Ja, her sitter jeg.

En fredagsformiddag.

Litt sliten etter treningsturen i går, sov jeg til 9.30.

Det er ikke nok med en trener, jeg har to trenere(3 tjenere)

Litt fri må jo en stakkars treningsnarkoman få.

 

Vel,vel, nå har jeg gledet meg i ukevis til dagen i går.

Gubben, altså tjeneren, skulle komme hjem på juleferie.

Ikke bare det, men han er ferdig i Førde.

Nå vil de ikke ha han der lenger så de sendte han hjem med bestikkelser.

Både eplemost og gløgg og spekepølse og hermetiske plommer og ripsgele.

De vet vel hvilket stell, eller manglende sådan, det er i heimen, så de ville nok sørge for at han ihvertfall hadde litt.

Hyggelig det. (Blitt det nye uttrykket, etter å sett Jakten på kjærligheten)

Ja nå vet jeg ikke om dere har sett det programmet.

Vi i den eldre garde, dvs si meg og den andre treneren min, hun som det var bilde i linken fra i går, ja vi hadde en samtale om det i bilen i går.

Ja du kan tro at på den bilturen blir mange samfunnsutfordringer belyst.

Denne gang ordet kjæreste.

 

Før i tiden møttes vi, kysset litt og da var vi kjærester.

Men i dag så møtes man, kysser og kliner og ligger sammen i månedsvis, men de er ikke kjærester likevel.

Nei nå dater de for å se om de kan bli kjærester.

Har du hørt noe sånt tull?

Nei, dette undres vi over vi gamle.

Ja nå har jeg egentlig ikke lov av ei anna venninne å si at jeg er gammel, for da vil jeg føle meg gammel, men hvilken uttrykk skal man bruke når man føler seg helt utdatert?

Vi trives sammen og vil tilbringe tid sammen, kyss og kos, men kjærester nei, det er vi ikke.

 

Men nå snakker jeg meg bort.

Det var min egen kjæreste jeg skulle snakke om.

Dating ja.

Når vi ble sammen, skulle han komme på besøk (fikk beskjed om, het det kanskje)

Men så dukket han ikke opp.

Da måtte jeg ned på kafeen på jernbanestasjonen og hente han.

Det var datingen sin det.

Og nå gledet jeg meg sånn til han skulle komme hjem.

Juleferie over to uker, før jeg må sende han til Sunnmøre, som jeg foretrekker mye mer enn Sogn.

Og hjem kom han.

Solskinn og glede, nei forresten, ikke solskinn, solen kommer ikke igjen før i februar, men glede var det.

 

Så står jeg opp da og går på kjøkkenet for å hente kaffe.

Og hva finner jeg der?

Jo ei tom kanne.

Han har forsyne meg ikke kokt kaffe til meg.

Hæ?

Og hvor er han?

Borte.

Stukket av for å hjelpe sønnen.

Ja det er ok, for så vidt, jeg tillater det, men ingen kaffe.

Nei, der går grensen.

Jaja, jeg klarer meg vel likevel jeg.

Kaffe må jeg ha

I dag