Skretting har skrevet den juleboken, egentlig ikke en julebok, mer en feelgood, men jeg leste den sammen med julebøkene i 2020, som kom på topp, for meg. Gudrun Skretting, Tre menn til Vilma
Det var søndag, men mandag skal jeg også noe spennende.
Anne Lise Johannesen, dama bak gratismagasinet Hverdagsnettmagasinet, og jeg, vi “skravler” på chaten nesten hver dag. Det er kjekt når man er hjemmeværende, å ha noen å “prate” med.
Begge liker vi nemlig å skriveprate. Det vil si at vi skriver i messenger når det passer oss. Ikke noe stress.
Hun kommer lørdag og skal bo sammen med meg hos min venninne.
Søndag flytter hun inn på hotell sammen med Norges eneste offisielle bokinspirator, Liv Gade.
Liv og jeg hadde avtalt å møtes i Larvik, når jeg var på besøk hos Forlagshuset i Vestfold, men så kom det noe i veien. Kjekt blir det å kunne møtes nå.
De skal på besøk til forlagene for å få en oppdatering om høstens nyheter.
Jeg dristet meg til å spørre kontaktene mine i Cappelen og Gyldendal, om jeg kunne få besøke dem. Stor var gleden, når jeg fikk beskjed om at jeg var hjertelig velkommen.
Etterhvert fant jeg ut at jeg kanskje kunne henge meg på Liv og Anne Lise.
Det var i orden for dem og for forlagene, så nå blir jeg med dem til Cappelen, Aschehoug og Gyldendal.
Jeg skal også ha noen personlige møter.
Jeg gleder meg så innmari til å treffe noen av de jeg har kontakt med i forlagene.
Tenk å få dra på forlagsbesøk.
Det føles nesten så jeg er tilbake på jobbreise.
Det er en nydelig følelse når man er satt ut av arbeidslivet.
Vi har hatt besøk av de foreløpig minste i familien.
Da er det tjohei og hæla i taket.
I går var det kaffe og kaker for eldstemann fyller 14 år i dag.
Tenk det, at jeg har vært bestemor så lenge.
Tiden går så fort at det er nesten nifst.
Og nå kommer det snart en liten prinsesse.
Den første jenta i vår familie.
Nå er gullene på vei hjem og huset er stille.
Jeg har funnet stolen min ute, men det er så kaldt at det er på grensen til at jeg må inn.
Det gikk fint, men nå kom vinden.
Der var bare ni grader når jeg stod opp, 11 når jeg gikk ut.
Solen er så lav nå at den tittet inn i teltet.
Men sol er det og det er deilig med frisk luft.
I dag skal jeg derfor sitte her hele dagen.
Gubben er hjemme denne uken, så jeg er ikke alene.
Middagsrester har jeg, så den menyen jeg satte opp, må endres.
Det blir ingen grønnsak-kasse onsdag, for fredag drar jeg ut på eventyr.
I helga slo jeg til og bestilte tog og hotell, Trondheim 13. september.
Da har Cappelen Damm bokmøte og jeg følte for å dra.
Jeg kjøper nok noen færre bøker enn før, for jeg får mange tilsendt gratis, men jeg bruker penger på bokmøter istedetfor.
Disse arrangementene må jeg koste selv og for meg er de viktige.
Bøkene er “jobben” min, selv om den er ubetalt, så gir den meg en jobbfølelse.
Jeg har alltid vært selger og bestandig kost meg, når jeg har fått reise på arrangementer, i forbindelse med jobb.
Denne følelsen du får, når du deltar på et arrangement sammen med andre med samme interesse, er som en vitamininnsprøytning. Jeg føler meg derfor privilegert som har mulighet til å dra.
Nå er det noen dager ro og hvile, før jeg setter meg på toget fredag ettermiddag.
Kanskje er det fordi jeg hele tiden venter på noe.
Nå venter jeg på barnebarnbesøk i kveld og i morgen kommer gubben hjem.
Og neste helg, drar jeg til Oslo på bokmøter.
Wow, det blir stor stas.
Ikke bare skal jeg i Aschehoughagen, både lørdag og søndag, men jeg skal også noe spemnende, mandagen, før jeg drar hjem.
Det skal jeg fortelle om litt senere.
I går ble det ikke helt som jeg hadde tenkt. Jeg hadde lagt en plan. Jeg og Jussi skulle en tur på fjellet, før jeg skulle hente ny grønnsak-kasse.
Nydelig vær.
Ser du godt etter, ser du stien som sherpaer har lagd, fine trappetrinn oppover. Oppe til venstre.
Jussi og jeg tenkte å kose oss med kaffe og softis og nyte livet, men hva skjedde. Jo uteserveringen var stengt og jeg orket ikke inn og hente. Jeg skjelver jo på hendene og orket ikke å balansere is og kaffe ut. Ja, kunne jo gått to ganger eller bedt om hjelp, men nei, venter til tjeneren er med. Så kommer det forsynemeg en sky og stenger for sola og det blir en kald vind. I tillegg blir Jussi svimmel. Han er jo ikke vant til slike høyder. Til venstre bak oss holder noen arbeidere på med noe gjerde eller noe og de tutrer pinadø verre enn jeg bruker. Jeg greide ikke å finne roen, så jeg puttet Jussi i veska og dro ned igjen.
Der nede er Setnesmoen. Nå skal de i gang og filme neste Kompani Lauritzen.
Men om jeg ikke er der så lenge, suger jeg inn utsikten.
Det er en nytelse for både kropp og sjel. Hvis været er bra, blir det nok en tur sammen med barnebarna i helga.
Noen er spreke og går opp.
Jeg hadde fått beskjed om at kassa ble en time forsinket. Jeg tenkte at da går jeg på Hvelvet og drikker kaffe og roer meg ned. Men jeg fant ikke roen der heller. Jeg smelte i meg kaffen på to strakser og fauk avgårde igjen.
Jeg hentet kasse og handlet mat, glemte nesten alt av det jeg skulle ha, både melk og masse løk. Jeg tror nemlig det kommer bestilling på løksuppe i helga. Det er dugnad på gang.
Men jeg kjøpte 6 kg lam, som jeg saltet. Det lar jeg ligge tre dager og så vanner jeg det ut over natten. Spør meg ikke hvorfor jeg gjør det sånn. Jeg tror jeg hørte en gang at det ga best resultat. Jeg kan fryse det ferskt og salte etterhvert, men jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at da må jeg planlegge og huske det og vips er det glemt, når jeg skal ha det.
Det var mange koteletter, doble, i pakkene, så de plukket jeg ut og la i en pose for seg selv. Jeg skal gjenta suksessen fra mandag.
Ja, for jeg møter den ikke, jeg bare leser det de skriver.
Og deretter irriterer jeg meg noe så inn i granskauen.
Til slutt kjenner jeg det koker inni meg.
Til og med katten har rømt, så sur som jeg er.
Har du hørt noe så teit.
Den eneste jeg ødelegger for, er meg selv.
Men noen morgener er sånn.
Og det er ingens skyld.
Det bare er sånn.
Kroppen er ikke helt våken og klar for dagen.
Når jeg får en time på meg, kaffe og litt mat, så blodsukkeret stiger, så stiger humøret også.
Heldigvis.
Men……jeg har et valg.
Jeg kunne latt irritasjonen vokse.
Jeg kunne grublet og spunnet på uenigheter og irritasjonsmomenter.
Men jeg har innsett at det er kun jeg som kan skape meg en god dag.
Derfor må jeg trå til og gjøre en innsats.
For det første er det sol i dag.
Jeg kan sitte ute.
Bare det er egentlig nok til å bli blid.
Jeg leser en god bok, som skal leses ut, før jeg skal i gang med den nyeste Jussi Adler-Olsen.(leseeksemplarer)
Når humøret stiger litt, kan jeg rose meg selv for å ha gjort klar presentasjonen av septemberlesestabelen.
Jeg skal i gang med å se igjen høstkatalogene.
Jeg tenkte jeg kunne samle flere av de i en blogg, så kunne dere bla i de og se om dere fant noe spennende, men ikke alle har sluppet nettkatalogene sine enda, så det er litt tidlig.
Jeg har regnskap jeg skulle tatt tak i, men er usikker på om humøret blir så bra, haha.
Om to dager, kommer de minste gullklumpene til bestemor på besøk.
Det gleder jeg meg veldig til.
I november skal vi ned og besøke dem og tenk de kommer hit i jula.
Det er gleden sin det.
Jeg har så mye å glede meg til, at bare tanken på det, får humøret til å begynne å stige.
Det er nemlig et knep det.
Er du litt nedstemt, lag deg en liste over det du har å glede deg over.
Den gledesfølelsen gjør at hjernen produserer lykkehormoner og du vil føle deg lettere til sinns.
Kombinerer du det med å skrive ut frustrasjonen, da er det gode hjelpemidler.
Ja, for jeg orker ikke å være sur, det er altfor kjedelig
Så så jeg opp litt senere og det var blitt overskyet.
I tillegg en kald vind.
Men jeg er standhaftig, har teppet på fullt og spiser frokosten min.
Jeg har vært flink å lese i helga, men det er fortsatt mange som venter.
Jeg skal lese ut Rosie Walsh. Jeg likte så godt hennes første, men denne falt ikke i smak.
Men jeg snakket med en annen som synes den var kjempekoselig.
Deretter skal jeg til Afrika for annen gang denne måneden, ukjent forfatter for meg, selv om han vant Nobelprisen i fjor, Abdulrazak Gurnah. Ikke noe navn det blir lett å huske.
Utenom det, venter litt Lillasjelarbeid.
Jeg vurderer en livesending denne uken, så manner meg opp.
Jeg ble så smigret når det var ei som fortale hun savnet meg live.
Det er jo nesten så jeg blir sjølgod her.
Nei, tuller bare, men det varmer jo i hjerterota.
I dag tenkte jeg å by dere på litt videoer for å skildre livet her fra balkongen.
Det er øyeblikksvideoer så forvent ikke profesjonell kvalitet.
Noen bilder skal dere også få.
Først er det jo selveste dronninga.
Vi har hegrer spankulerende.
Skjora følger med.
Tranene tuter som trompeter. Første gang at jeg har sett og hørt at de er her, 5stk
Måsene bader også. Ikke akkurat noe høykvalitetsbilder når jeg zoomer helt inn, men stemningen er jo der.
Et bad er fint før de drar videre.
Flokker av kanadagjess mellomlander her før de tar fatt på veien videre.
Noen ganger over hundre, et utrolig spetakkel, men koselig.
Bedre enn all støyen fra veien, den kunne jeg tenkt meg å være uten.
Der nede har det også bodd en ørnefamilie med et barn, i sommer.
Vet ikke om de er borte nå.
Her er en annen kar som holder til her sammen med meg.
Han er mer stillferdig av seg.
Mange liker han ikke men jeg synes han er fasinerende.
Et av naturens store mirakler.
Hvordan de kan spinne et nett av flortynne tråder.
Han er jo fredelig av seg, så han skal få dele balkongen med meg og Tutta.
Store flokker med kråker flyr forbi også, men de har jeg ikke fått fanget.
Jeg må jo slippe alt jeg har i hendene, gripe telefon, få på video, i full fart.
Som regel er da fuglen fløyet som det så fint heter.
Nå kommer solen så fortsatt sitter vi her, Tutta og jeg.
