Ja, her er jeg. Tilbake på balkongen i Isfjorden, som for anledningen gleder meg med strålende vær.

I dag skal jeg sitte her hele dagen, utenom en liten tur til Åndalsnes for å hente ny forundringsgrønnsak-kasse og  unne meg litt take away. Jeg skal blogge og jeg skal lese ut boken min.

 

Fredag satte jeg meg på toget for å dra ut på eventyr. Jeg elsker å reise, likevel blir kroppen stresset, men jeg har heldigvis gode hjelpere. Sønn og svigerdatter kjørte meg til toget og hentet meg igjen.
Jeg forlot Romsdalsfjellene.

 

Jeg fikk byttet ut den vanlige treneren/tjeneren, med en ny. De benytter seg faktisk av samme taktikk. De lurer meg til å gå litt lenger. Henne her, ser dere har allerede inntatt samme posisjon, som den jeg bruker å ha med. Hun lurte meg på samme måte, ved å gå av på andre stasjoner på t-banen, så det ble lenger distanse å gå.

Skal tro om hun og gubben har samarbeidet bak min rygg?

 

Jeg er så innmari lettlurt og vettskremt. Jeg tror at kommer jeg til storbyen, er det garantert at jeg blir slått ned og ranet. Ja, det er det vi leser om i nyhetene. Hun bor på Tveita. Ja, jeg tiltrekker meg jo alt jeg funderer på, for når jeg kom, sa hun at det var så fredelig der. Den såkalte Tveitagjengen var borte, men morgenen etter klagde naboene om kasting av egg på vinduet og etter at jeg dro, ble T-banen stengt på grunn av slossing.
Huttetu, meg oppi det der. Ja, jeg må ha noen til å passe på meg og heldigvis tok hun jobben.

Først kjøpte vi kollektivtrafikk-kort og jeg var kry som en hane, æh høne.

Jeg kjente på kortet i lomma og var så stolt. Se jeg reiser med T-bane og buss i Oslo jeg, i selveste hovedstaden er jeg.

 

Men før vi dro til Tveita, måtte vi ha litt mat. Det ble kinarestaurant og Peking-and. Det var godt. And, hoisinsaus og grønnsaker legges på små pannekaker.

For å komme dit, måtte vi gå. Hun lot nok som om hun ikke visste helt hvor vi skulle, for da kunne hun lure innpå meg noen flere spaseringsmeter.

Jeg har faktisk ikke lagt merke til hvor mange flotte, gamle bygninger det er i Oslo. Er like fint her som i Middelhavsbyene.
Det kan hende jeg surrer litt med hvilke bilde som kommer når, for jeg hadde jo ikke og har fortsatt ikke peiling på hvor jeg var til enhver tid. Jeg trasket bare etter så godt jeg kunne og sukket og stønnet litt, når jeg var sliten.

 

Fin utsikt var det på Tveita. Bra jeg vet at jeg er der ihvertfall. Første målet nådd.

 

Dagen etter var vi klar for Krim i Hagen, Rivertonklubbens 50 års jubileum. Her lurte treneren meg til å gå av på en tidligere holdeplass. Jeg tror også at hun fikk meg til å gå en holdeplass lenger når vi skulle ta bussen, men siden jeg ikke er kjent, kan jeg ikke påstå dette.

Jeg må innrømme at det var vakkert med kastanjetrær og ærverdige, gamle bygninger.

Det er flott at ikke alt er nye, store upersonlige høyblokker.

 

Jeg var midt på Monopolbrettet,  Nobelsgate og Prinsens gate.

Og Bygdøy alle

Fremme ved Aschehougvillaen, møtte vi Anne Lise Johannesen. Hun tryllet frem en stol til meg, fra kofferten sin.

 

 

 

 

Krim i Hagen, ble det. Det lå “lik” overalt.

Jeg lurer på om disse to damene stod bak, for det ser her ut til at de diskuterer hvordan de skal skjule sporene. Det er ikke noe sjakktrekk å henge blodige klær opp på snora, blant annet. Det burde de visst, så drevne drapsmenn (kvinner), de er.

Unni Lindell og Trude Teige

 

Vil du se flere bilder fra Krim i Hagen, finner du det i linken under her:

Krim i hagen. Wow. Så gøy

Hit kom også en annen god venninne av meg, men av en eller annen grunn, ble det ikke tatt bilde av oss ved bordet. Jeg får snike litt rundt og se om jeg finner ett hos noen andre og lure det inn hit.

Anne Lise hadde booket inn på Tveita, sammen med meg, så vi pluss mine to venninner, gikk på Italiensk restaurant denne kvelden. Kjempekoselig var det.

Dagen etter var vi klar for Afternoon tea. Bodil er på plass som ledsager igjen. Håper vi ikke slet henne helt ut. Her har hun plassert seg litt høyere oppe enn oss, så hun har full oversikt.

Jeg lar meg jo begeistre av ting som de andre ikke ser.

 

Men denne så vi. BØKER

Igjen hadde jeg lurt de andre avsted så tidlig at vi måtte vente på at portene åpnet. Og bra var det, for da fikk vi møte disse to herlige menneskene, som begeistret oss alle.
Det kan du lese om her:

Jeg elsker slike spontane menneskemøter

 

Og her var det kaker. Se hvor smilende trener Bodil er. Dette er nok lønn for å strevet med å dra på den stapeisen av kjerring, jeg kan være innimellom. Neida, er ikke så ille, bare litt, kanskje litt mer enn litt.

Og damene kaster seg over bildetaking, når kakene kommer på bordet. Anne Marte Hagen, fra Bladcentralen, Jorid Mathiassen, ansatt i Bonnier og forfatter av boken Der hvite liljer vokser og  Norges bokinspirator, Liv Gade.

Felles interesser, bøker og kaker.
Jorid Mathiassen, Der hvite liljer vokser

 

På scenen, inspirerende forfattere. Fra venstre: Ellen Vahr, Camilla Davidsson, Gudrun Skretting og Lucy Diamond.
Mer om det arrangementet finner du hvis du åpner denne linken:

Afternoontea i Aschehougvillaen

Dette bildet fikk jeg låne av Anne Margrethe Aandahl, redaktør i Aschehoug.

Det var kjekt å møte Ellen Vahr igjen.

På vei til dette møtet , sa kroppen min et øyeblikk at pass nå på. Jeg kjente at uff, nå er den sliten. Men når Bodil og jeg ble invitert med,(les, det var vel jeg som ymtet om det var mulig), på middag om kvelden, sammen med Liv Gade, Anne Lise Johannesen, (som hadde flyttet fra meg og Bodil, inn på hotell, jeg er sikker på at det var bedre service på Tveita, enn på Hotel Astoria) og Jorid Mathiassen, ja da måtte jeg bare hente ut litt til.

 

Jeg og Anne Lise, Hverdagsnettmagasinet. Ja, dere vet vel at jeg har en spalte der, Bokidioten?

 

Se hvor vi koser oss, Liv, Jorid og Bodil.

Med sommerfugler så store som kråker i magen og lite søvn, stod vi etter min tidsregning, altfor tidlig opp. I dag var det forlagsbesøk. For en bokelsker føles det som å få vandre levende i himmelen.

Måkene på Tveita, hadde kalt inn til et ekstra allmannamøte, der de diskuterte det som skulle skje.

Vi hastet avsted til t-banen, så jeg aner ikke om de ble enige.

Først Cappelen Damm. Her møter vi igjen Liv og Anne Lise, de to til høyre.

Fra venstre Bente, ansvarlig krim og Margrethe, ansvarlig feelgood.

Om møtet kan dere lese her:

Lillasjel i forlagsparadiset

 

 

Knut Gørvel og Liv Gade.

 

 

Deretter Aschehoug.

 

Der møtte vi igjen forfatter Camilla Davidsson og redaktør Anne Margrethe Aandahl.

Så gikk turen til Gyldendal. Disse to forlagene ligger på samme sted.

Der møtte vi disse tre hyggelige damene, Anne-Louise, Siren og Kjersti.

 

Når eventyret var over, ventet en ny tjener utenfor døren. Hun fulgte meg ned på stasjonen og helt inn på toget. Takk til Unn ❤️ Er vel ikke jeg heldig som har venner som  stiller opp for meg.

På toget, koste jeg meg med take away sushi.

 

 

Klar for tur ned til fjellene igjen.

Jeg rev opp kofferten med en gang jeg var kommet innenfor døren.

Se alt den rommet. Det er julaften de lux. Lucky me, sier jeg.

Snipp snapp snute, så er jeg tilbake der det hele begynte.

Nå skal batteriene lades, for neste tirsdag drar jeg på tur til Trondheim,  for å være med på Cappelen Damms bokhandlermøte. Egentlig har jeg lyst opp dit uken etter også, for da kommer Gyldendal, men det koster jo skjorta å farte så mye. Å være bokblogger er jo ulønnet arbeid, det betales med livskvalitet, ikke penger.

Men at det beriker livet, ja det er helt sikkert.

Jeg er takknemlig.

I dag