Rosanna Ley, De tapte barna
Denne gangen gjorde jeg litt motsatt av hva jeg liker å gjøre, lese den første boken av en forfatter først. Nå leste jeg den tredje, De tapte barna. Hun har også gitt ut Safranhuset og Tilbake til Mandalay. Safranhuset ligger på vent, den har bare ikke ropt høyt nok enda, derfor kom De tapte barna først. Tilbake til Mandalay får jeg anskaffe meg senere.
De tapte barna var en bra bok og jeg anbefaler den. Historien om alle barna som ble adoptert bort under Francos styre i Spania er rystende. Mødrene fikk beskjed om at barna var døde ved fødsel, men i virkeligheten ble de regelrett solgt.
Likevel var det et par ting jeg var litt misfornøyd med. Blant annet liker jeg ikke når døde mennesker forteller sin historie i jegform, uten at det er noen logisk forklaring på hvordan fortellingen blir gitt. Enten må da historien være fortalt gjennom en annen, eller finnes i skriftlig form……….. synes jeg. Jeg husker jeg så en film en gang om et skip som forliste på havet og alle omkom. Jeg satt da igjen og tenkte hvordan kunne de vite alt som foregikk på den båten når det var ingen som overlevde.
Men de aller fleste vil ikke henge seg opp i slikt, jeg vet jeg er litt rar der.
Det andre jeg var litt misfornøyd med, var særlig første halvdel, som jeg syntes kunne vært litt språkvasket. Det ble litt for mange ord, særlig fra nonnen på klosteret, som hjalp til med fødslene. Boken kunne vært kortet litt ned, gjort litt skarpere, mindre uvesentlig pjatt, som jeg bruker å kalle det, når det er for mange ord eller for mye gjentagende. Da kunne det heller vært mer detaljert om fødslene og hva som skjedde under bortadopteringen. Siste del følte jeg det var mer i flyt.
Men alt i alt, er det flisespikkeri og hva jeg personlig liker. Jeg tror de aller fleste leser boken og synes den er fantastisk bra, men for meg blir det en terningkast 4, fremfor en 5.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar.
Spania, 1939: Fordi foreldrene ønsker at datteren skal være trygg under krigen, blir Julia sendt til et kloster i Barcelona. Hun begynner å jobbe som frivillig på en fødselsklinikk, men en tvilsom adopsjonspraksis tvinger henne til å bestemme seg for hvor langt hun er villig til å gå for å hjelpe dem hun er satt til å ta seg av.
England, 2011: Et halvt år etter foreldrenes uventede død er den 34 år gamle journalisten Ruby endelig sterk nok til å pakke ned eiendelene deres og er klar for å selge barndomshjemmet. Men idet hun gjør dette, oppdager hun en stor hemmelighet som foreldrene har holdt skjult for henne hele livet.
Denne hørtes veldig spennende ut 🙂
Ja, fin bok 🙂
Er det ikke en bok til etter denne? Jeg har hørt ferdig på storytel og føler den sluttet midt i den mest spennende handlingen, noe som gjør at jeg forventet en oppfølger.. noen som vet?
Jeg finner ikke noen 🙂