Vel,vel, nå har jeg gledet meg i ukevis til dagen i går.
Gubben, altså tjeneren, skulle komme hjem på juleferie.
Ikke bare det, men han er ferdig i Førde.
Nå vil de ikke ha han der lenger så de sendte han hjem med bestikkelser.
Både eplemost og gløgg og spekepølse og hermetiske plommer og ripsgele.
De vet vel hvilket stell, eller manglende sådan, det er i heimen, så de ville nok sørge for at han ihvertfall hadde litt.
Hyggelig det. (Blitt det nye uttrykket, etter å sett Jakten på kjærligheten)
Ja nå vet jeg ikke om dere har sett det programmet.
Vi i den eldre garde, dvs si meg og den andre treneren min, hun som det var bilde i linken fra i går, ja vi hadde en samtale om det i bilen i går.
Ja du kan tro at på den bilturen blir mange samfunnsutfordringer belyst.
Denne gang ordet kjæreste.
Før i tiden møttes vi, kysset litt og da var vi kjærester.
Men i dag så møtes man, kysser og kliner og ligger sammen i månedsvis, men de er ikke kjærester likevel.
Nei nå dater de for å se om de kan bli kjærester.
Har du hørt noe sånt tull?
Nei, dette undres vi over vi gamle.
Ja nå har jeg egentlig ikke lov av ei anna venninne å si at jeg er gammel, for da vil jeg føle meg gammel, men hvilken uttrykk skal man bruke når man føler seg helt utdatert?
Vi trives sammen og vil tilbringe tid sammen, kyss og kos, men kjærester nei, det er vi ikke.
Men nå snakker jeg meg bort.
Det var min egen kjæreste jeg skulle snakke om.
Dating ja.
Når vi ble sammen, skulle han komme på besøk (fikk beskjed om, het det kanskje)
Men så dukket han ikke opp.
Da måtte jeg ned på kafeen på jernbanestasjonen og hente han.
Det var datingen sin det.
Og nå gledet jeg meg sånn til han skulle komme hjem.
Juleferie over to uker, før jeg må sende han til Sunnmøre, som jeg foretrekker mye mer enn Sogn.
Og hjem kom han.
Solskinn og glede, nei forresten, ikke solskinn, solen kommer ikke igjen før i februar, men glede var det.
Så står jeg opp da og går på kjøkkenet for å hente kaffe.
Og hva finner jeg der?
Jo ei tom kanne.
Han har forsyne meg ikke kokt kaffe til meg.
Hæ?
Og hvor er han?
Borte.
Stukket av for å hjelpe sønnen.
Ja det er ok, for så vidt, jeg tillater det, men ingen kaffe.
Det blir en del lettleste underholdningsbøker før jul. Det er godt å bare slappe av.
Jeg koste meg med denne juleboken også. Overrasket på slutten ble jeg også. Jeg var nok litt forutinntatt.
Enda en ganske perfekt julebok. Anbefales varmt hvis du liker lette underholdningsbøker før jul med mye varme og litt romantikk, akkurat passe for en som er litt allergisk, som jeg er.
Emma mister mannen sin på selveste julaften. To år senere har hun fortsatt vansker med å finne mening i tilværelsen. Samvittigheten gnager i henne. Kunne hun gjort noe for å redde ham?
En kveld hun er på vei hjem, hjelper hun en eldre mann som har gått seg vill i snøstormen. For første gang på lenge kjenner hun på en følelse av glede, og samme kveld får hun en idé: Hun skal utføre 24 gode gjerninger. En for hver dag fram til julaften.
Etter hvert som det nærmer seg jul, blir Emma kjent med nye og inspirerende mennesker, og gradvis trekkes hun ut av ensomheten og gjenoppdager hverdagens små gleder. Hvordan kommer livet til å se ut når hun våkner julaften? Tør hun igjen å satse på kjærligheten?
24 gode gjerninger er en varm, tankevekkende og romantisk fortelling om hvor ensom julen kan kjennes iblant, og hvor vanskelig det kan være å komme seg videre. Og husk: Du er bare 24 gode gjerninger unna et lykkelig liv.
Nå leser jeg på dagtid:
Toril Brekke, Dement diamant
Leseeksemplar fra Aschehoug
Toril Brekke er en forfatter jeg oppdaget etter at jeg begynte å få leseeksemplarer. Jeg skulle lest tidligere utgivelser, men har ikke kommet dit. Jeg har lest trilogien om Agathe.
Fra omslaget: Det handler om en mor. Og en datter. De står hverandre nær. Svært nær. De kjenner hverandre godt. De støtter hverandre. Det har de visst alltid gjort, helt siden datteren var ganske liten.
Så begynner den eldste å flyte ut, i tankene, i minnene; sammenhenger blir uklare, hun er i ferd med å bli dement.
Dette er blant annet en bok om en datters kamp for at moren skal få offentlig omsorg. Hun hadde ikke forutsett at dette skulle bli noe hun måtte kjempe for, ikke i Norge, ikke i dag. Men det må hun.
Det er også en roman om sterke kvinner. Om levd liv. Om enkelte rystelser, og en god del latter.
Nå leser jeg på senga:
Charlie Jonas, Tante Paulas kattekafe
Leseeksemplar fra Anemone, Strawberry publishing
For en katteelsker må jo dette være en fin bok?
Fra omslaget: Tante Paulas kattekafé er en hjertevarm og herlig roman om hvordan en katt kan forandre livet ditt.
Susann (73) har vært enke i fem år og vil besøke den italienske øya Ischia en siste gang, for det er her hun har hatt sine lykkeligste stunder. Men hva skal hun gjøre med katten Mimi mens hun er borte? En ung lærerinne som bor rett rundt hjørnet tar på seg oppgaven, men Mimi er høyt og lavt og skaper daglig små katastrofer i Leonies leilighet.
Snart blir Leonie desperat, og katten havner hos venninnen Maxie som driver kafeen Tante Paula, oppkalt etter hennes favorittante. Her tilbyr hun gjestene hjemmebakte kaker etter Paulas egen oppskrift, og et sortiment av brukte bøker arvet etter den samme tanten.
Mimi erobrer snart gjestenes hjerter. Både de sjenerte og ulykkelige finner trøst hos katten, og kundene strømmer til kafeen. Men snart kommer Susann hjem fra ferie …
Denne ville jeg lese i november, men rotet bort tiden. Den er litt merkelig den lesingen min for tiden. Ikke bare leser jeg mindre men jeg plukker bøker som ikke er med i desemberstabelen.
Men det spiller jo ingen rolle for lesing skal være lystbetont. Jeg elsker disse stablene mine. Jeg elsker å planlegge hva som skal leses og jeg elsker å kunne finne andre som plutselig går foran.
Dette er en roman fra 2007, men oversatt til norsk først nå. Jeg har likt mange bøker av Moyes, men noen er litt på grensen til å bli for lett for meg. Så får vi se hva jeg synes om denne, som slett ikke var så ny som jeg trodde.
Dette var overaskende bra synes jeg. Jeg likte den svært godt. Ja det er en underholdningsroman så den er lettlest, men det er noen alvorlige temaer og moro å lese om hvaler og delfiner. Overaskende vendinger ble det også etterhvert.
Så liker du feelgood, vil du definitivt like Når hvalene synger. Avslappende og engasjerende for meg.
Fra omslaget: Bli med til det stedet hvor hvalene synger … For Liza betyr de vakre, uberørte strendene og det sammensveisede samfunnet i Silver Bay, frihet og trygghet for henne selv og den unge datteren. Men det er før Mike Dormer kommer på besøk til Silver Bay, og idyllen blir brutt. Den milde og betenksomme engelskmannen, med litt for fine klær, kan ødelegge alt det Liza har jobbet så hardt for å beskytte. Ikke bare står familiebedriften og havet som huser hennes elskede hvaler i fare. Det samme gjør hennes overbevisning om at hun aldri vil – og heller ikke fortjener – å elske igjen. Mikes og Lizas verdener kolliderer i denne uimotståelige og gripende historien fra Jojo Moyes, full av kjærlighet og visdom.
Nå leser jeg:
Jenny Fagerlund, 24 gode gjerninger
Julegave fra Gyldendal
Det blir en del lettleste underholdningsbøker før jul. Det er godt å bare slappe av. Så får vi se hvor lett denne er.
Emma mister mannen sin på selveste julaften. To år senere har hun fortsatt vansker med å finne mening i tilværelsen. Samvittigheten gnager i henne. Kunne hun gjort noe for å redde ham?
En kveld hun er på vei hjem, hjelper hun en eldre mann som har gått seg vill i snøstormen. For første gang på lenge kjenner hun på en følelse av glede, og samme kveld får hun en idé: Hun skal utføre 24 gode gjerninger. En for hver dag fram til julaften.
Etter hvert som det nærmer seg jul, blir Emma kjent med nye og inspirerende mennesker, og gradvis trekkes hun ut av ensomheten og gjenoppdager hverdagens små gleder. Hvordan kommer livet til å se ut når hun våkner julaften? Tør hun igjen å satse på kjærligheten?
24 gode gjerninger er en varm, tankevekkende og romantisk fortelling om hvor ensom julen kan kjennes iblant, og hvor vanskelig det kan være å komme seg videre. Og husk: Du er bare 24 gode gjerninger unna et lykkelig liv.
Det kommer jo godt frem nå om dagen når kranglene om ja eller nei til vaksine florerer.
Når vi har fri vilje, hvorfor er vi da så innmari opptatt av å pushe vår vilje på andre.
Er du imot vaksine, ja da roper du opp på alle som tar vaksinen.
Er du for vaksine, da roper du opp på alle som ikke vil ta den.
Og alle er visstnok idioter.
Nå er ikke jeg den som oftest følger strømmen.
Jeg går ofte mine egne veier og har nye tanker.
Jeg er likevel en av de som har brukt viljen min og tatt vaksine.
Hvorfor?
Ja jeg vet jeg kan velge.
Jeg er skeptisk i utgangspunktet til at vi vaksineres for mye.
Jeg har derfor aldri tatt influensavaksine
Valget mitt er basert på at jeg har valget mellom bivirkninger og senskader av vaksine eller bivirkninger og senskader av covid.
Siden jeg fra før har utmattelse i kroppen, som meget mulig kommer fra en tidligere virus, som også mange har senskader fra, Ebstein Barr viruset,(kyssesykeviruset ), er jeg redd covid vil gjøre meg dårligere.
Jeg presiserer at jeg ikke påstår at dette er tilfelle, men mye tyder på det.
Det er den viktigste årsaken bak mitt valg.
Det andre er at jeg ser ut mot verden.
Og her kommer et valg basert på egeninteresse.
Jeg vil ikke sitte hjemme i årevis.
Skal jeg ut i verden, må jeg ha med meg bevis på negativ test eller vaksinepass.
Det virker som om mange tror det er regjeringen i Norge alene sin skyld hva som skjer med viruset.
Men det skjer over hele verden samtidig.
Er det oppblomstring som nå, skjer det i alle land, uavhengig av styresett.
Så selv om jeg er vaksinert, kan jeg bli syk og jeg kan smitte andre, så jeg må følge smittevernregler.
I mange land må man vise test eller vaksinepass for å komme inn i offentlige bygninger, butikker og restauranter.
I flere land er det også vaksineplikt.
Alt dette må jeg ta med i betraktningen når jeg skal velge hva som er riktig for meg.
Valget falt derfor på vaksine denne gang.
I dag tok jeg dose 3.
Jeg har hatt ingen bivirkninger av de to første, utmattelsen er heller blitt mindre.
Om jeg valgte riktig, vil jeg ikke få vite før det går noen år.
Hvem har da mest senskader?
De vaksinerte eller de som har hatt covid, med eller uten vaksine.
Dette vet vi ikke i dag.
Oppfordringen min er at vi kan ikke bestemme for andre enn oss selv.
Så hvordan kan jeg slenge ut beskyldninger som vedrører andres valg.
Det er foreløpig ingen fasit her.
Hvem som hadde rett og hvem som hadde feil, det vil vi ikke vite på årevis.
Og hva om vi trenger begge deler, både de vaksinerte og de uvaksinerte, i håp om å få vannet ut dette viruset.
Det vet vi heller ikke.
Så vær snill mot dine medmennesker uansett hva de velger.
De har like mye fri rett til å bestemme over sin egen kropp, som du har.
Hva om du presser noen til å ta vaksine som ikke burde tatt den?
Hva om du presser noen fra å ta den som burde tatt den?
Mange er er glad i å lese bøker. Noen er litt mer engasjert enn andre. Så finnes det også slike som meg, som man nesten kan kalle en bokidiot. Jeg er helt gal etter bøker. De er en livsnødvendighet for meg, rett og slett.
Jeg har en mann. Han har dratt på meg i 43 år. Jeg liker å kalle ham min personlige trener, for når vi er på ferie, vi er veldig glad i å reise, da prøver han å lokke meg til å trene litt. Han drar meg ut i gatene og bruker gjerne en fargerik paraplydrink som gulrot. Ja hadde han kunne hengt den foran meg som agn, hadde han gjort det. Selv liker han å bytte om litt på bokstavene, og kaller seg en personlig tjener.
Egentlig er det jeg som snakker mest,men av og til sier han noe veldig rart. Og det er ikke alt han forstår, slik er det jo gjerne i et forhold.
Du kjenner vel hvor sterk magneten er, sier jeg, i det vi prøver å gå forbi en bokhandel, uten å gå inn. Magnet, sier han, hæ? Ja magnet, alle vet da vel at bokhandlerne har magneter. Når du går forbi, suges du inn. Det hjelper ikke at du sier nei, kroppen bare forsvinner inn blant bokstablene.
Der luffer du rundt, nesen vibrerer som en kanin som lukter en gulrot eller er herlig salatblad. Og når man går ut igjen, bærer man på en pose bøker, uten at man er bevisst hvordan det har skjedd. Eller rettere sagt, han bærer, mens jeg smiler fra øre til øre.
Så sier han gjerne noe enda dummere. Har du ikke nok bøker? Når du å lese alle?
Helledussan, man får da aldri nok bøker. Lese alle, hmmm, nei det vet jeg ikke, men jeg må jo bare ha den og den og den. Tenk hvis jeg går glipp av en perle av en historie. Den får bli med hjem og med et lykkelig sukk, settes den inn i hylla sammen med de hundrevis andre, som jeg skal lese….en gang.
Noen ganger faller de til og med ned i handlevogna helt av seg selv. Ja, det er helt sant. Vi skulle handle til helga og når jeg pakker varene, ser jeg at sannelig der er det en bok. Hvordan har den kommet dit, lurer jeg på. Jeg må sjekke kvitteringen. Tenk om den er stjålet. Heldigvis bruker den å være betalt, men hvordan den har kommet seg dit? Nei, det aner jeg ikke.
Jeg har innredet et bokrom. De som er gal etter bøker, må jo ha et eget bokrom. Der bruker jeg mye tid på å stable bøker, ja innimellom er det så travelt at jeg nesten ikke har tid til å puste, Jeg planlegger nemlig hva som skal leses hver måned. Da er det heftige diskusjoner. Noen av dem er ganske rolige og tålmodige, ja litt lik gubben, mens andre er mer lik meg. De er utålmodige, de maser fælt og vil ikke vente på tur. De nyeste er gjerne litt brautete av seg. De føler seg litt viktigere enn de andre, fordi det ryker litt av dem, for de er så ferske.
Da må jeg lokke og lure litt og være litt mild i stemmen, love dem plass i en annen stabel. Av og til blir jeg likevel litt irritert. Du må da skjønne at du ikke kan være med i pocketstabel når du er innbundet, eller når en engelsk krim, prøver å snike seg inn i stabelen som heter nordisk. Går det an å være så frekk eller?
Mange kjenner meg derimot godt. De smiler og er fornøyde, selv om de settes tilbake i hylla, ulest, denne gangen også. Mange av de begynner å bli ganske så bereist. De har vært på cruise både i Middelhavet og Karibien og en liten helgetur til Halden eller på bokmøte på Osterøy. De vet at jeg har panikk for å ha med for få bøker, så de sukker fornøyd når de igjen er hjemme, blant alle sine uleste venner. Da føler de at de har hjulpet meg til å bevare roen.
Ser jeg noen som leser, da blir jeg veldig nysgjerrig. På flyet for eksempel. Jeg bøyer og tøyer på meg, og dulter kanskje litt tilfeldig borti, hvis noen holder en bok og jeg ikke ser tittelen. Og ser jeg det ikke, ja da må jeg jo spørre med min søteste stemme. Hva leser du da? Og så smiler jeg det peneste jeg kan.
I gang vi var på et hotell, satt jeg i en sofagruppe. Bak meg satt en ung, kjekk mann og pratet i telefonen. Jeg lytter aldri til andres samtaler. Men likevel kunne jeg ikke unngå, selv om jeg prøvde hardt, å høre at han leste en bok som het Bjørnstad. Forfatteren? Nei, det husket han ikke. Fredrik Backman, sa jeg. Ja, jeg måtte jo bare. Ordene faller bare ut av munnen, sikkert på samme måte som bøkene faller ned i handlevogna.
Takk, takk, sa han og fortalte at bak han satt en dame, som tydeligvis hadde greie på bøker. Ja og så leste jeg en for noen dager siden også, fortsatte han. Det var om noen spedalske et sted i Hellas. Øya, sa jeg, av Victoria Hislop. Men da skjønte til og med jeg, at jeg kanskje burde bakkelitt, så jeg gikk inn og hentet meg en paraplydrink.
Putter du på meg ei krone og spør meg om bøker, ja da prater jeg gjerne på innpust og utpust, til jeg nesten tisser meg ut. Så hvis du begynner å bli lei, er det derfor lurt å lure i meg noe å drikke, i det jeg trekker pusten, for de kroppslige funksjonene, ja de klarer ikke en gang jeg å stoppe. Selv om jeg noen ganger tror det, hvis jeg bare måååå lese ut boken.
Å ja, er det kanskje derfor han prøver å lure i meg de paraplydrinkene. Det er stille i det øyeblikk jeg drikker.
Sukk, ja jeg er nok en komplett bokidiot.Og jeg elsker det, selv om det er travelt til tider. Da er det godt med ferie, langt borte fra alt hjemme.
Akkurat nå har vi kommet hjem fra vi på Gran Canaria, to hele uker.
Hva vi gjør på der? Jo, der leser vi bøker.
Bildetekst. Vanlig samtale på bokrommet. Skal vi se. Desember ja, bokhøst, da må temaet bli Så fersk at det ryker av dem. Januar: Nordisk. Nei Nesbø, her kan du ikke prøve å lure deg inn. Du får ikke plass før neste måned, da er temaet norske forfattere. Ja jeg vet at du har ventet lenge. Ja, jeg innrømmer at jeg hverken har lest Tørst enda, og ikke kniv, helt korrekt, så ro deg ned. Mars, hmmmm, da tror jeg jeg må ha temaet, India, Midt-Østen og Korea, den stabelen begynner å bli litt høy nå. Slutt å rope nå. Hører du Liza Marklund? Du ligger i stabelen for desember nå, så ro deg ned. Ok, jeg skal flytte deg et hakk opp, men da er du stille.
Kraften jeg kokte de i, ble bare så innmari god at middagsmenyen endret seg til suppe.
I fryseren fant jeg 3 lammepølser og ei pk strimlet svinekjøtt, som jeg brukte sammen med kyllingfiletene jeg hadde tatt opp.
1 rødløk, noen poteter, 3 gulrot, 1/2 kålrot, en bit hodekål, 1/2 paprika, 1 chili, en liten gulbete, litt sellerirot, litt persille, 2 selleristenger.
Ja slik er det når man tar hva man har.
Trekkes ca 15~20 min
Nam. Gjenbrukssuppe.
Jeg kunne jo ikke kaste den gode kjøttkraften.
Vil du ikke ha suppe, frys den i porsjoner så har du til saus.
Hele denne digre kasserollen ble helt full.
Jeg sendte derfor en stor boks avgårde til sønnen.
