et viktig lys over historien til alle kvinner som risikerer mye for å hjelpe andre – kvinner hvis offer og forpliktelse til sitt land så ofte har blitt glemt.
Lisa Ridzén, Tranene flyr mot sør
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Ny forfatter for meg, dette ble feriebok og for en bok.
En debutbok som allerede er solgt til 30 land.
Den er aldeles nydelig skrevet. Hovedtrekkene i handlingen står på omslaget, så jeg trenger ikke gjenta det her.
Men dette er en rolig bok som rommer alle følelser.
Det er vonde minner og gode minner. Mange kjærlige tanker, men også sorg, til en kone som nå bor på institusjon og ikke husker sine kjære. Bestevennen Ture, som også er ensom og lange telefonsamtaler med et felleskap som er unik.
Hjemmehjelp, noen som er hjelpsomme og noen som får en til å føle seg til bry.
Følelsen av å ikke bli forstått, umyndiggjort, at avgjørelser blir tatt over hodet på han. Følelsen når kroppen svikter en, man må ha hjelp med både dusjing og få på bleie.
Sorgen over å føle at forholdet til sønnen ikke er som han ønsker, frykten for at de tar fra han hunden, som er hans store trøst og styrke.
Alt er så mesterlig beskrevet, sårt og fint og trist og alt på en gang.
Og noen tårer på slutten ble det også.
Er du glad i gode romaner om mennesker, da er dette en roman du bare må lese.
Fra omslaget:89 år gamle Bo lever et stille liv på landsbygda i Jämtland. Den en gang så sterke kroppen hans er i ferd med å gi opp, det er bare så vidt han klarer å få åpnet boksen der han oppbevarer sjalet til sin demente kone Fredrika. Hun har flyttet på sykehjem, men stoffet dufter fortsatt av henne. Heldigvis har han fortsatt den trofaste jämthunden Sixten til å holde seg med selskap. Sønnen Hans kommer innom med jevne mellomrom, men far og sønn strever med å nå frem til hverandre. Da Hans mener Bo ikke lenger kan ha Sixten boende hos seg, rakner det for Bo. Følelsene virvler opp i ham, og han ser tilbake på livet sitt. Han tenker på hva slags far han har vært – kan han klare å nærme seg sønnen før det er for sent?
Tranene flyr mot sør er en gripende fortelling om en manns siste dager og et portrett av et helt liv, skrevet med varme og stor følsomhet for detaljer. Den bestselgende debutromanen har blitt et internasjonalt fenomen og er solgt til over 30 land.
Ann-Helén Laestadius, Straff
Leseeksemplar fra Aschehoug
Stjålet var en fantastisk roman, basert på virkelige hendelser. Jeg hadde derfor store forventninger til Straff.
Dette er gripende lesestoff. Jeg leste boken om crow Mary, der det handlet om overgrepene mot indianerne, som ble tvangssendt til internat og ikke fikk snakke språket sitt, ikke en gang beholde navnet sitt.
Kathleen Grissom, De kalte henne Crow Mary
Akkurat det samme skjedde med samebarna. Det er helt hårreisende.
Romanen er fiksjon, men basert på virkelige hendelser. Det triste er at vi vet at det var slike onde mennesker, som husmoren her, overalt. Folk som liker å bruke makt, som ikke eier medmenneskelighet og som ikke ser, selv etter 50 år, hva de gjorde feil.
Men det handler ikke kun om skolen, men hele samfunnet og tro bare ikke at det er slutt. Alltid er det noen vi liker å se ned på og hundse og slenge skit etter. Ja, det er vel ikke mange av oss som kan si at vi kun er godhet tvers igjennom.
Man skal ikke være mye på sosiale media for å se det.
Så får vi disse bøkene som lærer oss hvordan vi som voksne er preget av vonde opplevelser når vi vokste opp. Og det er ikke innforstått at vi ved å ha lært dette, ender opp snille og gode. Nei, ofte er vi full av hat, frykt og vonde tanker og det fører til nye overgrep, vold og hets eller avhengighet av rusmidler, for å prøve å rømme unna våre blødende sår.
Derfor må vi fortsette å lese og lære. Det er den eneste vi kan gjøre.
Begge Læstadius sine bøker, Stjålet og Straff, bør leses av alle som liker velskrevne romaner.
Jeg anbefaler de varmt.
Nå har vi vel ikke lov til å kalle noen samer eller indianere lenger, for det skal være krenkende. Men jeg forstår ikke dette. Er det ikke mer krenkende at det skal være krenkende å bli kalt same eller indianer eller aboriginer eller maori? Hvis vi kaller alle urfolk, vil jo identiteten deres etterhvert hviskes bort og de vil bli usynliggjort. Da får det jo motsatt effekt. Da vil vi jo oppnå det de prøvde tilbake i tid, å nekte dem å bruke sine navn. Forstå det den som kan.
Det er 1950-tallet, og reindriftsbarna Jon-Ante, Else-Maj, Nilsa, Marge og Anne-Risten er syv år gamle da de blir tatt fra familiene sine og tvunget til å gå på internatskole. Tryggheten byttes ut med en skremmende tilværelse der samisk er forbudt, joik er syndig, og husmoren straffer dem med ris. Foreldrene tør ikke å protestere, og om de forsøker blir de uansett ikke hørt av myndighetene.
Tretti år senere har de fem reindriftsbarna valgt ulike veier for å overleve, eller i det minste prøve å fortrenge. Men så en dag er husmoren tilbake. Hun går der på gaten som om ingenting har skjedd. Og når de oppdager det, blir det tydelig at ingen av dem egentlig har glemt.
“Straff” er en fortelling basert på virkelige hendelser rundt en av den svenske statens største svik mot samene. Internatskolen har knust generasjoner og ført til tap av språk, skam og brutte familiebånd.
Elizabeth Strout, Amy og Isabel
Leseeksemplar fra forlaget Press
Jeg trodde dette var en ny roman av Strout, men det er debutboken. En av mine mange favorittforfattere. Hun skriver fantastisk.
Elizabeth Strout, Olive Kitteridge
Elizabeth Strout, Jeg heter Lucy Barton og Hva som helst er mulig.
Elizabeth Strout, Lucy ved havet
Amy og Isabel bærer ikke preg av å være noe debutbok. Den er fantastisk skrevet som alle Strouts bøker. Hun gjør noe få greier, hun skriver om hverdagsmennesker på en slik måte at vi kjenner oss igjen.
Historien vokser og vokser jo mer vi blir kjent med personene. Og den er tankevekkende.
Hvor enkelt er det ikke å vite hvordan andre burde oppføre seg. Vi vil jo gjerne vite best, ikke sant.
Jeg erfarte dette selv nå nettopp. Vi bor jo i et område med mye natur og masse mennesker som går på fjellturer. Ofte er det redningsaksjoner. Folk som ikke er fjellvant må hentes ned. De starter på lange turer i flipp flopper eller høyhælte sko, uten mat og drikke. Jeg sa nettopp dette at mange er ikke klar over hva de begir seg ut på. Men…. Så går jeg selv på en tur. Bra sko hadde jeg. Men turen var for hard for meg, for bratt og vi hadde ikke nok vann og vi hadde ikke mat med oss. Vi skulle jo være så kort tid. Det var faktisk skikkelig ekkelt, for jeg visste ikke om jeg greide å komme meg hjem igjen. Det skriver jeg om her:
Var redd jeg ikke greide å komme meg hjem igjen
Og jeg tenkte på dette når jeg leste at nettopp slik er det. Vi vet best for andre, men bør passe oss, for vi har jaggu det nok selv.
Og det er det Strout skriver om. Alle har vi en eller annen utfordring. Og alle har vi hver vår historie i bagasjen som preger oss.
I starten forstår man kanskje ikke dette når man starter å lese om Amy og Isabel, mor og datter, som jobber på samme sted og er tydeligvis ikke på noe særlig talefot. Men etterhvert får vi historien, både før og etter.
Fantastisk skrevet. Strout er rett og slett unik som forfatter. Er du glad i å lese, da anbefaler jeg Elizabeth Strout på det varmeste.
Fra omslaget:I den kritikerroste debutromanen Amy og Isabelle (1998) følger vi alenemoren Isabelle og hennes seksten år gamle datter Amy gjennom en kvelende varm sommer på 1970-tallet hvor alt kommer for en dag. Hvert blikk de sender hverandre dirrer av en blanding av kjærlighet og avsky og etter at Amy blir oppdaget bak nedduggede ruter i mattelærerens bil så blir den enorme, iskalde avstanden mellom mor og datter helt uoverkommelig.
Når skandalen når alles ører så er det Isabelle som lider under den harde dommen fra innbyggerne i den lille industribyen Shirley Falls, og får forsterket skammen over sin egen hemmelige fortid. Amy og Isabelle skildrer ikke bare en tenåringsjente som opplever kjærlighet og svik for første gang, men også en kvinne som i jakten på et respektabelt liv har fornektet sine dypeste følelser og lengsler.
Andrev Walden, Jævla menn
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Liker du oppvekstbøker, er Jævla menn, en du bør få med deg.
Nydelig skrevet, selvbiografisk, der forfatteren forteller om alle sine “fedre”. Som syvåring får han høre av morens samboer på den tiden, at han ikke er faren hans. Han ser et bilde av sin far som har langt hår og lager seg en fantasi om at faren er indianer. Han kalles derfor indianeren.
I løpet av de neste årene er stadig flytting og nye “fedre”, hverdagen hans. Moren bytter stadig jobber og de har dårlig økonomi. Han har to mindre søsken, som bor til tider sammen med sin far. Han gir disse “fedrene” kallenavn som Plantemagikeren, Kunstneren, Tyven og Morderen.
Språket er nok litt vel avansert for en syvåring, til tider, men det gjør ikke noe, for det legges ikke skjul på at det er forfatteren som minnes sitt liv som barn og språket speiler dette. Likevel er det veldig fint, for man føler at det er tankene til veslevoksent barn og de tankene rommer mye.
Og det er skrevet med et lett humoristisk språk, så det er en fornøyelse å lese, og på et vis gjør det historien enda mer tankevekkende, for lille Andrev bekymrer seg lite. Han er vant til stadige endringer og må ta alt som det kommer.
Dette er en roman som nok vil komme høyt opp på favorittlista mi i år. Anbefales varmt til alle leseglade.
Fra omslaget:Julen 1983, i en tomannsbolig i skogene utenfor Norrköping, røper en mor en hemmelighet. En syv år gammel gutt ved navn Andrev får vite at hans far ikke er hans far. Den egentlige faren bor i et land langt borte og har hår ned til skuldrene. Som en indianer, sier moren, og peker mot albuen så gutten skal forstå. Det bruser i gutten. Det føles som om han er i en bok om en som får vite at faren hans er konge i et magisk land, og at en ånd skal ta ham med dit. Men det kommer ingen magiske ånder, bare nye fedre som ikke er hans.
Januar:
Bøker lest, gubben og jeg, januar 24, 10 bøker
Februar:
Bøker lest februar 24, 11bøker, tema bøker i serie
Mars:
April:
Mai:
Bøker lest mai 24, 16 bøker, herav 3 krim
Juni:
Bøker lest juni 24, tema utgitt 2023, 10 bøker
Juli:
August:
Bøker lest august 24, 10 bøker, herav 2 krim
September:
Bøker lest september 24, 13 bøker, herav 4 krim
Oktober:
Bøker lest oktober 24, 10 bøker
November:
Bøker lest november 24, 10 bøker
Deaember
Bøker lest desember 24, nesten 12 bøker