Det er ikke jeg som sender de ut, så jeg har ikke noe lager. Det er et samarbeid mellom Gyldendal og Ark. Jeg plukker ut de jeg ønsker, helt uavhengig av forlag og de blir sendt ut via Ark. Lettvint å betale med vipps, hvis du ønsker det. Jeg får så provisjon av salget. Dette er ganske nytt og det er en prøveperiode for å se om det blir suksess. Spennende for meg.
Jeg har også et tilbud på personlige Lillasjelord. Vil du ha dine egne ord, en Lillasjelreading, kr 500,- gir jeg ut året 1 fjernhealing på kjøpet, ( kr 175,)
Kan også gis i gave, men jeg må ha tillatelse fra de som skal ha ordene, før jeg kan skrive og de leveres direkte, for de er jo konfidensielle. Jeg deler anonymt i bloggen, kun de som jeg får tillatelse fra.
Jeg lovte denne å få bli med til Gran Canaria i vinter men det ble ikke plass. Nå ble det cruise på den istedetfor og det tror jeg den satte pris på.
Det var nemlig en fantastiske feriebok. Feelgooddrama på sitt beste etter min smak.
Den unge piken Lakshmi, rømmer fra sin voldelige mann og blir ganske kjent som hennakunstner. Hun får flere og flere celebre kunder, men plutselig dukker en søster opp, som hun ikke visste om. Da starter utfordringene og kanskje blir det ikke så enkelt å bygge seg eget hus og tjene seg rik. Dette var en slukebok for meg, perfekt for late dager der man bare skal slappe av. Litt romantikk, men bare bittelitt hjerte/smerte. Akkurat passe til meg.
Anbefales varmt til alle som liker historisk feelgooddrama. Fengende fra første til siste side.
17 år gamle Lakshmi flykter fra sin voldelige ektemann til det pulserende 1950-tallets Jaipur, Den rosa byen. Med tiden blir hun en etterspurt hennakunstner og vinner fortroligheten til de velstående overklassekvinner. Men selv om hun kjenner til alle deres hemmeligheter, kan hun aldri røpe sine egne …
Lakshmi er kjent både for sine spesielle hennategninger og sine kloke råd, men hun må trå forsiktig, for mange misunner henne posisjonen hun har fått. Stygge rykter kan ødelegge hennes omdømme og levebrød.
Da ektemannen en dag plutselig dukker opp, står alt hun så omhyggelig har klart å bygge opp, i fare for å kollapse …
Fuglehaug har jeg lenge vært nysgjerrig på, for hun har fått gode kritikker og nå er jeg klar for bok 1. Bok 2, Tonedød, venter også i en annen stabel.
Jeg hørte henne fortelle om sitt forfatterskap, når jeg var på arrangementet Krim i hagen, hos Aschehoug.
Sarah Natasha Melbye, til høyre, intervjuer forholdsvis ferske krimforfattere, fra venstre, Silje Ulstein , Krypdyrmemoarer,
Randi Fuglehaug, Fallesjuke og Tonedøv, og Johan Høst, som har hatt suksess med sin thriller, En nasjon i sjakk.
Jeg likte svært godt Fallesjuke. Den er på nynorsk, men en lettlest nynorsk, synes jeg. Jeg tror ikke man har problemer med å lese den, selv om man foretrekker bokmål. Et svært annerledes plott, en kvinnelig fallskjermhopper som har fått fallskjermen sin ødelagt. Ingenting makabert og grotesk, men etterforskingskrim, med en journalist i hovedrollen. Ikke høyoktan, intens spenning, men et bra driv i fortellingen. Overraskende vinklinger. Anbefales. Jeg gleder meg til neste bok.
Fra omslaget:Ein fallskjermhoppar dundrar i bakken framfor hundrevis av sjokkerte tilskodarar under Ekstremsportveko på Voss. Undersøkingar viser at fallskjermen til den omkomne småbarnsmora Veslemøy Liland er tukla med, og drapsalarmen går. Kven ville henne til livs – og kvifor? Tidlegare VG-reporter, no heimflytta lokalavisjournalist Agnes Tveit vaknar opp frå ein yrkesmessig dvale då ho begynner å leite i si eiga ungdomstid etter svar. Snart oppdagar ho at den vakre vestlandsbygda skjuler mange mørke hemmelegheiter. Fallesjuke er ein roman om nære vennskap og djupe svik, om å bryte opp og om å vende tilbake
Både gubben og jeg er enige om at Reiersgård skriver bra krim. Vi har begge likt de to første. Jenta uten hjerte ble derfor prioritert nå når vi var på ferie. Velskrevet og med jevn spenning og man kan fundere på hvem som er morderen. Dette er krim jeg vet mange vil like svært godt. Det er ikke makabert og groteskt. Jeg vet mange liker ikke det.
Det er best å lese de kronologisk for man følger hovedpersonene.
Vi har to bøker igjen i hylla. De døde vet og Paradisbakken. De døde vet, er pocket, så den blir nok med på neste ferietur.
To mysterier, onde intriger og skjebnesvangre fortielser. Politietterforsker Verner Jacobsen ligger søvnløs – dagen etter skal han begrave sitt eneste barn, en sønn død av kreft. Telefonen ringer, 14-årige Idunn Olsen er funnet drept i snøen ved den store obelisken ved steinbruddet i Lier. Mens Verner er på åstedet, får han melding om at bårebilen med sønnens kiste er stjålet og på vidvanke. Og snart begynner de første avhørene. Idunn hadde vært på vei fra en ungdomsfest dit politiet var innkalt. Ungdommene er merkelig tause om det som skjedde. Men blålysene går også i en annen retning denne tidlige vintermorgenen. Et hus like i nærheten av åstedet er nedbrent, og en eldre dame er omkommet. To mysterier, onde intriger og intense følelser i konflikt, en sak der etterforskerne Verner Jacobsen og Bitte Røed vil trenge all sin dristighet og dype innsikt i menneskesinnets irrganger
De første dagene ombord, syntes vi at vi hadde vært der i evigheter.
På slutten, forsvinner dagene på et vis.
Og når man er hjemme igjen, er det som om man ikke har vært borte.
Det er så merkelig.
Men hjemme er vi.
Gubben fyrer i ovnen, men like kaldt er det.
Jeg stod opp klokka 9, men går ut fra at jeg blir raskt trøtt igjen, for Miamitid er da 3 på natta.
Vi kom til Miami, der de bygde veier i luften. Lang kø i immigration som vanlig. Men når vi først kom til luken, tok han bilde og spurte om vi skulle på ferie og det var det hele. Nå har de også begynt med bildegjenkjenning, når du skal ombord på flyet. De sa det var helt nytt. Ved den kontrollposten vi gikk gjennom, var det pass. Men nå legger vi bare passet til lesing, uten at noen kontrollerer.
Flyplasser er stressende. Lange korridorer, masse mennesker og man må følge med på skilting og ikke alt er like lett for oss godt voksne. Men sikkert bra for hjernen å bli holdt litt på tåhev.
Dagen etter tok vi taxi til cruisehavna, der Celebrity Silhouette ventet. Utsikten fra balkongen, var denne. Vi sa at vi må reise dagen før, hver gang, for det er så deilig å kunne stå opp, ha god tid og så dra tidlig ombord.
Vi pakket ut og var klar for tur. Neste gang må jeg begrense antall bøker. Etter at vi fikk internett å bruke ombord og jeg bruker mye tid på insta og blogg, blir det mye mindre lest. Pluss at nå ligger vi ikke på solseng lenger. Vi sitter i stol og da er det altfor lett å finne iPaden og surre bort tiden der. Jeg gadd ikke en gang å skrive omtaler, så det må jeg i gang med nå.
Vi forlater South beach i Miami.
Solen går ned og vi skal ha en dag i sjøen, på vei til Puerto Plata.Sjødager er deilige. Ved svømmebassenget de dagene er det full rulle, men der er ikke vi. De fleste liker jo å solbade, vi sitter i skyggen.
Dag 2, sjødag
Vi fant oss raskt en favorittplass. Dit flyttet vi stoler og bord og unngikk både sol og regnbyger. Regnbyger var det nemlig ofte. Da ble alle putene på stolene på dekk klissvåte så der kunne man jo ikke sitte. De tørket rimelig fort igjen, men vi hadde vårt eget lille hjørne.
Her koste vi oss. Vi likte denne byen og moret oss med å lage oss en liten Hawai 5.0 episode med vitnebeskyttelse og rettssak, siden vi gikk forbi høyesterett og det var fullt opp med politi og dresskledde menn. Koselig i gamlebyen. Hit kommer vi gjerne tilbake. Det er ikke så mye vi får sett, for vi orker ikke å gå rundt hele dagen. Det blir en rusletur, en eller to pitstop, før vi vender nesen “hjem” igjen.
Gubben som er allergisk mot blomster og hage etter traumatiske barndomstvangslukingsopplevelser, så ut til å trives der han først fikk plantet kaffeplanter på Puerto Plata og nå studert trær og blomster på St. Croix.
En åpen togtur rundt øya. Den kan jeg godt ta en gang til.
Nå gikk vi bare rundt og kikket litt og hadde pitstop med lokalt øl, Carib.
Her er det også en slik turistby, litt større enn St. John. Man må ofte på utflukt i disse havnene, hvis man vil se hvordan de har det. I havnene er det ofte lite annet enn noen turistbutikker og kafeer.
Her skulle vi egentlig tatt oss en tur inn til byen dere ser der borte, men denne dagen var veldig spesiell for oss. Vi gikk nemlig og trippet og ventet på beskjed hjemmefra og vi var for rastløs til å dra noe sted. Vi hadde ikke internett i land heller.
14. november, kom nemlig denne lille prinsessen til verden, vårt fjerde barnebarn. Å være langt borte og gå å vente, ja, det er nervepirrende. Det første bildet av lille Ella, kom i det jeg gikk landgangen ombord på Silhouette igjen. Endelig var ventetiden over. Velkommen til verden, lille venn.
Ja, det kan jo gå litt i surr for en bestemor, så dag 7 kom to ganger og dag 9, er borte. Det var et par dager jeg ikke orket å blogge.
Vi slappet av, koste oss med god mat og drikke, teater, godt selskap og opplevelser.
Første cruise, 10 dager er over og vi er tilbake i Miami, klar for 4 dager til.
Vi måtte vente til alle var gått i land. Da ble alle som skulle tilbake ombord, ført i samlet flokk i land, gjennom immigrasjon, der vi kun måtte ha bildegjenkjenning, før vi fikk gå ombord igjen. Litt venting, men ellers greit. Vi ble bedt om å ha med alle papirer og pass, men vi trengte ingenting.
Vi forlater Miami på nytt.
Første dagen er vi igjen i sjøen. Vi spiser sushi, går på offisersparty og nyter livet.
Key West var gøy. Hit kommer jeg gjerne igjen. Vi gikk lang tur.
Dag 14. Nassau, Bahamas
Bahamas så nydelig ut, men i havnen var det kaos. De bygger velkomstsenter der, sikkert noe lignende som i andre havner. Det var 4 skip til Kai, dvs ca 10000 besøkende, pluss alle andre turister. Det krydde av selgere som tilbydde sine varer overalt, noe som er forståelig for de trenger inntekt, men slitsomt for oss trege nordboere. Jeg sa derfor at her blir jeg ikke værende, men gubben insisterte på at ei lokal øl, måtte han ha. Jeg sa at da må det være en uterestaurant. Jeg går ikke inn på en bar med et helvetes bråk på alle kanter og til slutt fant vi en stor bar med bord ute. Gubben fikk øl og så dro jeg han med meg hjem eller kanskje var det omvendt, han som dro meg. Jeg ble ihvertfall helt utslitt, så den kvelden knekte jeg nesten sammen når de startet Abba song along, med et grusomt lydnivå ved favorittplassen min i femte, Al Bacio, kaffebaren. Jeg likte godt å sitte der, ved kanten, for da ser man tre etasjer ned, masse folk som passerer og som regel fin musikk. Jeg sovnet med klærne på, i nitiden, var så sliten. Neste gang jeg kommer til Bahamas, blir det utflukt.
Så var reisen over og den lange hjemreisen startet.
Heldigvis gikk alt superfint. Flyet gikk 6 pm, etter litt forsinkelse pga et grusomt regnvær i Miami. Likevel landet vi til riktig tid i Frankfurt. Flytid 8. timer 40 min. Sov mye, gikk fint. Ventet 3 timer i Frankfurt, så Oslo og så kjøre hjem, på stort sett fine veier, bare litt glatt noen få steder.
Nå går vi her og hutrer og fryser. Godt å være hjemme og det føles allerede som det er leeeeeeeenge siden vi var på lugar 7310.
Vi stoppet på Lillehammer og kjøpte burger og der så jeg denne lille, som jeg ikke klarte å motstå. Når vi kom hjem, sov den lille piken søtt så nå går vi her, fyrer i ovnen og venter på telefon om at hun er våken. Da fyker vi avsted på besøk.
Før middag i går, var det offisersparty igjen, med kanapeer.
Jeg så litt på sushikokken og plukket opp et par knep. Hemmeligheten er nok å få risen perfekt, noe jeg ikke har fått til. Risen her er et tynt lag, god og myk. Vi har igjen 30 dollar av lommepengene våre og de må jo brukes. Derfor blir det lunsj her i dag. Før vi går i land.
I går kom det blomster igjen. Jeg setter de på badet, vil ikke ha blomster der jeg sover. De vi fikk på forrige cruise, er fine enda. Bare tull å bruke penger på slikt. Gi meg heller en flaske vin.
Vi venter på å komme frem til Bahamas.
Mens vi venter, pakker vi en koffert. Der kom losbåten.
Inn dit skal vi. Vi snur rundt og rygger inn.
Jeg sa gubben kunne kjøpe ett av de husene til meg.
Har det ikke så verst her. Har du sett videoene på #marianntokle på insta?
Sushi til lunsj i dag. Ble 42 dollar. Da blir regningen ombord på 10 dollar på det siste cruiset.
I dag ville jeg prøve å spise med pinner. Første forsøk gikk heller dårlig.
Konsentrert om oppgaven.
Se der ja, holder pusten.
Greide det ja. Litt startvansker men gikk ganske bra.
Servitøren vår innrømte litt flaut at hun brukte kniv og gaffel. Hun er så koselig. Fra Bali.
Vi skulle i land. Noen av mannskapet hadde øvelse. Her er den nye lugarrenholderen vår. Det ble byttet etter første cruiset. Den første holdt sikkert ikke ut lenger.
De stod vakt i alle ganger. Det var gruppe rød og grønn som øvde i dag.
Hilde out er en fin rolig plass hvis man vil lese og slappe av.
En litt stor blomsterpotte. Her hadde de opprydding en dag. Dette er et tre som står mellom heisene. Det er digert.
Her rydder de opp igjen etter å ha renset blomsterpotta.
Vi går i land.
Her er Infinty, som vi egentlig skulle reist med i sommer. Et mye mindre og eldre skip. Fordelen er at den går inn i mindre havner. Da kan man komme til havner vi ikke har vært. Det er ikke alle havner som kan ta imot de større skipene. De eldre skipene er også mye rimeligere, kan være halv pris. Og de er jo mer enn fine nok.
Under her er det bygd en spoiler. Dette er for at den skal gli lettere, blir løftet opp og bruke mindre drivstoff. Gubben prøver å forklare men jeg har vansker med å forstå.
Her er der hestekrefter. Denne slepebåten er nok en kraftmaskin.
Det var så mye folk og så hektisk her i havna at jeg fikk nesten hetta. Selgere som tilbyr varer og tusenvis av besøkende.
Omsider fant vi en uterestaurant så gubben fikk en øl. Dagen er visst ikke perfekt uten. Jeg kunne nok tenkt meg å snu på kaia.
Stappfullt av folk og høy musikk, ikke noe jeg trives med.
Jeg nektet iherdig å gå noe mer rundt her. Heldigvis var det litt roligere på vei tilbake. Jeg blir så stresset at jeg får ikke til å stoppe og se på noe å kjøpe.
Helt sikkert mye billig å få kjøpt her.
Skal tro hvor alt folket ble av. Nå kunne jeg puste lettere, men ville hjem.
For å komme inn i havneområdet måtte vi ha seapass og bildeidentifikasjon. Heldigvis hadde jeg pass i veska. Vi hørte ikke de sa noe om det på skipet i dag.
Første kofferten er allerede pakket. I kveld klokka 22 skal koffertene stå ute på gangen. Da starter jobben til mannskapet med å frakte all bagasje ned i etasjene så de er klar til å blir trillet i land i morgen. En hel dag venter på flyplassen før vi starter på hjemreisen.
Og gjett om vi gleder oss til å treffe det nye familiemedlemmet vårt, Ella. Vi har nesten abstinenser og forlanger stadig nye bilder. Hun er 6 dager i dag. Da var bi i St.Maarten. Vi ventet og ventet og var så rastløse at vi orket ikke dra inn til byen, men gikk raskt ombord igjen. På vei opp landgangen, kom det første bildet om at nå var hun født. Da kunne vi slappe av. Stor, fin jente.
I går var vi på offisersparty igjen. Og vi er invitert igjen i kveld. Egentlig er det ingenting, men likevel litt moro, for det er jo litt annerledes enn hverdagen hjemme.
En del av jobben deres, er jo å snakke med kundene. Nå er vi litt rar sånn, for vi prøver å lure oss inn, uten å snakke med noen. Det er jo sånne høflighetsfraser. Hvor er du fra? Liker du deg ombord så langt, osv.
Men litt gøy. I går var det masse folk og mange kelnere som serverte drinker og kanapeer. Gratis drinker er viktig. Vi har egentlig gratis drinker i alle barer fra 17-19, men nå har jo vi drikkepakke, så vi betaler uansett ikke noe ekstra.
En av de søte, blide kelnerne vi møter ofte ute på sunset bar. Hun er fra Ukraina. Mannen bor i Danmark. Hun er 6 mnd ombord, så 2 mnd fri og deretter tilbake 4 mnd. Hun jobber rundt om i de ulike barene, når de har behov for ekstra, slik som i denne timen her oppe i skybar.
Fruen koser seg
Live musikk.
Før presenterte de offiserene. Nå er det nesten kun fremvisning. Dette er senioroffiserers party
Vi klager ikke på utsikten.
Etterpå gikk vi på sushibar og det smakte himmelsk. Vi hadde 3000 i lommepenger inkludert på disse fire dagene. De har vi brukt på Tuscany, sushi, oppgradering av drikkepakke og wifi. Enda har vi 30 dollar igjen. Disse pakkene er litt merkelige, for man får det samme hvert cruise. Det vil si vi fikk 3000 på det første 10 dagers og 3000 til på 4 dagers.
Siden vi er i lojalitetsklubben, har vi også 2 sekker a 30 plagg hver, gratis til vask, hvert cruise. Det er usedvanlig deilig.
Utsikten fra balkongen kvart på 7 i dag tidlig. Vi har “parkert” i Key West.
Gubben kommer med kaffe til meg som jeg kan kose meg med, sammen med soloppgangen.
Spist frokost, rusler i land.
Når vi går av, må vi plinge ut seapass-kortet vårt. I dag måtte vi ha med bildeidentifikasjon når vi skulle passere checkpoint tilbake til skipet. Jeg har hatt med pass hver dag, men ikke i dag, for det lå sammen med papirene fra da vi gikk i land i Miami. Gubben måtte derfor ombord igjen og hente de.
Her oppe bor vi.
En butikk med kun hatter. Det er tidlig lørdag morgen, ikke alt er åpent.
Key West har pyntet til jul.
Hanene hører til her. Vi både hørte de og så de, flere steder.
Store biler og fine biler, er typisk Key West.
Og fine båter selvfølgelig. Fint å vandre her langs havna, særlig nå når det var lite folk.
Juletre og julepynt av ymse slag.
Det er ikke et bilde av en sykkel på veggen, det er en ekte sykkel.
Noen må arbeide.
Vi ser “hjem”.
Sloppy Joe
Key West er jo kjent for Key lime pie, men vi var mett.
Han har evnen til å slappe av han der.
Ombord er de hele tiden i gang med vedlikehold.
Er det noen som kan kjøpe meg et hus her?
Det fine med cruiseskip er at man har fin utsikt.
Se der er et kjent fjes. Vi drar stoler og bord i skyggen og i le for vinden.
Hun er 6 dager i dag. Da var bi i St.Maarten. Vi ventet og ventet og var så rastløse at vi orket ikke dra inn til byen, men gikk raskt ombord igjen. På vei opp landgangen, kom det første bildet om at nå var hun født. Da kunne vi slappe av. Stor, fin jente.
