I morgen drar jeg avsted igjen.

Jeg tenker innimellom på hvordan livet mitt hadde vært hvis jeg hadde en helt frisk kropp.

Da hadde jeg vært i full jobb.

Mest sannsynlig ett eller annet med salg.

En eller annen butikk kanskje.

Tre uker ferie, ikke fri jul og påske.

Da hadde jeg hatt mer penger.

Minstetrygd er ikke all verden.

Men……

Jeg hadde ikke kunne vært så mye på farten som jeg er nå.

For heldigvis har vi en i familien som sørger for reisepenger.

Nei, det er ikke henne på bildet.

Hun reiser veldig lite, mest ut på balkongen, men nå er det så surt vær at hun foretrekker badet.

Og heldigvis har jeg tilstander i kroppen jeg lever fint med.

Bare passe på å ikke overdrive aktiviteter og få nok hvile.

Nå har jeg også fått tillatelse, på eget ansvar, å få tappet blod annenhver måned i vinter.

Det håper jeg hjelper så jeg kan være aktiv.

Jeg har troa.

Så nå har jeg gått fra grønt til gult.

Denne grønne har vært med på mange turer, men den er blitt litt vanskelig å ha med å gjøre.

De får ikke noe fin behandling på flyplassene, selv om vi har trekk på.

Den drar så skjevt på hjulene så den er tung å trille.

Og når jeg kom hjem fra ferie sist gang, fikk jeg ikke åpnet den.

Det er borte et deksel på låsen.

Men den kan brukes til turer uten fly.

Vi skal ta den med til Morris og høre om de kan skaffe nye hjul og ny lås.

Så nå pakker jeg min gule koffert.

Jeg synes den er så fin.

Jeg blir glad av å se på den.

Allerede fra jeg kom inn i butikken, ble jeg glad.

Jeg utbrøt, den vil jeg ha.

Men det var noe jeg ikke fikk til, selv om jeg trodde det.

Likevel gikk det helt skeis.

Jeg har jo en tendens til å bli reisesyk.

Jeg hadde lovt meg selv å være rolig, ta det som det kommer.

Jeg har sjåfør som skal hente meg i morgen.

Klokken 8 hadde vi avtalt.

Nå skulle jeg lene meg tilbake og overlate alt til sjåføren.

Det er ikke gubben denne gang, så jeg tenkte at dette skal gå bra.

Men i dag tidlig regnet jeg timer.

Hodet surret hva hvis, hva hvis, hva hvis…. Blir det nok tid?

Og så måtte jeg bare overgi meg.

Nei, jeg måtte ikke, men jeg gjorde det.

Heller det enn å angre siden.

Jeg ba pent om vi kunne starte tidligere.

Og det kunne vi.

Nå er magen rolig og fin.

Koffert er pakket, billetter og pass er i vesken.

Jeg er helt avslappet og rolig.

I dag