Kristine T.G. Hardeberg, De fordømte

Kristine T.G. Hardeberg, De fordømte

Leseeksemplar fra forfatteren

Denne gledet jeg meg veldig mye til, for den forrige, De uskyldige var helt fantastisk. Har du ikke lest den, anbefaler jeg den varmt. Jeg har derfor store forventninger.

Kristine T. G. Hardeberg, De uskyldige

De kan fint leses frittstående, for jeg husker ikke så mye av selve historien fra De uskyldige annet enn at jeg elsket å lese den. Jeg leser for mye til å huske alt jeg leser. Men jeg husker opplevelsen av å lese historien og for meg er det aller viktigst.

Jeg er jo veldig glad i Italia og har vært i Firenze og Hardeberg skriver så bra, at du kan lukte atmosfæren. Og selv om jeg hadde bare et par timer i byen, nådde jeg å se Medicipalasset og statuene som er beskrevet.

De fordømte ga meg akkurat den samme magiske leseopplevelsen. Jeg tenkte at er dette Norges nye Herbjørg Wassmo? Hardeberg er en forfatter som burde være obligatorisk for alle som elsker gode romaner.

I starten var jeg litt forvirret, for vi følger Eva og Sandra. Men når jeg oppdaget at Eva er mor og Sandra er datteren, ble det logisk.

Det er på et vis oppveksthistorien til både mor og datter.

Historien og forståelsen vokser og vokser jo mer du leser.

Og det handler for meg mest av alt, om hvordan vi blir den vi blir, basert på det vi har opplevd.

Og om hvordan vi oppfatter ting som barn, mens virkeligheten er en helt annen.

Mer og mer avdekkes av Evas historie, og vi forstår hvorfor Eva ikke ble den moren Sandra hadde ønsket seg og hvordan hun selv er blitt den hun er.

Og det er så nydelig skrevet at jeg ofte tenkte, hvordan får hun det til? Hvordan klarer hun å forfatte en slik historie og bygge det opp på en så fantastisk måte.

Det er ikke mange forfattere i Norge som greier å skrive så bra. Ja, det er min påstand.

Det er rett og slett magi. Terningkast 7 minst.

Fra omslaget!Noe kaldt ilte nedover ryggen hennes, og før han rakk å si mer, visste hun at hun var fremme ved kilden. Det var her hun skulle male. Verdens første renessansebygning. Så vakker at det var til å gråte av, tenkte hun, og overrasket seg selv. Gjenfødelse, mumlet hun. Nytt liv.»

Eva tilbringer sommeren 1960 i Firenze, omgitt av den evige kunsten, men hva er det hun reiser fra, og hva skjedde egentlig da hun var liten, da det var krig i Norge?

Flere tiår senere legger Sandra ut på en helt annen reise sammen med sønnen Daniel. En avgjørelse må tas, og hun søker hjelp i både nåtid og fortid.

De fordømte handler om relasjoner mellom mennesker. Om den skjøre tilliten og den kompliserte kjærligheten, og om sårene vi bærer med oss, enten vi vet det eller ikke. Boken tar også for seg skyldens natur, og hvor vanskelig det kan være å tilgi.

I denne frittstående oppfølgeren til De uskyldige møter vi mennesker som strever med livet og med rollene de er tildelt. Hvordan forstår vi egen og andres historie? Og sannheter, er de absolutte?

Vi beveger oss fra Firenzes gater til en strand i Norge, og mens måkeskrikene overdøver både stemmer og hammerslag, nøstes fortellingen opp – og danner et bilde som alltid inneholder mer enn det vi først trodde.

Nå leser jeg på dagtid:

Randi Fuglehaug, Skallebank

Leseeksemplar fra Kagge forlag

Randi Fuglehaug, Fallesjuke

Randi Fuglehaug, Tonedød

Fuglehaugs bøker liker jeg svært godt, for jeg synes Agnes er så festlig. Jeg liker hovedpersoner som jeg kan humre og le litt av. Gubben leser ikke disse, for de er på nynorsk og det er verst for han. Det er lett å lese Fuglehaugs nynorsk så det er ingen hindring. Jeg gleder meg ihvertfall.

Journalist Agnes Tveit skal dekke det tradisjonsrike Smalahovesleppet på Voss for lokalavisa då ho får auge på eit menneskehovud blant saueskallane.

Den påtroppande ordføraren på Voss, tidlegare TV-kjendis og heimflytta vossing Sjur Dagestad, dukkar ikkje opp til opninga av Smalahovesleppet. Men hovudet hans gjer det. Det blir funne i festivalteltet, skilt frå resten av kroppen. Kven har tatt livet av – og halshogd – den populære politikaren?

Skallebank er Randi Fuglehaug sin tredje frittståande krimroman med handling frå vakre Voss.

På senga!

Ann-Helén Laestadius, Straff

Leseeksemplar fra Aschehoug

Ann-Helén Læstadius, Stjålet

Stjålet er og filmatisert men jeg har ikke sett filmen enda.

Stjålet var en fantastisk roman basert på virkelige hendelser. Jeg har derfor store forventninger til Straff. Og den er så bra at jeg må legge meg tidligere så jeg får lest den ut.

Det er 1950-tallet, og reindriftsbarna Jon-Ante, Else-Maj, Nilsa, Marge og Anne-Risten er syv år gamle da de blir tatt fra familiene sine og tvunget til å gå på internatskole. Tryggheten byttes ut med en skremmende tilværelse der samisk er forbudt, joik er syndig, og husmoren straffer dem med ris. Foreldrene tør ikke å protestere, og om de forsøker blir de uansett ikke hørt av myndighetene.
Tretti år senere har de fem reindriftsbarna valgt ulike veier for å overleve, eller i det minste prøve å fortrenge. Men så en dag er husmoren tilbake. Hun går der på gaten som om ingenting har skjedd. Og når de oppdager det, blir det tydelig at ingen av dem egentlig har glemt.
“Straff” er en fortelling basert på virkelige hendelser rundt en av den svenske statens største svik mot samene. Internatskolen har knust generasjoner og ført til tap av språk, skam og brutte familiebånd.