Denne måneden har vært en litt traurig lesemåned. Jeg kjenner jeg er blitt utrolig kritisk når det gjelder krim. Jeg vil like det jeg leser. To bøker er lagt bort uten å bli ferdig lest. Generelt liker jeg oftest ikke å følge gjerningsmannen og særlig ikke hvis det er ekstremt voldelig beskrivelser.
Jeg kommer til å bli velge bort serier jeg ikke orker å følge lenger og unngå å begynne på nye, før jeg har fått sortert bort noen.
Seeck er en forfatter som fortsatt vil være med. Men…. Jeg er ikke helt frelst. Jeg irriterer meg blant annet over at det må være så mye strid innad hos etterforskerne at lederen prøver å sabotere etterforskningen.
Jeg skjønner jo at disse intrigene er med for å øke spenningen, men av og til føles det litt oppbrukt. …..for meg. Du liker det kanskje. Slik er det med bøker. Det en liker, kan ikke en annen fordra.
Det tok også litt tid før jeg ble sugd inn i historien. Det ble litt omstendelig de første hundre sidene.
Men Jessica Niemi er spennende synes jeg. Blant annet fordi hun “ser” de som har gått bort. Og det er fremstilt på en grei måte. Jeg sysler jo selv med det samme og synes det er litt festlig å lese om. Det er ikke makabre detaljer og mye vold i boken. Etterforskningskrim. Det er det jeg kommer til å prioritere heretter.
Bok 3, Djevelpakten kommer ut på norsk nå i september. Og den skal leses.
Fra omslaget:Seks måneder har gått siden Jessica Niemis møte med den mystiske seriemorderen som drepte hennes mentor. Marerittene om moren har blitt verre, men Jessica gjør det hun kan for å holde fokus. Drapsavdelingen, nå under ny ledelse, har fått en ny sak. Liket av en ung kvinne har skylt opp på en iskald strand. Samtidig har to berømte influensere forsvunnet. Under etterforskningen finner Jessica et skremmende maleri – av et fyrtårn på en avsidesliggende øy, og under bildet et grusomt dikt som beskriver et drap. Og mens Jessica jobber febrilsk med å løse saken, og forhindre flere drap, innhenter den forferdelige fortida henne, og truer med å ødelegge henne.
Anders de la Motte er også en av de jeg følger. Der hadde jeg to jeg ikke har lest. De bergtatte, pluss den han har skrevet sammen med Mons Nilsson, Døden går på visning. Nå skulle denne prioriteres denne måneden.
Og det er jeg så glad jeg gjorde, for jeg er veldig begeistret, Jeg storkoste meg hele boken igjennom.
Velskrevet, fengende og spennende, fra første til siste side. Jeg lener meg tilbake og bare nyter spenningen. Ingen irritasjon over noe som helst.
Nå vil jeg lese Døden går på visning også, så er jeg ajour.
Først tenkte jeg at han hermer nok litt etter Jussi Adler Olsen, avdeling q, da hovedpersonen også her blir satt ned i kjelleren i avdelingen for fortapte sjeler. Men så er det bare så gøy med de på den avdelingen, som surrer rundt og tilsynelatende gjør som de vil, alle i sin egen verden. Og ikke holder de seg til vanlige regler heller. Og så blir man mer og mer glad i dem, jo mer man blir kjent med dem.
Jeg må si at dette er en av de seriene, jeg virkelig gleder meg til å følge. Ikke for vondt, ikke for makabert, etterforskingskrim, men uhyggelig er det.
Selv om det også er intriger blant etterforskerne her også, noe som irriterer meg vanligvis, er det her skrevet på en måte som gjør at jeg godtar det. Det er bare noen som er kjepphøy og vil ha æren selv og slike kjenner vi til. Og når det fører til en avdeling for fortapte sjeler, ja, da er de tilgitt.
Fra omslaget:Avdeling Q møter Kastanjemannen, med et hint av Nattsvermeren. Første bok i serien om Leonore Asker og Avdelingen for fortapte sjeler er mørk politikrim av beste merke, en spenningsserie som utforsker det som er annerledes og avvikende. Den egensindige politietterforskeren Leonore Asker blir fjernet fra en høyprofilert kidnappingssak, og omplassert til den såkalte Avdelingen for fortapte sjeler, en enhet for rare etterforskningssaker i kjelleren på politistasjonen i Malmø. Motvillig trekkes Asker inn i en av de særegne sakene hennes forgjenger etterforsket. Noen plasserer små illevarslende skikkelser i et modelljernbanelandskap, og en av disse skikkelsene viser seg å være den kidnappede kvinnen. Sakens koblinger til forlatte og forfalte bygg gjør at Asker kontakter Martin Hill, som er lektor i arkitektur, med interesse for urban exploration. Snart mistenker Asker og Hill at de står ovenfor en uvanlig form for ondskap.
Om 140 dager er vi i Sydney, Australia, ute på vårt livs største og fyttirakkern dyreste, eventyr.
Min mor sa alltid at jeg ikke skulle glede meg for mye til noe, for da ble jeg så skuffet, hvis det ikke ble noe av.
Vet du at det er bare noe innihampen tull.
Skuffet ville jeg blitt uansett.
Men all gleden jeg greier å få presset inn i kroppen, skaper masse lykkehormoner.
Det gjør godt.
Og du verden hvor takknemlig jeg er.
Ikke hadde jeg ant at jeg skulle få mulighet til et slikt eventyr.
Derfor gleder jeg meg.
Vi flyr med Emiratene.
Der blir en opplevelse i seg selv.
Vi har bestilt to netter i Sydney, før cruiset.
Selv om vi har bestilt gjennom Celebrity cruises og de må få oss frem, liker vi ikke stress.
Dessuten har jeg booket omvisning i Operahuset.
Jeg bestilte først kun omvisning.
Vel det var fullt nesten ut januar.
Men når jeg bestilte med mat, da fikk jeg billett.
Og mat må vi jo ha uansett.
Dag 4 passerer vi The fjordlands. Nå skal det noe til å imponere en romsdaling med fjell, fosser og fjorder, men det er en fantastisk utsikt høyt oppe på et cruiseskip, så kanskje? Doubtful sound, Milford Sound og Dusty sound
Cruise ships enter Milford Sound and turn around, so you will not miss either side of the fjord if you stay in your balcony. You will also beat the crowds of people trying to take photos on the top deck
Først skal vi rundt hele New Sealand, 12 dager
Vi har 3 hele dager i sjøen før vi kommer til Dunedin, der vi har bestilt en ganske ordinær sighseeing.
Vi reiser ikke så langt og bruker så mye penger, for kun å spasere langs siden av skipet.
Denne gangen må vi på turer.
Og det er billigst å bestille de på forhånd og flere var faktisk utsolgt allerede i vår.
Men de er innmari dyre utfluktene her i forhold til Middelhavet, men cruise generelt har steget i pris noe enormt.
Hadde vi ikke bestilt når vi gjorde, ville ikke turen blitt noe av.
Kjekt å se litt på YouTube fra steder vi skal til.
Så kommer vi til Christchurch.
Byen jeg har lest om i bøker fra da folk innvandret til New Zealand.
Men jeg har ikke funnet noe tur her.
De har doubledecker buss og trikk og en gondol, så vi får se hva vi finner på.
Er vel en grunn til at jeg ikke finner utflukt tenker jeg.
Så kommer vi til byen med mest innbyggere på New Zealand, Auckland, 1,5 million.
Her har vi også en standard 3 timers bussutflukt
Så kommer vi til Tauranga. Her har vi heller ingen utflukt.
Jeg er interessert i Maorikulturen, men jeg orker ikke gå gjennom sånne parker som er oppkonstruert, der man skal nesehilse og se danser osv.
Ikke vil jeg på kanotur heller.
Blir sikkert greit å ta det rolig den dagen.
Siste dag er vi i Bay of Islands, der jeg har bestilt grottetur.
Jeg følger intuisjonen når jeg bestiller, aner ikke hva jeg går til.
Noen ganger blir det fantastisk, andre ganger, jojo, ikke all verden.
Så blir det to dager på sjøen tilbake til Sydney.
Det er deilig med rolige sjødager.
Vi har jo en fantastisk balkong på dekk 9, med panorama utsikt.
Bildet er fra juli 2022, i Middelhavet.
Vi trekker ned vinduet, så har vi balkong.
Vi har samme skip som når vi bestilte turen.
Fin liten by å bo i dette i tre uker.
Når vi nå er i Sydney, må vi prøve å få tatt en hoppe på/hoppe av buss, hvis vi ikke gjorde det første dagen vi var her.
Så er det på vei til sjøs igjen, to dager.
Airlie Beach. Jeg er jo en stor MasterChef Australia fan. Og flere av stedene har jeg sett der.
Cairns
Her er en av de dyrere utfluktene og denne er jeg spent på.
Jeg må begynne å slette gamle bilder så jeg får plass til alle de nye spektakulære.
Port Douglas gleder jeg meg også til.
Tre timers utflukt
Siste by er Brisbane.
Cruise er en fantastisk ferieform der du pakker ut kofferten din og blir fraktet fra by til by.
Men i land med store avstander blir det sjødager.
Vil du se Australia på kryss og tvers, får du ikke med deg all verden på et ti dagers cruise.
Men for meg som ikke har energi til å dra rundt på egen hånd og ha et høyt tempo, er dette et godt valg.
Jeg har lugaren min, all mat og drikke inkludert og kan hvile meg der, når jeg har behov for det.
Nettopp derfor er det mange med handikap som drar på cruise.
Alt er tilrettelagt og servicen er fantastisk.
Flyet vårt hjem går ikke før 10 om kvelden.
Vi bestilte derfor en utflukt der vi blir kjørt på flyplassen etterpå.
Det blir vår siste pust av Australia. Blue mountains.
Men først blir det to turer til Trondheim, en tur til London, ei uke i Mogan, Gran Canaria.
Måtte vi bare holde friske og raske, så vi kommer oss avsted.
Og det tror jeg vi gjør.
Neste gang vi skal på langtur vurderer jeg Asia. Japan kanskje.
Jeg tror fullt og fast at hvert menneske vi møter, endrer oss. Om det er et kort møte eller et livslangt vennskap, blir vi forandret av dem vi treffer i livet, selv om de bare går ved siden av oss en kort stund.
