8.30 startet arbeidsdagen til reiselederen. Inn på app og bestille bord til i morgen. Nei, fikk ikke til og ble dritsur. Helt til jeg oppdaget at jeg så på feil dag. Vel vel, selv de mest perfekte reiseledere bommer litt og husk bestandig at jeg nok har en tendens til å overdrive bittelitt.
Men siden fruen hadde stått opp tok vi 9.30 bussen.
Målet i dag var Arguineguin. Jeg hadde avtalt å møte Cecilie. Vi har vært fb-venner i årevis men aldri møttes. Nå passet det fint.
Vi tenkte å ta båten dit. Hotellet var svært ivrig på å selge oss billetter med den blå båten. Det er en blå og en grønn og de går fra ulike steder i Puerto Rico. Vi tok skyttelbussen ned og en taxi gil båten, bare for å oppdage at disse båtene ikke går nå under coronaen. De går kun til Mogan så vi kunne bruke billetten dit en annen dag.
Da tok vi samme taxi som vi hadde videre. Koster bare 7 euro med taxi fra Amadores til Arguineguin. Da tar vi ikke buss nå i disse coronatider.
Koselig var det å møte Cecilie. Hun jobber som frivillig i Sjømannskirken to dager i uken og hun sa det var den beste jobben hun noengang hadde hatt. Hun har bodd her på Gran Canaria i 11 år.
Hun fortalte oss også at det var ikke kun fiskebåter som lå i havnen. Hele tiden kom det skrøpelige båter med flyktninger. Det er de dere ser som ligger til land.
De blir tauet bort for destruering
Flere skip fra kystvakta patruljerer døgnet rundt. Mange dør under overfarten. De som kommer seg til land blir fraktet til Las Palmas, til flyktningeleirer. Hun forteller at det var kun i starten av coronaen at de kunne møte noen av dem i gatene. Spesielt husker hun en av båtene der flere var druknet og det var også døde ombord, blant annet en ung mor.
Tragisk er det at noen tjener store penger på å love de gull og grønne skoger og sender de ut på åpne havet i disse dårlige farkostene.
Utsikten fra Sjømannskirken.
Denne var smart. Til å samle tomflasker og topper.
Mot Patavalaca
Jeg har ikke sett så mye av Arguinguin, men det jeg har sett synes jeg ikke er all verden. Kanskje har jeg ikke vært på de fineste plassene men der vi har gått, nå i dag og likedan sist vi var her, for fire år siden, er det mye forfall. Nå etter corona og nedstenging er det nok ikke blitt bedre.
Cecilie fortalte at i starten av coronaen fikk de lov ut av huset en time hver dag og kun en person fikk gå på butikken og da måtte de vise til at de hadde skikkelig handleliste, ikke bare et par ting. Hun bor ikke her men i Puerto Rico.
Det ble litt langt å gå og treneren har jo slett ikke lyst til å spørre etter veien. Han skal bare gå og gå. Kjerringa derimot, hun kan det språket de snakker her, bare med en litt annen dialekt. Jeg spurte derfor: Veit du vein te nærmeste taxi? Svar Jau, da går du berre opp bakken der, te Spar, ved bussholdeplassen, sjø.
I går ymtet jeg frempå til gubben at neste gang ville jeg har med stressless etter å ha gitt opp balkongstolen. Når man er på treningsleir slik jeg er, har man nemlig en ganske mørbanket kropp. Han dro på det at det kunne bli litt problemer med bagasjen, noe jeg ikke tror helt på. Det er vel en del av treningen, tenker jeg.
Jeg holdt derfor øynene oppe for gode alternativer. Njæii, ikke disse
Nå nærmer vi oss, men er ikke helt der enda.
Taxi hjem.
Vareleveranser på Amadores, det kan vi mye om, gubben og jeg. Kanskje er det derfor vi forstår hvor viktig turismen er her. Vi bodde nemlig på hotellet over Sparbutikken for noen år siden og fikk all eksos og støy fra busser og lastebiler, opp på balkongen
I dag er det overskyet. Tom strand. Tenk hvor avhengig de er av solen. Da er det stinn brakke her nå etter gjenåpning.
Vi var så tidlig ute i dag når vi dro på tur at vi var tilbake 11.30. Vi ventet derfor på skyttelbussen opp til hotellet. Det blir den eneste bussen vi tar denne gangen.
Drinken min var mest bare is. Den ser nok bedre ut enn den smakte.
Er ikke mye inntjening i dag.
Vi gikk en liten runde mens vi ventet på bussen. Da så vi enda ett av skipene som patruljerer for å se etter flyktningebåter.
Her ser vi til La Cura. Dit skal vi rusle oss en tur i morgen
Siden vi kom så tidlig tilbake, fikk jeg innvilget lunsj og en times avslapping med boka mi, før det var ut igjen. Hårda bud med den treneren. Han lurte meg til og med ned noen trapper.
Her ser vi helt til Arguinguin og havna og tankene der vi spaserte tidligere på dagen.
Europasenteret skuffer ikke. Sjekk. Jeg har fått stressless.
Og når gubben ser de kranene får jeg lang utredning om oppsetting og nedtaking og utrigger og Gud bedre og jeg sier hmmmmmm, ok, å ja. Jeg tror han har lyst på jobb igjen.
Det ble restauranten i dag og inne, for det regnet litt og var litt snekje, som vi sier på romsdalsk.
10 kalvesteker gikk det sa kokken. Jeg ville nå beregnet minst 20.
Jeg spiste dessert kun første dagen og i kveld er jeg ikke helt oppbrukt…. Foreløpig, så en liten kveldsdrink. Skal tro om jeg klarer å være oppe til 21. En strawberrymojito til meg. En krem med whiskey og kaffe til gubben.
God natt
Det var den. Kjempekoselig bok, hvis du er glad i dyr ihvertfall. Jeg er kattemenneske, men koste meg likevel gløgg i hjel med alle hundene og deres personlighet, samtidig som det også handler om sorg og hvor sårbare vi kan bli og hvor lett vi misforstår hverandre.
Perfekt julebok for meg.
Fint er det også at hun skriver om Batteresea som finnes i virkeligheten. De jobber med omplassering av hunder og katter.
Fra omslaget: Et hjerte av gull av Florence McNicoll er en hjertevarm juleroman om hvordan nye venner kan redde julen.
Kathy er en sporty dame som har god kontroll over livet sitt – slik framstår hun i hvert fall utad. Men i virkeligheten sørger hun fremdeles over ektemannen som døde for flere år siden, og det er vanskelig å fylle dagene. Hun er fryktelig ensom, og siden sønnen er i ferd med å stifte sin egen familie, vet hun ikke lenger hvor hun hører hjemme. Og nå nærmer det seg jul …
På selveste julaften fører et tilfeldig møte henne til et omplasseringshjem for hunder og katter. Her blir hun kjent med Milly, Baxter og Archie, tre hunder som er helt ulike både inni og utenpå. Felles for dem alle er at de har hjerter av gull – og at de trenger nye hjem.
Etter et år med opp- og nedturer, nye venner – med både to og fire bein – og til og med en gryende forelskelse, er et nytt liv i ferd meg å åpne seg for Kathy. For det er aldri for sent å få nye venner, spesielt til jul.
Boken er utgitt i samarbeid med Battersea hunde- og kattehjem i London.
Nå leser jeg:
Roar Ræstad, Elven
Kjøpt selv
Vi, gubben og jeg, leste den første boken om Gabriel Navarseth på forrige ferie.
Vi likte den så godt at nå får bok 2, Elven bli med i kofferten.
Fra omslaget: En politimann står foran umulige valg i en ubarmhjertig tid.
Liket av en ung kvinne blir høsten 1942 funnet i Nidelven i Trondheim. I hendene holder hun et Narvikskjold, en tysk krigsutmerkelse. Politibetjent Gabriel Navarseth må igjen være bindeleddet til okkupantene, samtidig som han i dyp hemmelighet jobber for motstandsbevegelsen.
Drapsetterforskningen kommer helt inn på livet til Gabriel Navarseth. Han oppdager at offeret hadde en forbindelse til hans tidligere forlovede, jødiske Rakel. Det spisser seg ytterligere til når en serie sabotasjeaksjoner får nazistene til å stramme grepet om befolkningen. Da kreves det mye for å stå oppreist, i den strieste strøm.
Roar Ræstad (f. 1968) debuterte med «Sovende hunder» i 2014 Han underviser på Strinda videregående skole i Trondheim og har en master i historie fra NTNU. «Sovende hunder» ble nominert til Maurits Hansen-prisen for beste krimdebut i 2014.
Jeg hadde forventet noe reaksjoner på avstandsmålingen min, men nei.
Jeg tror mine følgere må være like dårlig til å lese avstander som jeg er.
Men i dag har vi vært opptatt av å pynte til jul.
Himla jobb var det å surre alle de lyslenkene til alle palmene.
Ble helt utslitt jeg.
Dere skjønner vel at jeg har hatt det travelt.
Jeg lurte også på om jeg skulle gå til den bygningen langt inne i fjellet der for jeg ble sabla nysgjerrig på hva det kunne være.
Men på grunn av all julepyntingen må det utsettes.
Å være røyker er også blitt travelt i Spania. I følge nye regler er det ikke lenger lov å røyke på hotellområdet. Ser dere mennesker stå og henge utenfor hotellene, er det stor sannsynlighet for at de ikke er kastet ut, men at de tar seg en blås.
Vi fikk lov å gå utenfor porten i dag også selv om julepyntingen ikke var helt ferdig. Kommer man opp hit med taxi må man vifte med armbåndene for å vise at man ikke er terrorist, men gjest på hotellet. Terrorister har nok annen farge på sitt armbånd.
Gubben og jeg er nok ikke noe gjennomsnittsturist. Vi har på femte dagen ikke vært på solsenga. Vi er imidlertid svært opptatt av miljøet. Elektriske sykler kunne vi lånt. Men vi er litt usikre for ladestasjoner er det ikke akkurat flust av her.
En elektrisk bil har de og en ladestasjon. Hva tror du når jeg skal tråkke meg hjem igjen på elsykkelen når jeg ikke får ladet. Vi funderer litt på hvordan det blir når alt skal på strøm i alle land der strøm fortsatt er luksus og til tider mangelvare.
Likedan får vi pappsugerør. Alt skal jo lages av papir. Har dere hørt at allerede er bøker i trykken forsinket på grunn av papirmangel. Ja slikt funderer vi over, vi ikke gjennomsnittsturister på tur.
Et nydelig tre dette. Skal tro hvor mye papir jeg kunne fått av dette? Om jeg kutter det ned, vokser det nok opp igjen på ett to tre.
Mange fine hus på toppen her, men nei, ikke store nok balkonger til gubben og gamla.
Apotek og lege er det også.
Og på Europasenteret er det Bocciasamling i dag. Jeg tror jeg så to mennesker under 65 i dag, inkl meg selv. Gubben er jo 66 og tror han gjør hva han vil. ( Ikke si det til han at det ikke stemmer. )
Fy fillern, det var belønningen sin det. Levende bringebær i den altså. Nyyyydelig. (Hysj, jeg drakk to)
Etterpå tuslet vi hjem til bøkene våre.
Bra jeg fikk slappet av for jeg fikk et anfall av irritasjon. Når man er på ferie nå til dags er man avhengig av app-er og qr-koder. Uten qr-kode ville vi ikke fått vært med flyet. Det er slutt på at man kan gå i resepsjonen og bestille bord på spesialrestaurantene. Jeg hadde jo gleder meg til asiatisk i morgen. Først må du laste ned en app og så kan du reservere. Nei ikke så enkelt. Du får ikke bestille før 8.30 dagen før. Når jeg skulle bestille klokken 16,00 fikk jeg ikke opp noe som helst. Jeg duret ned i resepsjonen for å få hjelp. Nei, da er det fullbooket. Du må booke fra 8.30 om morgenen.
Ja er det ikke det jeg sier at ferie er harde arbeidsdager. Her må man opp i porskotten for å bestille bord. Er det lov å bli irritert? Jeg prøver å være positiv men må innrømme et lite snev av opprømthet. Hva med alle de som ikke har noe peiling på elektroniske dubbedingser. Dere skulle hørt på det ordforrådet jeg kunne legge frem bare for å få lastet ned og registrert meg på den appen. Jeg er sikker på at dere må tilbake til 12 binds leksikon som vi hadde i gamle dager, før frøken Google ble ansatt, bare for å få plass til alle ordene. (Av negativ karakter)
Men nå er alarmen satt på for asiatisk skal jeg ha.
Forrett like god i dag. Jeg tenkte jeg skulle spise bare slike men så rotet jeg meg bort i noen bein av ymse slag dyr.
Nå er det kveld igjen.Å være oppe til underholdningen starter klokka 21.00. Ja det har jeg enda ikke klart.
Denne nærmest hoppet fra hylla inn i stabelen og fortalte høyt og tydelig at den hadde ventet lenge nok. Kristin Higgins, Livet og andre ubehageligheter, ble fortrengt til siden. Begge har vært med på ferie i sommer og ble med hjem igjen ulest, så valgets kvaler.
Flukten til den greske øya var en perfekt feriebok. Feelgood slik jeg liker det med historie, alvor og drama, men også med medmenneskelighet og varme. Litt usannsynlig perfekt slutt kanskje, men det er ok for å få fullført historien.
Jeg blir like opprørt hver gang jeg blir minnet på at urolighetene i Hellas ikke er så langt tilbake i tid. Måtte det ikke skje igjen.
Jeg har en bok til av Wilson i hylla, Øyas hemmelighet, så den må få bli med på neste ferie. Jeg vil også anskaffe meg Kaneltreet.
På Kretas vakre strender går en gresk kvinne rundt og deler ut papirlapper. Sofia, som er 85 år, leter etter en datter hun ikke har sett siden jenta var liten. På grunn av den politiske uroen i Athen da hun vokste opp, ble hun tvunget til å gi fra seg barnet sitt få dager etter fødselen. Nå håper hun på en gjenforening med datteren før det er for sent.
Samtidig, i Manchester, leter også Zoe etter barnet sitt. I månedene etter at tenåringsdatteren hennes rømte hjemmefra, har livet falt fra hverandre. Mannen hennes har forlatt henne, sønnen virker fraværende, og hver eneste dag er en kamp. Desperat leter Zoe etter datteren, og hun aner ikke at jenta er på vei til Kreta …
Nå leser jeg:
Florence McNicoll, Et hjerte av gull
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Jeg leste julens ni liv i fjor og den var koselig så jeg håper denne er like fin.
Fra omslaget: Et hjerte av gull av Florence McNicoll er en hjertevarm juleroman om hvordan nye venner kan redde julen.
Kathy er en sporty dame som har god kontroll over livet sitt – slik framstår hun i hvert fall utad. Men i virkeligheten sørger hun fremdeles over ektemannen som døde for flere år siden, og det er vanskelig å fylle dagene. Hun er fryktelig ensom, og siden sønnen er i ferd med å stifte sin egen familie, vet hun ikke lenger hvor hun hører hjemme. Og nå nærmer det seg jul …
På selveste julaften fører et tilfeldig møte henne til et omplasseringshjem for hunder og katter. Her blir hun kjent med Milly, Baxter og Archie, tre hunder som er helt ulike både inni og utenpå. Felles for dem alle er at de har hjerter av gull – og at de trenger nye hjem.
Etter et år med opp- og nedturer, nye venner – med både to og fire bein – og til og med en gryende forelskelse, er et nytt liv i ferd meg å åpne seg for Kathy. For det er aldri for sent å få nye venner, spesielt til jul.
Boken er utgitt i samarbeid med Battersea hunde- og kattehjem i London.
Der var folk med et bein, de fleste med to, på krykker, med staver og stokker, det var folk i alle regnbuens farger, helt fra de mest feminine til de maskuline, alle aldre var representert, det tutret på alle språk,
ja til og med tjukkasklubben møtte vi. En hel gjeng i gule t-skjorter.Jeg påpekte at noen der måtte ha jukset for det var ikke alle som var tykke, men det hadde visst sin logiske forklaring. De hadde vært så lenge i klubben at de hadde blitt tynne.
Det begynte allerede utenfor hotellet. Der stod 250 personer og ventet på skyttelbussen. Ja slik så det ihvertfall ut. Men vi toget inn, helt uten køkultur, men alt foregikk fredelig og alle unntatt to, fikk plass og de ble lovet at de skulle bli hentet. Det tar jo bare 5 min med bussen, ikke en time slik jeg brukte i går. Enkel hoderegning viser da at det kanskje ikke var 250, men 55.
Det er et ordinært buss-stopp opp bakken for hotellet. Der går jo bussene hele dagen, hvor hen du ønsker å dra på øya.
Og som bildet tydelig viser, har gubben igjen samarbeidet med hotellet og fått de til å kjøre bussen helt til enden av stranden, så det er minst 2 km (les 300 m)å gå, før man tar fatt på promenaden til Puerto Rico.
Enda godt jeg har unnskyldning til å ta pauser. Fotostopp er viktig. Treneren er veldig tålmodig.
Der starter promenaden. Første del er bratt ja. Huttetu.
Og enda mer bratt.
Men det er jo vakkert. Havet er vakkert. Ikke rart vi trives på cruise. Da har vi sydenturer med sightseeing på dagtid og balkong med havutsikt på kvelden. Og der er det rent og pent der. Hygiene og renhold skrives med bittesmå bokstaver her, i forhold til hvordan det er på cruise.
Der er rommet vårt, 3 etasje.
Trodde du meg ikke når jeg sa folkevandring? Det var kø av folk hele veien, men ikke verre enn at vi holdt avstand.
Se på den digre der da. Huttetu.
Lot du deg lure igjen nå? Var kanskje ikke så stor. Jeg er nok ikke bestandig helt til å stole på når det gjelder størrelser eller avstander.
Kanskje skulle jeg prøve en ballongtur. Nei, det skal jeg ikke.
Noen innkasserer belønning etter en lang og strabasiøs folkevandring på vei til et vannhull.
Andre må jobbe.
Ja da snakker jeg om de i bakgrunnen som setter opp nye markiser. De som sitter der fant det best i å flytte seg. Det erikkesamme regler til sikkerhet under arbeid her. HMS er nok ikke oppfunnet.
Se der oppe er det bobilcamping.
Det ser jo sånn ut. Som om det er fullt av bobiler som er parkert? Tett i tett, som de bruker å ha det på campingplasser.
Så gjør vi så når vi hjematt vi går .. osv tidlig en søndagsmorgen. Nei, det ble feil, tirsdag i dag.
Jeg elsker slike situasjonsbilder. Hæ en murerskje. Alene, midt i veien. Å ja, eieren holder til høyere oppe i veien. Han har kanskje fyllt i et hull? Eller glemt verktøyet sitt?
Vann er vakkert. Kunst.
Jeg gikk begge veier. 10 km hver vei. Det var litt av en tur.
Ja her er beviset.
Og her er belønningen.
I dag fikk vi booket en av de mindre restaurantene, fremfor den digre.
De er ikke åpne hver dag.
Tema i dag var Canario.
Det var buffet her også, men mindre og koseligere restaurant.
Og maten smakte mer, synes jeg.
Jeg er egentlig ikke så glad i buffet.
Men oppdekningen likte jeg godt.
Nam. Forrettene var best.
Neste gang skal jeg spise kun forretter.
Fylt artisjokk, bruschetta, blåskjell, en aldeles nydelig skinke og salat.
Dette var et bra alternativ til hovedrestauranten, så vi booket til i morgen også.
Jeg prøver derfor å lure med meg treneren dit innimellom.
Så kan han sitte på balkongen mens jeg hviler.
Høyt der oppe bor vi.
Jeg måtte jo ut på trening i dag også.
I dag var målet Amadoresstranden.
Jeg tror treneren har alliert seg med hotellet, for det går ikke så ofte skyttelbuss.
Når vi så på busstidene, gikk det en klokka 13 og neste gikk ikke før 15.
Etter hva jeg har forstått er ikke vi vanlige sydenturister som kommer tidlig på stranden.
Om morgenen går bussen oftere serru.
Sannheten er vel at vi neppe kommer oss ned på stranden i det hele tatt.
Jo vi skal jo ned og se på den selvfølgelig.
Den er fin å se på, men å ligge på en solseng.
Neppe
Vel det er lunsj fra klokka 13, men vi droppet den og tok føttene fatt.
Hele tiden prøver han å lure meg.
I dag skulle vi ta heisa opp for å spare meg for den tunge bakken.
Men etter at vi da måtte inn igjen på hotellet for så å ta heisa, skjønte jeg tegninga.
Trapp? Eller resten av bakken? Jeg tok bakken
Øverste bildet er det vi sparte.
Nederste bildet er resten av bakken som jeg da fant lettere å gå enn de to trappene han lurte meg ned i går.
Og hvis dere ser på venstre side av veien, ser dere at det ikke bare er jeg som sliter.
Her har jeg lagt inn et fotostopp for å lure inn en ekstra pause.
Nedover bakkene i full fart. (Ganske mye overdrevet, da jeg krevde pause både titt og ofte. Intervalltrening kalles det)
Men ned kom vi.
Og belønning fikk jeg.
To strawberry mojitos og det var nok til at jeg egentlig ble litt susete i hodet.
Så spiste vi lunsj.
Jeg er ikke vant til å pøse på med mat og drikke hele dagen, så jeg var ganske så stinn.
Jeg må få presisere at det er ikke meg han lager lunsj til.
Litt for stor porsjon
Treneren la derfor inn en ekstra runde.
Vi satt på restauranten helt i enden av stranden.
Da dro han meg med seg hele runden forbi alle butikkene og restaurantene på promenaden.
Hvor mange ganger jeg sa no thank y eller maybe later, aner jeg ikke.
Var nesten like slitsomt som en økt med styrketrening.
Ja jeg forstår at de er ganske desperat etter inntekt.
Å stenge ned på et slikt sted der alle lever av turisme, det er jo ille for veldig mange.
Bare tenk på hva som går igjennom av varer på et slikt sted.
En t-skjorte (4 euro billigere på kiosken på hotellet) og 3 øl i posen, var treneren veldig fornøyd.
Det ble for lenge å vente på buss opp igjen også, så vi tok en taxi.
Gubben fikk nå øye på en Porsje og en stund var jeg redd jeg mistet han, men etter å ha bivånet den litt og tørket noen vemodige tårer og med et fåret glis, kom han tuslende.
Så skulle han lure meg igjen.
Vi kan ta heisa ned til kiosken på 7., sa han.
Da blir det en trapp sa jeg, kiosken er på en halvetasje mellom 6. og 7.
Neida, der var det ikke trapp.
Jaja, jeg tuslet med.
Da ble det enda et poeng til meg.
Hva var det jeg sa? Hvem sa det var en ekstra trapp? Hæ?
Jeg må huske å skrive det opp i notisboka under fanen Jeg hadde rett.
Jeg fortalte i går at jeg driver livreddende arbeid.
Det husket jeg på når jeg så livredderen på stranda. (Nå skal du flire rått, hvis du leste gårsdagens innlegg)
