Dette er ikke reklame, for jeg har kjøpt den selv. Hvis jeg kjøper den selv, kan jeg reklamere så mye jeg vil. Hvis jeg får den fra et forlag, sier markedsføringsloven at det er reklame og jeg må merke med leseeksemplar.
Egentlig skulle stabelen kun være bøker med historier fra Asia, men denne lurte seg inn i stabelen, uten at jeg så det. Det er noen som bare sniker seg frem, hvis jeg ikke følger med. Den så bra ut, så den fikk ligge der.
Jeg er så glad at jeg leste denne. Den var så nydelig. Ja, trist også, men veldig fin samtidig. For en historie. Og det er en debutbok. Fra Warszawa under andre verdenskrig. Fra gettoen dit jødene ble tvangsflyttet og deretter jaget fra og sendt til konsentrasjonsleir. Vi møter her igjen den gode doktoren fra Warszawa.
Det er ingen historie fra konsentrasjonsleirene. Den er trist, men ikke av de råeste, for de som har vondt for å lese det. Anbefaler den varmt.
Dukkemesteren fra gettoen er fortellingen om en frakk, en hånddukke og en gutt som bor i Warsawa i 1938, en tid da trusselen om krig ble hard virkelighet. Denne viktige boken gir leseren innblikk i den 2. verdenskrig. Samtidig forteller den en spennende og gripende historie om et barns overlevelsesevner under umenneskelige livsbetingelser.
Nå leser jeg:
Shilpi, Somaya Gowda, Indias datter
Jentebarn har ingen verdi på landsbygda i India, så når Kavita føder en datter, dreper ektemannen Jasu den nyfødte. Noen år senere føder Kavita nok en datter, og trygler sin mann om å få tilbringe én natt sammen med barnet. Den natten bringer hun datteren i sikkerhet på et barnehjem. I USA vokser Asha opp hos trygge og kjærlige adoptivforeldre. Likevel trekkes hun mot sitt fødeland, og reiser til India for å finne sin bakgrunn. Historien strekker seg over 20 år, og fortelles av de to mødrene og datteren de deler. Dette er en emosjonell og eksotisk fortelling som tar deg tett på Indias kultur, mennesker, lukter og smak. “Indias datter” oversatt til 18 språk, er solgt i over 200 000 eksemplarer i Canada og har ligget på New York Times’ bestselgerliste
I september skal jeg på en rekke bokarrangrmenter. Flere av de er åpne for alle interesserte.
Hvis du liker å lese krim og har mulighet, anbefaler jeg deg å ta turen til Fjordslottet siste helga i september.
Fjordslottet er et lite, intimt hotell og det er nettopp dette som er med på å gjøre helgen ekstra fin.
Her er vi nemlig sammen med forfatterne hele helgen. Det gir en spesiell atmosfære for oss bokelskere å være sammen med mange som er like interessert som en selv, i å lese og de som skaper disse bøkene. Spennende er det også å høre om etterforsking av virkelige forbrytelser.
Vi var der i fjor og i det vi tok fatt på den 8 timers lange kjøreturen hjem, begynte gubben å snakke om når vi skulle tilbake neste år. Han syntes det var kjempegøy. Selv måtte jeg jo gi tapt og krype under dyna tidlig på kvelden, men han satt oppe og fikk høre den ene hemmeligheten etter den andre, som vi først får lese, når bøkene blir publisert. Håper jeg klarer å holde meg oppe litt lenger i år.
Spennende er det også å høre om virkelige hendelser og hvordan de blir etterforsket.
Her presenterer jeg noen av de som kommer i år. Det er Bent Arild Raknes som tråkler sammen arrangementet og er konferansier.
En stor glede og igjen ønske pensjonert politiførstebetjent Carl Petter Leganger velkommen til Krimhelg. Carl Petter har mange års erfaring fra Vold-/sedelighetsseksjonen i Bergen.
Han skal være med å snakke om justismord fredags kveld. På lørdag skal han sammen med Bent Raknes fortelle om Åsane drapet i 2000. En ren henrettelse på bestilling . Tre personer ble dømt i denne saken. Hør detaljene fra de som var innvolvert i etterforskningen. Krim. tekn /taktiske valg og avhør
Er en glede å presentere første gjest til Krimhelg til høsten.
Espen Skjerven
Espen er utdannet jurist med bakgrunn fra Økokrim og Kripos. Er nå Tingrettsdommer i Sør Rogaland Tingrett.
Har tidligere gitt ut bøkene “Slakt” og sist “Blod er tykkere enn vann”. Begge bøkene har sterke underliggende temaer og har fortjent hentet mange positive anmeldelser. Espen er igang med en ny bok.
Dette er en spennende forfatter som vi gleder oss til å presentere og ha en fin samtale med.
KRIMHELG 2022 En stor glede å ønske Chris Tvedt velkommen til årets Krimhelg.
Chris har etterhvert blitt en erfaren forfatter. Som tidligere advokat tar han selvsagt med seg advokaten Mikael Brenne i sine historier. Chris skriver spennende bergenskrim. Siste bok ” Djevelen i detaljene” har fått meget god kritikk.
Søndag klokka 10.00 Det er en glede å ønske Atle Nielsen velkommen igjen som gjest på Krimhelg. Atle har nå gitt ut sin andre bok i krimserie om journalisten Ole Bull. Den siste boken er “Mord og kjærlighet”. Blir spennende å ha en samtale om hans forfatterskap og mer om personen Ole Bull. Bull navnet har en sterk tilknytning til Osterøy 👍
Foto: Kristin Hartvedt
Det er en stor glede å presentere Jan- Robert Henriksen (JR Henrixsen) som gjest til Krimhelg. Politimannen, showmannen og krimforfatteren. Jan-Robert har erfaring som etterforsker i politiet, er anerkjent showmann(buktaler) med egne show på Chat Noir og kjent fra TV. Som krimforfatter har han gitt ut tre meget gode bøker om etterforsker Jan Petter Salte. “De udugelige”, “Stålrosen” “Nattklovnen”
Da kan vi presentere vår første politigjest til Krimhelg.
Knut NYSÆTER
Knut er pensjonert Avd. .sjef fra Trafikk & sjøtjenesten i Oslo politidistrikt.
Knut skal fortelle fra sitt liv i politietaten i Oslo. Spesielt sine innvolveringer i to meget profilerte saker. Drapsforsøket mot William Nygaard og ikke minst sitt arbeid i “Kirkebrann gruppen” også kjent som “Greven” saken.
Det er en stor glede å presentere Etterforskningsleder Kåre Svang fra Kripos. Kåre er en kjent ekspert på vold og overgrep mot barn. Han og krimvert Bent Raknes vil også fortelle om en “True Crime” serie som kommer på TV neste år, hvor begge er deltakere.
Fra Cappelen Damms høstmøte for bokhandlere og bibliotekarer og et lite knippe bokbloggere, her representert med god mat og god vin i glasset, Anita Ness og Randi J. Aasheim
Jeg leser mye, men aldri nok. Det er så mange forfattere jeg gjerne vil lese, men når ikke lese alt. Roy Jacobsen er en av de. Jeg har lest noen, men har mange igjen.
De uverdige vil jeg derfor prøve å få med de neste månedene.
I Roy Jacobsens roman De uverdige følger vi en gjeng gutter og jenter fra en bygård på østkanten i Oslo under den tyske okkupasjonen. De lever i fattigdom, men bidrar på kreativt vis ved å svindle, stjæle som ravner, forfalske dokumenter og begå omfattende innbrudd. De kvier seg heller ikke for å utnytte fienden. Med denne barneflokken tegner den prisbelønte forfatteren et brutalt ærlig og varmt portrett av et miljø, en tid og en hverdag som til nå har vært nær sagt fraværende i krigshistorien. Dette er en Roy Jacobsen-roman av aller beste merke. De uverdige er både brutal og underholdende, en klok perle av en fortelling, skrevet av en forfatter på hjemmebane.
Ingeborg Arvola, Kniven i ilden
Jeg har sagt som spøk at Arvola har vært inne i hodet mitt og hentet min ide til roman. Mine forfedre kom nemlig til Finnmark fra Finland de også. Dette er en av de jeg gleder meg mest til i høst. Den vil bli prioritert.
Fra omslaget:Kniven i ilden er en fengslende historisk roman om arbeid og kjærlighet, sterkt samhold og fri erotikk, enkeltmennesket og øvrigheten.
Året er 1859. Brita Caisa Seipajærvi spenner på seg skiene og går den lange veien fra Finland til Norge med de to sønnene sine. Brita Caisa har stått i kirketukt for omgang med en gift mann. Hun kan helbrede dyr og mennesker. Målet for reisen er Bugøynes, der det sies at havet koker av torsk.
Kniven i ilden er første bok i serien Ruijan rannalla/Sanger fra ishavet, om kvener og landskapet de lever i. Brita Caisa var Ingeborg Arvolas tipp-tipp-oldemor. Arvola skriver så en kan lukte blodet etter reinslakten, kjenne smaken av multene, føle kulda fra snøen og varmen fra bålet.
Annabelle Desbard, Klappjakt på skygger
Ukjent forfatter som ser spennende ut, enten det blir i stablene i høst eller under tema norsk, i februar.
Fra omslaget: I Klappjakt på skygger skriver Annabelle Despard seg tilbake i tiden, inn i livet til to foreldre hun ikke har kjent godt. Med vidd og varme settes en familie sammen igjen, brikke for brikke, som et puslespill.
Annabelle vokser opp i England, og som femåring mister hun sin mor. Ikke lenge etterpå blir hun sendt til Norge, mens faren blir igjen. Etter faren finnes mye dokumentasjon, men etter moren finnes lite.
Vi tas med, ikke bare til barndom og ungdomstid, men også til det å leve og skrive mellom to land og to språk. Kanskje først og fremst handler denne boka likevel om å bruke språket og litteraturen til å nærme seg sin egen familiehistorie.
Jeg går ut. Det er blitt til en leteaksjon. Jeg finkjemmer blomsterbedene, spør gullfiskene om de vet noe, titter bak soluret. Ute på jordene går jeg manngard, helt alene. Jeg stikker i jorden med en kjepp, men det virker respektløst; jeg er på jakt etter skygger. Likevel denger jeg løs på busker og kratt, som om jeg var på engelsk klappjakt. Som om min far ville flakse opp som en stor fasan. En høyt dekorert fasan i uniform. Bare han? Hvor er min mor? Fløy hun som en svale høyt? Var hun en due som kurret ved hans side? Og hvor er de lekende barna med blå øyne og krøller?
Lars Saaby Christensen, Pikkoloens bagasje
I likhet med Roy Jacobsen, er Lars Saaby Christensen, også en av de jeg vil prøve å lese mer av.
Fra omslaget: I Pikkoloens bagasje: Tre fortellinger blir vi med inn i tre forskjellige univers, som samtidig henger sammen gjennom forfatterens umiskjennelige stil og tematikk. Her møter vi kjente og kjære teamer og artefakter fra det saabyeske repertoar, i fortellinger preget av en forfatter med stor selvtillit og trygghet i sitt stoff, som tør å gå utenfor romanen så vel som novellens rammer — uten at han gir slipp på fortellingens glede og kraft.
«Villvin», «Polaroid» og «Brukt» kan alle tre lese hver for seg, men utgjør et lavmælt tryptikon, der corpus er det saabyeske selv. Her er Oslos gater og figurer i utkanten av de store hendelsene kanskje i tydeligere relieff enn noen gang.
Pikkoloens bagasje er en gave til alle som noen gang har latt seg begeistre av Lars Saabye Christensens verden.
Kjersti Herland Johnsen, Jul på Himmelfjell hotell
Jeg likte svært godt Julebrev, som kom ut høsten 2020.
Jeg har gjort det til min juletradisjon å lese noen julebøker hver senhøst. Denne vil bli en av de. Jeg vasker nemlig ikke fra kjeller til loft, jeg leser heller bøker.
Fra omslaget:
Jul på Himmelfjell hotell er en perfekt jule-feelgood: sjarmerende, varm og spennende – som garantert vil fremkalle den rette julestemningen.
Den kjente fjellklatreren og ekspedisjonslederen Ingrid Berg har vendt hjem fra det store utland for å overta ledelsen av Himmelfjell hotell, som familien hennes har drevet i generasjoner. Julen nærmer seg, og mange gjester er ventet. Forventningene er høye, og Ingrid blir sett som det tradisjonsrike klatrehotellets redningskvinne. Men det er duket for forviklinger, for det er noen som ikke ønsker at Ingrid skal lykkes med hotelldriften, og fallhøyden er stor. Og der har Ingrid et problem: Hun har blitt redd for høyder.
Om gamle hemmeligheter, knuste drømmer og nye sjanser.
Marilynne Robinson, Gilead og Hjem
Dette er en av de mest kjente forfatterne i USA og jeg har aldri hørt om henne. Jeg trodde det var dystopier og hadde avskrevet de, for det liker jeg dårlig, men det er visst ikke det.
Det skal være solide, gode romaner, 4, og dette er de to første. Nå ble det sammenlignet med Stoner, som jeg syntes var gørr kjedelig, men så mange elsket, men jeg må gi dem et forsøk. Er spent. De kan leses frittstående.
Marilynne Robinson er amerikansk litteraturs Grand Old Lady. Hennes mest kjente verk, de fire romanene i Gilead-suiten, kretser først og fremst rundt livet til to aldrende pastorer i lokale frikirker, samt deres mer eller mindre skakkjørte forfedre og etterkommere. Den ytre og iblant dramatiske historien er ikke fraværende, men den er heller ikke et poeng i seg selv. I Gilead som overalt ellers utfolder livet seg, men det forfatteren bruker sine formidable litterære evner til å utforske, er hvorfor og hvordan. Hva er kreftene som driver mennesker til å velge rett eller galt? Hva kan forklare vår lojalitet mot medmennesker, vår evne til tilgivelse, til nestekjærlighet og til innsikt i egne feil og mangler? Hvor tungt veier våre synder og forbrytelser? I hvor mange generasjoner? Og hvor trygt hviler vi egentlig i Guds hånd?
David Diop, Slaveporten
Slaveporten er en annen jeg har merket meg ut for høsten. Jeg liker historiske romaner.
Fra omslaget:
En hymne til kjærligheten og friheten, fra vinneren av den internasjonale Booker-prisen
David Diops nye roman er løst basert på livshistorien til Michel Adanson, en fransk botaniker som levde på andre halvdel av 1700-tallet. Vi følger Adanson som ung mann i Senegal, dit han er kommet for å studere plantelivet. Han drømmer om å skrive en encyclopedi over alt det levende i verden, og om å trenge dypere inn i Vest-Afrikas skoger enn noen europeer før ham.
I en landsby får den unge franskmannen høre om skjønnheten Maram, som ble solgt som slave, men greide å flykte. Adanson legger ut på en strabasiøs ekspedisjon, dels for å studere naturen, dels for å spore opp Maram. Men planene han legger for henne viser seg å være bristefulle av illusjoner.
Fransk-senegalesiske David Diop mottok i 2021 den internasjonale Booker-prisen for Om natten er alt blod svart. Hans nye roman Slaveporten er en hjerteskjærende fortelling som får leseren til både å forstå og å føle at det å være svart på 1700-tallet må ha vært en av farligste formene for eksistens i menneskets historie.
Jocelyne Saucier, Mange mil før mørket faller
Dette er enda en roman som jeg føler for å lese. Jeg har Det regnet fugler i hylla, men den ligger i en stabel som heter Tykke mursteiner, tynne fliser, (den er tynn) og den stabelen har jeg ikke fått inn på leseplanen enda.
Fra omslaget:
Mange mil før mørket faller er Jocelyne Sauciers første nye roman siden den internasjonale bestselgeren Det regnet fugler.
Gladys er 76. En dag stiger hun på Northlander-toget uten å si fra til noen, og forsvinner fra den lille landsbyen i Ontario der hun har bodd i mer enn 50 år. Naboene og vennene spør seg hva som kan ha beveget henne til å forlate det etablerte og trygge. De finner ut at Gladys har reist med tog, tusenvis av kilometer gjennom Canadas endeløse landskaper. Hun har gått av på steder hun kjente i barndommen, men så reist videre. Hva er det hun egentlig holder på med? Hvor er hun? Og hvorfor har Gladys forlatt sin pleietrengende datter Lisana?
Mange mil før mørket faller er en roman om store avstander, tilhørighet og vennskap – og om langsomme tog som forener små steder. Det er også en beretning om å slutte ringen i en livshistorie, og om hvordan tilfeldige møter og livets store overganger kan bringe mennesker sammen.
Lisa Weeda, Aleksandra
Nå utgis det mange bøker fra Ukraina. Dette er den jeg velger meg ut. Jeg likte svært godt Det åttende livet, som den sammenlignes med.
En hjerteskjærende familiesaga som spenner over et helt århundre i Ukraina.
Forfatterens bestemor, Aleksandra, ble født i Donbass i 1924, og som 18-åring ble hun deportert fra Ukraina av nazistene og satt til å jobbe i den tyske krigsindustrien. Mange år senere, i skyggen av den russisk-støttede okkupasjonen av Øst-Ukraina, tar Aleksandras barnebarn seg over grensen for å oppsøke bestemorens fødested. Der «møter» hun – på fantasiens vinger – sin oldefar Nikolaj, som i 75 år har ventet på sin datters gjenkomst. Sammen legger de ut på en reise i tid og rom, på jakt etter slektninger som revolusjon, verdenskrig, hungersnød og til slutt den russiske okkupasjonen har spredd for alle vinder.
Aleksandra kom på nederlandsk i 2021, fikk strålende anmeldelser og gikk til toppen av bestselgerlistene. Romanen blir sammenliknet med Det åttende livet av Nino Haratischwili, som har slått veldig godt an blant norske lesere. Forfatteren Lisa Weeda er utropt til årets litterære talent av avisa Volkskrant. Aleksandra er nå under oversettelse til en lang rekke språk.
Kristin Harmel, Skogens usynlige stjerner.
Blir prioritert, for jeg leser alt hun skriver. Det har ikke vært en bok av Harmel som jeg ikke har likt. Gleder meg.
Skogens usynlige stjerner er en ny, gripende roman av Kristin Harmel, med handling fra andre verdenskrig. Boken er basert på virkelige hendelser.
Yona er bare to år gammel da hun kidnappes fra sine foreldre i Berlin. Hun vokser opp dypt inne i Øst-Europas skoger og lærer seg å finne mat, bygge hytter og overleve gjennom kalde vintre.
Da kidnapperen hennes dør, har Yona blitt en voksen kvinne, og nå er hun helt alene. Samtidig har andre verdenskrig brutt ut, og Yona møter en gruppe jøder som har bosatt seg i skogen for å unngå nazistene. For Yona er det et sjokk å få høre om alt som skjer ute i verden, og hun lærer dem alt hun kan om å overleve i skogen.
Gruppen får snart et tett bånd, men når en av Yonas nye venner svikter henne på en fryktelig måte, flykter hun og havner i en by som er okkupert av tyskerne. Og så står hun plutselig ansikt til ansikt med en person hun aldri trodde hun skulle få se igjen.
Nadia Hashimi, Det himmelen lyser.
Jeg har lest en av Hashimi og har de to andre i lesestabelen nå i september, måtte jeg bare få nok tid til å lese dem. En forfatter jeg definitivt vil følge.
DER HIMMELEN LYSER er en hjerteskjærende, men likevel håpefull bok om å finne veien hjem – om Amerika og Afghanistan, tragedie og overlevelse, forsoning og tilgivelse, fortalt med Nadia Hashimis unike stemme.
KABUL, 1978: Ti år gamle Sitara tilhører en høyt respektert familie i Afghanistans hovedstad. Faren hennes er presidentens høyre hånd. Men Sitaras verden blir knust når kommunistene gjennomfører et kupp og myrder både presidenten og Sitaras familie. Det er bare Sitara som overlever. En vakt smugler henne ut av palasset, og hun havner hjemme hos en amerikansk diplomat som tar henne med til Amerika. I det nye landet får hun et nytt navn: Aryana.
NEW YORK, 2008: Tretti år etter den fatale natten i Kabul rystes Aryanas verden på nytt da en eldre pasient dukker opp på sykehuset der hun arbeider. Det er Shair, vakten som reddet henne den fatale natten da hun mistet alt. Møtet med Shair vekker mange følelser hos Aryana: sorg, raseri, et ønske om svar, og et ønske om hevn. For å få vite sannheten om det som skjedde, legger hun ut på reisen tilbake til Kabul – og til den barndommen hun elsket og mistet.
En strålende roman fra forfatteren bak bestselgerne Perlen som sprengte skjellet, Et hus uten vinduer og Når månen står lavt.
Bonnie Garmus, Leksjoner i god kjemi
Dette er en av de romanene, som blir spådd til en av høstens store. Jeg er bestandig skeptisk når en bok blir oppropt til storsuksess, men jeg så nettopp en omtale fra ei som ikke liker, for “lette” underholdningsbøker og hun sa hun ble sjarmert og likte den godt. Den skal derfor leses i oktober eller november.
Elizabeth Zott er ingen gjennomsnittlig kvinne. Faktisk ville hun ha vært den første til å poengtere at det ikke finnes noe slikt som en gjennomsnittlig kvinne. Men dettte er 1960-tallet, og forskningsmiljøet rundt Elizabeth ligger ikke akkurat i front når det kommer til likestilling. Seksuell trakassering er regelen mer enn unntaket, og når Elizabeth forsvarer seg, får det store konsekvenser for karrieren hennes.
I stedet for å si opp jobben fordyper Elizabeth seg stadig mer i sitt forskningsprosjekt, og ignorerer kollegaene sine etter beste evne. Mye forandrer seg når hun treffer Calvin, som er en klassisk vitenskapsnerd: kunnskapsrik, klønete, snill og påståelig. Mellom Calvin og Elizabeth oppstår den type kjemi som gjør at alle andre blir småkvalme av misunnelse.
Men livet gjør sine krumspring, og tre år senere er Elizabeth ugift alenemor og – snodig nok – stjerne i et populært kokkeprogram på TV. Hennes unike tilnærming til matlaging («Ta en halvliter H2O og tilsett en klype natriumklorid») viser seg å bli revolusjonerende for kvinner over hele Amerika. For ikke bare lærer hun amerikanske kvinner å lage mat. Hun lærer dem også grunnleggende kjemi og hvordan de kan endre sine liv. Hun lærer dem at kvinnens rette plass ikke nødvendigvis er på kjøkkenet, men ute i verden.
Krim
Lars Kepler, Edderkoppen
Jeg har lest alt av Kepler, men er usikker på om denne kan prioriteres i høst. Det er mulig de må vente til nyåret, da det også kommer mange norske i høst, som vil snike seg inn foran. Det er lang kø hos meg når det gjelder krim, for det er så mange jeg følger.
Fra omslaget: For tre år siden mottok Saga Bauer et postkort med en truende tekst om en pistol med ni hvite kuler – hvorav en ligger og venter på Joona Linna. Det sto at hun var den eneste som kunne redde ham. Hun viste kortet til Joona, men tiden gikk og trusselen bleknet som en meningsløs provokasjon. Helt til nå. En sekk med en nesten helt oppløst kropp blir funnet fastspent til et tre i Kapellskär. En melkehvit patronhylse er funnet på drapsstedet. Gjennom kompliserte gåter begynner en bestialsk gjerningsmann å gi politiet muligheten til å stoppe drapsserien. Joona Linna og Saga Bauer kjemper side om side for å sette sammen puslespillet og redde de utpekte ofrene før det er for sent. Den voldelige jakten blir stadig mer desperat. Kanskje denne seriemorderen er umulig å stoppe, kanskje de allerede sitter fast i spindelvevet.
Hanne Gellein, Døden skal du lide
Gellein er en av de som blir prioritert før Kepler. Jeg kjenner jeg har nesten litt panikk allerede, for det kommer så mye bra i høst.
Døden skal du lide er Hanne Gelleins andre krimroman, og er en karakterdrevet psykologisk krim inspirert av virkeligheten.
Den viser oss hvilke grufulle handlinger et forkvaklet menneskesinn kan få seg til å forsvare. Religiøs fanatisme, forvrengt selvbilde og kunsten å stole på seg selv står sentralt.
På Moveien sykehjem virker beboerne forskremte, redde og forvirrede. I det siste har det vært usedvanlig mange dødsfall med en uvanlig hard influensasesong, og samtidig er det lite penger til vedlikehold. Stakkars demente Alma Lien, hun kom seg ut gjennom de stengte dørene og ble funnet frosset i hjel.
Rekken av dødsfall gir patologen Silje Andersen en dårlig følelse, og hun mistenker at noe kan være fryktelig galt. Men hvordan kan hun klare å bevise det? Det er jo naturlig at de gamle dør.
Arnaldur Indridason, En vegg av stillhet
Jeg har lest de to første i Konrad-serien og liker de godt. Nå må jeg få lest de to neste. Her har det ikke kommet omslagsbilde enda, da den ikke blir utgitt før i slutten av november.
Den vil passe inn i lesestabelen for januar, tema nordisk.
En vegg av stillhet er den fjerde krimromanen om Konrad – en sterk, kompleks og kritikerrost roman om overgrep og maktesløshet fra den islandske mesteren Indridason.
En brutal hemmelighet er murt inn i en kjellervegg i et steinhus i Reykjavik, som har ligget begravd der i flere tiår. Den pensjonerte politibetjenten Konrad vil til bunns i hva som skjedde den gangen. Men politiet retter istedenfor søkelyset mot Konrad: hvorfor fortalte han ikke sannheten om hendelsene den dagen hans egen far ble drept? Og hva mer har han tiet om i alle disse årene?
Val McDermit, 1979
McDermit er en forfatter jeg av en eller annen grunn, føler jeg skulle ha lest, men har enda ikke fått begynt.
Året er 1979. Det er en miserabel vinter, og reporteren Allie Burns jakter på sin første store sak. Det er få kvinner i redaksjonen og Allie trenger noe virkelig sensasjonelt for at gutteklubben skal ta henne på alvor. Snart finner Allie og kollegaen Danny pikante og kriminelle avsløringer om noen respekterte menn i Skottland. Allie Burns er villig til å gå farlig langt for det store scoopet.
Sakprosa er en sjanger jeg gjerne skulle lest mer av. Det er bare at de blir ikke prioritert. Av en eller annen grunn, kommer de til kort, når jeg plukker til lesestablene. Selv om jeg så gjerne skulle lest de. I år gir Cappelen ut mange jeg kunne tenkt meg å lese.
Bøker som
Kristian Hall, Farvel depresjon
Linnea Løtvedt og Maria Abrahamsen, Den usynlige angsten
Kari og Selma Løvendahl Mogstad, Fri fra spiseforstyrrelsen
Temaer som interesserer meg.
Men jeg må bare innse at jeg når ikke å lese alle jeg ønsker å lese.
Det er likevel en jeg bare må få lest. Jeg ble svært grepet av historien til Ghulam Abbas, til venstre i bildet.
Han har gått fra å være en ungdomskriminell, i den såkalte B-gjengen, til å ta tak i livet sitt og studerer nå for å bli sosionom og vil jobbe i barnevernet med å hjelpe ungdommer som sliter.
På denne måten vil han prøve å gi tilbake noe for det han selv var med å ødelegge når han selv var yngre.
Boken er ført i pennen av Kjetil Østli. De fortalte de har brukt tre år på å skrive boken og det har vært vanskelig for Abbas å lære seg å kjenne på følelsene sine og lære seg å sette ord på ting.
Fra omslaget:
Hvem er farligst i landet her? Politiet og mediene pekte på Ghulam Abbas, lederen av den såkalte B-gjengen som i årevis lå i krig med Young Guns og A-gjengen og som gikk for å være en stor og svært organisert forbryterorganisasjon. Abbas er norsk-pakistaner og ble i 2009 dømt til fengsel for organisert kriminalitet. Etter endt soning har Abbas fått livet på rett kjøl. I dag er han familiefar og miljøarbeider i Oslo, og han tar sosionomutdanning.
Den prisbelønte journalisten og forfatteren Kjetil Østli har i flere år møtt Ghulam Abbas. Sakte, men sikkert har den tidligere gjenglederen tegnet opp et liv som ikke ligner noe annet i Norge. Han har fortalt om en fin barndom med varme foreldre, møtet med den norske skolen, utfordringen med norskfaget, den økende rasismen mot “utlendingene”, fallet fra skolen, den ville ungdomstiden, om merkeklær og pengejag, tyverier og blind vold, om hasjrøyking og salg av narkotika, gjengkrig, drapsforsøk og skytingen på Aker Brygge, om rettssaker og årene i fengsel – og ikke minst: Hvordan han kom seg ut av dette miljøet, stifte familie og etablere et liv som en normal, godt integrert familiemann. I denne dokumentaren får vi et unikt innblikk i et lukket og myteomspunnet miljø, og ikke minst får vi et nytt og forfriskende syn på frafall i skolen og hva som trekker enkelte ut i rus, gjenger og kriminalitet. Kort sagt: den vanskelige integreringen – fra en som har opplevd utenforskap på kroppen
Vi koser oss Anita og jeg. Dette bildet lånte jeg av Randi J. Aasheim.
Her feirer vi julaften i september. Å få bøker er bestandig gjevt.
Balansekunst kommer før Familieanliggender. Dette er også bøker som har ventet i årevis, så det er ikke rart de blir ivrige, når de blir plukket frem. De er frittstående, så da møter jeg nok ikke igjen personene i Balansekunst, i Familieanliggender.
I det jeg presenterte septemberstabelen og ba om anbefalinger, var det mange som anbefalte denne og det forstår jeg. Det var en god roman som var både fin og varm og trist og spennende. 780 sider fløy avsted. Den var vanskelig å legge fra seg. Slutten kunne jeg definitivt tenkt meg annerledes, hvis jeg var forfatter.
Anbefales hvis du liker gode, historiske romaner, men vær obs på at det er ikke en solskinnshistorie.
Gjennom sine fire hovedpersoner og en mengde fargerike bipersoner fører Rohinton Mistry leseren rundt i Indias nære fortid, fra selvstendigheten i 1947 til unntakstilstanden i 1975. “Balansekunst” er en brutal historie, men den er også sterk, fargerik og vakker og bringer India i fokus på et enbestående vis. Her skildres kastevesenet og kampen for tilværelsen på en så livfull måte at det er nærliggende å trekke linjen tilbake til forfattere som Dickens og Balzac. “Balansekunst” er blant de sjeldne bøkene som setter varig preg på leseren.
Eva Weaver, Gutten fra ghettoen
Egentlig skulle stabelen kun være bøker med historier fra Asia, men denne lurte seg inn i stabelen, uten at jeg så det. Det er noen som bare sniker seg frem, hvis jeg ikke følger med. Den ser bra ut, så den fikk ligge der.
Denne fikk være med til Oslo for den var så lett. Lest ble den ikke der, så den leses nå. Veldig spennende, vanskelig å legge fra seg.
Dukkemesteren fra gettoen er fortellingen om en frakk, en hånddukke og en gutt som bor i Warsawa i 1938, en tid da trusselen om krig ble hard virkelighet. Denne viktige boken gir leseren innblikk i den 2. verdenskrig. Samtidig forteller den en spennende og gripende historie om et barns overlevelsesevner under umenneskelige livsbetingelser.
Jeg sukket og stønnet og tok nesten til tårene av frustrasjon.
Da var det coronapass og vaksinasjoner.
Likedan når vi skulle på cruise i sommer.
Og hos banken, for et herk.
Hadde jeg holdt meg hjemme, ville jeg sluppet unna alt unntatt bank-id.
I dag har jeg søkt innreise til Usa.
Vi skal jo på cruise i november.
Jeg fikk svar ganske raskt om at jeg er velkommen.
Nå har jeg igjen å se om gubben får være med.
Til og med navn på foreldrene dine skal de ha, selv om de har vært borte i 50 år.
De skal også vite om du er på sosiale media.
Du er ikke nødt å svare på det, men hvis ikke må man klikke at man ikke er der og for min del, vil jeg da lyve og løgn liker jeg ikke. Det kan straffe seg.
Men nå kan jeg slappe av. Når gubben kommer hjem, skal vi søke for han også.
Om jeg har pakket, sier du?
Nei, det er for tidlig.
Skal flere steder før Miami, men gjett?
Bøkene ja.
De stables opp.
Gubben ymtet frempå i går om vi kanskje skulle ha med færre denne gangen.
Vi hadde jo med hjem igjen halvparten i juli.
Jeg vet ikke om jeg greier å legge igjen noen.
Hvem skal i så fall fortelle dem at de ikke får bli med?
Noen av de var med i juli og kom ulest hjem.
Det er jo nesten så de er like nervøs som hun som fyller ut nettskjemaer.
Heldigvis trenger vi ikke coronapass eller vaksiner lenger.
Vi er derfor litt usikker på om vi skal ta den fjerde.
Testes må vi når det er cruise mer enn ni dager.
Vi har 10 pluss 4.
Men det var superenkelt med testing hos dr. Drop in på gardermoen.
4 dagers fra Miami, er partycruise, fortalte sønnen.
Ojoj, sa jeg.
Foreløpig ser det sånn ut.
Ja, for all del, dette er hele november, ikke bare ferie.
Det er leseeksemplarer og kjøpte, nye og gamle.
Vi som får bøker, får de ofte uinnbundet og for meg, er det helt i orden.
Det blir endringer her før november kommer.
Jeg må vel innrømme at dette var litt for mange.
Samtidig er det laaaaaang flyreise til Usa.
Tenk om det ikke er med mange nok?
Vi skal jo ha bibliotek på lugaren, slik som her.
Det bruker å være bibliotek ombord, men der var ikke det på Edge i sommer.
Kanskje har de fjernet alle på grunn av coronaen.
Det finner vi snart ut.
Her er litt av biblioteket på Silhouette.
Er vel ingen som når opp på de øverste hyllene her?
Dette var i 2018.
Gleder meg veldig.
Reiserute kommer etterhvert.
Jeg bruker jo bloggen for å skape dagen min god.
Reiser og bøker er mine lidenskaper og å skrive litt om det, løfter humøret flere hakk.
