Ja de fleste får jo grått hår når de blir godt voksne.
Jeg blir mørkere jeg.
Og håret blir flatt og tungt og livløst, så da får jeg bleke det litt.
Det var lite vårfølelse i dag.
3 grader.
Pensjonisten har fyrt opp i ovnen.
Er av hurtigruteskipene er på besøk i dag.
De som har tatt gondolen, må være skuffet for de ser ingenting
Før.
Etter. Nå er jeg fornøyd.
På Rema hadde de mye nedsatt pris og dato.
Men fiskekaker? Nei, tror jeg har nok.
Nakkekoteletter kunne jeg tenkt meg, men fryseren er full.
Dessuten var det nedsatt bare 35 %, ikke 50.
Et kjempeløft tips hos Kalorismart på insta.
Bruk en eggekartong.
Dekk med plast.
Legg på laks, grønt, kremost, ris, noriark.
Så settes de kaldt, sikkert så de får “sette” seg litt.
Så snus de.
Gjett om jeg skal teste dette.
Dagene suser avgårde.
Forstår ikke helt hvor de blir av.
Planen var å lese en bok i dag, men nå er det allerede kveld.
Jeg har to bokomtaler å skrive og 2 suppeblogger, fiskesuppe fra i går og kyllingsuppe i dag.
Men tror tror jeg velger lesingen, så får jeg ta bloggingen igjen i morgen.
Journalist Agnes Tveit skal dekke det tradisjonsrike Smalahovesleppet på Voss for lokalavisa då ho får auge på eit menneskehovud blant saueskallane.
Den påtroppande ordføraren på Voss, tidlegare TV-kjendis og heimflytta vossing Sjur Dagestad, dukkar ikkje opp til opninga av Smalahovesleppet. Men hovudet hans gjer det. Det blir funne i festivalteltet, skilt frå resten av kroppen. Kven har tatt livet av – og halshogd – den populære politikaren?
Skallebank er Randi Fuglehaug sin tredje frittståande krimroman med handling frå vakre Voss.
Nå dropper jeg tv noen timer og koser meg med denne.
Inger Johanne Øen skal til Osterøy krimfestival og derfor en forfatter jeg ønsket å lese. Selv om jeg har lovt meg selv å begrense antall nye serier. Jeg er jo ikke av de som kun leser krim, så jeg blir hengende etter og det liker jeg ikke. Øen blir derfor prioritert.
Jeg må si meg kjempeimponert over Øen. Dette er så bra skrevet, at det er vanskelig å tro at hun er debutant. Det er lett å lese, bra språk og utrolig fengende. Sidene flyr avgårde. Og jeg bommet helt på hvem som stod bak. Ja, jeg var ikke inne på det en gang. Jeg var helt sikker på at det var noen andre.
For første gang i verdenshistorien, måtte jeg bare lese de siste sidene, selv om jeg så MasterChef Australia, mitt favorittprogram, live.
Jeg greide ikke legge den fra meg.
Jeg er blitt utrolig sær og kresen når jeg lese krim nå og blir lett pirkete. Men her finner jeg veldig lite å pirke på. Jeg storkoste meg allerede fra første side og det holdt helt til mål.
Eneste jeg håper på at det ikke blir bok etter bok med hjerte/smerte/ forhold/ikke forhold. Litt lei av disse nestenkjærlighetsforholdene til etterforskerne. Men vet at mange liker dette. For jeg skal helt klart lese den neste også.
Silja Frost hadde aldri tenkt å flytte fra hovedstaden, men en syk bestemor tvinger politietterforskeren hjem til Åsa utenfor Hønefoss. I barndomsbygda er det som om tida har stått stille. Vennene, naboene og festene er de samme – og Leo har fortsatt en farlig tiltrekningskraft.
Siljas gamle bestevenninne, Ann, er fortsatt savnet etter at hun forsvant på vei hjem fra en fest for 19 år siden. Traumet har hengt over bygda siden.
Så blir liket av en kvinne funnet i en tønne på en nedlagt gård. Det viser seg raskt at det er Ann. Etterforskningen vekker uro i bygda, og gammelt grums kommer til overflaten. For Silja blir det personlig – så personlig at flere ønsker henne av saken. Jo nærmere hun kommer svaret, dess farligere blir jakten på morderen. Kan det være en hun kjenner?
Det du eier evig er første bok i en troverdig og velskrevet krimserie om Silja Frost og hennes kolleger på Hønefoss politistasjon.
På dagtid starter jeg på denne:
Agnes Matre, Fritt vilt
Leseeksemplar fra Gyldendal
Vi leser også alle Matre sine bøker, her i huset. Jeg har igjen de to første som ikke er om Alvsaker, men de står i hylla og venter
En ung gutt blir funnet drept i Hardangerbadet i Øystese sentrum. Samtidig meldes en femten år gammel jente savnet. Hun har ikke kommet hjem om kvelden, og ute raser en av vinterens kraftigste stormer. Enorme snømengder har falt på få dager, og det har gått flere store ras innover Hardangerfjorden. Flyplasser og fjelloverganger er stengt. Bygda er praktisk talt isolert fra omverdenen.
Drapsetterforskningen og den desperate leteaksjonen etter jenta strekker det lokale lensmannskontorets kapasitet langt utover bristepunktet. Og så begynner bygdedyret å røre på seg.
Langsomt avdekkes et ungdomsmiljø der småjenter selger nakenbilder, sårbare tenåringsjenter ruser seg, og omgås voksne menn. Politistasjonssjef Bengt Alvsaker leder en etterforskning der sporene de leter etter, gjemmes unna i dysfunksjonelle familier der det å skjule egne synder synes viktigere enn å ta vare på sine nærmeste.
Og på senga:
Kristine T.G. Hardeberg, De fordømte
Leseeksemplar fra forfatteren
Denne gleder jeg meg veldig mye til, for den forrige, De uskyldige var helt fantastisk. Har du ikke lest den, anbefaler jeg den varmt. Jeg har derfor store forventninger.
«Noe kaldt ilte nedover ryggen hennes, og før han rakk å si mer, visste hun at hun var fremme ved kilden. Det var her hun skulle male. Verdens første renessansebygning. Så vakker at det var til å gråte av, tenkte hun, og overrasket seg selv. Gjenfødelse, mumlet hun. Nytt liv.»
Eva tilbringer sommeren 1960 i Firenze, omgitt av den evige kunsten, men hva er det hun reiser fra, og hva skjedde egentlig da hun var liten, da det var krig i Norge?
Flere tiår senere legger Sandra ut på en helt annen reise sammen med sønnen Daniel. En avgjørelse må tas, og hun søker hjelp i både nåtid og fortid.
De fordømte handler om relasjoner mellom mennesker. Om den skjøre tilliten og den kompliserte kjærligheten, og om sårene vi bærer med oss, enten vi vet det eller ikke. Boken tar også for seg skyldens natur, og hvor vanskelig det kan være å tilgi.
I denne frittstående oppfølgeren til De uskyldige møter vi mennesker som strever med livet og med rollene de er tildelt. Hvordan forstår vi egen og andres historie? Og sannheter, er de absolutte?
Vi beveger oss fra Firenzes gater til en strand i Norge, og mens måkeskrikene overdøver både stemmer og hammerslag, nøstes fortellingen opp – og danner et bilde som alltid inneholder mer enn det vi først trodde.
