Denne slukte jeg. Jeg greide ikke legge den fra meg. Med tårer i øynene leste jeg og leste.
Heldigvis vet du fra starten at det går bra, men jeg er rystet og tror dette er en av de bøkene jeg ikke kommer til å glemme.
Det er forfatteren som forteller sin historie. Hun slet psykisk som tenåring og ønsket å komme på institusjon for hun håpte at de kunne hjelpe henne men endte opp med å bli mye mye verre.
Nå har ikke jeg noe greie på slik behandling men det høres helt idiotisk ut for meg. Jeg blir rystet.
Og igjen, som jeg har sagt før, når jeg leser slike historier så berømmer jeg de som greier å se mennesket bak oppførselen. De som viser at de er glad i vedkommende og ønsker de alt vel. Vi ser hvor mye disse menneskene betyr for de som sliter.
Jeg får tårer i øynene når jeg skriver omtalen så les ber jeg dere.
Dette er en bok alle brølere for plutselig kan det være en av dine som sliter og trenger hjelp.
Instukid er en rystende og litterær fortelling fra innsiden av barne- og ungdomspsykiatrien, sett gjennom øynene til en 15 år gammel jente, som senere skulle bli klinisk psykolog.
Der TV-serier som Instukids på NRK har gitt oss historier om ungdom på barnevernsinstitusjoner, gir Johanne Rogndal en dypere innsikt i hvilke utfordringer pasienter og behandlere møter i psykisk helsevern for barn og unge. Gjennom hennes rå skildringer får vi innblikk i livet på en ungdomsavdeling, hvor hun som femtenåring tilbrakte nesten to år. På den ene siden låner Rogndal oss blikket til den sårbare ungdommen, på den andre siden stiller hun som psykolog nødvendige, kritiske spørsmål til behandlingen av ungdom på institusjon, og viser hvordan hennes opplevelser av tvangsbruk og isolasjon har formet hennes syn på sårbarhet og menneskeverd.
Instukid er en bok om å være ung og uten stemme i et system som risikerer å svikte de mest sårbare. Det er en historie om overlevelse, motstandskraft og om verdien av å bli hørt og sett. Den viser hvorfor det å bli forstått er avgjørende, og den viser hvordan det å ikke bli forstått kan få dyptgripende og langvarige konsekvenser.
Jeg har tre dager igjen av måneden og da er det mulig å få lest disse tre på dagtid, så fremt jeg ikke ser mye tv.
Ingen stort mer enn 200 sider, så det må vel gå Jeg er i gang med dem, noen av de er litt tunge så derfor fint å bytte litt på.
Fra omslaget:Planterhaug er en roman som handler om hva det betyr å være same, og om å ville finne heim, uansett hvor herpa heimen måtte være. Det er en djupt alvorlig og inderlig humoristisk roman om natur, kultur og tilhørighet. Romanen er skrevet og utgitt på både tornesamisk og norsk. Den tornesamiske romanen er utgitt under tittelen Láŋtdievvá.
På vårparten dør den gamle fylliken Nilsen i den fornorska samebygda Planterhaug i Ofoten. Ingen forestiller seg at noe kriminelt har skjedd, men påfølgende høst ankommer likevel førstebetjent Huuva fra kriminalpolitiet i Oslo bygda for å etterforske dødsfallet. Huuva er oppsatt på å avdekke sannheta om bygda, om hans egen fars krakelerte familie og om hvem eller hva tykjen som kuer bygda, egentlig er. På veien møter han den seksfingrede jenta, sjeleseeren, svinebonden Josva, urfrosken Čuoppomáddu og en imponerende rekke innmatbaserte måltider. Men kommer førstebetjent Huuva seg, hvis man skal være ærlig, egentlig av flekken i etterforskninga? For hvordan avdekker man sannheta i ei bygd hvor sannheta for lengst er fortrengt og fortiet?
Gater jeg har levd:
Fra omslaget: En hverdag i Oslo rundt år 2000: Å vaske seg i vann fra en bøtte om vinteren. Å stjele strøm fra naboen med en skjøteledning tredd gjennom et hull i ytterveggen. Å ruse seg sammen med foreldrene sine. Bli fratatt barndomshjemmet, trave gatelangs i kulda, alltid skitten, konstant på jakt etter et sted å sove.
Gater jeg har levd er en fortelling om skammen ved å mangle det grunnleggende og samtidig holde sammen i beinhard familielojalitet. Nikolai Torgersen reflekterer klokt om arvelig fattigdom, utenforskap og sykdom i et språk som er like energisk og springende som det er velformulert. Det handler om hvordan det faktisk er å lære seg å svømme på egenhånd, og om en skapertrang som gjør det mulig å bryte ut av et helvete.
Heidrunsgate, fra omslaget!
Fra omslaget:
Eva og Lars møtes tilfeldig utenfor Gimle kino, en februardag i 1960. Etter et knapt år er de gift, og får sitt første barn. Senere kommer det to barn til, og gjennom seksti- og syttitallet beveger familien seg sømløst fra arbeiderklasse til middelklasse.
Selv om de vokser opp under nær ideelle forhold, sliter likevel de tre barna med å tilpasse seg voksenlivet. Den eldste ender opp som en statist i sin kones familie, den neste gifter seg med en fastlege som viser seg å være inkompetent, mens yngstemann bruker halve livet på å forstå at han ikke kommer til å bli en stor filmskaper. Årene går, og når foreldrene blir gamle og faller fra, er det lite som binder søsknene sammen, bortsett fra leiligheten i Heidruns gate på Frogner, som nå er verdt en formue, en leilighet som alle gjerne vil ha, men ingen har råd til å overta.
Heidruns gate er skarp, nådeløs og morsom, et familieepos som strekker seg over nesten 200
Tommy Ueland, Offervilje
Leseeksemplar fra Forlagshuset i Vestfold, Liv forlag..
Jeg koste meg med den første og gledet meg til neste
Denne har jeg nå tatt med meg opp på senga så jeg kan glede meg hver kveld til å legge meg.
Fra omslaget: De har levd lenge nok til å kjenne igjen en svindler. Eller?
Når nådeløse svindlere begynner å tømme Oslos veldedighetsorganisasjoner for penger, kan ikke den pensjonerte politimannen Edgar sitte stille. Gamle kolleger står overfor en sak ingen tør å røre, men Edgar nekter å se på mens byens fattigste frarøves det lille de har.
Med eldresenteret som hovedkvarter samler Edgar sitt usannsynlige lag: Barnebarnet Elliot, en løgndetektor i rullestol; den mystiske og skarpe hackeren Rikke; Berit, en paranoid hypokonder med et øye for konspirasjoner; Alma, Norges første FBI-profiler og Per, den konstant sure allmennlegen som hater alle.
Teamet kaster seg inn i en mørk verden av organisert kriminalitet og farlige konspirasjoner. De innser raskt at fienden er mye farligere enn de trodde. Men med rettferdighet som drivkraft, og et glimt i øyet, er Edgar og teamet fast bestemt på å stoppe svindlerne, selv om det betyr å ofre alt.
I Offervilje møter kriminaliteten sitt verste mareritt: En geriatrisk gjeng som nekter å gi seg før rettferdigheten seirer, eller de sjekker ut for godt.
Fra omslaget:Planterhaug er en roman som handler om hva det betyr å være same, og om å ville finne heim, uansett hvor herpa heimen måtte være. Det er en djupt alvorlig og inderlig humoristisk roman om natur, kultur og tilhørighet. Romanen er skrevet og utgitt på både tornesamisk og norsk. Den tornesamiske romanen er utgitt under tittelen Láŋtdievvá.
På vårparten dør den gamle fylliken Nilsen i den fornorska samebygda Planterhaug i Ofoten. Ingen forestiller seg at noe kriminelt har skjedd, men påfølgende høst ankommer likevel førstebetjent Huuva fra kriminalpolitiet i Oslo bygda for å etterforske dødsfallet. Huuva er oppsatt på å avdekke sannheta om bygda, om hans egen fars krakelerte familie og om hvem eller hva tykjen som kuer bygda, egentlig er. På veien møter han den seksfingrede jenta, sjeleseeren, svinebonden Josva, urfrosken Čuoppomáddu og en imponerende rekke innmatbaserte måltider. Men kommer førstebetjent Huuva seg, hvis man skal være ærlig, egentlig av flekken i etterforskninga? For hvordan avdekker man sannheta i ei bygd hvor sannheta for lengst er fortrengt og fortiet?
Denne er en sterk historie men veldig rå og intenst, der små porsjoner i gangen er fint.
Fra omslaget: En hverdag i Oslo rundt år 2000: Å vaske seg i vann fra en bøtte om vinteren. Å stjele strøm fra naboen med en skjøteledning tredd gjennom et hull i ytterveggen. Å ruse seg sammen med foreldrene sine. Bli fratatt barndomshjemmet, trave gatelangs i kulda, alltid skitten, konstant på jakt etter et sted å sove.
Gater jeg har levd er en fortelling om skammen ved å mangle det grunnleggende og samtidig holde sammen i beinhard familielojalitet. Nikolai Torgersen reflekterer klokt om arvelig fattigdom, utenforskap og sykdom i et språk som er like energisk og springende som det er velformulert. Det handler om hvordan det faktisk er å lære seg å svømme på egenhånd, og om en skapertrang som gjør det mulig å bryte ut av et helvete.
Så begynte jeg i dag også på Heidruns gate som er en historie om en familie. Jeg har akkurat begynt men her fortelles familens historie, både små og større hendelser. Jeg har akkurat begynt så vet ikke enda, men den er lettlest.
På senga koser jeg meg med denne.
Fra omslaget: De har levd lenge nok til å kjenne igjen en svindler. Eller?
Når nådeløse svindlere begynner å tømme Oslos veldedighetsorganisasjoner for penger, kan ikke den pensjonerte politimannen Edgar sitte stille. Gamle kolleger står overfor en sak ingen tør å røre, men Edgar nekter å se på mens byens fattigste frarøves det lille de har.
Med eldresenteret som hovedkvarter samler Edgar sitt usannsynlige lag: Barnebarnet Elliot, en løgndetektor i rullestol; den mystiske og skarpe hackeren Rikke; Berit, en paranoid hypokonder med et øye for konspirasjoner; Alma, Norges første FBI-profiler og Per, den konstant sure allmennlegen som hater alle.
Teamet kaster seg inn i en mørk verden av organisert kriminalitet og farlige konspirasjoner. De innser raskt at fienden er mye farligere enn de trodde. Men med rettferdighet som drivkraft, og et glimt i øyet, er Edgar og teamet fast bestemt på å stoppe svindlerne, selv om det betyr å ofre alt.
I Offervilje møter kriminaliteten sitt verste mareritt: En geriatrisk gjeng som nekter å gi seg før rettferdigheten seirer, eller de sjekker ut for godt.
Og det tredje er jo mat.
Og slik går dagene i tillegg til bestillinger og besøk.
I går marinerte jeg kylling. Tikka masala.
Jeg må bruke oppskrift når jeg lager indisk for jeg er ikke familiær med krydderne.
Juni er nesten ferdig planlagt, men i dag fikk jeg vite av forlaget press at de hadde fått en bok i retur som de hadde sendt meg.
Men jeg har ikke fått melding.
De ville sende den på nytt og jeg vet ikke hvilken det er.
Spennende.
De ville vente til i morgen for da fikk de med denne.
Så spennende! Aldri hørt om forfatteren men det står hun er en av Englands største nålevende forfattere.
Fra omslaget:Fire søsken med sine familier møtes for den årlige familieferien – tre lange, varme sommeruker i besteforeldrenes hus på landet. Det elskede, forfalne huset er fylt med minner, men dette kan være deres siste sommer der.
Roland kommer med sin nye kone, som søstrene ikke liker. Alice har med seg ekskjærestens tjue år gamle sønn, som legger planer om å forføre Rolands seksten år gamle datter. Fran kommer med sine to barn, men uten deres far som heller prioriterer å turnere med bandet. Og den eldste søsteren Harriet kommer med et selvbilde som blir smadret når lidenskapen slår til.
Søsken er en livsklok fortelling om en uforglemmelig søskenflokk og deres oppgjør med fortidens idealer. En medrivende roman om store følelser, gamle minner og en sommer hjemsøkt av oppbrudd og fortidens spøkelser – fra en av Storbritannias største nålevende forfattere.
Debutant, ny historisk serie, fra en spennende tid i Norgeshistorien.
Allerede etter 100 sider irriterer jeg meg over Nicolai og Ellas oppførsel, mens jeg er blitt glad i Maria og Olav.
Skjerp dere, sa Jeg til de to første i går kveld og gubben skvatt, der han lå fordypet i De la Mottes Rustskogen.
Dette er en roman der du blir veldig glad i noen og irriterer deg over andre. Ja, du lever deg inn i det og tror de er virkelige.
Dette er en underholdningsbok, men den er så mye mer enn det.
Det er en solid, utrolig velskrevet roman og nesten en historieleksjon.
Dette er den første i en serie og jeg ser for meg at dette er en praktserie å ha i bokhylla, slik vi har samlet på Undset og Henriksen og Wassmo og mange av de gode forfatterne.
Her er kjærlighet, utroskap og bedrag, ja det hører til i en underholdningsroman.
Men det er ikke på en slik måte at romantikkallergien min slår ut, neida, det er akkurat passe til at de som elsker kjærlighetsromaner, vil elske den. Det er nok historie til at alle oss som elsker historiske bøker vil elske den.
Og det er en lese sakte bok, ikke en bok du fyker gjennom på et øyeblikk.
Ikke noe overfladisk lovestory.
Folk og landskap, selskapeligheter og hverdagsliv, det er så fint beskrevet at du ser det for deg, som om du ser en film.
Lett humor er det også, så du humrer litt over beskrivelsene, ikke noe tungt og dystert, selv når det er alvorlige ting som skjer.
Og huttetu, jeg er så spent på fortsettelsen.
Hvordan vil vel dette gå? Vil de miste gården eller kommer de seg gjennom krisen?
Jeg får mange Leseeksemplarer, og bruker heller pengene jeg før kjøpte bøker for, på å reise på bokmøter, men den neste i denne serien, ville nok blitt et unntak. Den må jeg bare ha. Skal tro hvor lenge det blir å vente.
Anbefales varmt hvis du liker historiske slektsromaner og jeg tenker at dette må da vel bli filmatisert.
Fra omslaget:Det første bryllupet er første bok i serien Miraklenes tid, et gripende slektsdrama fra de omveltende tiårene før og etter mirakelåret 1814. Kjærlighet og svik, vennskap og fiendskap veves sammen i en fargerik fortelling om menneskeskjebner i en verden i endring.
En junidag i 1793 glir en staselig bark innover mot Christiania. Om bord står rederdøtrene Maria og Eleonora Wilhelmsen, som skal giftes bort. I motsetning til søsteren lengter Eleonora etter å se sin utkårede, og det aller første møtet med den blåøyde Olav Austad blir en suksess.
Nikolai Austad ankommer storgården først tre dager senere, og også han blir straks betatt – av den samme søsteren som Olav allerede har tapt sitt hjerte til.
Det blir et år fylt med misforståelser, ulykker og intriger, med naturens skiftende skjønnhet og menneskenes omskiftelige lidenskaper.
Johanne Rogndal, Instukid
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Denne slukte jeg. Jeg greide ikke legge den fra meg. Med tårer i øynene leste jeg og leste.
Heldigvis vet du fra starten at det går bra, men jeg er rystet og tror dette er en av de bøkene jeg ikke kommer til å glemme.
Egen omtale kommer.
Instukid er en rystende og litterær fortelling fra innsiden av barne- og ungdomspsykiatrien, sett gjennom øynene til en 15 år gammel jente, som senere skulle bli klinisk psykolog.
Der TV-serier som Instukids på NRK har gitt oss historier om ungdom på barnevernsinstitusjoner, gir Johanne Rogndal en dypere innsikt i hvilke utfordringer pasienter og behandlere møter i psykisk helsevern for barn og unge. Gjennom hennes rå skildringer får vi innblikk i livet på en ungdomsavdeling, hvor hun som femtenåring tilbrakte nesten to år. På den ene siden låner Rogndal oss blikket til den sårbare ungdommen, på den andre siden stiller hun som psykolog nødvendige, kritiske spørsmål til behandlingen av ungdom på institusjon, og viser hvordan hennes opplevelser av tvangsbruk og isolasjon har formet hennes syn på sårbarhet og menneskeverd.
Instukid er en bok om å være ung og uten stemme i et system som risikerer å svikte de mest sårbare. Det er en historie om overlevelse, motstandskraft og om verdien av å bli hørt og sett. Den viser hvorfor det å bli forstått er avgjørende, og den viser hvordan det å ikke bli forstått kan få dyptgripende og langvarige konsekvenser.
Jeg har fem dager igjen av måneden og da er det mulig å få lest disse tre på dagtid, så fremt jeg ikke ser mye tv.
Ingen stort mer enn 200 sider, så det må vel gå
Fra omslaget:Planterhaug er en roman som handler om hva det betyr å være same, og om å ville finne heim, uansett hvor herpa heimen måtte være. Det er en djupt alvorlig og inderlig humoristisk roman om natur, kultur og tilhørighet. Romanen er skrevet og utgitt på både tornesamisk og norsk. Den tornesamiske romanen er utgitt under tittelen Láŋtdievvá.
På vårparten dør den gamle fylliken Nilsen i den fornorska samebygda Planterhaug i Ofoten. Ingen forestiller seg at noe kriminelt har skjedd, men påfølgende høst ankommer likevel førstebetjent Huuva fra kriminalpolitiet i Oslo bygda for å etterforske dødsfallet. Huuva er oppsatt på å avdekke sannheta om bygda, om hans egen fars krakelerte familie og om hvem eller hva tykjen som kuer bygda, egentlig er. På veien møter han den seksfingrede jenta, sjeleseeren, svinebonden Josva, urfrosken Čuoppomáddu og en imponerende rekke innmatbaserte måltider. Men kommer førstebetjent Huuva seg, hvis man skal være ærlig, egentlig av flekken i etterforskninga? For hvordan avdekker man sannheta i ei bygd hvor sannheta for lengst er fortrengt og fortiet?
Gater jeg har levd:
Fra omslaget: En hverdag i Oslo rundt år 2000: Å vaske seg i vann fra en bøtte om vinteren. Å stjele strøm fra naboen med en skjøteledning tredd gjennom et hull i ytterveggen. Å ruse seg sammen med foreldrene sine. Bli fratatt barndomshjemmet, trave gatelangs i kulda, alltid skitten, konstant på jakt etter et sted å sove.
Gater jeg har levd er en fortelling om skammen ved å mangle det grunnleggende og samtidig holde sammen i beinhard familielojalitet. Nikolai Torgersen reflekterer klokt om arvelig fattigdom, utenforskap og sykdom i et språk som er like energisk og springende som det er velformulert. Det handler om hvordan det faktisk er å lære seg å svømme på egenhånd, og om en skapertrang som gjør det mulig å bryte ut av et helvete.
Heidrunsgate, fra omslaget!
Fra omslaget:
Eva og Lars møtes tilfeldig utenfor Gimle kino, en februardag i 1960. Etter et knapt år er de gift, og får sitt første barn. Senere kommer det to barn til, og gjennom seksti- og syttitallet beveger familien seg sømløst fra arbeiderklasse til middelklasse.
Selv om de vokser opp under nær ideelle forhold, sliter likevel de tre barna med å tilpasse seg voksenlivet. Den eldste ender opp som en statist i sin kones familie, den neste gifter seg med en fastlege som viser seg å være inkompetent, mens yngstemann bruker halve livet på å forstå at han ikke kommer til å bli en stor filmskaper. Årene går, og når foreldrene blir gamle og faller fra, er det lite som binder søsknene sammen, bortsett fra leiligheten i Heidruns gate på Frogner, som nå er verdt en formue, en leilighet som alle gjerne vil ha, men ingen har råd til å overta.
Heidruns gate er skarp, nådeløs og morsom, et familieepos som strekker seg over nesten 200
Tommy Ueland, Offervilje
Leseeksemplar fra Forlagshuset i Vestfold, Liv forlag..
Jeg koste meg med den første og gledet meg til neste
Denne har jeg nå tatt med meg opp på senga så jeg kan glede meg hver kveld til å legge meg.
Fra omslaget: De har levd lenge nok til å kjenne igjen en svindler. Eller?
Når nådeløse svindlere begynner å tømme Oslos veldedighetsorganisasjoner for penger, kan ikke den pensjonerte politimannen Edgar sitte stille. Gamle kolleger står overfor en sak ingen tør å røre, men Edgar nekter å se på mens byens fattigste frarøves det lille de har.
Med eldresenteret som hovedkvarter samler Edgar sitt usannsynlige lag: Barnebarnet Elliot, en løgndetektor i rullestol; den mystiske og skarpe hackeren Rikke; Berit, en paranoid hypokonder med et øye for konspirasjoner; Alma, Norges første FBI-profiler og Per, den konstant sure allmennlegen som hater alle.
Teamet kaster seg inn i en mørk verden av organisert kriminalitet og farlige konspirasjoner. De innser raskt at fienden er mye farligere enn de trodde. Men med rettferdighet som drivkraft, og et glimt i øyet, er Edgar og teamet fast bestemt på å stoppe svindlerne, selv om det betyr å ofre alt.
I Offervilje møter kriminaliteten sitt verste mareritt: En geriatrisk gjeng som nekter å gi seg før rettferdigheten seirer, eller de sjekker ut for godt.
Her har også terningkastene vist høye tall og det er fortjent.
Jeg bøyer meg i støvet for denne unge mannen som kan skrive en slik gripende, historisk roman.
Det er et godt språk, det er rett fra levera, uten noe utenomsnakk.
Det er alle følelser servert på et sølvfat av gripende hendelser.
Det handler om kjærligheten til et barn, til to barn, og hva gjør man i desperasjon over å ikke ha mat til å fø disse etterlengtede skattene. Når man ønsker seg barn så sterkt og man ikke vet hva man kan gjøre for å fø de. Desperasjonen når de sulter.
Og når man verner dem så godt man kan, livredd for at noe skal skje dem, det er jo for dem man strever, men det er ikke nok, de rømmer bort, man er hjelpesløs.
Og for ikke snakke krigens grusomheter. Sende unge gutter ut i kampen for makt. De har ikke en gang nådd å bli voksne.
Og det tristeste er kanskje at nettopp det skjer i dag også, 200 år etter har vi ikke kommet lenger enn at det fortsatt er menn som ofrer tusenvis av liv, på jakt etter makt.
Alt skildrer Tilrem på 202 sider. Og denne gang er det nok. Vi trenger ikke 3,4,500 sider når alt blir fortalt på 200. Hadde det vært hundrevis av sider til ville det ikke føltes så gripende og rått.
Wow, det blir spennende å følge denne forfatteren videre.
Anbefales varmt
Fra omslaget: Året er 1814, og Aslak Broch har akkurat fylt atten år da representanter fra hæren kommer til gården og krever at han melder seg til tjeneste. Foreldrene motsetter seg sønnens ønske om å dra. De har ofret for mye til å la ham dø i strid for en dansk konge.
Aslak har ventet på en slik mulighet hele livet. Han trosser foreldrene, og for første gang blir han kjent med gutter på sin egen alder. Hjemme på gården må foreldrene håndtere angsten for at sønnen skal dø.
Et jentebarn er historien om brorskapet mellom tre unge menn i krig, og to foreldre som blir stående igjen alene med skyldfølelsen etter synden de utførte for å holde sønnen i live.
Nå vil jeg lese denne:
Tommy Ueland, Offervilje
Leseeksemplar fra Forlagshuset i Vestfold, Liv forlag..
Jeg koste meg med den første og gleder meg til neste
Fra omslaget: De har levd lenge nok til å kjenne igjen en svindler. Eller?
Når nådeløse svindlere begynner å tømme Oslos veldedighetsorganisasjoner for penger, kan ikke den pensjonerte politimannen Edgar sitte stille. Gamle kolleger står overfor en sak ingen tør å røre, men Edgar nekter å se på mens byens fattigste frarøves det lille de har.
Med eldresenteret som hovedkvarter samler Edgar sitt usannsynlige lag: Barnebarnet Elliot, en løgndetektor i rullestol; den mystiske og skarpe hackeren Rikke; Berit, en paranoid hypokonder med et øye for konspirasjoner; Alma, Norges første FBI-profiler og Per, den konstant sure allmennlegen som hater alle.
Teamet kaster seg inn i en mørk verden av organisert kriminalitet og farlige konspirasjoner. De innser raskt at fienden er mye farligere enn de trodde. Men med rettferdighet som drivkraft, og et glimt i øyet, er Edgar og teamet fast bestemt på å stoppe svindlerne, selv om det betyr å ofre alt.
I Offervilje møter kriminaliteten sitt verste mareritt: En geriatrisk gjeng som nekter å gi seg før rettferdigheten seirer, eller de sjekker ut for godt.
På senga koser jeg meg med denne!
Karen Forberg, Det første bryllupet
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Debutant, ny historisk serie, fra en spennende tid i Norgeshistorien.
Allerede etter 100 sider irriterer jeg meg over Nicolai og Ellas oppførsel, mens jeg er blitt glad i Maria og Olav.
Skjerp dere, sa Jeg til de to første i går kveld og gubben skvatt, der han lå fordypet i De la Mottes Rustskogen.
Fra omslaget:Det første bryllupet er første bok i serien Miraklenes tid, et gripende slektsdrama fra de omveltende tiårene før og etter mirakelåret 1814. Kjærlighet og svik, vennskap og fiendskap veves sammen i en fargerik fortelling om menneskeskjebner i en verden i endring.
En junidag i 1793 glir en staselig bark innover mot Christiania. Om bord står rederdøtrene Maria og Eleonora Wilhelmsen, som skal giftes bort. I motsetning til søsteren lengter Eleonora etter å se sin utkårede, og det aller første møtet med den blåøyde Olav Austad blir en suksess.
Nikolai Austad ankommer storgården først tre dager senere, og også han blir straks betatt – av den samme søsteren som Olav allerede har tapt sitt hjerte til.
Det blir et år fylt med misforståelser, ulykker og intriger, med naturens skiftende skjønnhet og menneskenes omskiftelige lidenskaper.
Jeg ønsker å sitte ute å lese, istedenfor er vi inne og fyrer.
Det er nysnø i fjellene.
Men slik er det, det er ikke alt som blir som vi ønsker oss.
Noen trøkk i trynet blir det.
Og været er i hvert fall ikke noe en trenger å irritere seg over.
Det er rimelig bortkastet.
Istedenfor koser jeg meg under pleddet med bøkene mine.
Jeg får ikke lest så mye som før, men det er ok.
Det er travlere rundt meg, jeg gir healinger, jeg skriver personlige ord til de som ønsker det og gjør annet energiarbeid. Mange stikker innom på besøk og det er alltid hyggelig.
Men litt leser jeg, kanskje blir det 10 før mai er omme.