Ja, en slik bok som omfavner alt som har med leseglede å gjøre.
Jeg elsker Bjørnstad-bøkene. Likevel måtte den vente en stund, for den var så tykk, 672 sider.
Mens jeg leste, var det partier der jeg tenkte at huff, nå går det trått her. Jeg vurderte å legge den bort, men jeg greide bare ikke å gjøre det. Det var ingen andre jeg følte kunne erstatte den. Og når jeg er ferdig, tenker jeg at ikke et eneste ord kunne vært kuttet. Jeg skulle heller brukt enda lenger tid, konsentrert meg mer, vært mer tålmodig, for dette er en lese sakte bok.
Det handler om 1000 personer, ja slik føles det. Det går tid før jeg blir kjent med dem igjen. Det er lenge siden jeg leste bok to. Men så skjer det som skjer i alle bøkene til Backmann, personene smyger seg inn i hjertet ditt og krever en plass. Både de gode og de onde. De onde har også sin historie å fortelle. Nesten alle ihvertfall.
Det er så mye kjærlighet i disse bøkene, kjærlighet til medmennesker. Han beskriver livet med alle sine aspekter.
Så sitter jeg der da, etter å ha kjempet meg gjennom 580 sider og gråter de siste hundre. Må har de blitt vennene mine. Jeg vil ikke skilles fra de igjen. Ja jeg elsker disse bøkene, de små fremtidsvisjonene om hver enkelt person og skrekken når det ymtes om at noe vondt venter der fremme.
Det er som om Backmann ser inn i sjela på hver og en. Vidunderlig lesing som gjør meg svært takknemlig for at jeg har oppdaget dette vidunderlige universet som heter litteratur.
Vinnerne er siste del av Fredrik Backmans hyllede trilogi om hockeybyen Bjørnstad. De to første bøkene, Bjørnstad og Vi mot dere, nådde New York Times bestselgerliste og ble ensuksess-TV-serie på HBO. Vinnerne er en sterk, brutal og dypt rørende avslutning på historien om hockeybyen og folkene der.
Dette er en liten historie om store spørsmål: Hva er en familie? Hva er en hockeyklubb? Hva er et samfunn? Og hva er vi villig til å ofre for å beskytte det vi har? Det har gått to år siden alt skjedde, det som ingen vil tenke på. Alle har forsøkt å gå videre, men det er noe med denne delen av skogen som liksom aldri lar oss gjøre det. Vi bor et sted med sorg i hjertet og vold i luften, vi elsker historier med lykkelig slutt, men innerst inne visste vi alle hvordan det kom til å ende. Det begynner med en storm denne gangen, og slutter med en brann. Noen som har vært lenge borte, er på vei hjem. Noen skal begraves. Noen blir forelsket, noen drømmer om NHL og noen drømmer om hevn. Noen sover rygg mot rygg med sin beste venn, noen forsøker å redde ekteskapet sitt og noen forsøker å redde barna sine. Noen hater, noen slåss, noen tar et skytevåpen og går mot en ishall.
Den forrige boken, Vanne blomster om kvelden, fikk utrolig mange fine omtaler, men også noen som ikke synes den nådde opp. Slik er det med bøker og slik skal det være. Jeg likte den og jeg er spent på denne. Jeg gleder meg.
Fra omslaget:Fra forfatteren av den internasjonale bestselgeren Å vanne blomster om kvelden – velskrevet fortelling om vennskap og alle valgene som gjør oss til dem vi er. 1986: Adrien, Etienne og Nina er bare ti år gamle første gang de møtes, og de blir raskt nære venner. De lover hverandre at de en dag skal forlate småbyen de bor i, flytte sammen til Paris og aldri miste kontakten med hverandre. 2017: Et bilvrak trekkes opp fra dypet av en innsjø, med en død person inni. En lokal journalist begynner å grave i saken. Sakte, men sikkert avdekker hun det usedvanlig sterke båndet mellom de tre vennene. Hvordan er deres fortid knyttet til personen i bilen? Og hvorfor har de ikke lenger noen kontakt? Valérie Perrin har en nesten magisk evne til å dykke ned i livets dypeste alvor. I denne boken følger hun en lang tråd av hjerteskjærende, uunngåelige hendelser i løpet av tre tiår, og trekker leseren inn i en sterk historie om kjærlighet og tap, håp og sorg, og om avstanden som følger med tidens gang.
Leseeksemplar fra Liv forlag, Forlagshuset i Vestfold
Denne ble jeg fristet til å lese, fordi det var så mange fine omtaler, men så er det meg og humor da. Jeg er jo gørr kjedelig og ler ikke av det andre ler av, så det blir spennende å se hvordan det går.
Men dette var en bok jeg likte. Det var kosekrim med litt annerledes etterforskere, en ung gutt i rullestol med talevansker og han bestefar på aldersheimen.
Slike personer du blir glad i og vil følge videre. Fritt for makabre detaljer og grov vold og du kan selv være med og løste mysteriet.
Jeg gleder meg til å følge gjengen videre og det er deilig med krimbøker som man koser seg med, ikke sitter og vemmes over hvor voldelig det er.
Jeg leste boken på toget og det var en ypperlig togbok.
Den pensjonerte drapsetterforskeren Edgar har endelig funnet roen på Sofienberg eldresenter. Hver dag får han besøk av barnebarnet Elliot, som sitter i rullestol. De to har et nært forhold og tilbringer tid sammen ved å se på gamle TV-serier og spise middag i kantinen med Berit og Alma. Berit er eldresenterets hypokonder og konspirasjonsteoretiker, og Alma er Norges første FBI-utdannede profilskaper. På en av sine daglige rusleturer kommer Edgar over en åpen dør. På innsiden, i godstolen, sitter et lik i en merkelig posisjon. Hva har skjedd? Det som begynner som en morsom adspredelse fra hverdagens kjedsommelighet for de fire amatørdetektivene, ender fort opp i en ekte jakt. Et sted der ute finnes en virkelig morder … *** «Sofienbergmysteriet» er den første boken i det som skal bli en humoristisk «feelgood» krimserie.
Vinnerne hadde jeg gledet meg til, så jeg vet ikke helt hvorfor den ikke ble lest nå. Som Bastarden, er den blitt flyttet på fra måned til måned. Gleder meg til å lese, men så er de så tykke at andre lurer seg forbi.
Vinnerne er siste del av Fredrik Backmans hyllede trilogi om hockeybyen Bjørnstad. De to første bøkene, Bjørnstad og Vi mot dere, nådde New York Times bestselgerliste og ble ensuksess-TV-serie på HBO. Vinnerne er en sterk, brutal og dypt rørende avslutning på historien om hockeybyen og folkene der.
Dette er en liten historie om store spørsmål: Hva er en familie? Hva er en hockeyklubb? Hva er et samfunn? Og hva er vi villig til å ofre for å beskytte det vi har? Det har gått to år siden alt skjedde, det som ingen vil tenke på. Alle har forsøkt å gå videre, men det er noe med denne delen av skogen som liksom aldri lar oss gjøre det. Vi bor et sted med sorg i hjertet og vold i luften, vi elsker historier med lykkelig slutt, men innerst inne visste vi alle hvordan det kom til å ende. Det begynner med en storm denne gangen, og slutter med en brann. Noen som har vært lenge borte, er på vei hjem. Noen skal begraves. Noen blir forelsket, noen drømmer om NHL og noen drømmer om hevn. Noen sover rygg mot rygg med sin beste venn, noen forsøker å redde ekteskapet sitt og noen forsøker å redde barna sine. Noen hater, noen slåss, noen tar et skytevåpen og går mot en ishall.
Leser på senga:
Valérie Perrin, De tre
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Den forrige boken, Vanne blomster om kvelden, fikk utrolig mange fine omtaler, men også noen som ikke synes den nådde opp. Slik er det med bøker og slik skal det være. Jeg likte den og jeg er spent på denne. Jeg gleder meg.
Fra omslaget:Fra forfatteren av den internasjonale bestselgeren Å vanne blomster om kvelden – velskrevet fortelling om vennskap og alle valgene som gjør oss til dem vi er. 1986: Adrien, Etienne og Nina er bare ti år gamle første gang de møtes, og de blir raskt nære venner. De lover hverandre at de en dag skal forlate småbyen de bor i, flytte sammen til Paris og aldri miste kontakten med hverandre. 2017: Et bilvrak trekkes opp fra dypet av en innsjø, med en død person inni. En lokal journalist begynner å grave i saken. Sakte, men sikkert avdekker hun det usedvanlig sterke båndet mellom de tre vennene. Hvordan er deres fortid knyttet til personen i bilen? Og hvorfor har de ikke lenger noen kontakt? Valérie Perrin har en nesten magisk evne til å dykke ned i livets dypeste alvor. I denne boken følger hun en lang tråd av hjerteskjærende, uunngåelige hendelser i løpet av tre tiår, og trekker leseren inn i en sterk historie om kjærlighet og tap, håp og sorg, og om avstanden som følger med tidens gang.
Man kan si hva man vil om at de som pendler, har mye fri.
Nordsjøarbeiderne, foreksempel, som går 2 på, 4 fri hele året.
Jo da, det har sine fordeler, men disse komme hjem/dra igjen, er ikke bare gøy.
Før dro gubben mandag, kom hjem torsdag, helt ok.
Nå drar han mandag, er innom hjemme fra lørdag kveld til søndag kveld, kommer hjem fredag og har fri ei uke.
Bare det, føles annerledes, mer alenetid på meg.
Nå har jeg aldri hatt problem med å være hjemme alene, men så skjer det noe merkelig.
Han skal snart slutte å jobbe.
Vi har nedtelling. 4 perioder igjen.
Han dro i dag og skal dra 7 ganger til.
Og med det, blir det plutselig verre å være alene hjemme.
Merkelige greier. Hjernen er rar.
Og når han blir hjemme hele tiden, vil jeg vel savne alenetid.
I helga ble det meksikansk inspirert her.
Litt fordi jeg fikk en god kikertgryte på bokmøtet, men like mye fordi jeg hadde flere poser nachos i skuffen og ikke noe potetgull.
Fredag kveld er nemlig potetgull og dip kveld.
Nå lagde jeg to ulike dip-er.
En guacamole, avocado, chili, hvitløk, sitron, litt rømme, salt og pepper
En mangodip, mango, avocado, hvitløk, chili, purreløk, persille, sitron, salt og pepper. Hadde ikke olje i, for jeg brukte stavmikser og mangoen var litt moden. Som bildet viser, ble den derfor bløt nok. Slik blir det når man ikke har ork til å bruke god tid når man lager noe. Men det ble himla godt, rett og slett. I de to andre skålene er det rømme og salsa fra glass.
Jeg hadde en åpnet pose med myke nachos. De fikk en runde i stekovnen så de ble sprø igjen.
Druene er fra Toogoodtogo posen jeg kjøpte tidligere i uken.
Lørdag ble det nachos i stekeovn.
Jeg stekte kjøttdeig og hadde i tacokrydder. Nachos, kjøttdeig, rødløk, litt tomat, paprika, persille, mais
Toppet med ost. 200 grader ca 20-25 minutt.
Nå hadde innholdet i dipskålene minket, men fortsatt nok til oss, som tilbehør.
Vi spiser mens vi ser tv. Litt utfordrende fingermat, men ved hjelp av en gaffel går det fint.
Søndag ble det chili con carne inspirert, servert med rød ris og rundstykker.
Mørbrad, kuttet i biter. Krydret med rød chilipaste, utgått på dato i 2014, ja du leste ikke feil. Jeg visste jeg hadde en boks i ei skuff. Den var uåpnet og like fin. Jeg så ingen grunn til å kaste den. Paprikapulver, salt og pepper, 2 løk, 3 fedd hvitløk, 1 boks hermetisk tomat. En pose ferdigkokte hvite bønner fra fryseren som jeg hadde i helt til slutt.
Enda var det dip igjen. Nå blandet jeg restene. Og det som ble igjen nå, spiste vi til en rest nachos om kvelden.
Det ble nok gryte så vi har middag når gubben kommer hjem lørdag.
Denne helga brukte jeg mye mat, som mange kaster. Kjøttdeig og mørbrad kjøpt til halv pris. Rundstykker fra Toogoodtogo.
Mye god mat til en billig penge.
Endelig ble jeg ferdig med dressen til Ella. Jeg har strikket på den siden april, så nå måtte den bli ferdig før hun vokser fra den.
Deilig var det å kunne sitte noe ute. Ihvertfall lørdag, ble det noen timer, men varmeteppet stod på fullt, deler av tiden.
Jeg sitter ute nå også, 19 grader, men det blåser frisk og ingen sol. Jo nå kom den bittelitt.
Men deilig med litt frisk luft.
Jeg får tusle meg inn igjen, litt senere.
Men nå er jeg klar for første måltid i dag.
Sov helt til 10 og greid å rote bort timene, helt til nå, 14.14.
