Hva ønsker vi å få ut av uken og hva er vi villig til å gi?
Simone Key hadde første “tale” i dag.
Hver morgen starter 9.30 med en tale.
Så er det gruppearbeid fra 14.30-18.00, inkl kaffepause
Etter middag 19.30 er det mest demonstrasjoner av mediumskap.
I dag er det søndag og det de kaller divine service(gudstjeneste)
Da er det først litt filosofi og så tar de ned beskjeder fra noen som har gått bort til noen i salen.
Da er det åpent for besøkende.
Men i talen i dag snakket Simone om at ingen har fasiten og at man skal ikke høre på noen, uten at det føles riktig inni en.
Det har jeg alltid fulgt.
Hun nevnte at før Coronaen,trodde ikke hun at transehealing fungerte på avstand.
Det trodde ikke jeg kunne stemme, for healingenergiene er ikke stedbundne. Under Coronaen begynte de med transehealing kurs online og fikk se at det fungerte helt fint.
Veldig mye er ulikt fra det vi i trodde før, mange forandringer, også på de årene jeg har vært her.
Jeg synes det er gøy når mange av mine tanker som før ingen trodde på, nå gjentas av flere og flere.
Så tenk selv, ikke bare sluk rått alt som blir sagt.
Min misjon er å fortelle at det er ikke noe hokus pokus, noe man må tro på for at det skal fungere, men det er lesing og bruk av universelle energier og alle kan utvikle dem. Til og med de som ikke tror, de åpner opp likevel for å bruke sansene sine.
I starten er alle usikre og vil gjerne bil vite alt, med en gang, ha kontroll.
Slik fungerer det ikke. Det er bruk av disse sansene som gjør at man utvikles.
Man forlater ikke kroppen sin om man er i transe. Ingen kan si som er fullstendig imot deres egen overbevisning når åndeverden kommuniserer med oss.
Går vi for dypt i bevissthet, da får vi ikke ord.
Tenk selv, erfar selv, still spørsmål, sier Simone.
Før sa de at vi hadde en hovedguide, noe jeg fant ulogisk, da energien blander seg med andre energier. Vi trenger ikke navn på guider, alt vi trenger å vite at det er energier der som vi kan trekke ut informasjon der som vi har bruk for.
Den endres etter hva du trenger å vite og når vi har progresjon og vil lære mer.
Når du kjenner energiene, er det umulig å nekte at de finnes for de kjennes så fysisk.
Lære folk å kjenne kraften i energiene som gir deg ro og healing og svar
Det er ulike frekvenser i hvert stadie.
Jeg havnet i gruppa til Anne Marie Bond. Vi er kun 11, alle engelskspråklige unntatt vi to norske. Mange av de er nye. Jeg håpte på en rolig gruppe og det tror jeg dette er, stort sett.
I det jeg går inn i grupperommet, klokken er 11.11.
Et tegn for meg at jeg er på riktig sted.
I Beta er du våken prater og organiserer.
Alpha, da er litt fraværende, dagdrøm. Ikke helt tilstede. Lett meditasjon.
Theta mottakende, er ikke så logisk tenkende, hypnose og transe
Delta, da sover du, drømmer, er “borte”
Hva vil du bruke transe til?
Jeg vil ha alt, både kreativitet, skriving, kommunikasjon, healing
På første gruppemøte hadde vi to små meditasjoner. Fruen hadde hentet seg stol med armlener. Og ble utrolig fornøyd når Anne Marie sier at vi må gjerne bruke puff til beina. Hurra armlener og puff, nå snakker vi.
Siden det er mange nye, blir det nok mindre kommunikasjon enn jeg kunne ønsket meg men samtidig slipper jeg å være så nervøs siden det er ingen som er erfarne her. Ihvertfall sier de så selv.
Første workshop velger jeg Letters from spirit. Anne Marie har den også. Hver dag kan vi velge mellom tre ulike. Nå blir gruppene delt for hver og en velger det de selv ønsker. Og jeg håper jeg vil velge den rette. Vanskelig dette synes jeg når man må velge.
Dette var en fin workshop.
Først skulle vi skrive tallene fra 1-9 og et ord ved hvert tall.
90 sekunder skulle vi bruke.
Vi hadde valgt en partner og jeg jobbet sammen med Mette fra Danmark.
Det var fint for vi forstod hverandre godt uten å måtte bruke engelsk.
Tall og ord skulle vi gi til den andre som da fortalte hva de handlet om.
Etterpå skrev vi brev til hverandre og det rare var at alle parene opplevde at ordene deres ble like.
De ble jo skrevet til samme tid så ingen visste hva den andre skrev,
Egentlig har jeg litt lyst til å droppe divine service men Eileen skal være en av de som tar ned beskjeder og hun er så flink, så jeg får vel ta meg en tur ned alle kriker og kroker igjen.
Nå kunne jeg fortelle at jeg hadde fått lest de to første og var i gang med å sanke inn de jeg manglet.
Og det er her det skjedde noe merkelig.
Akkurat de jeg hadde bruk for, har dalt ned på ulikt vis.
Først hadde jeg fått de to første pluss denne stabelen her, med en bokvenn.
Hun skulle rydde i bokhyllene sine.
Hun er nemlig som meg, det har en tendens til å bli fullt.
Så søkte jeg i gruppen Rauma arveklubb og sannelig, der fikk jeg to bøker i ett og begge manglet jeg.
Det er salg av bøker når vi er på krimhelg og det merkelige er at de har kun 3 eldre bøker og akkurat de mangler jeg.
Men det aller rareste var når jeg kom opp på soverommet der jeg og gubben skulle bo, hos Tone.
Jo, der ligger et par gamle pocket som Tone selv ikke kunne huske at hun hadde lagt dit.
Og selvfølgelig manglet jeg de to og de fikk jeg med meg hjem.
I dag så jeg over og fant ut at nå manglet jeg kun tre.
Disse to er bestilt. Da mangler jeg kun den aller nyeste og den tror jeg nok jeg får hos Gyldendal, som Leseeksemplar.
Historien bak førerkortbeslaget fortalte Staalesen oss. Det er en helt sann historie, med seg selv som hovedperson. Heldigvis var det bare en feil og han fikk førerkortet tilbake. Men bussen måtte han ta og det var da han så de to personene som ga han inspirasjon til Forfulgt av død.
Fra omslaget:Den 20. romanen om Varg Veum åpner med at Veum får førerkortet sitt beslaglagt av politiet i Sogn og Fjordane. Fra bussvinduet på vei hjem til Bergen legger han merke til tre personer i et veikryss. Noen dager senere gjenkjenner han en av disse under avisoverskriften UNG MANN SAVNET.
De tre skulle delta i en demonstrasjon mot et oppdrettsanlegg i den trange bygden Solvik nord for Bergen. Veums naturlige nysgjerrighet fører ham til Solvik og et tilfeldig funn av et lik i sjøen.
Er det noen forbindelse mellom dette likfunnet og dødsfallet til en journalist som gravde i fiskeanleggets drift to år tidligere?
Hvor mange hemmeligheter skjuler det seg i Solvik, der to familier konkurrerer om lakserikdommene, og der Bygdedyret våker over alt som skjer?
Nå ser stabelen slik ut.
Nå mangler bare de to jeg bestilte pluss den nyeste.
Men når skal de leses?
De er lettleste og jeg liker humoren.
Men jeg har temabasert lesing og det er i tillegg lang lesekø.
De to eldste er pocket og kan derfor få bli med til Australia og New Zealand.
Men hva tror du?
Den stabelen holder allerede på å vokse seg opp i taket.
Huttetu.
Januar blir koffertbøker, men februar, ja da blir det bøker i serier igjen.
Jeg elsker pocketbøker av typen som selges i matbutikker og kiosker, men som ikke er romantisk kliss klass, men gode historier som rører hjertet mitt. Denne har jeg begynt på forrige måned og liker den godt. Den har ligget på nattbordet mitt for i august leste jeg bøker i serie. Nå skal jeg lese den først denne måneden.
Tenker du over hvordan du påvirker de du møter på din vei? På godt og vondt?
Jeg kommer til å skrive flere innlegg inspirert av denne romanen og den kommer nok langt opp på favorittlista i år.
En roman der du blir så inderlig glad i de som er med i historien. Og takk og lov for at det er et kapittel til slutt, som oppsummerer og lar oss få vite hva som skjer med personene i boken.
Dette er en slik leseopplevelse som setter spor hos meg.
En uforglemmelig roman om godhet og den styrken som finnes i vennskap, fra bestselgerforfatteren av Pay it forward.
Det er sommeren 1969, og fjorten år gamle Lucas Painter bærer en tung bør på sine skuldre. Storebroren er i Vietnam, foreldrene krangler konstant og kameraten Connor er deprimert. For å få et pusterom fra alt kaoset går Lucas lange turer.
En dag tar han veien inn i skogen. Der får han øye på en hytte som ligger for seg selv, med to digre hunder utenfor. Han blir skremt og løper, og hundene løper etter ham. Men de er ikke ute etter å ta ham, tvert imot, de bare elsker å løpe. Snart løper de sammen hver dag, og Lucas blir kjent med eieren, Zoe Dinsmore. Hun har isolert seg etter en tragisk hendelse, og har gitt opp alt. Hun vil ikke leve lenger.
Lucas øyner nå en mulighet for å hjelpe sine to venner. Det er enten den beste eller den verste ideen han noensinne har hatt, men Lucas kan ikke gi opp verken Zoe eller Connor.
En av de mange bøkene jeg irriterer meg over at jeg ikke har nådd å lese enda. Den første var utrolig spennende. Den likte vi veldig godt både gubben og jeg.
Jeg nådde så vidt å åpne denne, men har ikke fått lest den ferdig, men gleder meg til fortsettelsen.
Taus savanne er oppfølgeren til Sigbjørn Mostues Riverton-nominerte og neglebitende thriller Himmelen skal gråteblod, hvor vi møter helten Even Stubberud, leder for en topphemmelig antiterrorenhet. Der han i første bok ble involvert i en brutal flykapring, søker den pensjonerte spesialsoldaten nå en ny tilværelse i Kenya. Med et ønske om å gjøre bot for den brutaliteten han gjennom sin tidligere karriere har stått bak, skal han bidra i opplæringen av viltvoktere på savannen, for å stanse den nådeløse nedslaktingen av elefanter og annet dyreliv. Det skal imidlertid vise seg at det er sterke krefter som står bak krypskytingen – med forgreininger til en av verdens mektigste nasjoner.
Samtidig får Stubberuds tidligere sjef, Elna Husøy, leder for Forsvarets etterretningstjeneste, vite at regjeringen har besluttet å igangsette tidenes byggeprosjekt i Norge, finansiert av krefter hun for alt i verden ønsker å stå opp mot. Jobben blir ikke enklere da Stubberud starter en personlig vendetta i Nairobi, som truer med å kaste Norge inn i et diplomatisk mareritt. Det synes å være bare en utvei: Even Stubberud må dø.
Stefan Ahnhem, En helt annen historie
Leseeksemplar fra Aschehoug
Dette var ikke den Ahnhem vi er vant til. De tykke kolossene med fortettet spenning, fra første til siste side.
Det føles som en “må bare få ut en bok innen deadline”-bok. Starten er kjedelig. Hovedpersonen er kjedelig.
Og jeg er så lei av at mye av handlingen dreier seg om intriger blant etterforskerne.
Dette kunne vært så mye mye mer.
Men det skal sies at det tar seg opp etterhvert, men etterforskningen er for enkel. Ahnhem har skjemt oss bort.
Men jeg angrer ikke på at jeg leste den og det var fort gjort, bare 268 sider.
Men en ny er på vei nå i disse dager, Byttet og jeg håper den blir bedre. Men så leser jeg at det er en psykologisk thriller og det er jeg så dårlig på. Vel, jeg krysser fingrene.
En blogger blir funnet død på en av Stockholms finere hoteller. En erotisk lek som har gått for langt, eller en iscenesatt henrettelse? Saken havner på bordet til Fabian Risks tidligere kollega Malin Rehnberg. Hun har hentet seg inn etter hendelsene i Den niende graven tre år tidligere, og må nå kjempe mot sin nye sjef som ønsker å prioritere en pågående trafficking-sak. Når enda et mord skjer, tårner spørsmålene seg opp: Finnes det en kobling mellom ofrene? Er et større spill i gang? Og hva er stalkeren som insisterer på å blande seg inn i etterforskningen ute etter?
En helt annen historie kaster nytt lys over Fabian Risk-universet som har nådd ut til millioner gjennom bøker som Siste spiker og Den niende graven. Et perfekt sted å starte for nye Ahnhem-lesere – eller en fersk innfallsvinkel for alle som kjenner forfatteren fra før.
Kosekrim er en ny sjanger. Et drap, et mysterium å løse, men ikke blod og makabert men med en fin humor. Slik følte jeg Døden går på visning var.
Jeg småhumret over karakterene i boka, kontrasten mellom etterforskerne. Jeg storkoste meg hele boken igjennom og dette var en krim jeg kunne ta med på senga uten å få mareritt.
Nå har jeg to serier med De la Motte som jeg gleder meg til.
Han seiler opp som en stor favoritt her ja.
Jeg klarte å pønske ut hvem morderen var, men ikke hele historien bak mordet.
Anbefales til og med til de som ikke greier å lese krim. Men ikke til de som vil ha høyoktan spenning. Her er det rolig og grublende etterforsking.
Når stjernemegleren Jessie Anderson blir funnet myrdet i forbindelse med en visning i Österlen, blir den firkantede og litt urolige politibetjenten Peter Vinstor trukket inn i etterforskningen, selv om han egentlig bare er på ferie i området. Han får hjelp fra den lokale politiassistenten Tove Esping, som er uerfaren, men ambisiøs og våken. De irriterer seg over hverandre, men danner et motvillig vennskap i jakten på sannheten. Bak hagehekkene ved de idylliske stedene på Skåneslätten lurer en morder. Spørsmålet er bare hvem.
Døden går på visning er første del i Anders de la Mottes og Måns Nilssons krimserie Mordene på Österlen – hvor vakre miljøer og eksentriske karakterer møter ondskap og brå død.
Honorée Fanonne Jeffers, W.E.B. Du Bois’ Kjærlighetssanger
Leseeksemplar fra Aschehoug
Denne så veldig interessant ut, men det er den tykkeste denne måneden og det er en liten ulempe. Jeg liker de litt tynnere 😄
Denne leser jeg på senga, noen sider hver kveld og trenger tid, 900 sider. Men en fantastisk godt skrevet roman der vi går fortalt en historie gjennom generasjoner. Vi følger mest unge Ailey som blir fortalt historier fra generasjoner tilbake, fra før slavetiden og fremover i tid. Om rasisme blant afroamerikanere ettersom hvor mørk du er i huden. Samtidig følger vi Ailey som barn og ung. Jeg er nå på side 300 og liker denne romanen svært godt.
Denne bør leses av alle som liker gode romaner. Jeg tror tittelen skremmer vekk mange for det er vanskelig å forstå at dette er en god, historisk roman, når den heter kjærlighetssanger.
Anbefales varmt. Jeg skal ikke legge den bort før den er ferdig lest.
Helt fra Ailey Pearl Garfield var liten, har hun tilbragt somrene sine på en tidligere bomullsplantasjei sørstatsbyen Chicasetta. Her har familien hennes bodd helt siden forfedrene deres kom fra Afrika som slaver, og her bor nå bestemoren i huset som tidligere tilhørte plantasjeeieren.
Gjennom besøkene konfronteres Ailey med familiens sterke og ofte tragiske fortellinger. Både hun og søstrene tynges av traumer som har fulgt slektens kvinner gjennom generasjoner.
For å forsone seg med sin egen identitet og for å finne sin plass verden, dykker Ailey ned i sin egenfamiliehistorie. Her oppdager hun en arv som ikke bare består av undertrykkelse, men også av frihetskamp og uavhengighet, av grusomhet, men også motstand. Det er en arv som forteller henne historien – og sangen – om selve Amerika
Valérie Perrin, De tre
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Den forrige boken, Vanne blomster om kvelden, fikk utrolig mange fine omtaler, men også noen som ikke synes den nådde opp. Slik er det med bøker og slik skal det være. Jeg likte den og jeg er spent på denne. Jeg gleder meg.
Jeg har svært blandede følelser etter å ha lest De tre. For meg kunne dette vært en fantastisk roman, hvis sideantallet hadde vært 100 færre, minst.
Å skulle avsløre et av hovedpoengene i historien etter at du har fundert deg blå, i 400 sider, ødelegger det meste for meg.
Jeg holdt på å legge den bort mange ganger for jeg kjedet meg.
Nå kan ikke jeg røpe noe her, for du vil kanskje lese de 400 sidene selv, før du forstår mer av handlingen, men dette er ikke noe krimmysterie. Jo, egentlig legges det opp til det også. I og med at det står på omslaget at en bil blir funnet med en død person. Jeg kunne sagt mye om avsløringen der også, men det kan jeg jo heller ikke. Men for meg ble det et antiklimaks av dårlig lettvint løsning.
Det skal liksom være spennende med disse avsløringene, men ville jeg hatt det, kunne jeg lest en psykologisk thriller eller noe.
De første 400 sidene kunne vært mye bedre, med færre detaljer. Side på side med detaljer om en rekke personer som vi egentlig ikke har behov for å vite noe om.
Kill your darlings, er det noe som heter. Kutt sider. Og likedan, hoppingen i tid. Veldig forvirrende og for meg ødela også det mye av historien. Tenk om vi kunne få fulgt historien i en tidslinje, eventuelt med noen få tilbakeblikk på barndom.
Hadde romanen hatt 450 sider, da skulle jeg lovprist den, for grunnhistorien er veldig bra.
Er du en litt mer tålmodig leser enn jeg er, vil du sikkert elske alle 590 sidene 😀
Fra omslaget:Fra forfatteren av den internasjonale bestselgeren Å vanne blomster om kvelden – velskrevet fortelling om vennskap og alle valgene som gjør oss til dem vi er. 1986: Adrien, Etienne og Nina er bare ti år gamle første gang de møtes, og de blir raskt nære venner. De lover hverandre at de en dag skal forlate småbyen de bor i, flytte sammen til Paris og aldri miste kontakten med hverandre. 2017: Et bilvrak trekkes opp fra dypet av en innsjø, med en død person inni. En lokal journalist begynner å grave i saken. Sakte, men sikkert avdekker hun det usedvanlig sterke båndet mellom de tre vennene. Hvordan er deres fortid knyttet til personen i bilen? Og hvorfor har de ikke lenger noen kontakt? Valérie Perrin har en nesten magisk evne til å dykke ned i livets dypeste alvor. I denne boken følger hun en lang tråd av hjerteskjærende, uunngåelige hendelser i løpet av tre tiår, og trekker leseren inn i en sterk historie om kjærlighet og tap, håp og sorg, og om avstanden som følger med tidens gang.
Jenny Colgan, Bryllup på øya
Leseeksemplar fra Gyldendal
Jeg har lest og likt alle bøkene fra den lille øya Mure. Gleder meg derfor til å sluke denne. Det er både varme, alvor og humor i bøkene til Colgan og ikke gjennomsyret av hjerte og smerte.
Åpner du denne linken, finner du oversikt over de jeg har lest, med omtaler.
Jeg koste meg med Bryllup på øya, men det ble vel mye bryllup. Hvis du vil lese denne serien, anbefaler jeg sterkt å begynne fra bok 1.
Å lese denne frittstående, vil være en banal affære. Når du har lest flere av bøkene før og er blitt glad i personene, ja da er det noe annet.
Jeg synes nok dette var den svakeste av de og kanskje en som er skrevet for å flyte litt på suksessen med folket på Mure, men likevel koste jeg meg.
Liker du lette underholdningsbøker, da anbefaler jeg deg varmt Jenny Colgan, men begynn fra bok 1 og ikke hopp over noen.
Femte bok i Jenny Colgans suksesserie om Flora MacKenzie og innbyggerne på den lille øya i havet. Det er snart midtsommer. Olivia og Anthony planlegger Et Meget Ekstravagant Bryllup på hotellet på den lille øya Mure. Kokker, musikere og noe så outrert som en levende blomstervegg flys inn. Alt må være perfekt til den store dagen. Kanskje for perfekt? Samtidig gjør Flora alt hun kan for å ikke la bryllupet til Olivia og Anthony overskygge hennes egen store dag med Joel – og feiler totalt. Planleggingen går også på forholdet løs – for de greier ikke å enes om hvordan feiringen skal foregå. Og så er det Lorna og Said, som desperat forsøker å holde forholdet hemmelig for sønnene hans. Men når de bruker all sin tid på å beskytte guttene – hvem skal passe på dem?
Tonje Lissandrin, Brytninger
Leseeksemplar fra Forlagshuset i Vestfold, Liv forlag
Novellesamlinger. Jeg er egentlig ikke så glad i noveller eller diktsamlinger, eller kortromaner for den saks skyld, men Lissandrin har en del spennende å komme med og jeg liker det som er litt annerledes innimellom, ikke bare kjøre på det trygge. Brytninger har fått gode omtaler har jeg sett.
En kvinne våkner av to mannsstemmer. Hva skjer om hun følger dem? En lege er på vei til historiens første obduksjon og får en hodeløs opplevelse. Klarer kjendisen å komme seg ned fra fengselstaket? Hvem er speilbildet til kvantefysikeren? Og hvorfor står det «Ne fodias» på en gravstein i Venezia? Lyset bryter, bølgene bryter, menneskene bryter opp og ut. Gjennom Venezias kanaler, vestover mot vitenskapen, østover mot Adriaterhavet, sørover mot Roma og innover mot erkjennelsen. Dette er en novellesamling om menneskers flukt mot noe som ligner på frihet. Hvem er de?
David Diop, Slaveporten
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Av en eller annen grunn, talte denne veldig til meg. Kanskje er det det flotte omslaget.
Jeg likte Slaveporten godt. Om en far som forteller sin livs opplevelse til sin datter, etter sin død, via dokumenter han har skrevet til henne og håper hun finner.
Det spennende med slike bøker er at man aner ikke hva som venter en på neste side.
Likevel hadde jeg nok ønsket meg litt mer om hvordan de levde og heller litt mindre om letingen etter Maram.
Liker du romaner fra et annet land i en annen tid enn vi lever nå, da anbefaler jeg Slaveporten og leser gjerne mer fra David Diop.
Fra omslaget:David Diops nye roman er løst basert på livshistorien til Michel Adanson, en fransk botaniker som levde på andre halvdel av 1700-tallet. Vi følger Adanson som ung mann i Senegal, dit han er kommet for å studere plantelivet. Han drømmer om å skrive en encyclopedi over alt det levende i verden, og om å trenge dypere inn i Vest-Afrikas skoger enn noen europeer før ham.
I en landsby får den unge franskmannen høre om skjønnheten Maram, som ble solgt som slave, men greide å flykte. Adanson legger ut på en strabasiøs ekspedisjon, dels for å studere naturen, dels for å spore opp Maram. Men planene han legger for henne viser seg å være bristefulle av illusjoner.
Fransk-senegalesiske David Diop mottok i 2021 den internasjonale Booker-prisen for Om natten er alt blod svart. Hans nye roman Slaveporten er en hjerteskjærende fortelling som får leseren til både å forstå og å føle at det å være svart på 1700-tallet må ha vært en av farligste formene for eksistens i menneskets historie.
Anabelle Despard, Klappjakt på skygger
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Jeg synes det er så spennende å lese bøker fra forfattere jeg ikke har hørt om før. Det er som å pakke opp en gave. Derfor er det nok at jeg synes nye bøker er ekstra spennende for jeg har ikke sett så mange omtaler av de enda.
Jeg likte denne boka godt så dette var en kjekk pakke å åpne.En datter som skriver om sin far, en far hun ikke kjente for hun ble sendt til Norge, mens faren bodde i England.
Romanen er skrevet på en humoristisk måte som jeg likte godt.
Sitat:
Jeg går ut. Det er blitt til en leteaksjon. Jeg finkjemmer blomsterbedene, spør gullfiskene om de vet noe, titter bak soluret. Ute på jordene går jeg manngard, helt alene. Jeg stikker i jorden med en kjepp, men det virker respektløst; jeg er på jakt etter skygger. Likevel denger jeg løs på busker og kratt, som om jeg var på engelsk klappjakt. Som om min far ville flakse opp som en stor fasan. En høyt dekorert fasan i uniform. Bare han? Hvor er min mor? Fløy hun som en svale høyt? Var hun en due som kurret ved hans side? Og hvor er de lekende barna med blå øyne og krøller?
Fra omslaget: I Klappjakt på skygger skriver Annabelle Despard seg tilbake i tiden, inn i livet til to foreldre hun ikke har kjent godt. Med vidd og varme settes en familie sammen igjen, brikke for brikke, som et puslespill.
Annabelle vokser opp i England, og som femåring mister hun sin mor. Ikke lenge etterpå blir hun sendt til Norge, mens faren blir igjen. Etter faren finnes mye dokumentasjon, men etter moren finnes lite.
Vi tas med, ikke bare til barndom og ungdomstid, men også til det å leve og skrive mellom to land og to språk. Kanskje først og fremst handler denne boka likevel om å bruke språket og litteraturen til å nærme seg sin egen familiehistorie.
Nadia Hashimi, Det himmelen lyser.
Jeg har lest alle av Hashimi. En forfatter jeg definitivt vil følge.
En ny gripende roman fra Hashimi. Velskrevet, spennende og griper deg om hjerterota.
Har du ikke lest noe av Hashimi før, anbefaler jeg henne varmt. Dette er ikke noe romantisk feelgood, det er dramatisk og bygd på virkelige hendelser.
Heldigvis møter Sitara, 10 år, gode mennesker som hjelper henne ut av Afghanistan.
Det er trist at et land som er i fin utvikling som både Afghanistan og Pakistan var, før opptøyer og uro og krigshissere, kom på banen, blir satt slik tilbake.
Selv om det er en gripende historie, er den ikke så vond og brutal som mange av bøkene fra andre verdenskrig er. Ikke noen makabre og grusomme beskrivelser for de som ikke greier å lese det.
Bøkene er frittstående så det er det samme hvilken rekkefølge du leser de
DER HIMMELEN LYSER er en hjerteskjærende, men likevel håpefull bok om å finne veien hjem – om Amerika og Afghanistan, tragedie og overlevelse, forsoning og tilgivelse, fortalt med Nadia Hashimis unike stemme.
KABUL, 1978: Ti år gamle Sitara tilhører en høyt respektert familie i Afghanistans hovedstad. Faren hennes er presidentens høyre hånd. Men Sitaras verden blir knust når kommunistene gjennomfører et kupp og myrder både presidenten og Sitaras familie. Det er bare Sitara som overlever. En vakt smugler henne ut av palasset, og hun havner hjemme hos en amerikansk diplomat som tar henne med til Amerika. I det nye landet får hun et nytt navn: Aryana.
NEW YORK, 2008: Tretti år etter den fatale natten i Kabul rystes Aryanas verden på nytt da en eldre pasient dukker opp på sykehuset der hun arbeider. Det er Shair, vakten som reddet henne den fatale natten da hun mistet alt. Møtet med Shair vekker mange følelser hos Aryana: sorg, raseri, et ønske om svar, og et ønske om hevn. For å få vite sannheten om det som skjedde, legger hun ut på reisen tilbake til Kabul – og til den barndommen hun elsket og mistet.
En strålende roman fra forfatteren bak bestselgerne Perlen som sprengte skjellet, Et hus uten vinduer og Når månen står lavt.
Tommy Ueland, Sofienbergmysteriet
Leseeksemplar fra Liv forlag, Forlagshuset i Vestfold
Denne ble jeg fristet til å lese, fordi det var så mange fine omtaler, men så er det meg og humor da. Jeg er jo gørr kjedelig og ler ikke av det andre ler av, så det var spennende å se hvordan dette ville gå.
Men dette var en bok jeg likte godt. Det er kosekrim med litt annerledes etterforskere, en ung gutt i rullestol med talevansker og hans bestefar på aldersheimen.
Slike personer du blir glad i og vil følge videre. Fritt for makabre detaljer og grov vold og du kan selv være med og løste mysteriet.
Jeg gleder meg til å følge gjengen videre og det er deilig med krimbøker som man koser seg med, ikke sitter og vemmes over hvor voldelig det er.
Jeg leste boken på toget og det var en ypperlig togbok.
Den pensjonerte drapsetterforskeren Edgar har endelig funnet roen på Sofienberg eldresenter. Hver dag får han besøk av barnebarnet Elliot, som sitter i rullestol. De to har et nært forhold og tilbringer tid sammen ved å se på gamle TV-serier og spise middag i kantinen med Berit og Alma. Berit er eldresenterets hypokonder og konspirasjonsteoretiker, og Alma er Norges første FBI-utdannede profilskaper. På en av sine daglige rusleturer kommer Edgar over en åpen dør. På innsiden, i godstolen, sitter et lik i en merkelig posisjon. Hva har skjedd? Det som begynner som en morsom adspredelse fra hverdagens kjedsommelighet for de fire amatørdetektivene, ender fort opp i en ekte jakt. Et sted der ute finnes en virkelig morder … *** «Sofienbergmysteriet» er den første boken i det som skal bli en humoristisk «feelgood» krimserie.
Ja, en slik bok som omfavner alt som har med leseglede å gjøre.
Jeg elsker Bjørnstad-bøkene. Likevel måtte den vente en stund, for den var så tykk, 672 sider.
Mens jeg leste, var det partier der jeg tenkte at huff, nå går det trått her. Jeg vurderte å legge den bort, men jeg greide bare ikke å gjøre det. Det var ingen andre jeg følte kunne erstatte den. Og når jeg er ferdig, tenker jeg at ikke et eneste ord kunne vært kuttet. Jeg skulle heller brukt enda lenger tid, konsentrert meg mer, vært mer tålmodig, for dette er en lese sakte bok.
Det handler om 1000 personer, ja slik føles det. Det går tid før jeg blir kjent med dem igjen. Det er lenge siden jeg leste bok to.
Men så skjer det som skjer i alle bøkene til Backmann, personene smyger seg inn i hjertet ditt og krever en plass. Både de gode og de onde. De onde har også sin historie å fortelle. Nesten alle ihvertfall.
Det er så mye kjærlighet i disse bøkene, kjærlighet til medmennesker. Han beskriver livet med alle sine aspekter.
Så sitter jeg der da, etter å ha kjempet meg gjennom 580 sider og gråter de siste hundre. Må har de blitt vennene mine. Jeg vil ikke skilles fra de igjen.
Ja jeg elsker disse bøkene, de små fremtidsvisjonene om hver enkelt person og skrekken når det ymtes om at noe vondt venter der fremme.
Det er som om Backmann ser inn i sjela på hver og en. Vidunderlig lesing som gjør meg svært takknemlig for at jeg har oppdaget dette vidunderlige universet som heter litteratur.
Vinnerne er siste del av Fredrik Backmans hyllede trilogi om hockeybyen Bjørnstad. De to første bøkene, Bjørnstad og Vi mot dere, nådde New York Times bestselgerliste og ble ensuksess-TV-serie på HBO. Vinnerne er en sterk, brutal og dypt rørende avslutning på historien om hockeybyen og folkene der.
Dette er en liten historie om store spørsmål: Hva er en familie? Hva er en hockeyklubb? Hva er et samfunn? Og hva er vi villig til å ofre for å beskytte det vi har? Det har gått to år siden alt skjedde, det som ingen vil tenke på. Alle har forsøkt å gå videre, men det er noe med denne delen av skogen som liksom aldri lar oss gjøre det. Vi bor et sted med sorg i hjertet og vold i luften, vi elsker historier med lykkelig slutt, men innerst inne visste vi alle hvordan det kom til å ende. Det begynner med en storm denne gangen, og slutter med en brann. Noen som har vært lenge borte, er på vei hjem. Noen skal begraves. Noen blir forelsket, noen drømmer om NHL og noen drømmer om hevn. Noen sover rygg mot rygg med sin beste venn, noen forsøker å redde ekteskapet sitt og noen forsøker å redde barna sine. Noen hater, noen slåss, noen tar et skytevåpen og går mot en ishall.
Så kommer de jeg ikke fikk lest.
Lisa Weeda, Aleksandra
Nå utgis det mange bøker fra Ukraina. Dette er den jeg velger meg ut. Jeg likte svært godt Det åttende livet, som den sammenlignes med.
Denne begynte jeg på, men jeg kom ikke inn i den. Det var forvirrende mange navn og jeg greide ikke å komme inn i historien, så til slutt la jeg den bort. Jeg vil ikke sammenligne den med Det åttende livet. Usikker på om jeg prøver på igjen.
En hjerteskjærende familiesaga som spenner over et helt århundre i Ukraina.
Forfatterens bestemor, Aleksandra, ble født i Donbass i 1924, og som 18-åring ble hun deportert fra Ukraina av nazistene og satt til å jobbe i den tyske krigsindustrien. Mange år senere, i skyggen av den russisk-støttede okkupasjonen av Øst-Ukraina, tar Aleksandras barnebarn seg over grensen for å oppsøke bestemorens fødested. Der «møter» hun – på fantasiens vinger – sin oldefar Nikolaj, som i 75 år har ventet på sin datters gjenkomst. Sammen legger de ut på en reise i tid og rom, på jakt etter slektninger som revolusjon, verdenskrig, hungersnød og til slutt den russiske okkupasjonen har spredd for alle vinder.
Aleksandra kom på nederlandsk i 2021, fikk strålende anmeldelser og gikk til toppen av bestselgerlistene. Romanen blir sammenliknet med Det åttende livet av Nino Haratischwili, som har slått veldig godt an blant norske lesere. Forfatteren Lisa Weeda er utropt til årets litterære talent av avisa Volkskrant. Aleksandra er nå under oversettelse til en lang rekke språk.
Louise Erdrich, Hjemsøkelsen
Leseeksemplar fra Gursli Berg forlag
Nå er jeg skeptisk til spøkelseshistorier, men den ser litt morsom ut.
«Hjemsøkelsen» er en skarp og morsom spøkelseshistorie, og et svært relevant tidsbilde av det amerikanske samfunnet mellom november 2019 og 2020. En liten bokhandel i Minneapolis blir hjemsøkt av spøkelset Flora, som inntil nylig var butikkens mest irriterende kunde. Tookie har klart å få seg jobb i bokhandelen etter flere år bak murene, og må finne ut hvorfor Flora hjemsøker butikken. Samtidig prøver hun å forstå alt som skjer i løpet av dette året som blir hjemsøkt av sorg, forbløffelse, isolasjon og voldsomme demonstrasjoner. Spøkelseshistoriene er de drivende kreftene i denne frodige og rørende fortellingen fra en av USAs største nålevende forfattere. «Hjemsøkelsen er blant Louise Erdrichs mest magiske romaner.» – Washington Post
Amor Towles, Et spørsmål om dannelse.
Denne fikk jeg av Liv Gade, når vi var på besøk hos henne i vår.
Jeg gleder meg innmari til å lese denne. Han skriver utrolig bra. Bøker man må ha litt tålmodighet når man leser.
Ny bok fra forfatteren av En gentleman i Moskva. NEW YORK, NYTTÅRSAFTEN 1937. Katey Kontent, en 25 år gammel sekretær, og romvenninnen Evelyn Ross befinner seg på en jazzbar i Greenwich Village. De prøver å få tre dollar til å rekke så langt som mulig, da den fremgangsrike, verdensvante og sjarmerende bankmannen Tinker Grey kommer inn og setter seg ved nabobordet. Et tilfeldig møte som viser seg å bli et vendepunkt i livet for alle tre. Et spørsmål om dannelse er et skarpt portrett av en ung kvinne i mellomkrigstidens New York som plutselig blir kastet inn i overklassens sirkler. Med glitrende vidd forteller Amor Towles om hell og skjebnesvangre møter i en svunnen tid av glamour, drinker og omveltninger. Fylt med tiltalende karakterer og blendende beskrivelser, har romanen vunnet både lesernes og kritikernes hjerter.
Oates er en fantastisk forfatter og jeg har skaffet meg stort sett alle bøkene hennes. Dette er en spenningsroman, så det blir en ny side for meg.
Ostes er jo aktuell med en av sine eldre utgivelser som nå er oversatt til norsk, De der. Den står på leseplanen neste måned. Jeg har mange av henne jeg enda ikke har nådd å lese.
Fra omslaget:
På dørhåndtaket til rom nummer 6183 på Renaissance Grand Hotel henger skiltet: «OPPTATT! IKKE FORSTYRR». Hannah vet at det å ignorere advarselen og tre inn i rommet ugjenkallelig vil endre livet hennes.
I kjølvannet av en rekke uløste barnedrap i Detroit på 1970-tallet, vikles livene til flere personer sammen – og med tragiske konsekvenser: Hannah, en velstående forstadsfrue og mor, gift med en fremstående lokal forretningsmann, har dratt til hotellet for å innlede en affære med en mystisk mann hun møtte på en veldedighetsgalla. Den tidligere barnehjemsgutten Mikey, en gatesmart småkjeltring, er ute på oppdrag for å gjøre opp for urett. I periferien av Detroit-eliten opererer seriemorderen, kjent som Barnevakten.
Barnevakten er en bitende anklage mot korrupte politikere, et oppgjør med fordekt rasisme og seksuell rovdyrmentalitet –en psykologisk spenningsroman som tar pulsen på det moderne USA slik bare Joyce Carol Oates kan.
Charlotte Weitze, Rosarium
Leseeksemplar fra Aschehoug
Jeg måtte Google litt for å finne navnet på denne skogen det er snakk om her, Białowieska-skogen.
Det ser ut til å være en spennende leseopplevelse.
Rosarium er en slektsfortelling i tre deler, som strekker seg over 100 år og flere kontinenter.
I første del flykter Bror og Søster fra krigen inn i Bia?owie?askogen – Europas eneste urskog (og tidlig på 1900-tallet tsarens jaktmarker). Søster glemmer gradvis foreldrenes språk og begynner etter hvert å ligne mer og mer på det plantelivet som omgir henne – i så stor grad at huden hennes har et tydelig grønnskjær når tsarens sønn kommer over henne under en jaktutflukt.
I del to møter vi botanikeren Johanne, født Johannes, som arbeider med å samle planter fra ulike kontinenter for å bevise at urkontinentet Pangaea har eksistert. Han finner søsters barn innestengt i et kloster, sammen med en helt spesiell rose.
I tredje del møter vi Johannes barn og barnebarn på vei til USA for å feire Johannes 100-årsdag. Den eneste som må bli hjemme er oldebarnet Fine, hun er syk, huden hennes er begynt å bli grønn. Når resten av familien kommer fram til Johannes hus, er jubilanten forsvunnet. Og etter hvert som de leter er det som om gåten om Johanne, hennes vitenskapelige arbeid og familiens egentlige opphav, fortsetter å vokse seg større og villere.
Jeg har vel aldri grått så mye når jeg har lest en roman, som når jeg leste Et lite liv.
Jeg er derfor svært spent på Til paradis, særlig når jeg ser at noe av handlingen er lagt til 2093. Jeg liker jo ikke slike fremtidsvisjoner.
Til paradiser en modig, storslått roman som strekker seg over tre århundrer og tre alternative versjoner av det amerikanske samfunnet. Romanen er lagt til et hus i Washington Square Park i 1893, 1993 og 2093, og er en fortelling om familie, elskere, sykdom, tap og drømmen om å finne paradis. Det som forener karakterene i romanen, er de egenskapene som gjør oss til mennesker: Frykt. Kjærlighet. Skam. Lengsel. Ensomhet. Og ikke minst vårt inderlige ønske om å beskytte dem vi elsker – og smerten som oppstår når vi ikke er i stand til det.
Nadifa Mohamed, Mannen fra Tiger Bay
Leseeksemplar fra Aschehoug
Nominert til Bookerprisen i fjor denne også¨, der David Diop vant. Så da er det to fra den nominasjonen i lesestabelen denne måneden.
Fra omslaget :Tiger Bay, Cardiff, 1952 er et havnestrøk som syder av sjømenn og løsarbeidere fra alle himmelstrøk. Somaliske Mahmood Mattan er i tjueåra, stolt småkjeltring og gambler, far til to små gutter, og for tiden kastet ut hjemmefra av sin walisiske kone Laura. Men, han er ingen morder. Så når politiets søkelys faller på ham da en jødisk butikkinnehaver blir brutalt myrdet, fordi noen har sett en høy, mørkhudet mann forlate butikken, er han ikke altfor bekymret. For Mahmood har tro på at systemet i hans nye hjemland er grunnleggende rettferdig. Først når rettsaken mot ham nærmer seg slutten og renneløkka formelig dingler over hodet hans, innser Mahmood at han kjemper en håpløs kamp for å overleve.
Patrick Radden Keefe, Si ingenting
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Denne ble jeg oppmerksom på når jeg så at Lucinda Riley hadde lest den som research før den siste boken hun ga ut i søsterserien sin.
Ingen skal si at det ikke er variasjon i bunken denne gangen, det er gøy. Dette er nok en sterk bok.
Hva husker vi om konflikten i Nord-Irland? IRA og de britiske myndighetene kjempet i en borgerkrig som varte i over tre tiår. Konflikten gikk under navnet The Troubles.
I desember 1972 ble tibarnsmoren Jean McConville bortført fra hjemmet sitt i Belfast, for aldri mer å bli sett i live. Forsvinningen hennes hjemsøker barna, gjerningsmennene og et helt samfunn i Nord-Irland i flere tiår.
I denne grundig oppbygde boken skriver ikke Patrick Radden Keefe bare om en brutal forbrytelse, han skriver også et levende portrett av en verden der hendelser som dette dessverre var ganske vanlige. Tragedien til et helt land fanges opp i en fengslende fortelling fortalt gjennom livet til noen få personer.
Si ingen ting vever historiene til Jean McConville og hennes familie sammen med Dolours Price sitt liv, den første kvinnen som ble med i IRA som soldat, som bombet puben Old Bailey mens hun knapt var ute av tenårene. Gerry Adams, som bidro til å få slutt på kampene, men benektet sin egen IRA-fortid, har også en fremtredende rolle i boken. Ved å beskrive konflikten og vanlige menneskers mange tragedier er Si ingen ting en ekstremt fengslende og sterk fortelling om hvor langt folk er villige til å følge sin politiske overbevisning, og hvordan bygge opp igjen et samfunn i kjølvannet av en lang og blodig konflikt. Dette er sakprosa på høyeste internasjonale nivå.
