Barnepiken er ikke noe psykologisk thriller i den forstand, men likevel ganske spennende synes jeg. Den fengslet ihvertfall meg gjennom hele boken. Man får nye innspill hele tiden og kan gruble på hvordan alt henger sammen. Og det kan til og med være både ett og to og tre mord også, det får du finne ut mens du leser. Til å være debutroman, synes jeg Emma Rous har gjort en fin jobb.
Anbefaler den gjerne til de som vil ha et mysterie men ikke altfor hold pusten spenning.
Seraphine Mayes og broren Danny sies å være de første tvillingene som er født på Summerbourne House. Men samme dag som de ble født, kastet moren seg i døden, aupairen forsvant sporløst og landsbyen hvisket oppspilt om et stjålet spedbarn.
25 år gammel, og i sorg over farens bortgang, finner Seraphine et fotograf som er tatt like etter fødselen, der begge foreldrene poserer — med bare ett barn. Seraphine blir opphengt i tanken på at hun og Danny kanskje ikke er tvillinger likevel. Kanskje er hun ikke født den skjebnesvangre dagen? Og ligger det mer bak morens død enn hun har fått vite?
Hvorfor stakk den elskede barnepiken deres av? Hvor er hun nå? Og er det hun som sitter på nøkkelen til mysteriet?
En nervepirrende historie om lokal folketro, skjulte familiehistorier og de små og tilsynelatende ubetydelige beslutningene som kan få skjebnesvangre konsekvenser.
Jeg savnet litt å komme nær de som var omtalt, for det er mange personer i den boken.
Når jeg nå leste Olive igjen, falt jeg pladask. Jeg savner Olive nå når jeg er ferdig.
Det jeg liker så godt med disse bøkene er at de er så beskrivende for hvordan vi mennesker er. Vi er ikke perfekte individer.
Olive er svært gjenkjennende for meg, for jeg er så lik henne.
Jeg kan være ubehagelig direkte og uten filter for hva jeg sier. Jeg ser alt ut fra mit eget synspunkt og ønsker at alle var likedan som meg, for da kunne jeg lettere forstå dem.
Jeg humrer derfor godt over alle Olives uttalelser. De er ikke helt etter boken om høflighet bestandig men hun sier det hun mener og etter som årene går ser hun litt mer av det hun kunne sagt på en annen måte.
Men hvem er det som er seg selv og likevel helt perfekt. Olive lever uten å ta på seg en fasade. Hun er den hun er og så får det gå som det går og akkurat slik er det med meg også.
Man må ta meg som en jeg er eller holde avstand når det trengs.
Og i likhet med meg, bruker også Olive å blande seg borti det hun egentlig ikke har noe med å gjøre og ta kontakt med personer som hun ikke trengte å ta kontakt med men hun gjør det fordi hun føler det er noe hun skal og ferdig med det.
Jeg savner deg Olive Kitteridge. Anbefaler boken varmt og hjertelig hvis du liker bøker om virkelige mennesker, ikke glansbilder.
Og jeg har ikke sett serien enda på tv, så jeg har noe til gode der.
Jeg kunne gitt deres dusinvis av fine sitater for boken er mesterlig skrevet.
Sitat:
Nå tillot Jack tankene å vandre til Olive Kitteridge.Høy, stor, herregud, for en merkelig kvinne. Han hadde vrkelig likt henne – hun hadde noe ærlig – var det ærlig det var? – over seg. En enke, hun hadde så å si reddet livet hans, det var sånn det kjentes. De hadde gått ut og spist middag et par ganger, og på konsert;han hadde kysset henne på munnen. Han kunne le høyt når han tenkte på det nå. Munnen hennes. Olive Kitteridge. Som å kysse en skjellete hval.
Sitat:
Ta av deg jakka, sa Cindy. Så dumt at du ble våt. Bare legg den på gulvet. Med mindre du vil henge den opp. Hvis du vil henge den opp… Men Mrs Kitteridge slapp jakka- den samme røde, godt polstrete- ned på teppet og satte seg i den rettryggede svarte stolen igjen. Håret hennes lå klistret til hodet etter regnet. Dråper landet på kragen hennes, og hun reiste seg og sa til Cindy: Hvor er badet? Og Cindy pekte henne i riktig retning, og like etterpå kom Olive tilbake med et stripete håndhåndkle i rosa og hvitt, og så satte hun seg ned og begynte å frottere håret; Cindy kunne ikke helt tro det.
Hvordan lever man et ærlig liv? Jack Kennison sitter på bar, han er en gammel mann med en stor mage, han savner Olive Kitteridge. «Det hadde vært hyggelig om du ble», hadde han sagt. Men likevel hadde hun bare gått.
Det er ikke mange skikkelser i moderne litteratur som Olive Kitteridge: Den bryske, grovbygde, kantete, kloke mattelærerinnen fra en småby i Maine. Elizabeth Strout fikk Pulitzerprisen for den første boka om Olive. Nå er den gamle damen tilbake i en uavhengig romanfortsettelse. Hun har blitt pensjonist og enke, hun må finne ut av kjærligheten på ny, forsone seg med kroppens forfall og hjemmehjelperen som dytter på putene hennes. Men fortsatt får vi gjennom Olive se menneskene rundt henne i småbyen: deres tausheter og tilkortkommenhet, deres kjærlighet og forvirring, deres øyeblikk av innsikt eller nåde. Hvorfor er det så vanskelig å elske? Hvorfor klarer vi ikke å ta vare på sannheten når vi møter den? Hvordan lever man et ærlig liv?
Jeg trodde Portåpneren var en krim, men det er mer en roman med litt kriminelt innslag. Her er det religiøs sekt, en rømt blodtørstig varan, en filminnspilling, en mann som nok tar litt av spirituelt og ikke er helt på jorden, utenomekteskapelig romanser, med mere, ja her er det mye.
For meg blir det faktisk for mye. For meg ville boken vært mye bedre hvis det handlet om Portåpneren, som jo er bokens tittel og et ganske så bra plott. Hadde Bardal rendyrket den ideen, kunne dette vært en spennende krimbok for meg.
Men det skal sies at det rulles seksere i fleng, så min mening er ganske urelevant her da veldig mange omtalere har trykket romanen til sitt bryst.
Den vant også første omgangen i Ulestkonkurransen til Bookis, så det er mange som liker Portåpneren svært godt. Der er det nå snart avduking av neste vinner og nye nominerte står for tur til å plukkes ut.
er den frittstående oppfølgeren til Kjell Erling Bardals debutroman ”Et blått sjal av bly” som høstet mye ros da den ble utgitt i 2014. Denne gangen kommer det et helt filmteam til Helgeland og skal lage spillefilm av nettopp denne debutromanen. Det setter sine spor i lokalsamfunnet. Parallelt med dette dukker det opp en karismatisk og religiøs person som danner sin egen menighet kun bestående av seg selv og kvinner. Hvorfor denne karismatiske lederen dukker opp på akkurat Helgeland, har sine grunner.
Kjell Erling Bardal, født 1951 i Alstahaug i Nordland, debuterte som skjønnlitterær forfatter i en alder av 63 år. Nå fire år senere kommer han med ”Portåpneren” som er en frittstående oppfølger. Han begynte tidlig å interessere seg for litteratur, men etter en aktiv skriveperiode i ung alder, ble litteraturen ofret for en yrkesmessig karriere. Nå har han løsrevet seg fra byråkratiet og funnet tilbake til det han brenner for.
MIn mørke Vanessa tegner til å bli årets mest omtalte roman. Den handler om hvordan en lærer kynisk utnytter en elev seksuelt ved å forlede henne til å tro at hun er elsket. Han viser tydelig hvordan en psykopat jobber for å unnskylde seg selv og legge skylden på den andre parten, som i dette tilfellet er fortsatt et barn.
Når jeg leser boken tenker jeg på dette behovet for å bli elsket. Hvordan vil de kommende generasjoner bli påvirket av den seksuelle frigjortheten som er nå for tiden, når kjærlighet har liten betydning for hvem du er sammen med. Mister vi noe skal tro?
Jeg synes boken er bra skrevet for det meste, men starten ble veldig kjedelig for meg. Jeg måtte 150 sider inn i historien før jeg følte at jeg var med. Det ble veldig mye dilldall i starten som kunne vært skåret ned. Det var like før jeg ga den opp, men siden omtalene hadde vært så fantastisk, fortsatte jeg og det var bra.
Et viktig tema, bra belyst om hvordan kynisk utnyttelse av en umoden person, kan ødelegge dennes liv.
Sitat:
Jeg kan ikke miste det jeg har holdt fast ved så lenge. Skjønner du ? Ansiktet snurper seg sammen av smerten ved å presse det ut. Jeg bare trenger så veldig at det er en kjærlighetshistorie. Ikke sant? Jeg trenger så veldig at det er det.
Sitat:
Menn som det der har evnen til å velge ut de rette, vet du , sier han. De er ekte rovdyr. De har evnen til å granske flokken og velge de svake
Jeg slutter meg derfor til de andre omtalene jeg har sett. Min mørke Vanessa bør leses av alle, særlig som skolepensum.
2000: Vanessa Vye er 15, hun er smart, ambisiøs, sårbar og lengter etter å bli voksen. På skolen møter hun den 42 år gamle karismatiske engelsklæreren Jacob Strane. Vanessa føler seg sett.
2017: Vanessa kontaktes av en annen av Stranes tidligere studenter, som har anmeldt ham for seksuelle overgrep og vil ha hennes støtte. Vanessa står overfor et umulig dilemma: Skal hun tie stille og holde fast ved troen på at det hun og Jacob hadde sammen, var noe vakkert? Eller er det slik at hun var et offer, blant mange andre ofre, for mannen hun elsket og aldri har klart å glemme?
Minner og traumer møtes mens Vanessa tenker tilbake på den voldsomme spenningen hun opplevde da kroppen hennes ble sett og tatt i bruk for første gang. Var det ikke ekte kjærlighet allikevel?
Diane Setterfield er en forfatter jeg vil prøve å følge. Jeg har lest to bøker av henne tidligere og begge har falt i smak, så jeg gledet meg til denne også.
Den trettende fortellingen, har jeg ingen blogg av, for den leste jeg før jeg ble blogger.
Det var en gang en elv, skuffet ikke. Setterfield skriver som et eventyr. Det handler om fortellingene som går fra munn til munn og stedet er hovedsaklig et gammelt vertshus ved Themsen.
Det var så morsomt for når jeg begynte å lese, falt jeg inn i en sånn fortellerstemmer inni meg.
Det var en gang…..
Det er eventyrlig fortalt om menneskene som bor ved elven.Utover i boken blir den også mer og mer spennende. Man funderer på hvordan alt henger sammen. Grensene mellom dette livet og neste er også litt flytende. Hva stemmer i de fortellingene som blir fortalt.
Sitat:
Det var vintersolverv, årets lengste natt. I flere uker hadde dagene blitt kortere, først gradvis, og deretter raskt, og nå ble det mørkt midt på ettermiddagen. Det er godt kjent at når månetimene blir lengre, kommer mennesker i utakt med sine mekaniske klokker. De dupper av midt på dagen, drømmer i våken tilstand, slår øynene opp midt på svarte natten. Det er en trolldomstid. Grensene mellom natt og dag blir tøyd til sitt ytterste, og det blir også grensene mellom verdener. Drømmer og eventyr smelter sammen med opplevelser, de døde og de levende stryker mot hverandre der de kommer og går, fortid og nåtid berører og overlapper hverandre. Uventede ting kan skje. Hadde vnintersolverv noe å gjøre med de underlige hendelsene på Svanen? Døm selv.
Nå vet du alt du trenger å vite og fortellingen kan begynne.
Sitat:
Elvene Leach, Churn og Coln har alle sine egne løp før de renner inn i Themsen og øker vannføringen der. På samme måte hadde familiene Vaughan og Armstrong og Lily White sine egne historier i årene og dagene før de ble en del av denne. Men de ble en del av fortellingen likevel, og nå kommer vi til stedet der elvene møtes.
Det var en gang en elv, er altså en vidundelig eventyrfortelling. Rollefiguren Henry Daunt er inspirert av den ekte fantastiske Themsen-fotografen Henry Taunt. Han hadde en husbåt utstyrt med mørkerom og tok mange tusen bilder av Themsen, skriver forfatteren bak i boken.
Jeg anbefaler varmt alle bøkene til Diane Setterfield hvis du liker gode historier, litt utenom det vanlige. Jeg kunne gjerne tenkte meg at denne romanen ble filmet.
Dette er en bok man må lese sakte og leve seg inn i handlingen.
Noen sier at elven tok henne. Andre sier at den brakte henne tilbake til livet.
Det er en mørk midtvinterkveld på det gamle vertshuset ved Themsen. Stamgjestene underholder seg med å fortelle historier da døren plutselig går opp og en såret fremmed stiger inn. I armene holder han et druknet barn.
Flere timer senere begynner den døde jenta å røre på seg, får pusten tilbake og slår øynene opp.
Den første var veldig veldig bra og nummer to er like bra. Jeg koser meg virkelig med å lese Næss sine bøker.
De er behagelig å lese og de er spennende og umulig er det å forstå hvordan alt henger sammen, for her blir man lurt gang på gang. Alt ser noenlunde klart ut og så endevendes alt.
For de som ikke liker makabre utbroderinger, er boken kjempefin. Kvalitetskrim er dette. Nå er det bare å vente på neste.
En norsk student blir bortført i Edinburgh, og et døgn senere blir hun funnet nesten livløs i elva. Den unge kvinnen Amandeep er niesen til Kripos-etterforsker Harinder Singh, og han drar til Skottland for å bistå familien.
Harinder reiser som privatperson, men blir raskt involvert i etterforskningen. Litt vel mye, synes de skotske politikollegene. Han følger ikke instruks og går sine egne veier i jakten på gjerningspersonene.
Saken har forgreininger til Norge. Harinders kollega Rachel Hauge finner en sammenheng mellom bortføringen i Edinburgh og drapet på en tyster i narkomiljøet i Oslo et halvt år tidligere. Det fører både henne og Harinder på kollisjonskurs med to beryktede utelivsbaroner og tvillingbrødre som styrer sin del av narkotrafikken i byen.
Jeg gledet meg til å lese Ildtunger da det handlet om heksebrenningen i Norge på 1600 tallet. Jeg er jo en liten heks selv, så hadde helt sikkert blitt drept. De hadde nok ikke trodd meg når jeg sier at jeg har kun med det gode å gjøre, her er det ingen djevel å spore, selv om gubben nok synes han ser tendenser innimellom.
Romanen var bra den. Av og til ønsker jeg meg færre sider i en bok, her kunne jeg ønsket meg litt mer. Noen sider mer om hverdagen til hovedpersonen Siri, da jeg syntes den hoppet litt raskt frem uten at jeg fikk vite så mer om hva som skjedde i mellomtiden.
Det ble veldig veldig spennende etterhvert utover i boken. Jeg måtte lese den ferdig i går kveld så det ble litt mindre søvn i natt.
Fakta som står i etterordet bak i boken. Det er skrevet av historiker og forsker ved Universitetet i Tromsø, Rune Blix Hagen :
Trollfolket som de ble kalt, var særlig kjent for anvendelse av grusom værmagi.( Det kan være de som er i aksjon nå for tiden, når det snør hver dag i mai.tilføyer jeg) I Norge har man navn på 750 anklagede trollfolk og 310 kildebelagte dødsdommer.
De historiske hekseprossessene kostet livet til minst 45000 mennesker i Vesten for flere hundre år siden og er dessverre ikke et avsluttet kapittel. Det er faktisk drept flere såkalte hekser de siste femti årene enn hva tilfellet var på 1500 og 1600 tallet. Dagens forfølgelse av hekser er verst i en del afrikanske land, men forekommer også i andre verdensdeler. Heksene i vår samtid blir oppfattet som minst like farlige som sine historiske forgjengere. De blir beskyldt for å fly om natten, spise barn og stå i ledtog med onde krefter. De kan skape seg om til dyr og de opptrer ofte i organiserte selskap med andre trollfolk. Som sine historiske søstre i Europa kan de lage uvær og skade markenes grøde.
Heldigvis er dette langt fra det jeg selv og mine heksesøstre sysler med.
Når jeg var i Nord-Norge på ferie var jeg i Vardø og så på heksemonumentet der.
Beklager at en del av bildene i innlegget ligger på tvers, det var ett eller annet når jeg blogget på ipad. Vi var også på Vardøhus festning.
Dette skulle symbolisere bålet.Tja, jeg vet ikke helt jeg.
Og så må vi jo huske vannprøven. Blir du kastet i vannet og du ikke drukner, da er du av trollfolket. Så hvis du drukner, ja da blir du benådet. Husk det alle som driver med trolldomskunster.
Romanen anbefales ihvertfall. Det var kjekt å lese Ildtunger.
Debutromanen min, Ildtunger, bygger på hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet, som var blant de verste i Europa. I dette fylket, som hadde rundt 3000 innbyggere på den tiden, ble minst 92 mennesker brent på bål, mange av dem etter først å ha blitt utsatt for tortur i form av blant annet vannprøven.
Året er 1621. Den nye trolldomsforordningen av 1617 kunngjøres på alle tingsteder i Vardøhus len. I Vadsø blir moren til ti år gamle Siri Pedersdatter anklaget for å ha inngått en pakt med djevelen. Som voksen må Siri kjempe mot et stadig sterkere trolldomsrykte. Heldigvis står Torvald ved hennes side. Han er hennes lyspunkt blant mennesker som vil henne vondt.
I etterordet skriver historiker og forsker ved Universitetet i Tromsø, Rune Blix Hagen: «De aller fleste av dem som ble siktet, torturert og brent for trolldom, oppfattet ikke seg selv som hekser. Menneskene ble gjort til trollfolk.» Dette er noe jeg setter søkelys på i romanen og som avspeiles i tittelen Ildtunger.
Jeg hadde egentlig ikke lyst til å forlate tigeren, men jeg hadde en etterforskning som ventet i Usa, både en cold case som skulle løses og et fersk drap.
Jeg er ganske flink til å løse krimsaker, så jeg var ønsket der som medhjelper.
Det gikk bra, begge saker fikk sin oppklaring og jeg dro derfra ganske
Hva skulle jeg vel så gjøre?
Jo reiseplanen var klar.
Jeg stupte langt tilbake i tid, helt tilbake til 1600 tallet og Norge.
Huff jeg er glad jeg ikke levde den tiden.
Jeg er jo en heks som driver med healing og taler med de som har gått bort.
Jeg ville garantert blitt brent.
Omtale kommer senere.
Jeg er den reneste Harry Potter når det gjelder forflytning.
Jeg har en sånn magisk forflytningsnøkkel med kodeord bøker.
Derfor skal jeg nå være med Harinder Singh til Skottland i dag.
Du kan bare prøve å forhindre at jeg drar.
Jeg reiser uansett hva du sier.
En norsk student er nemlig bortført i Edinburgh og er blitt funnet nesten livløs i elva.
Hun er Harinders niese og når han ønsker jeg skal hjelpe han med å finne ut hva som har skjedd, ja da gjør jeg jo naturligvis det.
Så jeg er konstant på reisefot.
Det er travelt.
Hvis Harinder og jeg løser den saken ganske raskt, drar jeg som sagt videre til London.
Noen sier at elven tok henne. Andre sier at den brakte henne tilbake til livet.
Det er en mørk midtvinterkveld på det gamle vertshuset ved Themsen. Stamgjestene underholder seg med å fortelle historier da døren plutselig går opp og en såret fremmed stiger inn. I armene holder han et druknet barn.
Flere timer senere begynner den døde jenta å røre på seg, får pusten tilbake og slår øynene opp.
Jeg har ikke lest noe av Robert Dugoni før, men dette var en solid etterforskingskrim. Ikke makabre detaljer, men en helt ordinær krim, slik veldig mange liker de.
Det var ikke vanskelig å komme inn i persongalleriet selv om dette ikke var første bok om drapsetterforsker Tracy Crosswhite.
Dette er ikke høyoktan spenning fra første til siste side, men en krim der historien bygger seg opp utover i historien.
Vi følger to ulike krimsaker, en cold case og en ny.
Anbefaler gjerne Dugoni til de som liker solide, gode krimbøker.
Drapsetterforsker Tracy Crosswhite har et talent og en svakhet for å nøste opp i uløste kriminalsaker. Etter at hun selv i ung alder opplevde at søsteren ble myrdet, har Tracy gått hardt inn for å sørge for at andre pårørende får løst sakene sine.
I “Lysningen” prøver Tracy å løse en indianerjentes 40 år gamle, mistenkelige selvmord. Hun må grave dypt i historien til en liten landsby, og der finner hun mørke, ubehagelige hemmeligheter som ikke alle er interessert i at skal bli allment kjent. Kan Tracy holde løftet sitt til den døde jentas familie? Eller blir hun det neste offeret?
Den gylne tigeren er en fin leseopplevelse. Ligner litt på Kunsten å følge hjertet av Sendker.
Jeg tror dette er en roman som veldig mange vil like veldig godt og som nok blir solgt til mange land. Det lukter verdenssensasjon av den, for den er så annerledes, men likevel nær og fin og til ettertanke.
Det meste av handlingen er lagt til et Temiar, et ekte stammesamfunn i regnskogen i Malysia der Eik har besøkt urbefolkningen for å drive research til romanen. Hun skriver at hun har forsøkt etter beste evne å beskrive deres levemåte, tradisjoner og synspunkter på en nøyaktig måte og i tillegg brukt litt fri fantasi der kunnskap har kommet til kort, da det er en roman.
For meg som er setningssamler, var det mye fint å legge til samlingen min.
Sitat:
Hvorfor gjemmer du deg og springer fra alt du synes er vanskelig? Er det ikke på tide at du begynner å møte utfordringene? På et eller annet tidspunkt vil de uansett innhente deg. Jo lenger tid du bruker på å løpe fra det som er vanskelig, jo mer utmattet vil du bli, og jo mindre vil du være i stand til å takle situasjonen du du til slutt må håndtere den.
Sitat:
Når man gir slipp på forventningene, gir slipp på ønsker om at livet skal gå en spesifikk vei, finner livet selv den beste ve. Akkurat slik elven finner sin vei gjennom et landskap.
Eksotisk underholdningsroman om å møte det man frykter.
Singapore, 2014. I lang tid har Julie strevd for å holde fasaden, men ryktene om ektemannens sidesprang sprer seg stadig i omgangskretsen, og til slutt klarer hun ikke finne mening i alt som skjer. Hun blir reddet – av den minst sannsynlige redningsmann – og havner så langt unna sin vante verden hun kunne komme. Hvordan skal hun klare å finne tilbake til den hun er, i en dampende jungel full av truende dyr og ukjente mennesker?
Den gylne tigeren er en bok om å finne sin plass i en verden man ikke forstår. Om rikdommen i ulike kulturer og om magien i det mellommenneskelige. Det er en bok om kjærlighet. Og ikke minst: om en gyllen tiger.
Hanne Eik (f. 1980) er utdannet biolog og har bodd 3 år i Singapore. Hun er fra Stavanger, men bor nå i Molde med ektemannen og deres fem barn. Den gylne tigeren er hennes første roman.
